Klar for magasinering

Jeg er hjemme og er syk. Jeg vil sove og er slapp og vil ikke sove og er lei og vil gjøre ting men klarer ikke gjøre ting. Jeg har ikke stemme, jeg er ikke hes, men det er som jeg ikke har luft nok i kroppen til å å både puste og gi lyd til stemmen. Ingen hører hva jeg sier og så må jeg si det en gang til og så orker jeg ikke for jeg er så sliten og så blir jeg sur.

Jeg prøver å finne ut hva jeg synes om turen i Tyskland. Jeg er jo invitert som samtidskunstner, til å se på noen objekter i magasiner på tyske museum, men også som same, og da forteller jeg jo det jeg vet om de objektene som de ikke vet, og jeg føler vel at da bør de heller bruke en etnolog eller historiker, selv om jeg jo kan mye om de tingene, og mange av de tingene er i bruk i samme form i dag. De har altså både etnologer og historikere, og kunnskapsrike sådanne, på museene, og de visste jo mye allerede, så hva jeg skal der i magasinene, det vet jeg ikke, jeg følte meg tidvis som en museumsgjenstand selv, en ekte same, som bruker disse gjenstandene fortsatt, og som kan legge til opplysninger fordi dette er mine ting. Men jeg kan jo mest om det nordsamiske og sjøsamiske, og de har jo mye annet. Da blir det liksom så lemfeldig.

Rart rart rart. Ble det. Er det.

Og så hadde vi et møte, med en av museumsdirektørene (det var jo flere museer i denne salaten), og så var det snakk om det foredraget vi skal ha i november, og det ble mer selvsagt for den andre medinviterte samen som var med, for han jobber med et objekt som i dag bare finnes på museer, og det er det helt over seg over, mens jeg er mer usikker på min rolle her, og uansett, som duojár jobber jeg jo med tekstiler og de tekstilene de har på museene er prekevert med arsenikk og kan dermed ikke vises for publikum. -Jeg tar bare med mine egne, sa jeg, de ser likedan ut i dag. Og alle ble glade og kanskje jeg kunne ta med litt bilder av meg selv og slekten hjemme i kofte, og jeg kjente bare, åh, og sa at det er viktig å huske at jeg er like mye same når jeg sitter her i Dresden i hvitskjorte og jeans.

Jeg måtte bare si at jeg ikke var en museumsgjenstand.

Jeg må tenke litt på dette. Jeg må bli frisk og så må jeg tenke litt på hva jeg vil gjøre med dette og om jeg er en museumsgjenstand.