takk menneitakk

I går hadde jeg igjen to OCA-turister på atelièret.

I resten av Norge er det Office for Contemporary Art Norway, i Finnmark er det ofte Office for Contemporary Art Tourism. Eller det vet jeg jo faktisk ikke, jeg har aldri bodd i Sogn og Fjordane. Det kan være det er likt over hele landet: OCA sender rundt kuratorer, de tar med glede i mot muligheten til litt betalt norgesferie.

Eller så var de bare så utslitt av alle inntrykk fra Finnmark at de ikke hadde mer å gi da de kom til meg, jeg gikk fra dem i gangen to ganger på vei til ateliéret. Det var utrolig slapt hele møtet. Jeg prøvde å få i dem litt kaffe men de ville ikke ha.

Jeg visste faktisk ikke egentlig at det var OCA-turister, hun ene hadde skrevet en veldig hyggelig mail og introdusert seg, men da de kom og det var så vanvittig energiløst og de måtte dra for å dra på et museum, spurte the Stig, som fikk dem på sitt ateliér etter meg, rett ut: er dere sendt fra OCA? og da hadde de bekreftet det.  

Jeg må begynne å sile. Men jeg vet ikke helt hvordan. Det er jo ikke automatisk dårlig bare fordi det kommer fra OCA, men veldig ofte er det det. Jeg bruker mye tid på å forberede møter for så å oppdage at jeg egentlig er en slags unnskyldning eller putefyll.

Det er litt respektløst, jeg gir faktisk av min egen arbeidstid, men det er ikke så elegant å sile med: WILL YOU SHOW ME RESPECT AND AKNOWLEDGE THAT I RECEIVE YOU IN MY WORKING HOURS.

Hoho. 

Hei, hvorfor vil du komme til meg?

Takk for henvendelsen, hva er det i min praksis du vil snakke om?

Eller som en kompis av meg har begynt å si: Jeg tar desverre ikke imot flere kuratorer før jul.