Det er så deilig å ikke være så avsindig stresset mer. Det er litt som når noe som gjør veldig vondt går over. Man blir litt euforisk.
Jeg må fortsatt flytte, men jeg kommer ikke til å rekke det før jeg drar. Jeg vet at de vil det, men ingenting er klart og jeg har sagt fra i all tydelighet, to ganger, hva som må på plass, så nå står det på ingen måte på meg. Nå har de tatt ned veggen mellom de to største rommene, satt opp bolter i taket, og satt inn en bredere dør, men rommene er ikke tømt for gammel skit og det er ikke noe jeg synes jeg skal gjøre og begynner jeg å fylle det med min skit før annen skit er ute må jeg enten a) gjøre det selv eller b) leve med frykten for at de ikke skjønner hva som er skit og hva som er kunst og så blir feil ting kasta.
Men jeg gleder meg faktisk litt til å flytte. Det blir ikke egentlig bedre, for i praksis er plassen mindre, men det er alltid en utfordring å få det så bra som det kan bli. Alle rommene (4) har egen do, to har egen dusj, så kvadratmessig er det nesten like stort men hva skal jeg med fire toaletter. I dusjene kan det i det minste stå pinner. Selv om det ikke er lys der inne.
Jeg tror jeg gleder meg fordi det blir en utfordring. Det må jo finnes en løsning der en plass. Og så har jeg ett rom med balkong. Wihi! Jeg vil ha planter der.
Det som kan bli bedre er vel på en eller annen måte lagerplass. Og det spiller en rolle. Resten må jeg nesten bare se. Og så slipper jeg å sitte i et akvaruim, som jeg gjør nå.
I dag startet jeg dagen med to normale bein. Og så har jeg haltet litt på venstrefoten. Og etterpå haltet jeg litt på høyrefoten. Nå halter jeg på begge bena samtidig og det er faktisk litt vanskelig. Særlig når man prøver å småflytte litt samtidig. Iallefall kan jo noe flyttes til det midlertidige ateliéret der jeg bygger en utstilling, sånn at dte blir lettere å komme til på det permanente, snart fraflyttede ateliéret. Dobbelthaltende. Sånn gjør jeg det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar