Nå er snekkeren konkurs, så han må verken stå skolerett i forliksrådet eller betale for skadene han har forvoldt, og jeg skal bruke 200.000 på å rette feilene hans.
Og så ringte IF, forsikringsselskapet, jeg har ikke kontaktet dem i det siste, for jeg har for mye å gjøre, tenkte jeg skulle ta tak i det når jeg hadde litt mer energi til denne driten, men for lenge siden sendte jeg et spørsmål, der jeg spurte om de kunne hjelpe overhodet og de bare NEI. Og så spurte jeg men om han går konkurs da? og da var de litt utrivelige og sa Dette har vi svart på: NEI. Og så leste jeg forsikringsvilkåerne, og der står det litt om det med konkurse håndtverkere, som de godt kunne opplyst meg om, relevant for saken vil jeg si, men det er ikke første gang jeg har vært i kontakt med et forsikringsselskap og de tilbakeholder opplysninger fordi jeg ikke har stilt spørsmålet helt konkret selv.
Men jeg bestemte meg uansett for å ta tak i det senere. Og så ringte de plutselig selv og sa jeg hadde meldt inn en skadesak, og det har jeg vel strengt tatt ikke, men jeg skjønner formuleringen for å si det sånn, så jeg forklarte saken, og nei, de vil ikke bruke 100.000 på å skifte vannbord, men når veggen råtner, kan de bruke jeg vet ikke hvor mange hundre tusen på å fikse det, og det er deres egen fagkyndige som sier at her vil det råtne. Og så spurte jeg om det ikke ville være mer fornuftig å ta det nå, men det gikk ikke an. Og det er greit, det er liksom vilkårene, men jeg må jo spørre. Og så spurte jeg om skadebegrensningsplikten, vil det avkortes om jeg ikke bruker hundre tusen og hvem vet hvor mye på dette selv, og da var svaret at man må jo måkke snø av taket for eksempel, om man får skader på taketfordi man ikke gidder å måkke snø er det klart det vil avkortes, og da sa jeg at her er det en forskjell på å måkke snø, som er gratis, og bruke hundretusener, og også her er jo alle svar greit, men jeg må jo spørre, og på dette tidspunktet begynte forsikringsagenten å rope til meg, og da sa jeg takk farvel og så la jeg på.
Jeg har aldri i mine levedager avsluttet en telefonsamtale ved å legge på.
Nevnte det i lunsjen og en som jeg ofte snakker med sa at jeg skulle heller sagt, Du, vi er to voksne mennesker, det er helt unødvendig å snakke sånn.
For det er alltid verre å få voksenkjeft. Og nå innser jeg at han hadde jo rett. Jaja. Jeg får spare det til neste gang. Statistsik sett blir vel det når jeg er i 92-årsalderen.
Men om han sender en mail om dette, som han sa han skulle gjøre, skal jeg rive litt voksenkjeft.
Så slipper jeg vente til jeg er 92! Det gjør jeg.
Nå må jeg finne en tittel til utstilling B, velge farger på vegg til utstilling A, og avtale litt logistikk rundt en fraktkasse. Like uoverkommelig alt sammen.
Neida. det går bra. Jeg fant et bilde av pappa da jeg ryddet i screenshots, det var da han var lam i halve ansiktet men ganske sikker på at det ikke var et slag, og han hadde bundet ei fille over det ene øyet for det blunket ikke og da svei det, og da måtte jeg le, og så fant jeg dette bildet av min egen sønn, og, og
og man kan jo i ettertidens klare lys være lettet over at det ble en person som klarer seg selv for det ser ikke så lovende ut her.
My å være glad for. Man får huske det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar