På stigende kurs inn i ferien

I dag hadde jeg et teamsmøte klokken halv ti men først måtte jeg bare innom Flysikringa og montere ned et verk og så hadde jeg ikke med drill og den som skulle strø hadde ikke den oppgaven på arbeidslista si men jeg fikk med endel i papir tilbake og så hujhazt til atelieret og der var det ikke internett for det viser seg at strømmen til ruteren eller fordelingsboksen eller hva det er, er inne hos kontoret til handtverkerne som holder til i samme korridor, og de hadde trengt en kontakt til å lade en telefon og dratt ut internett, så da ble det fritt for nett inne hos meg, og jeg visste ikke om dette med den stikkontakten og klarte ikke løse problemet, men det klarte han som er ansvarlig for internettet, for han fulgte bare ledningen, og kanskje må vi finne en annen løsning på akkurat det, så rakk jeg akkurat møtet mitt, og det er et sånt pengeutdelingsmøte der man sitter og gir penger til folk og det er alltid diskusjoner og på et tidspunkt hadde jeg lyst å forlate møtet og bare la noen andre bestemme for det er så vanskelig å si ja til noen og nei til andre men vi kom i mål med en løsning for det må man jo. 

Så var det vafler til lunsj!

Etter lunsj var det litt roligere, men jeg bestemte meg for å teste ut kvaliteten på trykkfargen jeg kokte i går, den virker litt lys, kanskje er det fordi myrullen er gammel, men innimellom gjør jo det kvaliteten bedre, så jeg gikk litt vitenskapelig til verks med farge utblandet i forskjellige prosentandeler på forskjellige deler av et ark, og akkurat den der testing-testing delen er kanskje ikke min favoritt, for jeg er ikke så glad i å være nøye, og pipettene mine er kjøpt på coop og gjør det enda vanskeligere å være glad i å være nøye, men da jeg holdt på med farge og gummihansker og papir og forkle og trykkfarge, så kjente jeg meg et like øyeblikk lykkelig, og sånn blir det når man plutselig har mål og formål, og nå ligger det til tørk der over vinterferien, og så får jeg se når jeg kommer om jeg kan trykke med litt utvannet farge eller om alt blir ublandet, og så dro jeg tilbake til Flysikringa utstyrt med drill og tok ned de siste pinnene og dermed var den oppgaven utført.  

Nå er det vinterferie og muligens er det et teamsmøte på mandagen men ellers skal det være ski og bål og filmkveld og sove lenge og fri og herlighet.

Den koke vi!

Jeg er hjemme og koker farge. På mitt første atelier i Kirkenes var det et felleskjøkken i en kjeller som ingen brukte, da gjorde jeg det der, og på mitt andre hadde jeg koketopp inne hos meg selv, og nå gjør jeg det hjemme. Problemet med den første løsningen var at noen kastet ett års produksjon (merket) (og hvem andre brukte kjelleren enn meg? det var jo bare å spørre meg hva det er) og problemet med det andre var brannalarmen. Problemet med å koke hjemme er bittebitte små- det er bare at jeg må frakte ting i forskjellig tilstand av tørr og halvkokt hit og dit. Og så lukter det litt kokt låve her hjemme. Men jeg får være hjemme hele dagen og i sted fant jeg en sjokolade i kjøleskapet. Fryktelig fornøyd.

Jeg koker fargen tre ganger. Eller jeg koker myrullen tre ganger. Jeg synes ikke det er SÅ stor forskjell i fargeintensitet mellom første og andre koking, men tredje gang er den lysere. Jeg må snart gå litt mer vitenskapelig til verks enn jeg pleier å gjøre, og kjøre noen kontrollerte tester på atelieret, for å se hvor mye jeg kan tynne ut fargen før det vises. Jeg kan fort bruke en halv liter farge eller mer på ett trykk, og da må jeg plukke og rense myrull og koke og prekevere farge, så tynning er bra. 

Det hadde gått betydelig fortere med to gryter, men jeg har en gryte kjøpt på fretex som er skitten og fæl, og jeg vet ikke om jeg får gryta fin igjen om jeg koker med en av de som står i gryteskapet under benken, så enn så lenge koker jeg med én. Jeg har nok en gryte til å koke krabber i i kjelleren, men vil ikke egentlig at fargen skal lukte enda verre.

Jeg rakk ikke å plukke myrull denne sommeren, men jeg har et lager. Myrullen slipper frøene, eller fibrene da, på et tidspunkt, da er det absolutt lettest å plukke, for da slipper du å ta med hele planten hjem og renske den. Men det er ikke alltid like lett å finne tidspunktet. Men når de begynner å slippe går det to uker til alle slipper lett. Og myrull står jo alltid i myr (som gjør det forvirrende at det heter ängsull på svensk) og selv om det er mindre insekter nå som verden går under, er de som fortsatt lever, i myra. Så det er ikke en zen-aktig opplevelse og stå og plukke myrull. Nå virker jeg kanskje ekstremt naturbarnsame her som har kunnskaper om myrull og sanking og lever tett på dyrlivet, men la oss bare innse, dettte er kunnskap som ikke kan brukes til noe. Hvem andre lager trykkfarge av myrull? Dette kommer ikke til å gå i arv til etterkommerne, for å si det sånn. De kan finne ut av det selv.

åååååå nå må jeg gubbe

Unnskyld, men nå blir jeg helt gubbe her, og jeg hater når gubber setter igang og gubbegneldrer over ting man ikke trenger legge all verdens energi på, men, 

hytta mi har fått veiadresse.

For at det, som det står i brevet, blant annet skal bli enklere med varelevering. Jeg må sette opp skilt.

Hytta mi ligger ikke på en vei, og ingenting av dette gjør noe noe enklerer i noen ledd for noen, skal det vareleveres noe der, så kommer jeg iallefall ikke til å si at pakken fra Temu skal leveres på Store Fiskevatnet hyttefelt nummer 21. For da er det jo en fare for at plastkjoleleverandøren setter avgårde mot Store Fiskevatnet hyttefelt, en omvei på 5-6 timer. Skulle jeg være så uheldig å bli halvspist av bjørn og nødt til å ringe etter ambulanse, kommer jeg nok heller til å forklare hvor hytta ligger, som er PÅ HAREFOSS! og forvente at dette er den beste forklaringen ettersom det er der hytta ligger og sånn man finner fram. Hvordan er en adresse midt inne i skauen, en villedende sådan, til hjelp her? Jeg kan såklart sette et skilt nede ved elva der det står Store Fiskevatnet Hyttefelt nummer 21, som jeg tror er kravet, men da må man jo først kjøre rundt på elva og også tatt av ved riktig løp sånn at man i det hele tatt ser skiltet. Jeg venter heller ingen ambulansebåt etter som hytta ligger mellom to demninger og redningsselskapet vel neppe hiver seg i firhjulstrekkeren, henter en båt i Neiden, setter den på henger, kjører til Homfoss, setter den ut nedfor demningen på egnet sted, og så begynner å kjøre opp og ned elven for å lete etter skiltet Store Fiskevatnet Hyttefelt nummer 21på strekningen Holmfoss-Boris Gleb. Jeg tror ikke de engang kommer så langt som å hente båt og sette den på henger. Jeg tror det blir helikopter. Eller at militæret bare henter meg på Harefoss.

Kommunen vil også gjerne at jeg svarer på brevet og forklarer hvor tilkomstpunktet er. Jeg kan ikke det ordet. ER det hvordan man kommer til? Det kommer jo an på hvor du går fra, eller om du har båt kanskje, da kan man legge til hos Hoel eller så legger man til nede i løpet men se opp for stein som flytter seg når isen går. 

Hvor parkerer du bilen? skriver de. 

Vel, kjære kommune, man kan parkere på for eksempel Elvenes, eller på Brattli, eller også kan man gå fra Bjørnevatn. Markert med sirkler her.

Kartnåla er Store Fiskevatnet Hyttefelt, det er ikke der hytta er, men jeg har jo satt opp skilt så det er bare å gå på. Hytta ligger ca mellom de to grønne firkantene.  

 

Jeg skjønner at det kan være greit å forholde seg til gateskilt når man kjører ambulanser rundt i hyttefelt, men jeg bor langt satans i gokk, hytta ligger inne i skogen, det er større sjanse for at du ser hytta enn skiltet, og HVORDAN gjør dette noe som helst enklere for noe menneske i verden. 

Herregud. 

Og jeg hater gubber som gneller over forordninger som kommunen faktisk er pålagt å gjennomføre, men dette med hele Norge til ett rike, det går for langt innimellom. La oss nå bor der vi bor og plag oss ikke med gateskilt.

Forefallende arbeid, HERE I COME!

I går skar jeg meg på tuppen at pekefingeren, helt fremst, enten med tapetkniv eller på pappen jeg skar i. Herregud så irriterende. Et kutt på en halv centimeter, og så blir alt så komplisert. Det gjør vondt å skrive på maskin, så man må liksom inn med hjelpefingre og alt blir litt skjevt, det går ikke å finlime eller finsnekre, for fingeren må stå rett ut, eller løfte tungt uten at fingeren begynner å banke og eller blø igjen, og det går iallefall ikke å bruke mobilen. Da bruker man jo andre fingre og den andre hånden, og ganske fort har man liksom blitt helt skjev i hele kroppen, lemster i ryggen, stiv i skuldrene, av bare å bruke feil finger, og faktisk også litt kvalm. 

Herregud for et finstilt maskineri jeg er. 

Nå har det grodd litt og selv om fingeren brenner når jeg skriver på maskin er det en bedre dag. 

Det er glatt ute, is med vann, is med vann og grus kan man si, for det strøs jo, men aldri nok, og det er tredje gang vi har dette været så mange steder ser det strødd ut, men grusen ligger under isen og gjør ingenting. Vi kjører Jendor til skolen, vi kjører oss selv til jobb, orker ikke slåss med føret. På skolen er av en eller annen grunn snøhauger deponert på parkeringsstripa der man slipper av og henter barn, den er ikke så stor i utgangspunktet, det er plass til kanskje seks biler, men det fungerer nå, nå ligger det snø på halve og det er plass til tre biler, det fungerer ikke. Jeg skjønner ikke logikken heller. Hvorfor der?

På jobb fyker det fakturaer og kreditfakturaer og inkassovarsel inn i innboksen, fra huseier, jeg aner ikke hva de holder på med. Jeg skal ikke ha inkassovarsel på regninger jeg ikke har mottat og som er en ekstraavgift jeg aldri har gått med på å betale, men du kan ikke svare på mailen for da får du feilmelding og ellers er det å sette seg ned å skrive brev. De må bare la det gå til inkasso da, de har ingenting å ha det i. Men det er forvirrende med alle nye fakturaer og kreditfakturaer og jeg aner ikke lengre hva det er meningen at jeg skal betale. Fakturaene må også åpnes i et eksternt program på internett som gjør det vanskelig å holde oversikt og sammenligne.

 

Selv har jeg sendt en faktura med betalingsfrist samme dag som den ble sendt, fordi, fordi, jeg brukte så lang tid på å få tak i en epostadresse jeg kunne sende en faktura til istedet for ehf, og jeg burde jo ventet med å skrive fakturaen til det var på plass, for min kontakt er verdens mest vimsete mann, men ikke, og der fikk jeg. Sendte den og en forklarende mail.  

Sendte kunst og bøker i posten. Nå må jeg lage nye fakturaer. Det tar aldri slutt.

Ja da var det nye tak

Nå er Barents Spektakel over. Det var fint. Jeg så ikke så mye kunst som jeg hadde tenkt, gikk og la meg for tidlig en dag og for sent en annen, fikk snakket med folk, hadde bokslepp, utstilling, lunsj og middag.

Nå har jeg ingen utstillinger i kalenderen. Det er første gang siden...jeg vet ikke når faktisk. Kan ikke huske at det har skjedd før. Det gjør meg ikke spesielt nervøs, da får jeg tid til å jobbe på atelieret. Jeg har litt småplukk, må sende ut noen bestillinger (det får jeg nok gjort i dag og så er ikke det på lista lengre,) og så har jeg sagt ja til å ha et foredrag i Kristiansand, men etter at jeg sa ja hørte jeg ikke mer så hvem vet, og så skal jeg lage et lite møbel, men etter at jeg ba om en vinkel på et hjørne hørte jeg ikke mer, så hvem vet. Jeg har jo mast om den ferien jeg skal ha jeg vet ikke hvor lenge, men jeg trenger den ikke akkurat nå, så det er heller ikke noe stress. Faren er jo at man begynner å sose, men da får jeg heller være flink å gå hjem tenker jeg. Hører dere! Jeg har kontroll og planene klar! Og kaffe! Og hjertensglede! Juhu!

Det gjelder å legge ut noen snubletråder til seg selv.

Dette gjorde jeg i går:

For å unngå å havne utpå når jeg jo vet at vi i dag og i morgen har både barnevakt, fullt program og kjentfolk i byen, tok jeg på meg boblebukse til åpningsseremonien. Ullongs under, ikke pen, raknet i skrittet og sydd med gamle sokker. Når jeg da ble overtalt til å ta en øl på festivalbaren, ble det med den ene ølen, for jeg holdt på å svette tvert ihjel og kunne ikke ta av meg boblebuksa. Da gikk jeg hjem og når er jeg klar for i dag og i morgen. Godt jobba.

Nå er det festival

Jeg kom meg på den middagen i går, havnet litt innerst bakerst men sammen med en kompis. Selve maten var ikke så mye å skryte av, men jeg har vært på Thon før og blitt underveldet så det var greit. Det var iallefall veldig lite av den så sånn sett var det ikke så mye å klage på i det minste. Jeg fikk en grønnsaksgryte, og antall grønnsaksbiter til sammen utgjorde nok i flate en god del mindre enn hånden min. Uten fingre. Som var bra, for de trælete bitene fra rota på kålrabien blant annet var ikke rensket ut. 

De som jobber ute med åpningsforestillingen, var nok mer skuffet, for de trenger jo mat. Men når man gir Thon en fast sum for middag for femti pers så er det klart de gir femti pers så lite mat som mulig, vil jeg tro.  

Eterpå kom de som organiserer baren bort og sa de skulle ha testsmaking på sortimentet, så da gikk vi dit. Og det var testsmaking, en liten slant av hvert som jo er oppskrift på bakfylla om man bare blir full først da, som man ikke blir på en halv centiliter alkohol egentlig, men ettersom vi hadde spist så lite og det var mange halve centilitre, gjorde alkoholen sitt. Jeg vil si jeg føler meg ganske vanlig i dag likevel. Det var ihvertfall supertrivelig og da jeg sparket hjemover var det nordlys over himmelen. 

I dag var det 12 grader på atelieret, som er bedre enn 10, men bare to grader bedre, og jeg har kuratorbesøk om et par timer og de kommer fra Danmark (fader, har glemt kjeks) og er sikkert bedre vant så jeg har vært på frenetisk jakt etter varmeovner.  Det blir litt hektisk i dag for det er både kuratorbesøk og pressevisning og åpning og jeg MÅ vaske håret for jeg ser ut som Moddi og når skal jeg få tid til alt?

Noen av greiene under festivalen skal være her, i bygget der jeg har atelier, og korridoren, som er min og som jeg vasker selv og er en del av leieavtalen min, er tatt i bruk og jeg skulle ønske jeg bare kunne være mild som en vårbris og latt folk bruke den uten å tenke mer over det, det er liksom for to kvelder, men jeg kjenner at jeg blir litt irritert. Dørkila mi er borte vekk og det står liksom pappkopper med bananskall i på tingene mine. Lyskastere utfor dørene som setter stemning, men gjør det vanskelig for meg å komme inn og ut. 

Her kunne jeg vært enkel og grei med kolleger istedetfor å bli irritert, men det er litt irritertende. De vet sikkert ikke at korridoren er min engang og at de tar seg til rette inne hos meg. Det er greit å bli sur på trailersjåfører, men ikke egentlig på kolleger synes jeg. De må få litt mer slingringsmonn. Og det finner man ikke hos meg ikke!

Jaja. Jeg kanskje heller skal prøve å forberede det kjeksfrie kuratorbesøket. Nå er det festival!

Det var ikke meningen, men haker av på lista her:

Nå er jeg ferdig å henge utstillingen. Jeg har også klart å time min tilstedeværelse sånn at jeg har fått spist lunsj med resten av festivalen og det er god steming og alle gleder seg og masse folk jeg ikke har sett på hundre år og folk å prate med ved alle bord. 

Selv farter jeg rundt på spark og lager dårlig stemning, Jeg havnet i krangel med en trailersjåfør. Kjempsur!

I Kirkenes er det litt sånn at er du forgjenger så får du skylde deg selv. Det er jo gang- og sykkelsti men de blir brøytet sent og sjeldent strødd og det er veldig vanlig å parkere der. Det er jo så enkelt om man har bil, sant, å bare parkere der, masse plass. Nå kom jeg i full fart på spark bort langs gangstien ved E6 men plutselig var det bom stopp for der hadde en trailer parkert. Det var så vidt plass til å gni seg opp mellom sneskavla og langs traileren -om man ikke kommer med barnevogn eller gud forby rullestol, da må man gå hundre meter tilbake og så begi seg ut som fotgjenger på E6. Jeg kjempet meg opp i sneskavla med sparken, og da kom trailersjåføren ut av bilen. " Kjempebra parkering du har fått til her!" ropte jeg, i sneskavla med spark, og hun svarte " Ja ta det med Thon!" for hun sto jo utfor Thon hotell.  "Æ tar det med dæ, det e du som har parkert!" svarte jeg, kjempesur, for nå ramla kurven av sparken og ned på E6 med alle bilene, men det skulle hun ikke ha noe av, Thon hadde all skyld, og det jeg ikke kom på å svare for kanskje 200 meter senere da vi ikke lengre var i samtale, var at hun kan jo bare parkere midt på parkeringsplassen til Thon og ta alt trøbbelet det vil medføre selv, hun kan ta det med Thon selv, nå la hun alle problemene over på fotgjengere for det var enklest for henne. 

Så typisk folk som kjører i Kirkenes.

Ting jeg blir mest rasende av #5 der. 

Og så kranglet jeg litt mer med Fæbrik, for det viser seg at når du kjøper digitalt mønster på én side, si for eksempel blusemønster, så står det i en stor grå boks under DIGITALT MØNSTER. Dette betyr at det du er i ferd med å kjøpe er et digitalt mønster. Men om du kjøper et annet mønster, for eksempel skjørt, så står det i samme store grå boks FYSISK MØNSTER. NÅ betyr dette at du kan klikke på boksen og komme til en side der du kan kjøpe en bok som inneholder fysiske mønstre. Dette vet man ikke om man ikke plutselig får det for seg at man skal klikke på den boksen. Og hvorfor skulle man det?

De var enige i at dette var forvirrende. 

Og det er jo bra, for eh, hvordan er det meningen at dette ikke skal være forvirrende?

Jeg skrev tilbake og sa at når vi er så enige i at dette er forvirrene, så kanskje man skal ta seg tid til å se på om ikke dette kan gjøres mindre forvirrende. Ikke fullt så spydig. Men ikke med smilefjes i teksten heller. (For hallo jeg er nesten femti, smilefjes i teksten, ærlig talt.)

Jeg sprer kanskje ikke glede. Men "enig i at dette kan være forvirrende", ærlig talt. 

 

I kveld skal jeg spise middag med alle kunstnerne så om jeg klarer å ikke starte noen nye krangler innen dess, skal jeg være fornøyd. For det gleder jeg meg til.  

nei NÅ

En av de tingene som irriterer meg mest her i verden (men denne lista er lang) er når man kontakter kundeservice og de svarer uten å ha lest mailen din skikkelig. Oftest er det på den måten at du har for eksempel tre spørsmål og så svarer de på det første og anser saken som avsluttet, eller så leser de første setning og gjetter seg til resten av innholdet. 

Under min sykelighet&kjøpspreng bestilte jeg ett digitalt mønster, ett fysisk mønster, og to meter stoff hos Fæbrik. Jeg fikk da en mail med link til to digitale mønster. Linken til det mønsteret som er kjøpt som digitalt mønster fungerer, men linken til det mønsteret som er kjøpt som fysisk mønster kan ikke lastes ned, det står bare at filen ikek kan åpnes fordi den ikke eksisterer. Jeg sender da en mail til kundeservice med skjermdump av problemet, med feilkode, og sier at dette er jo egentlig et fysisk mønster så hvis det kommer i posten er kanskje ikke dette et problem, men det er iallefall ikke mulig å laste det ned. 

Noen dager senere får jeg til svar at ja det stemmer at mønstrene er digitale! De kommer i egen mail! Sjekk spamkorgen!

HVORDAN hjelper dette meg. H V O R D AN. Ikke er mønsteret jeg har kjøpt digitalt, og hadde jeg fått en feilmelding på nedlasningen om jeg ikke hadde funnet nedlasningslinken engang? Nå skal jo ikke jeg være den som ødelegger dagen til stakkars sikkert egentlig flinke og entusiastiske Malin hos Fæbrik og svare MEN LESTE DU MAILEN I DET HELE TATT? HVA MED Å FAKTISK LESE MAILEN? ETTERPÅ KAN MAN SVARE. for det skjønner jo tilogmed surfigenschou i sitt sureste humør at man ikke gjør...men leste du mailen Malin? 

Istedet spør jeg om hun fikk opp bildet jeg sendte. Det hender jo. Når mailprogram møter mailprogram. At bilder kommer som vedlegg man må laste opp og ned og det hele. Og gjør oppmerksom på at jeg har kjøpt et fysisk mønster. Altså ikke en eneste opplysning som ikke sto i første mail, og det er vel der man blir sur. Jeg må hjelpe et voksent menneske å lese en mail. Jeg aner ikke hvorfor dette er en av de tingene som gjør meg surest i hele verden men det er det altså. 

Glatt is under et lag med snø.

Varer som viser seg å være utgått på dato når man kommer hjem fra butikken med dem.

Folk som sniker i køen.

Og kunderservice som ikke leser mail før de svarer.  

 

De resterende 1044 tingene kommer i egne innlegg i bloggen etterhvert.

Endelig fremdrift

I dag har jeg vært på jobb. På jobb-jobb fysisk, ikke svart på mail fra sofaen. Jeg er fortsatt ikke frisk, men i dag måtte jeg bare, og jeg var ikke så dramatisk syk som da jeg kom på jobb og bare holdt på å fryse ihjel med en gang, for det viste seg at radiatorene hadde gitt opp igjen og det var faktisk bare 10 grader på kontoret. 

Det var altså ikke meg.  

Men senere var det meg men da var det å jobbe på, så jeg har vært og hengt utstillingen, på te-kjøkkenet til utstillingsvertene, så jeg har kanskje ikke fått det beste gallerierommet på utstillingen, og det er blått og flasser og lyssettingen er taklyset, og jeg sloss med lysbrytere og strømmålere på veggen og det blir jo ikke kjempebra så det er bare å sette i gang og gjøre det beste ut av det, det er umulig så det er ingenting å gråte for heller at man ikke får det til. Det er tilogmed sånne små blondeduker i plast på kjøkkenbenken. 

Men boken ble bra, jeg hentet den jo bare på Posten og gikk og la meg for halvannen uke siden, nå er jeg gjenoppstått og har åpnet eskene og det var akkurat den boken jeg hadde laget inni og ikke kundeavisen til Joker Bøler for eksempel, som jo ville vært et mareritt.

10/10

Jeg skal møte en kurator under festivalen. Jeg har møtt henne før, for halvannet år siden. Jeg husker at det var trivelig, men jeg husker ikke et ord av hva vi snakket om. Jeg husker ikke hvordan hun ser ut. 

Jeg skal også ha en offentlig samtale med en annen i bransjen, jeg kjenner henne fra før. Jeg fisket litt etter en konflikt på en institusjon hun har vært involvert i da vi møttes for å planlegge denne samtalen, hun sa at dette snakket vi om da jeg var på besøk sist. Jeg husker ikke det i det hele tatt. 

Jeg har stort sett problemer med å gjengi samtaler jeg har hatt med andre, når jeg kommer hjem, og the Stig siterer meg ofte med fantastiske sitater jeg ikke kan huske å ha uttalt. Jeg høres ut som en smart og morsom person, da. 

Uten videre hukommelse.

Jeg tror ikke jeg holder på å få alzheimers, jeg vet ikke om jeg alltid har vært sånn men jeg er ikke forvirret og frustrert i hverdagen og glemmer ovnen på og går meg vill. Jeg bare husker ikke. Særlig husker jeg ikke samtaler jeg har hatt, om de ikke involverer store følelser. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg tenkte lenge at det at jeg ikke gjenkjente personer var en karakterbrist og at jeg ikke var interessert i mennesker, så det å innse at det er noe som heter ansiktsblind var en åpenbaring, men jeg tror ikke man kan være samtaleblind. Jeg lurer på om jeg bare rett og slett ikke klarer å konsentrere meg. Jeg vet jo at jeg ofte ramler ut i en samtale, det gjør det kanskje vanskeligere å huske dem. 

Herregud. Ikke liker jeg folkemengder og sosiale settinger, ikke husker jeg folk og ikke husker jeg samtaler, for en toppenperson.

blæh

Jeg er litt lei av å være syk. Det blir man jo. Jeg har behov for å gå på jobb, ting må gjøres, men jeg orker ikke. Samtidig funderer jeg på å gå og måke snø, det laver ned, så jeg lurer på hva jeg egentlig driver med.

Jeg føler meg strengt tatt verre i dag enn i går.

Nå har jeg jo ikke måket den snøen da. Og jeg vet at om jeg går ut og måker snø kan jeg snu og gå rett inn på sekundet, mens jobb er mer sånn timesprosjekt bare for å komme seg dit. Og jeg har ikke vært ute på en uke. Og jeg er så lei av mobilen. Så jeg skjønner hvor jeg kommer fra, for å si det sånn.  

Kanskje måke snø. Senere. Først litt mer dødscrolling på mobil.

rapport

Ingen faner i dag. Tenkte også at jeg er frisk, men innser at det er litt ønsketenkning selv om jeg er bedre. Har også tenkt å dra og montere en utstilling i morgen (lokalt, ikke med fly) og innser at kanskje det også er ønsketenkning. Det er fokusert arbeid, ikke sånn venstrehånds mandagsarbeid jeg kanskje er mest istand til å utføre nå. Når man ikke er syk på ordentlig er det vanskelig å blir frisk på ordentlig, ser det ut til. Har iallefall lovet å lage middag i dag. Håper jeg ikke forlovet meg der. 

overogut

Vil ha, vil ha

Nye 600 faner. I går interiør, i dag oppbevaringssaker. Åh, oppbevaring og kontorsaker. Min akilleshæl. Hvis jeg bare hadde den sjøgrønne aluminumsboksen fra Japan og den røde lerretspungen fra Ungarn, aner dere hvor velorgansiert og målrettet jeg hadde blitt da? Jeg hadde føket ut av kontoret med min OB-4 Duty Tote bag full av penner og datamaskin (som virket, nyere årsmodell) og plastlommer med klips og kullstifter i velorganiserte volum, til et møte med min art director i New York, i et kult og bare delvis flagrende antrekk. AI-versjonen av meg selv. 

Saken er at jeg har veldig mye sånne oppbevaringssaker. Ikke sånn superfine, men fine nok, jeg jobber som sagt på et gammelt sykehus som aldri ble helt tømt så sakser og tapeholdere og brevordnere og skuffeordnere med rom i forskjellige størrelser, det er tegnesalen full av. Jeg har mer enn jeg trenger og jeg blir ikke mer velorganisert av det heller. Det er bare flere steder ting kan bli borte. Det blir faktisk bare mer ting.

Jeg sendte noen linker til søstera mi, hun svarte herregud slutt med de der linkan med kommunale artefakter. 

Ah, kommunale artefakter. I fine farger. Livet da, dere. 

Den innbilt syke

Jeg har 600 faner åpnet på datamaskinen. Jeg får sånn kjøpspreng når jeg er syk og nu har jeg syknet hen, akk. Jeg kjøper aldri noe. Vi har jo alt. Det er ikke plass. Av møbler i dette tre etasjer store huset kan jeg telle alt som er kjøpt nytt på én hånd. Eller faktisk, jeg må bruke begge om jeg tar med gulvmattene. Men ellers er det funnet, fått, laget, arvet og kjøpt brukt. Alt vi trenger har vi. Men når jeg er syk, vil jeg ha mer. Ååååhhh jeg vil ha mer. Fine ting. Som skinner. Som vi ikke har plass til.

 

Jeg har den der sykdommen jeg har innimellom, jeg tenker på det som forkjølelse men for å være ærlig er den helt uten forkjølelsessymptomer. Jeg er bare varm og kald og helt utslitt om jeg prøver å gjennomføre noe. Veldig anpusten. For en maoistlutheraner som meg er det veldig vanskelig å godta at jeg er syk på ordentlig. Kanskje jeg bare er lat? Gidder ikke gjøre noe annet enn å ligge, hva slags sykdom er det?

Jeg ble syk på fredag, satt halve dagen på jobb og gjorde ingenting og var sur på meg selv av den grunn, så innså jeg at jeg orker ikke, jeg må hjem, og the Stig kjørte meg og siden har jeg stort sett ligget. Av ren latskap. Nå sitter jeg og skriver da, men svetten renner av overleppa. Jeg orker ikke ligge mer.

Jeg innser hver gang jeg er syk at det er nok stort sett jeg som smårydder her. Det ser IKKE UT her når jeg ikke orker å rydde. Det er stort sett the Twig som har ting liggende utover, og the Stig som ikke har noe ønske om at det skal være særlig orden, og da blir det sånn. Det er rydde- og vaskedag på torsdager, innført av overkommandant mammapersonlighet, men det har også ført til at man ikke rydder andre dager. Det er jo ikke torsdag. Og om overkommandant ikke tar initiativ eller for eksempel er syk eller bortsreist en torsdag, så må det jo avlyses. Kan jo ikke rydde om ikke alle gjør det.

Heldigvis er det dette som plager meg mest med familien min, ikke dop eller fyll eller familievold eller religiøs fantatisme.

 

I går var det åtte år siden jeg fant pappa død på gulvet. Jeg gikk tilbake til 2017 i bloggen og leste om det. Jeg ble veldig trist. Tenk at han bare døde. Men jeg er også veldig glad for at jeg skrev om det, selv om jeg ikke skrev så veldig i detalj. På en måte skulle jeg ønske at jeg gjorde det, tilogmed nå, sånn at jeg ikke glemmer, på den andre siden er det ikke noe lykkelig minne og jeg husker veldig mye av det også og det tror jeg at jeg kommer til å fortsette med. Litt fragmentert kanskje, jeg tror ikke jeg ville vært i stand til å tegne opp noen tidslinje, men jeg har alle delene på den linjen. 

Det var litt vanskelig å få til en elegant overgang fra død pappa til noe litt lettere videre her i teksten. 

Nå skal jeg gå og sitte på sofaen og lese verdens tyngste bok. Jeg må ha pute i fanget fo å lese den, ellers får jeg vondt i lårene av bokryggen. Jeg må også prøve å få ryddet litt, hodet mitt er rotete nok som det er, det faller sammen om det er rotete overalt ellers også. 

Jeg har flyttet den svære, tomme søppelsekken som lå midt i stua på fjerde døgnet. Det klarte jeg. 

 

Det hadde vært greit å bli litt piggere snart, men temperaturen (ute, ikke min) har steget med 34 grader, det er glarholke med vann på, det ser strødd ut men ofte er sanden under isen, så man blir lurt. Ute er det glatt og farlig. Jeg er inne. Det er ikke det verste. 

 

 

Ferdig med siøgg, ja. Spæts, eller hva de sier, skoltene.

I dag KAN jeg ikke ta av meg longsen for jeg har på nikkers. Skjønt kanskje likevel, for jeg glemte at jeg er same da jeg kjøpte dem, uprøvd, på Fretex i Bodø. Og selv om jeg verken eier rein eller snakker samisk, er jeg genetisk fullt på høyde med de beste, og når ned men stort sett ikke opp, så de når meg til anklene. Om jeg tar av meg longsen er det godt mulig de korte ullsokkene dekker alt av hårete legger som nikkersen ikke når. 

Samefolkets feiring på samefolkets dag, det som skulle bli en tradisjon vi skal snakke om når vi blir gamle, blir ikke å bli gjentatt, men det er godt mulig vi kommer til å snakke om dette forsøket på skape tradisjon når vi blir gamle. Vi kom, ja, skal man si at vi kom litt sent? Arrangementet startet klokken elleve, men det er jo i arbeidstiden så da kommer man ikke, vi tenkte vi skulle komme til gáktiwalken men da var det ikke et bord å få. Vi satte oss inne i den tilstøtende kafeen, som hadde storskjerm, men sinnsykt dårlig storskjerm, så vi ga ungene kake og snek oss inn i salen igjen for å se på gáktit, men det var liksom ikke...hyggelig. Pappaen til en kompis sier at de første årene han bodde her var de ett bord på Sentrum (tildligere nevnte tilstøtende kafé) på sjette februar, nå får man ikke bord i storsalen lengre, så for hans del må folk gjerne komme seg inn i skapene igjen så det blir mulig å få plass. Men jeg så ham ved et bord så han hadde fått plass. Med hele sin familie.

Før gáktiwalken var over hadde allerede ett av våre barn gitt opp og dratt hjem, og vi lurte på det samme da den var over, men nå var det bord og det skulle være leu'dd, så da tvang jeg de andre til å bli, og eh. Nå vil jeg jo ikke henge noen ut på internett, noen som gjør sitt beste og som bidrar på nasjonaldagen på andre måter enn å sitte ved et bord og spise kake, men det bare var...ja det kan jo være at det var et annet kulturuttrykk men jeg tror at i tillegg var det ikke bra. For det første tror jeg den som leudet var veldig nervøs, i tillegg fikk jeg følelsen av at hun kanskje var vant til å sitte og synge og nå måtte stå. Det var liksom ikke hold eller kraft eller tonalitet. I tillegg blir Máttaráhkká på skolt mistenkelig likt mahtafahka og de var det som var temaet for andre leu'dd. På bordet bak søskenbarnet mitt knakk dattera til en kompis av oss sammen i latter, og kompis måtte også jobbe hardt for å ikke følge etter. 

I det siste tone skjelvende seg utover en sal som ikke visste hvordan de skulle reagere, sa søskenbarnet mitt NU FÆR VI, så før kveldens hovedtaler rakk å reise seg var vi ute av salen og jeg sa unnskyld unnskyld unnskyld, ungene sa mahtafahhhhka, og så var den feiringen over. I bilen på veien hjem sa jeg at til neste år tar vi det med bålpanne på verandaen, ja, sa søskenbarn, og så skrur vi opp nåkka, og jeg sa åh, er det da du er som mest lykkelig, for hun er av den delen av familien som omtales som "har nu nok å driv med" og hun sa ehhhja, og vi ble sluppet av ved vårt hus og jeg gikk inn og mannen sa hæ er dere tilbake allerede, og jeg sa mahtafahka, ja, til neste år blir det på verandaen med bålpanne og tørka reinhjerter og Anne sier hun vil skru opp noe, og the Stig sa ååååkei, vi har vel en hylle eller noe, og det kan jo bli en fin tradisjon, og etterpå sende søskenbarnet mitt en snap og sa FLASKE. 

Aha.

Jeg er i grunnen enig. 

 

Nå henger koftene i skapet, og vi er atter usynlige, men nå fyller vi en hel sal med folk som er villige til å være synlige, og ikke ett kafébord. Ungene har feiring både i barnehage og på skolen, sånn var det ikke før. Framover går det.

Šiõǥǥ Saa’mi meersažpeei´v! Lihkku beivviin!

Jeg fikk aldri tatt av meg den longsen. I dag har jeg på en ny. Ikke kofte, for kofte alene på jobb, hva er greia, men Jendor har på kofte og først prøvde jeg å få den inn under utedressen, men så ble løsningen at jeg ble med ham inn på skolen og hjalp ham på med den der, (og da kunne vi jo hatt på komagger og skallebånd også når løsningen ble sånn, istedet for de grønne froskesokkene han hadde tatt på og som jeg ikke så før vi sto i garderoben, samer har kanskje ikke froskesokker sa han, han tror fortsatt han kler seg ut, på skolen har de lært at samer har rein, og det er et par i klassen som har det, de hjelper ikke til for å si det sånn, DU er same sa jeg, så da har samer froskesokker, men sånn veldig sjettefebruarstilig var det kanskje ikke) og så ble jeg sittende i garderoben en stund for så kom det ca 46 andre unger som trengte hjelp med sjal og belter og riskut og ruohktit og det hele, og en far også som oppgitt hadde fått ansvaret for datterens koftepåkledning, neste år klarer han det selv, heh, i år hjalp jeg bittelitt til. 

Senere skal vi på samfunnshuset og se på byens gáktit, jeg og er søskenbarn og våre barn, da kan jeg ha på kofta, og da kan vi spise kake, og vi pleier å skippe den delen av sjette februar, men i år tror jeg det blir hyggelig. "Og når vi blir gamle," sa søskenbarnet mitt, "da kan vi tenke på at da vi var unge pleide vi å gå på samfunnshuset og drikke kaffe sjette februar, det blir så koselig å tenke på" og jeg tenker ikke på meg selv som ung akkurat, men det blir koselig å tenke tilbake på, ja.

Og man kan jo ikke legge ut bilder. Men den ble fin, kofta. Her er den på instagram. Nå skal jeg frykte ketchup resten av livet. 

https://www.instagram.com/p/DFuU1e3q1rO/

Berlevåg

Jeg sitter her og ser på blåsten. Snøen fyker av hustakene. Akkurat den der snøføyken, når den kommer fra hustak og hjørner, får meg alltid til å tenke på Berlevåg, et sted jeg ikke er helt sikker på om jeg har vært engang. Muligens da jeg enda drev med teater og vi turnerte mye. Muligens ikke. Jeg tror jeg må ha sett en film eller noe fra Berlevåg der noen går langs en gate og snøen fyker. Det er jo ikke sånn at det aldri skjer her. Det skjer ofte her. Men Berlevåg har likevel monopol eller i det minst merkevareretten i mitt hode.

I morrest ble den generalavgjørelsen tatt at i dag kjører vi på jobb. Det er ikke så kaldt, minus 16 kanskje, men sur vind og snøfokk. Mmmmm. Kjøre. Så deilig.

Jeg har jo som alltid på longs, og det blir for varmt på jobb, men det tar sånn imot å ta den av. Jeg må sette meg ned. Ta av skoene og sokkene. Og bukse og SÅ longs. Og så ta på alt igjen. Gidder jo ikke det. Så istedet for noe som tar to minutter går jeg heller rundt resten av dagen og er for varm absolutt hele tiden. 

The Twig har mistet fem jeksler og har en sjette som er løs, han kan nesten ikke spise noen ting. Han er irritert. Og det merkes. At alle skulle ramle ut samtidig, da. Det blir suppe og hjelkokt makaroni en stund fremover tror jeg. Og å lukke ørene, det handler veldig mye om lidelsene ved å ikke ha tenner fra den kanten. Forståelig, men ensporet. 

I dag skal vi til mamma og spise cowboymat, det burde egentlig gå greit. 

Nei vet dere, nå GÅR jeg og tar av meg den longsen. Herregud.

LETT å overtale.

I morrest var det 26 minus og jeg var veldg glad for at jeg hadde forberedt meg mentalt på dette med overtrekksbukser og det hele, selv om det ikke var meldt så kaldt, og klar til å traske ned på jobb i kukhelveteskulden, det skal jeg klare, stå på, og så sa the Stig at han skulle være hjemme og så sa han og det kan jo du også være, og da var jeg bare overtalt. Enda jeg strengt tatt ikke har så mye å utføre på hjemmekontoret (men litt) og jo hadde tenkt å gå på jobb, faktisk, men noen fordeler har man jo med denne kukhelvettesjobben, og det er å være hjemme når det blir for uoverkommelig å skulle transportere legemet. 

Nå er det fint lys og jeg leter etter bilder til en utstilling. Det er ikke så verst. 

Det som før var januar har nå blitt februar

 Ja nå tenker jeg det er mange som sitter der ute og lurer på hva jeg gjør på en mandag?

Jeg har gått på jobb. Da jeg så at det var tyve minus hadde jeg ikke så lyst å gå på jobb, men nå har jeg nå gjort det da. Jeg skal rydde og koste og ordne og gjøre det trivelig sånn at jeg bare lengter etter å komme meg på jobb hele tiden. Foreløpig har jeg gått gjennom mailinnboksen og skaffet meg en slags oversikt, ryddet litt, helt vann i slukene (hjelper veldig på lukten) og kontaktet huseier om den rare bankelyden i taket. Litt som et slags disko. Han visste heller ikke hva det var, men sannsynligvis en vifte som...som ikke har det bra da. 

Det hadde vært verre med en pipelyd men jeg håper ikke dette blir min nye permanente tilværelse. 

På det rommet jeg skal sitte i ro er det veldig kaldt og på det rommet der jeg skal bevege meg er det veldig varmt. Det er ikke lett å få reguleringen til å stemme med virkeligheten. 

Det er fint å være i gang på arbeidsjobbekontoret, selv om jeg har likt å være hjemme. En ting jeg har merket meg er at etter en måned der jeg ikke har gått til jobb, har jeg ikke særlig vondt i verken bein, føtter eller knær. Da jeg var i Bodø rett før jul var det et problem at jeg hadde så vondt i føttene samtidig som jeg hadde tenkt å kjøpe julegaver. Det var vanskelig å gå. Uten at jeg egentlig vet hvorfor. Og det hadde vel vært sånn i et års tid men i forskjellig grad. Avogtil bedre, avogtil verre. Og akkurat nå er det veldig bra. Halter ikke, tenker ikke på hvor langt det er til forskjellige steder, tenker ikke på trapper. Jeg håper det holder seg sånn og ikke blir verre igjen nå som jeg har begynt å gå til jobben igjen, for jeg liker jo å gå. Ok, det gjør vel alle. For alle liker å gå. 

Det som er fint med et kaldt rom er at når jeg fryser går jeg og jobber i det varme rommet og så går jeg og kjøler meg ned i det kalde når det blir for varmt. Litt som å ha en sånn gammeldags vask med to kraner. 

Det som er vanskelig med å pakke ut utstillingen som står i kasser på det varme rommet nå, er at jeg byttet atelier mens den var på vift, så ingenting har en fast plass. Pinnene har ikke bodd på det atelieret før. Så jeg må tenke meg om hele tiden. Og da blir jeg varm! Og da må jeg gå og kjøle meg ned.