I dag er det halv dag for det er Allehelgen. Nå følger jeg jo vanligvis ikke kalenderen på sånt, og ikke feirer jeg alle helgnene heller, men Koftesømmersken gjør heller ikke det, så da blir det foreningsmøte fra halvdagens slutt og utover. I Syforeningen Tindrende fjellbekk i midnattsol på vidda. Eller som vi foreningsmedlemmer liker å forkorte det: Syforeningen Tindrende fjellbekk i sol på vidda.
Tanakofta er molefonken fordi vi holder møte uten henne, men hun har flytta til Kauto og får skylde seg selv. Hun har imidlertid varslet oppmøte via Skype.
Koftesømmersken har varslet overlock og jeg har varslet Bernina magic. Så da blir det nye kofter på både meg og Koftesømmersken. Hva det blir på Tanakofta vet jeg ikke, hun kommer neppe til å konvertere og bli Kautokofta. Både fordi det ikke helt er skikken, og fordi den er et mareritt å sy. Det er liksom det indre mantraet, når man sitter og sliter med de seksogførti sømmene som skal møtes pent i ryggen på Sør-Varangerkofta: "i det minste e æ ikke fra kauto....i det minste e æ ikke fra kauto..."
Eller fra Karesuando, som Koftesømmersken.
Jeg har faktisk ikke helt bestemt meg for dekorfarger, jeg hadde en plan om å være litt sprelsk, men nå heller det mot tradikkesprelsk. Man må jo liksom bruke det man har....og nå har jeg så mye klede liggende.
Vi får se. Eller, noen store overraskelser blir det vel ikke for jeg har jo ikke vært og kjøpt inn noe annet.
Men, jæj gleder mæj! som de sier i Bugøynes.
dagens dont. (dønter)
I dag er jeg kontordame.
Jeg er veldig glad for at jeg ikke har noen kontordame for
a) da måtte jeg jo hele tiden fortelle henne hva hun skulle gjøre, og
b) jeg synes det er fint å kunne sitte litt med datamaskinen og spille pingpong med eposter samtidig som jeg driver økonomisk smårydding. Klarer jo ikke være kreativ hver dag.
Jeg er veldig glad for at jeg ikke har noen kontordame for
a) da måtte jeg jo hele tiden fortelle henne hva hun skulle gjøre, og
b) jeg synes det er fint å kunne sitte litt med datamaskinen og spille pingpong med eposter samtidig som jeg driver økonomisk smårydding. Klarer jo ikke være kreativ hver dag.
En av oss kan ikke regne, det er nå sikkert.
Jeg har sånn bloggteller. Sånn liten rute som forteller meg hvor mange som har vært og sett på bloggen min hver dag.
Den er litt optimistisk, den sier stort sett en plass mellom kanskje femhundre og åttehundre og tusen treff. Optimistisk er vel feil ord, for den vet vel hva den gjør, det jeg mener er at en stor del av det er spam. Spamtreff. Det ser jeg på at endel egentlig helt uinteressante innlegg har voldsom interesse for mine blogglesere. Flere hundre treff pr dag om siste tur til ikkespesifisert-optiker for eksempel. Da blir man jo sånn toplussto-mistenksom.
Sånn at jeg pleier å tenke at kanskje litt under halvparten er virkelige treff. Altså ordentlige mennesker som er innom her.
Men så begynte jeg å se nærmere på tallene.
I dag har jeg hatt 259 treff. Det er enda tidlig på dagen så lavt er logisk.
Av disse 259 går ganske mange til de sedvanlige superinnleggene som tiltrekker seg så mange. (Altså spam.)
Her har et innlegg om Kobbholmen treff 268, optikk 185 treff, billigebåndogdyrekopper 36 treff, gjesteinnlegget til Tanakofta 27 treff (de kan jo selvsagt være genuine,) og et innlegg om If Forsikring 19 treff. Hittil i dag.
Det bli 535 det.
Av 268 treff er 535 treff ganske sikkert spam.
Men hæ? Hvordan kan jeg gå i minus på leserfronten? Jeg har altså -276 lesere?
Nei, dette var faktisk virkelig ikke til å forstå. Hva er det dere holder på med?
Den er litt optimistisk, den sier stort sett en plass mellom kanskje femhundre og åttehundre og tusen treff. Optimistisk er vel feil ord, for den vet vel hva den gjør, det jeg mener er at en stor del av det er spam. Spamtreff. Det ser jeg på at endel egentlig helt uinteressante innlegg har voldsom interesse for mine blogglesere. Flere hundre treff pr dag om siste tur til ikkespesifisert-optiker for eksempel. Da blir man jo sånn toplussto-mistenksom.
Sånn at jeg pleier å tenke at kanskje litt under halvparten er virkelige treff. Altså ordentlige mennesker som er innom her.
Men så begynte jeg å se nærmere på tallene.
I dag har jeg hatt 259 treff. Det er enda tidlig på dagen så lavt er logisk.
Av disse 259 går ganske mange til de sedvanlige superinnleggene som tiltrekker seg så mange. (Altså spam.)
Her har et innlegg om Kobbholmen treff 268, optikk 185 treff, billigebåndogdyrekopper 36 treff, gjesteinnlegget til Tanakofta 27 treff (de kan jo selvsagt være genuine,) og et innlegg om If Forsikring 19 treff. Hittil i dag.
Det bli 535 det.
Av 268 treff er 535 treff ganske sikkert spam.
Men hæ? Hvordan kan jeg gå i minus på leserfronten? Jeg har altså -276 lesere?
Nei, dette var faktisk virkelig ikke til å forstå. Hva er det dere holder på med?
Når man har fest. Eller andre ting. Og litt frivillighet
Jeg var på Sameforeningen sin høstfest i går.
Og det var jo såklart trivelig. I år hadde vi leid oss inn på en restaurant, så det ble litt mindre arbeid på oss frivillige, og det var jo såklart enda triveligere. Vi er tross alt ikke så mange. Fem og en halv arrangørpersoner for en fest på 120-150 stk festpersoner. Da er det deilig å ikke også skulle stå på kjøkkenet og lage maten, stå i oppvasken og vaske kopper, lage kaffe og dessert, OG være i festlokalet og ta av bord, passe på musikken, avsegstyre programmet og faktisk også være på festen. Og rydde etterpå. I år tok restauranten seg av det meste som var sånn restaurantrelatert og det var en klar forbedring.
Veldig mange har veldig mange meninger om denne festen, hvordan den skal være og ikke være,, hvor den skal være og ikke være, hvem som skal lage maten, og nesten ingen vil være med å arrangere. Det er ikke så rart, for det er en litt utakknemlig jobb. På festen er alle glade, men i ukene frem til da er det masse syting på facebook fra individer som heller villa hatt det på en annen måte. Dagen etter er det også syting fra individer som vil ha det annerledes.
Disse individer har ikke kapasitet til å være med å arrangere. Bare masse kapasitet til å ødelegge gleden for de som faktisk gjør det. Og det blir man litt lei av. Så for meg er det nok siste året. Men det har vært hyggelig fram til nå.
Blant de fem og en halv var det to menn. Det vil si nesten halvparten om man tenker som en optimist. Og det er fantastisk og uvanlig. I alle frivilligsammenhenger jeg stiller opp, er manneprosenten på lik null. (Jeg tenkte litt på det når flinkepikedebatten herja mediene.)
Man kan selvfølgelig nekte å være glad før man kommer opp i noe som helst annet enn femti prosent menn i enhver frivilligsammenheng, men jeg foretrekker å være glad for dem som er der, heller enn å kjefte på dem fordi så mange andre ikke stiller opp. Det er jo noe av det verste. Når man stiller opp som frivillig og det bare er kjefting fordi ingen andre har stilt opp. De andre hører jo ikke kjeftingen, det gjør jo bare vi som faktisk er der.
Vel. Nå skal jeg stryke og henge opp kofta. Sånt hører jo også til postfestgjøremål.
Og det var jo såklart trivelig. I år hadde vi leid oss inn på en restaurant, så det ble litt mindre arbeid på oss frivillige, og det var jo såklart enda triveligere. Vi er tross alt ikke så mange. Fem og en halv arrangørpersoner for en fest på 120-150 stk festpersoner. Da er det deilig å ikke også skulle stå på kjøkkenet og lage maten, stå i oppvasken og vaske kopper, lage kaffe og dessert, OG være i festlokalet og ta av bord, passe på musikken, avsegstyre programmet og faktisk også være på festen. Og rydde etterpå. I år tok restauranten seg av det meste som var sånn restaurantrelatert og det var en klar forbedring.
Veldig mange har veldig mange meninger om denne festen, hvordan den skal være og ikke være,, hvor den skal være og ikke være, hvem som skal lage maten, og nesten ingen vil være med å arrangere. Det er ikke så rart, for det er en litt utakknemlig jobb. På festen er alle glade, men i ukene frem til da er det masse syting på facebook fra individer som heller villa hatt det på en annen måte. Dagen etter er det også syting fra individer som vil ha det annerledes.
Disse individer har ikke kapasitet til å være med å arrangere. Bare masse kapasitet til å ødelegge gleden for de som faktisk gjør det. Og det blir man litt lei av. Så for meg er det nok siste året. Men det har vært hyggelig fram til nå.
Blant de fem og en halv var det to menn. Det vil si nesten halvparten om man tenker som en optimist. Og det er fantastisk og uvanlig. I alle frivilligsammenhenger jeg stiller opp, er manneprosenten på lik null. (Jeg tenkte litt på det når flinkepikedebatten herja mediene.)
Man kan selvfølgelig nekte å være glad før man kommer opp i noe som helst annet enn femti prosent menn i enhver frivilligsammenheng, men jeg foretrekker å være glad for dem som er der, heller enn å kjefte på dem fordi så mange andre ikke stiller opp. Det er jo noe av det verste. Når man stiller opp som frivillig og det bare er kjefting fordi ingen andre har stilt opp. De andre hører jo ikke kjeftingen, det gjør jo bare vi som faktisk er der.
Vel. Nå skal jeg stryke og henge opp kofta. Sånt hører jo også til postfestgjøremål.
Frigjøringsjubileet. Femtiårsmarkeringen!
I dag feirer vi som er nordfra slutten på krigen og okkupasjonen. Eller, som noen påpeker, markerer.
Man feirer ikke krig, kamphandlinger og tusenvis av unge menn som aldri kom hjem, man markerer.
Så det gjør vi da. Jeg ser i avisen at kongen er på plass på kongetribunen og sitter og ser på tunnellen som alle gjemte seg i. Igjen.
Det gjorde han nemlig for tyve år siden også, og da var jeg der. Inni tunnelen. (Jeg kommer til å alternere litt mellom tunnellen og tunnelen, kjenner jeg, for begge er lov og begge ser feil ut.) Han må begynne å bli lei av å bli plassert der hvert tiår for å se på en tunnellåpning og et gammelt skur.
Men sånn er det vel å være konge.
For tyve år siden, da jeg så han sist, feiret vi såklart også. Da var det jo femtiårsjubileum.
Og man skulle lage show med de lokale ressurser man hadde. Og de lokale ressursene var Samovarteateret med sine Samovarunger (her kommer jeg inn) og skoleunger fra Bjørnevatn Skole.
Og hvite maledrakter som skulle males i rødt, hvitt og blått av nevnte barn. Og uttog i disse nasjonalfarger. Og uttrop på russisk: mir! bådåsjevits! slåbåda! Med litt armbevegelser til.
Nei, ok, så var det kanskje ikke akkurat det vi sa? men det er liksom det jeg husker at vi ropte. Fred, frihet, brorskap. På en slags russisk.
Det skal seg allerede på malingen av de hvite maledraktene. Alle ungene, bortsett fra de som hadde hvite drakter, skulle få male sin egen drakt rød eller blå. Ingen hadde tenkt på hvor lang tid en unge bruker på å male en papirdress i kroppsstørrelse med en pensel på størrelse med en gaffel. Det tar dritlang tid. Og det er hundre unger som skal gjøre dette. En og en. Så etter at unge nummer en hadde malt dressen sin rød, og brukt opp ca halvparten av malingen som var avsatt til disse hundre, ble det bestemt at det bare skulle klattes litt på resten av dressene.
Resultatet ble at alle ble ferdige, men at det ikke var et vell av unger i rødt, hvitt og blått som kom ut av tunnellen, men et vell av unger i de som så ut som velbrukte malerdresser fra to forskjellige maleprosjekter.
Men vi vellet ut. (og holdt god avstand til han som hadde helt rød dress, han tørket nemlig ikke og farget av på alle som kom for nær.) Samovarungene, som var ringrever i denne typen eventer, og bjørnevatnsungene som fulgte med som best de kunne. Og vi ropte MIR! BÅDÅSJEVITSJ! SLÅBÅDA!
Og dukket forskremte og spang vettskremte inn for å søke ly i tunnellen.
Kimek hadde nemlig sponset arrangementet med titusen kroner i fyrverkeri. Som Frank satt oppå tunnelltaket og smelte av. Altså, jeg vet at fyrverkeri er dyrt men Kimek må ha fått en god deal for det var jævlig mye fyrverkei. Vi hadde hatt en prøveoppskytning dagen før men vinden hadde snudd siden da, og resultatet var at fyrverkeriet fra tusen nyttårsaftner smalt av rett over hodene våre, og er du helvete lensmann som det smalt. Vi rett inn i tunnellen igjen, kongen i stup inn under kongetribunen, Kjetil som roper Frank! Frank! Det e nok nu! over intercomen men Frank hører jo så klart ingenting, og smeller av absolutt alt, vi blir jaget ut av tunnellen igjen, the show must go on, vi ut på plassen, men krokbøyde og forskremte, vi gjennomfører, vi går av scenen, nei, vi springer av scenen, det smeller, det smeller.
Jeg vet ikke hva som skjer der ute, Frank har endelig fått smelt av alt, det er sikkert over til neste post på programmet, noen har vel hentet fram kongen fra under livvaktene sine, det klappes, vi har gjort vårt, vi avslutter der inne i tunellen. Frank kommer strålende fornøyd ned, oppe på tunnelltaket har det jo ikke vært så dramatisk som her nede hos oss, Tommy utbryter F-f-f-f-fy f-f-fan F-frannk, ka e det du har der?
og plukker ut en utbrent rakett fra hetta på varmedressen til Frank, den står opp som en antenne.
Jeg var i Samovarungene i mange år, og etterpå jobbet jeg et par år på Samovarteateret. Samovarungene var det fineste i hele oppveksten min og det var helt ikke-til-å-tro å få jobbe på et ordentlig teater da jeg var ung. Og jeg vet at Bente, teatersjefen, blir akksom bittelitt sur når jeg sier det, (iallefall ble hun det før) men det er denne produksjonen jeg husker best. Av alt jeg har vært med på.
Nei, ikke Lysistrata og ikke En midtsommernatts drøm. Ikke Svein Uredd, ikke Reisen til jordas hjerte, ikke Peer Gynt og ikke Robin Hood. Ikke uteforestillingen i minus 42 i Pasvik. Ikke noen av disse fantastiske produksjoner med fantastiske resultater og magi. Og plenty av artige hendelser og uventede løsninger fra tiårige skuespillere som bruker hele seg for å løse stort og smått av utfordringer.
Det er denne. Det er noe med den der helsikas, sinnsyke, intense smellingen over hodet mens kongen ligger under en bunt med livakter og du selv bare gjennomfører, mens man fra walkitalkien hører
Frank! Frank! Det e nok nu! Frank! og selv roper mir! bådåsjevits! slåbåda! som står klart og tydelig i hjernen. Foran alt annet. Det kan ikke hjelpes for. Det er rakettene som gjør det.
Vel. God markering alle sammen!
Mir! Bådåsjevitsj! Slåbåda!
Man feirer ikke krig, kamphandlinger og tusenvis av unge menn som aldri kom hjem, man markerer.
Så det gjør vi da. Jeg ser i avisen at kongen er på plass på kongetribunen og sitter og ser på tunnellen som alle gjemte seg i. Igjen.
Det gjorde han nemlig for tyve år siden også, og da var jeg der. Inni tunnelen. (Jeg kommer til å alternere litt mellom tunnellen og tunnelen, kjenner jeg, for begge er lov og begge ser feil ut.) Han må begynne å bli lei av å bli plassert der hvert tiår for å se på en tunnellåpning og et gammelt skur.
Men sånn er det vel å være konge.
For tyve år siden, da jeg så han sist, feiret vi såklart også. Da var det jo femtiårsjubileum.
Og man skulle lage show med de lokale ressurser man hadde. Og de lokale ressursene var Samovarteateret med sine Samovarunger (her kommer jeg inn) og skoleunger fra Bjørnevatn Skole.
Og hvite maledrakter som skulle males i rødt, hvitt og blått av nevnte barn. Og uttog i disse nasjonalfarger. Og uttrop på russisk: mir! bådåsjevits! slåbåda! Med litt armbevegelser til.
Nei, ok, så var det kanskje ikke akkurat det vi sa? men det er liksom det jeg husker at vi ropte. Fred, frihet, brorskap. På en slags russisk.
Det skal seg allerede på malingen av de hvite maledraktene. Alle ungene, bortsett fra de som hadde hvite drakter, skulle få male sin egen drakt rød eller blå. Ingen hadde tenkt på hvor lang tid en unge bruker på å male en papirdress i kroppsstørrelse med en pensel på størrelse med en gaffel. Det tar dritlang tid. Og det er hundre unger som skal gjøre dette. En og en. Så etter at unge nummer en hadde malt dressen sin rød, og brukt opp ca halvparten av malingen som var avsatt til disse hundre, ble det bestemt at det bare skulle klattes litt på resten av dressene.
Resultatet ble at alle ble ferdige, men at det ikke var et vell av unger i rødt, hvitt og blått som kom ut av tunnellen, men et vell av unger i de som så ut som velbrukte malerdresser fra to forskjellige maleprosjekter.
Men vi vellet ut. (og holdt god avstand til han som hadde helt rød dress, han tørket nemlig ikke og farget av på alle som kom for nær.) Samovarungene, som var ringrever i denne typen eventer, og bjørnevatnsungene som fulgte med som best de kunne. Og vi ropte MIR! BÅDÅSJEVITSJ! SLÅBÅDA!
Og dukket forskremte og spang vettskremte inn for å søke ly i tunnellen.
Kimek hadde nemlig sponset arrangementet med titusen kroner i fyrverkeri. Som Frank satt oppå tunnelltaket og smelte av. Altså, jeg vet at fyrverkeri er dyrt men Kimek må ha fått en god deal for det var jævlig mye fyrverkei. Vi hadde hatt en prøveoppskytning dagen før men vinden hadde snudd siden da, og resultatet var at fyrverkeriet fra tusen nyttårsaftner smalt av rett over hodene våre, og er du helvete lensmann som det smalt. Vi rett inn i tunnellen igjen, kongen i stup inn under kongetribunen, Kjetil som roper Frank! Frank! Det e nok nu! over intercomen men Frank hører jo så klart ingenting, og smeller av absolutt alt, vi blir jaget ut av tunnellen igjen, the show must go on, vi ut på plassen, men krokbøyde og forskremte, vi gjennomfører, vi går av scenen, nei, vi springer av scenen, det smeller, det smeller.
Jeg vet ikke hva som skjer der ute, Frank har endelig fått smelt av alt, det er sikkert over til neste post på programmet, noen har vel hentet fram kongen fra under livvaktene sine, det klappes, vi har gjort vårt, vi avslutter der inne i tunellen. Frank kommer strålende fornøyd ned, oppe på tunnelltaket har det jo ikke vært så dramatisk som her nede hos oss, Tommy utbryter F-f-f-f-fy f-f-fan F-frannk, ka e det du har der?
og plukker ut en utbrent rakett fra hetta på varmedressen til Frank, den står opp som en antenne.
Jeg var i Samovarungene i mange år, og etterpå jobbet jeg et par år på Samovarteateret. Samovarungene var det fineste i hele oppveksten min og det var helt ikke-til-å-tro å få jobbe på et ordentlig teater da jeg var ung. Og jeg vet at Bente, teatersjefen, blir akksom bittelitt sur når jeg sier det, (iallefall ble hun det før) men det er denne produksjonen jeg husker best. Av alt jeg har vært med på.
Nei, ikke Lysistrata og ikke En midtsommernatts drøm. Ikke Svein Uredd, ikke Reisen til jordas hjerte, ikke Peer Gynt og ikke Robin Hood. Ikke uteforestillingen i minus 42 i Pasvik. Ikke noen av disse fantastiske produksjoner med fantastiske resultater og magi. Og plenty av artige hendelser og uventede løsninger fra tiårige skuespillere som bruker hele seg for å løse stort og smått av utfordringer.
Det er denne. Det er noe med den der helsikas, sinnsyke, intense smellingen over hodet mens kongen ligger under en bunt med livakter og du selv bare gjennomfører, mens man fra walkitalkien hører
Frank! Frank! Det e nok nu! Frank! og selv roper mir! bådåsjevits! slåbåda! som står klart og tydelig i hjernen. Foran alt annet. Det kan ikke hjelpes for. Det er rakettene som gjør det.
Vel. God markering alle sammen!
Mir! Bådåsjevitsj! Slåbåda!
modern times
En ting som forvirrer meg og irriterer meg i like (små) deler, er det der når ektepar deler på en epostadresse. Og en facebookkonto. Hvorfor da? Er det ingen som har fotalt dem at det er gratis? Tenker de at det blir mindre administrasjon? Greiere å forholde seg til?
Du får en epost fra Elin som er underskrevet Geir.
Geir sier på facebook, men avslutter statusen/innlegget/replikken med .elin
VADÅÅÅÅÅ?
På hvilken måte var dette en god ide?
"Neida, jeg trenger ikke egen, vi kan dele?"
Aidånt gettit.
Du får en epost fra Elin som er underskrevet Geir.
Geir sier på facebook, men avslutter statusen/innlegget/replikken med .elin
VADÅÅÅÅÅ?
På hvilken måte var dette en god ide?
"Neida, jeg trenger ikke egen, vi kan dele?"
Aidånt gettit.
Den første julegaven
Pappa ringte. (Eller var det sånn at vi i slike tilfeller som følgende anonymiserte ham og bare kalte ham "pappa"?)
Jo, han hadde kjøpt skaller til meg i julegave.
I resten av dette innlegget kommer jeg til å virke litt utakknemlig, men det får være måte på altså.
Jeg har tidligere spesifisert, konkretisert, eksemplifisert og presisert overfor gavegiveren at jeg ikke ønsker meg skaller.
Jeg HAR nemlig skaller, (med snøring riktignok) og jeg vil ikke ha nye før jeg er mer permanent plassert en plass. Mer å rote bort/oppbevare hos andre. Vil ikke ha.
Grunnen til at jeg har vært så nøye med å få frem dette er at jeg på et tidspunkt lette etter nye skaller, sånne uten snøring, og jeg vet at pappa ("pappa") fikk med seg det.
Jeg noterte meg årvåkent at han fikk det med seg. Nemlig. Men jeg vil ikke ha skaller i julegave. Så jeg ilte til med -isifiseringen. Tok det opp som et eget punkt på dagsordenen.
Helt nyttesløst. For det har han selvfølgelig glemt.
Grunnen til at jeg ikke vil ha skaller i julegave (bortsett fra det der med at jeg har) er:
-Han har kjøpt skaller i str 32. (jeg bruker 42 i skaller, 36 i småsko)
-Pappa "tror" de er sånn uten uten snøring. (det er veldig lett å se. Er de barberte over ankelhøyde er de for skalleband. Det ser man med en gang, det er ikke noe man "tror".)
Jeg sier som hun tjukke i tre nøtter til askepott. "Jeg visste det!"
Vel. Det er ikke mitt problem lengre. For vi har blitt enige om at ettersom jeg på et tidligere tidspunkt har vært så nøye med å presisere at jeg ikke ønsker meg skaller, skal søstra min få dem i julegave istedet.
Hun har riktignok heller ikke 20 cm lange føtter, men hun har ikke vært så lur at hun har sagt at hun IKKE vil ha.
Så nå får hun.
Jo, han hadde kjøpt skaller til meg i julegave.
I resten av dette innlegget kommer jeg til å virke litt utakknemlig, men det får være måte på altså.
Jeg har tidligere spesifisert, konkretisert, eksemplifisert og presisert overfor gavegiveren at jeg ikke ønsker meg skaller.
Jeg HAR nemlig skaller, (med snøring riktignok) og jeg vil ikke ha nye før jeg er mer permanent plassert en plass. Mer å rote bort/oppbevare hos andre. Vil ikke ha.
Grunnen til at jeg har vært så nøye med å få frem dette er at jeg på et tidspunkt lette etter nye skaller, sånne uten snøring, og jeg vet at pappa ("pappa") fikk med seg det.
Jeg noterte meg årvåkent at han fikk det med seg. Nemlig. Men jeg vil ikke ha skaller i julegave. Så jeg ilte til med -isifiseringen. Tok det opp som et eget punkt på dagsordenen.
Helt nyttesløst. For det har han selvfølgelig glemt.
Grunnen til at jeg ikke vil ha skaller i julegave (bortsett fra det der med at jeg har) er:
-Han har kjøpt skaller i str 32. (jeg bruker 42 i skaller, 36 i småsko)
-Pappa "tror" de er sånn uten uten snøring. (det er veldig lett å se. Er de barberte over ankelhøyde er de for skalleband. Det ser man med en gang, det er ikke noe man "tror".)
Jeg sier som hun tjukke i tre nøtter til askepott. "Jeg visste det!"
Vel. Det er ikke mitt problem lengre. For vi har blitt enige om at ettersom jeg på et tidligere tidspunkt har vært så nøye med å presisere at jeg ikke ønsker meg skaller, skal søstra min få dem i julegave istedet.
Hun har riktignok heller ikke 20 cm lange føtter, men hun har ikke vært så lur at hun har sagt at hun IKKE vil ha.
Så nå får hun.
En tirsdag på jobb
Jo, men nytt atelier!
Jeg har jo vært så klar.
Så sitter jeg der da. Og det som må gjøres er bare kontorarbeid og de fleste vedlegg og papirer og sånn som jeg må referere til er hjemme. Synes liksom det er tryggest å ha alle permene mine der. I tilfelle jeg trenger dem. Da er det jo dumt å ha dem på jobb.
Så da får jeg ikke jobbet noe før jeg kommer hjem. Egentlig.
Så da dro jeg hjem.
Og nå har jeg fått jobbet litt.
I dag har jeg fått kontrakter til underskriving fra to forskjellige prosjekter, den ene himlet jeg med øynene over og den andre fikk meg til å le HØYT. To ganger.
Når man er kunstner er mye av jobben å bestemme seg for når man skal sette ned foten. Og hvor hardt.
Ellers er jo mye av jobben også å blogge, surfe på facebook og spille candycrush. Såklart.
Og å se på tittingene som bader i blomsterkassa mi.
Jeg har jo vært så klar.
Så sitter jeg der da. Og det som må gjøres er bare kontorarbeid og de fleste vedlegg og papirer og sånn som jeg må referere til er hjemme. Synes liksom det er tryggest å ha alle permene mine der. I tilfelle jeg trenger dem. Da er det jo dumt å ha dem på jobb.
Så da får jeg ikke jobbet noe før jeg kommer hjem. Egentlig.
Så da dro jeg hjem.
Og nå har jeg fått jobbet litt.
I dag har jeg fått kontrakter til underskriving fra to forskjellige prosjekter, den ene himlet jeg med øynene over og den andre fikk meg til å le HØYT. To ganger.
Når man er kunstner er mye av jobben å bestemme seg for når man skal sette ned foten. Og hvor hardt.
Ellers er jo mye av jobben også å blogge, surfe på facebook og spille candycrush. Såklart.
Og å se på tittingene som bader i blomsterkassa mi.
men så klaaaaart.
Jeg har for tiden atelier vegg i vegg med et dansestudio.
Det vil kanskje overraske dem som vet hvor irritert jeg blir når naboen spiller musikk.
Men det er jo noe annet. Når naboen spiller musikk blir jeg egentlig ikke irritert over musikken, men over at vedkommende ikke evner å vise hensyn til dem rundt seg. Åja, du har lyst å spille kjempehøy musikk og overlater til meg å være den som kommer og sier i fra når det blir for mye? Og en time etterpå er du igang igjen for da må jeg jo sikkert være ferdig med det som var så viktig? Så hyggelig da!
Jeg blir gal av sånne situasjoner. Sånne folk. Men i dansestudioet spiller de jo ikke musikk fordi de har dårlig oppdragelse og forkrøplet empatievne. Der jobber de jo. Så det plager meg ikke i det hele tatt.
Bortsett fra i dag. En eller annen stølling har satt seg for å være litt sånn privat melankolsk ved pianoet og spille én og én trist tone. Samme tone fjorten ganger. Neste halvtone sytten ganger. Neste, ti ganger. Oppover, oppover. Så tar han det fra samme sted. En gang til. Og jeg bare DET DER ER FANEMEG IKKE EN SKALAØVELSE!
DET DER ER DET FANEMEG INGEN SOM SKAL DANSE TIL!
Og jeg har holdt på å bli halvgal i hele dag.
Pling. Pling. Pling. Pling. Pling. Pling
....
PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG.
....
PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING.
....
Jeg har jo selvsagt prøvd å overse det. Men det går ikke.
Helt til jeg innså at det ikke er en emosjonell stølling men en pianostemmer.
LOOOGISK.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke skjønte det med en gang, det er ikke første gang jeg hører et piano stemmes. Men jeg tror kanskje aldri jeg har hørt det skje så langsomt. Og uten akkorder.
Skjønt de kom nå. Og litt mere Pling, Pling.
Og nå plager det meg ikke mer i det hele tatt. Irritasjonen er som skrudd av.
Men nå det er sagt så er jeg glad for at dette ikke er noe som gjøres daglig, altså.
Det vil kanskje overraske dem som vet hvor irritert jeg blir når naboen spiller musikk.
Men det er jo noe annet. Når naboen spiller musikk blir jeg egentlig ikke irritert over musikken, men over at vedkommende ikke evner å vise hensyn til dem rundt seg. Åja, du har lyst å spille kjempehøy musikk og overlater til meg å være den som kommer og sier i fra når det blir for mye? Og en time etterpå er du igang igjen for da må jeg jo sikkert være ferdig med det som var så viktig? Så hyggelig da!
Jeg blir gal av sånne situasjoner. Sånne folk. Men i dansestudioet spiller de jo ikke musikk fordi de har dårlig oppdragelse og forkrøplet empatievne. Der jobber de jo. Så det plager meg ikke i det hele tatt.
Bortsett fra i dag. En eller annen stølling har satt seg for å være litt sånn privat melankolsk ved pianoet og spille én og én trist tone. Samme tone fjorten ganger. Neste halvtone sytten ganger. Neste, ti ganger. Oppover, oppover. Så tar han det fra samme sted. En gang til. Og jeg bare DET DER ER FANEMEG IKKE EN SKALAØVELSE!
DET DER ER DET FANEMEG INGEN SOM SKAL DANSE TIL!
Og jeg har holdt på å bli halvgal i hele dag.
Pling. Pling. Pling. Pling. Pling. Pling
....
PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG. PliNG.
....
PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING. PLING.
....
Jeg har jo selvsagt prøvd å overse det. Men det går ikke.
Helt til jeg innså at det ikke er en emosjonell stølling men en pianostemmer.
LOOOGISK.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke skjønte det med en gang, det er ikke første gang jeg hører et piano stemmes. Men jeg tror kanskje aldri jeg har hørt det skje så langsomt. Og uten akkorder.
Skjønt de kom nå. Og litt mere Pling, Pling.
Og nå plager det meg ikke mer i det hele tatt. Irritasjonen er som skrudd av.
Men nå det er sagt så er jeg glad for at dette ikke er noe som gjøres daglig, altså.
Helgen da.
Det er altså ikke jeg som er ute og kjører ubåt. Om det er noen som lurer.
Derimot har jeg vært på dugnad i dag.
Det er ikke så mye som skal gjøres, borettslaget betaler seg jo ut av det meste. Litt kosting for syns skyld. Det er mest for pølsene vi møter opp. Og så fikk jeg gleden, eller, fryden, av å oppleve oppgangens egne Grand Old Lady stoppe en av de tidligere nevnte beboerne i fjerde, (de i fjerde altså) som var på vei ut mens vi andre dreiv og puska med småting i dugnadsøyemed, og spørre, Er det dere som bare kaster døde planter ut fra balkongen og ned her i felleshagen når høsten kommer? Med jord og alt?
Neida, det var det da ikke, men poenget var markert, ingen andre ble spurt og det var vel heller ingen andre som har balkong sånn at de kunne slenge innholdet fra ferdigblomstrede blomsterpotter over gelendret og ned i blomsterbedene utfor døra.
Og jeg la enda et punkt på lista mi.
Og så har jeg vært og kjøpt stoff til ny kofte. Jeg har jo planlagt å sy sommerkofte i årevis, men liksom ikke helt visst hva jeg skulle gå for på stoffsiden, så jeg tok med meg Koftesømmersken som mer enn gjerne er med på sånt. Jeg tar ting litt i feil rekkefølge her, for dette var på lørdag. Vi hadde blitt enige om å møtes utenfor Söders Tyger når den åpner og ta alle stoffbutikkene vi rakk i løpet av lørdagen. På vei til dette første stoppestedet gikk jeg forbi Systembolaget der folk allerede sto i kø. Da jeg kom til sybutikken var ikke den åpnet enda så da måtte jeg stå litt sånn i kø jeg og. Jeg holdt på å legge ut følgende status på facebook: "Noen står i kø utenfor Systemet, andre står i kø utenfor stoffbutikken", og tagge Koftesyersken. Men så besinnet jeg meg for stoff har jo dobbel betydning bortsett fra i Sverige der stoff bare betyr stoff fordi hvis ikke heter det Tyg. Så det slo jo ikke helt heldig ut for Koftesømmersken sin del.
Det å dra henne med på stoffkjøping var både et sjakktrekk og å kokke alvorlig på spaden. For Koftesømmersken er Ullfascist. Der planen var å finne et billig men bra småblomstret stoff og sy ei lettkofte nesten sånn til hverdagsbruk, endte jeg opp med et eksklusivt og nydelig lite ullstoff i blånyanser. I tillegg planla vi den neste kofta mi, som skal sys i et eksklusivt og nydelig lite ullstoff i lyst grått. Koftesømmerken mente at jeg egentlig bare kunne kjøpe det grå stoffet også, og bare sy begge koftene i ett, "dubbla momanger!" som hun sa, men sånn ble det ikke. Et sted må jeg jo sette ned foten for entusiasmen på mine vegne. Jeg bruker tross alt sprettekniven like mye som symaskinen.
Det som derimot skjedde var at jeg klarte å overtale henne til å kjøpe et eksklusivt lite ullstoff i fiolette nyanser til en kofte til henne selv. Og det er faenmeg kryss i taket. Jeg tror ikke hun har sydd en kofte til seg selv siden Methusalem fyllte femti. Det var ikke det letteste, men jeg brukte argumenter som "porteføljen din" og lignende. Så nå har vi avtalt syhelg i overineste helg, for å komme igang og fordi det alltid er triveligere å være to.
Og fordi jeg faenmeg ikke tør å klippe i det eksklusive lille stoffet alene.
Derimot har jeg vært på dugnad i dag.
Det er ikke så mye som skal gjøres, borettslaget betaler seg jo ut av det meste. Litt kosting for syns skyld. Det er mest for pølsene vi møter opp. Og så fikk jeg gleden, eller, fryden, av å oppleve oppgangens egne Grand Old Lady stoppe en av de tidligere nevnte beboerne i fjerde, (de i fjerde altså) som var på vei ut mens vi andre dreiv og puska med småting i dugnadsøyemed, og spørre, Er det dere som bare kaster døde planter ut fra balkongen og ned her i felleshagen når høsten kommer? Med jord og alt?
Neida, det var det da ikke, men poenget var markert, ingen andre ble spurt og det var vel heller ingen andre som har balkong sånn at de kunne slenge innholdet fra ferdigblomstrede blomsterpotter over gelendret og ned i blomsterbedene utfor døra.
Og jeg la enda et punkt på lista mi.
Og så har jeg vært og kjøpt stoff til ny kofte. Jeg har jo planlagt å sy sommerkofte i årevis, men liksom ikke helt visst hva jeg skulle gå for på stoffsiden, så jeg tok med meg Koftesømmersken som mer enn gjerne er med på sånt. Jeg tar ting litt i feil rekkefølge her, for dette var på lørdag. Vi hadde blitt enige om å møtes utenfor Söders Tyger når den åpner og ta alle stoffbutikkene vi rakk i løpet av lørdagen. På vei til dette første stoppestedet gikk jeg forbi Systembolaget der folk allerede sto i kø. Da jeg kom til sybutikken var ikke den åpnet enda så da måtte jeg stå litt sånn i kø jeg og. Jeg holdt på å legge ut følgende status på facebook: "Noen står i kø utenfor Systemet, andre står i kø utenfor stoffbutikken", og tagge Koftesyersken. Men så besinnet jeg meg for stoff har jo dobbel betydning bortsett fra i Sverige der stoff bare betyr stoff fordi hvis ikke heter det Tyg. Så det slo jo ikke helt heldig ut for Koftesømmersken sin del.
Det å dra henne med på stoffkjøping var både et sjakktrekk og å kokke alvorlig på spaden. For Koftesømmersken er Ullfascist. Der planen var å finne et billig men bra småblomstret stoff og sy ei lettkofte nesten sånn til hverdagsbruk, endte jeg opp med et eksklusivt og nydelig lite ullstoff i blånyanser. I tillegg planla vi den neste kofta mi, som skal sys i et eksklusivt og nydelig lite ullstoff i lyst grått. Koftesømmerken mente at jeg egentlig bare kunne kjøpe det grå stoffet også, og bare sy begge koftene i ett, "dubbla momanger!" som hun sa, men sånn ble det ikke. Et sted må jeg jo sette ned foten for entusiasmen på mine vegne. Jeg bruker tross alt sprettekniven like mye som symaskinen.
Det som derimot skjedde var at jeg klarte å overtale henne til å kjøpe et eksklusivt lite ullstoff i fiolette nyanser til en kofte til henne selv. Og det er faenmeg kryss i taket. Jeg tror ikke hun har sydd en kofte til seg selv siden Methusalem fyllte femti. Det var ikke det letteste, men jeg brukte argumenter som "porteføljen din" og lignende. Så nå har vi avtalt syhelg i overineste helg, for å komme igang og fordi det alltid er triveligere å være to.
Og fordi jeg faenmeg ikke tør å klippe i det eksklusive lille stoffet alene.
Moderne læstadianerbarn.
"Læstadianerbarn" er et uttrykk hjemmefra. Ja, det er et vanlig ord også såklart. Men som uttrykk beskriver det en som blir litt oppslukt av det der moderne som vi andre ikke blir så storforfær over. For eksempel hvis man kommer hjem til noen og tv-en står på og kanskje har man ikke tv selv og man blir stående og gape med åpen munn, helt oppslukt av skjermen og overhodet ikke tilsnakk...endes. -anes. Kontaktbar.
Nei, nå ble det mange dialektuttrykk her. Det blir kanskje sånn når man skal beskrive et hjemlig fenomen.
Uansett, læstadianerbarn, det der med skjermoppslukthet har jeg hittils tenkt på som noe som rammer dem som ikke har tv selv, det har iallefall vært empirien fram til nå. Men i dag satt jeg på t-banen og tversover meg satt det en fyr med telefon. Og bak ham var det en luke mellom stolene, sånn som det blir der der er "trekkspill" mellom vognene, og der sto det et gjeng med ungdommer. De snakka sammen. Hun ene sto og nistirret ned i mobilen til han som satt tvers over meg, og ordet "læstadianerbarn" falt seg passende å bruke for en nording. (Ikke HØYT da.) Hun var helt oppslukt av skjermen. Men jeg oppdaget sekundet etter at hun også var med i samtalen. Hun snakke litt høyere enn de andre siden hun sto med ryggen til dem, og stirra ned i skjermen til han fyren. Men hun var helt med i samtalen som pågikk. Etterhvert fikk de andre med seg hvorfor hun sto bortvendt og så sto alle ungdommene og glodde ned i skjermen hans, noe han var uvitende om, mens de fortsatte samtalen. De tok ikke blikket vekk fra skjermen ett sekund.
Jeg ble litt nyskjerrig på hva han drev med siden de ble så forheksede, men etter en stund innså jeg at han spilte CandyCrush. (Ah, all denne moderne kunnskap. Jeg kan ikke tolke værtegn men jeg kan lese ganske mye utfra fingerbevegelser på en skjerm jeg ikke kan se.)
Altså, det må jo være det kjedeligste som finnes. Ikke bare se på at noen andre spiller, men se på at noen du overhodet ikke kjenner spiller. Men der sto de. Og nistirret.
Og jeg tenkte at de er ikke akkurat som læstadianerbarn. Læstadianerbarn (altså, "læstadianerbarn") blir oppslukt fordi de er litt sulteforet. Men disse var nok det motsatte. De var vel så vant til skjermer og bevegelser og jeg vet ikke (jeg vet ikke, jeg er jo tross alt 86) at når det fantes et tilbud om å stirre på bevegelige bilder, så tok de det. Helt selvfølgelig.
Men det var litt rart å se på.
Nei, nå ble det mange dialektuttrykk her. Det blir kanskje sånn når man skal beskrive et hjemlig fenomen.
Uansett, læstadianerbarn, det der med skjermoppslukthet har jeg hittils tenkt på som noe som rammer dem som ikke har tv selv, det har iallefall vært empirien fram til nå. Men i dag satt jeg på t-banen og tversover meg satt det en fyr med telefon. Og bak ham var det en luke mellom stolene, sånn som det blir der der er "trekkspill" mellom vognene, og der sto det et gjeng med ungdommer. De snakka sammen. Hun ene sto og nistirret ned i mobilen til han som satt tvers over meg, og ordet "læstadianerbarn" falt seg passende å bruke for en nording. (Ikke HØYT da.) Hun var helt oppslukt av skjermen. Men jeg oppdaget sekundet etter at hun også var med i samtalen. Hun snakke litt høyere enn de andre siden hun sto med ryggen til dem, og stirra ned i skjermen til han fyren. Men hun var helt med i samtalen som pågikk. Etterhvert fikk de andre med seg hvorfor hun sto bortvendt og så sto alle ungdommene og glodde ned i skjermen hans, noe han var uvitende om, mens de fortsatte samtalen. De tok ikke blikket vekk fra skjermen ett sekund.
Jeg ble litt nyskjerrig på hva han drev med siden de ble så forheksede, men etter en stund innså jeg at han spilte CandyCrush. (Ah, all denne moderne kunnskap. Jeg kan ikke tolke værtegn men jeg kan lese ganske mye utfra fingerbevegelser på en skjerm jeg ikke kan se.)
Altså, det må jo være det kjedeligste som finnes. Ikke bare se på at noen andre spiller, men se på at noen du overhodet ikke kjenner spiller. Men der sto de. Og nistirret.
Og jeg tenkte at de er ikke akkurat som læstadianerbarn. Læstadianerbarn (altså, "læstadianerbarn") blir oppslukt fordi de er litt sulteforet. Men disse var nok det motsatte. De var vel så vant til skjermer og bevegelser og jeg vet ikke (jeg vet ikke, jeg er jo tross alt 86) at når det fantes et tilbud om å stirre på bevegelige bilder, så tok de det. Helt selvfølgelig.
Men det var litt rart å se på.
Abonner på:
Innlegg (Atom)