Stillingsannonse

Nå vil jeg slutte i jobben min.

Det skjer fra tid til annen, oftest skjer det når det går veldig bra, da blir jeg lei. Jeg er jo mest vant til å jobbe i motstand. Når alle plutselig heier på meg, blir jeg forvirret og uten fotfeste. 

Men jeg er veldig lei av jobben min. Jeg vil ha en annen. 

Når dette skjer har jeg en remse jeg bare går igjennom. Først innser jeg at det går for bra, så innser jeg at jeg ikke har evner som gir meg en annen interessant jobb, så innser jeg at jeg ikke kommer til å bli glad av å jobbe i for eksempel butikk, selv om det som høres fristende ut med butikk er at der gjør du bare jobben din, helt greit, det er ingen forventninger om at den skal gjøres så bra at noen skriver om det i avisene etterpå, bokstavelig talt, herregud så deilig, og det høres forlokkende ut, så innser jeg at jeg tross alt har en ganske fri jobb og at det finnes muligheter innenfor den jobben jeg har til å gjøre endringer som passer til det jeg trenger for øyeblikket, og hva er egentlig det? Kan jeg gjøre jobben min om til den jobben jeg vil ha?

Der er jeg nå, og jeg har vel landet på at jeg har skutt meg selv i foten ved å ha så lite ferie de siste årene. I fjor hadde jeg fire uker, det var bra, men i år og året før hadde jeg null, og før der og før der hadde jeg to uker og da var jeg syk så jeg er litt usikker på om det tells. Eller, spør jeg kroppen så gjør det ikke det, men den er ikke helt objektiv. Den er et snøflak.

Og det blir ikke ferie nå, for nå er det den satans tyskerten, men der har jeg bestemt meg for å slutte å bli irritert og bare dilte med, og så er det Bodø, og der har jeg fått så få dager til opphenging at der må jeg krympe prosjektet, selv om jeg ikke tror de har skjønt det, og så er det lokal samtidskunstfestival, og der skriver jeg en bok, det har jeg ikke gjort før, så det prøver jeg å ta helt med ro. Da er vi et stykke uti februar, og det er lenge til.

Da har jeg to triks, det ene er å roe ambisjonene på det jeg skal gjøre, og der er jeg godt igang, og det andre er å finne noe å glede seg til. Hver uke, hadde jeg tenkt. På fredag skal vi dra på Europris og kjøpe Bundaberg. Det er en liten ting, men det er en ting. 

Alle disse innsiktene i remsen og i konklusjonen, hjelper ikke egentlig på. Eller jo de hjelper på, men de er ikke magiske. Jeg vil fortsatt helt intenst slutte i jobben min. Men jeg forsøker å hjelpe meg selv over kneika og så skal jeg aldri mer ikke ha sommerferie.