I dag har jeg vært og fått pinner av verdens greieste verksmester. Jeg lager jo ting mest av avkapp så når det begynner å bli lite avkapp blir det ogsp lite produksjon, så jeg sendte en mail og det var bare å stikke innom.
Så det gjorde jeg, men da hadde den andre verksmesteren, han på metall, vært og tømt kappkassa for han ville ha til brensel. Så den var tom. Det lå tre pinner der og dett var dett.
Det er her det med verdens greieste verksmester kommer inn i bildet, for da gikk den verksmesteren som hadde lovet meg kapp, inn på trelageret og hentet noen pinner som han sa han hadde spart på til et høvelig tilfelle og det virket som om det var nå.
Hurra!
Det var sånne lange tjukkspiler, og jeg fikk bruke sirkelsaga og alt og lage pinner.
Nå har jeg 74 pinner.
(og så lurte jeg meg til å få bruke båndpussemaskinen, jeg er så flink til å spørre pent, og fikk ordnet noe på fire minutter som jeg ikke eller visste helt hvordan jeg skulle fått til, og det er noe i det min far sier at det bare er dårlige håndtverkere som skylder på verktøyet, men det er også mye sant i det jeg sier, at man kan ikke lage kommode med stavmikser, nå skal jeg ikke lage kommode da, men likevel)
Og på vei hjem fra kunsthøgsklolen, eller ikke hjem, på vei bort til mitt eget verksted, så jeg en torsk, og da pekte jeg og sa SE! enda jeg var helt alene, så glad var jeg, jeg har ikke sett en torsk på dagesvis, og jeg hadde 74 pinner og en ganske ok limplate med meg, og et tips om et møbelsnekkeri som kanskje også hadde kapp.
Nå skal jeg spise et rundstykke med brie, og det skal faenmeg spises med andakt for det kostet 64 kroner, men baker bruun var det eneste stedet jeg kom inn med kjempebagen min med kapp.
Rutinte tant zink
Hver dag ser jeg etter torsk.
På vei til verkstedet.
For en uke siden så jeg sporen på en. Jeg tror den spiste kråkeboller rett under overflaten. Siden har jeg ikke sett snurten av en eneste torsk.
Og likevel er jeg kjempeglad altså!
Avogtil ser jeg en hegre, men den er meste en kveldsfuggel.
På vei til verkstedet.
For en uke siden så jeg sporen på en. Jeg tror den spiste kråkeboller rett under overflaten. Siden har jeg ikke sett snurten av en eneste torsk.
Og likevel er jeg kjempeglad altså!
Avogtil ser jeg en hegre, men den er meste en kveldsfuggel.
murgulvmøtekonsekvens
I dag er det jo onsdag og da er det strengt tatt funfactsdagen, men det er litt vanskelig, for jo mer jeg tenker på funfacts om meg og min familie, vel, jeg vil jo ikke henge ut noen. Familien min er strengt tatt et oppkomme av gode historier. Men det er ikke sikkert de vil like å se alt på trykk. Eller. Skjerm.
Så, fønfækt om eldste frk. Figenschou:
jeg slo en gang overtennene ut gjennom underleppa.
Det var vondt det.
Men etterpå slapp jeg å gå med plate noe mer, familieoverbittet hadde forsvunnet. Kjeveortopeden ville riktignok at jeg skulle gå med sånn plate som dyttet tennene utover igjen, men da syntes jeg det hadde vært nok styr med de der tennene for en stund, så nå har jeg littegranne inntrykte tenner. Det er kjempelett å lage draculalook, jeg kan liksom hekte hjørnetennene på utsiden og ha fremtennene inne i munnen.
Huff nå hørtes jeg ut som noe fra x-files, jeg er egentlig kjempepen, helt usedvanlig vakker. Men med litt inntrykt antydning, det må vel innrømmes.
Så, fønfækt om eldste frk. Figenschou:
jeg slo en gang overtennene ut gjennom underleppa.
Det var vondt det.
Men etterpå slapp jeg å gå med plate noe mer, familieoverbittet hadde forsvunnet. Kjeveortopeden ville riktignok at jeg skulle gå med sånn plate som dyttet tennene utover igjen, men da syntes jeg det hadde vært nok styr med de der tennene for en stund, så nå har jeg littegranne inntrykte tenner. Det er kjempelett å lage draculalook, jeg kan liksom hekte hjørnetennene på utsiden og ha fremtennene inne i munnen.
Huff nå hørtes jeg ut som noe fra x-files, jeg er egentlig kjempepen, helt usedvanlig vakker. Men med litt inntrykt antydning, det må vel innrømmes.
plis not to pay
I går fikk jeg en faktura av lånekassen. Det er helt greit, jeg skylder dem jo en masse penger.
Men på den fakturaen hadde de skrevet at om jeg kunne være så snill å ikke betale. Altså la være. Om jeg vennligst kunne la være å betale.
Jeg synes det kan være svært vanskelig å forholde meg til verden innimellom.
Men på den fakturaen hadde de skrevet at om jeg kunne være så snill å ikke betale. Altså la være. Om jeg vennligst kunne la være å betale.
Jeg synes det kan være svært vanskelig å forholde meg til verden innimellom.
og også en liten fest
Nå har jeg vært på workshop, og den var så bra at jeg nesten er blitt litt full, selv om jeg på et tidspunkt tenkte at dette fikk vi ikke til, gitt.
Det var mye prating, og det er bra når du jobber bare med deg selv, for da er det ikke så viktig å prate for jeg skjønner stort sett hva jeg egentlig mener selv om jeg tilogmed bruker feil ord, nå måtte jeg skjerpe meg.
Og så fikk jeg vært litt ute, og så fikk jeg vært litt utenfor skarreområdet og sett på hvordan dei leve der, og så var jeg på en fantastisk fest.
Den var sånn: Først spiste vi middag og det var ørret og laks og kontorutsyrshvitvin, som førte oss rett ut i saligheta. Middagen skulle vel følges opp av en screening, men i sofaen etter middagen, ved stemnigsloddingen, var det bare ¼ stemmning for å se film, og den fjerdedelen ville bare se film fordi det var det minst krevende hun kunne se for seg der og da. Så hvor festen kom fra er det ikke så lett å svare på men plutselig, ikke plutselig som i pang, men plutselig som i jeg vet ikke helt hvordan dette gikk til, var det fest. En firemannsfest høres kanskje ikke ut som en skikkelig fest, men det var ingen av oss som fikk med oss at det var en firemannsfest, det var en fest med frie proposjoner. Det var en fest som ikke sto tilbake for hverken en ti- eller fjortenmannsfest.
Festen var som en god fest skal være delt opp i områder og fraksjoner. Vi hadde en kjøkkenfraksjon, en verandafraksjon, et dansegulv med både frivillig og tvungen dans, diskusjoner-på-gulvet-foran-peisen-fraksjon, der det var tilløp til vennlig slåsskamp, det ble oppdaget nye og overraskende lager med alkohol, og det var mye bevegelser og oppløsninger og flux i fraksjonene.
På et tidspunkt dukket det opp en franskmann, som hadde fått uforskyldt skylden for mye rart i løpet av helgen, det meste egentlig, han ble tatt i mot og servert nattmat med mye poteter, men det underligste med franskmannen var at vi alle, alle vi andre som ikke var franske eller nyankomne til festen, opplevde det som om det plutselig var kommet ti stykker til.
Ikke var han spesielt veivete av seg heller. (Og vi så ikke dobbelt)
Det var bare sånn et fortetta fest.
Det var mye prating, og det er bra når du jobber bare med deg selv, for da er det ikke så viktig å prate for jeg skjønner stort sett hva jeg egentlig mener selv om jeg tilogmed bruker feil ord, nå måtte jeg skjerpe meg.
Og så fikk jeg vært litt ute, og så fikk jeg vært litt utenfor skarreområdet og sett på hvordan dei leve der, og så var jeg på en fantastisk fest.
Den var sånn: Først spiste vi middag og det var ørret og laks og kontorutsyrshvitvin, som førte oss rett ut i saligheta. Middagen skulle vel følges opp av en screening, men i sofaen etter middagen, ved stemnigsloddingen, var det bare ¼ stemmning for å se film, og den fjerdedelen ville bare se film fordi det var det minst krevende hun kunne se for seg der og da. Så hvor festen kom fra er det ikke så lett å svare på men plutselig, ikke plutselig som i pang, men plutselig som i jeg vet ikke helt hvordan dette gikk til, var det fest. En firemannsfest høres kanskje ikke ut som en skikkelig fest, men det var ingen av oss som fikk med oss at det var en firemannsfest, det var en fest med frie proposjoner. Det var en fest som ikke sto tilbake for hverken en ti- eller fjortenmannsfest.
Festen var som en god fest skal være delt opp i områder og fraksjoner. Vi hadde en kjøkkenfraksjon, en verandafraksjon, et dansegulv med både frivillig og tvungen dans, diskusjoner-på-gulvet-foran-peisen-fraksjon, der det var tilløp til vennlig slåsskamp, det ble oppdaget nye og overraskende lager med alkohol, og det var mye bevegelser og oppløsninger og flux i fraksjonene.
På et tidspunkt dukket det opp en franskmann, som hadde fått uforskyldt skylden for mye rart i løpet av helgen, det meste egentlig, han ble tatt i mot og servert nattmat med mye poteter, men det underligste med franskmannen var at vi alle, alle vi andre som ikke var franske eller nyankomne til festen, opplevde det som om det plutselig var kommet ti stykker til.
Ikke var han spesielt veivete av seg heller. (Og vi så ikke dobbelt)
Det var bare sånn et fortetta fest.
avsted
Nei men i morgen skal jeg på en workshop som jeg og en annen har stelt i stand, og båten går åtte, og jeg må pakke, men så fikk jeg en mail fra dem som skulle sende stripsene at oisann den hadde visst falt ut av systemet, og nei det går ikke an å få dem frem til i tide nei, så jeg måtte gå på clasålsen og kjøpe tretusen strips, og nå finner jeg ikke ullgenseren min for den har jeg sikkert elta i Kirkenes, og før i dag var jeg og kjøpte ti kilo tau, og i Dale har de skog som vi sikkert skal stripse og bitte, og jeg gleder meg skikkeig, så jeg har funnet frem samekniven og arbeisdklær, så nå må jeg vel bare finne ullgenseren og så har forhåpentlgvis Joar styr på resten men det tror jeg ikke og det er fint det, tror det blir stas å få koblet inn urfolksgenet.
dremlaDREMLA
Nå har jeg dremlet så jeg er helt skjelven.
Av anstrengelsen.
Håper jeg.
Det er ikke så sikkert det er så lurt å drive å frese av femti år gammel lakk, gud vet hva det puttet i lakkene sine da, men jeg freser ut et mønster jeg har tegnet opp på lakkbordet og oppdaget at da går det ikke an å bruke støvmaske.
For når du hele tiden må blåse bort gammelt lakkstøv for å se tegningen.
Det oppdaget jeg ikke ved å legge to og to sammen, men ved å blåse hardt mot innsiden av støvmasken når tegningen ble tettet igjen.
Det er som når man dunker hodet inn i vinduet for å se bedre hva som skjer på gaten, man føler seg ikke kjempelur.
Så skaden har vel allerede skjedd.
Av anstrengelsen.
Håper jeg.
Det er ikke så sikkert det er så lurt å drive å frese av femti år gammel lakk, gud vet hva det puttet i lakkene sine da, men jeg freser ut et mønster jeg har tegnet opp på lakkbordet og oppdaget at da går det ikke an å bruke støvmaske.
For når du hele tiden må blåse bort gammelt lakkstøv for å se tegningen.
Det oppdaget jeg ikke ved å legge to og to sammen, men ved å blåse hardt mot innsiden av støvmasken når tegningen ble tettet igjen.
Det er som når man dunker hodet inn i vinduet for å se bedre hva som skjer på gaten, man føler seg ikke kjempelur.
Så skaden har vel allerede skjedd.
Korpsliv
Jeg skrev om døden her for en stund siden, og Terje påpekte at det var rart å lese om sin egen begravelse, og det forstår jeg, ettersom det var en annen Terje som var død, som Terje aldri hadde truffet.
Og så kom jeg over en dødsannonse her om dagen, vi får avisen hjemmefra, og jeg ser at en av saksofonjentene fra korpset er død. Jeg hadde ikke tenkt på henne på mange år, men det støkk likevel litt i meg, som det gjør når noen som er yngre enn deg og som du har kjent, dør, selv om jeg ikke kan påberope meg å savne henne noe mer i dag enn for en uke siden.
Og ikke er hun heller den første fra korpset som har dødd, eller blitt borte, men jeg skal ikke nok engang skrive om den der døøden, jeg skal skrive om korpset.
Igjen.
Vi var ikke verdens beste korps, jeg skrev jo sist og puljesøttendemaier og det hele, men korpslivet er ikke bare syttendemai, vi hadde jo også vanlige øvelser og dessuten dro vi på stevner.
På stevner skal man vise hvor mye bedre man er enn de andre korpsene, noe vi ikke hadde grunnlag for, vi var ikke så gode å spille, vi bare kjørte på, for det var gøyest, og en gang, i Vestre Jakobselv tror jeg, skulle vi spille et nummer vi strengt tatt bare klarte på gode dager, og dirigenten var ganske nervøs for det var umulig å si om vi hadde en god dag eller ikke. Han fortalte publikum hva vi skulle spille, smilte, og snudde seg mot oss for å slå opp.
Hvilket må ha sett pussig ut fra publikums side, for i det han snur seg mot korpset faller vi sammen og holder på å kitne av, vi ler og ler.
Fordi dirigenten var så nervøs og tørr i munnen at da han snur seg mot oss og slutter og smile, henger overleppa seg opp, og ingen klarer å spille, før to fløyter klarer å komme igang. En av baritonene ler seg gjennom hele nummeret.
Og ikke så gode å marsjere heller.
Det var ikke bare vår feil, litt av problemet var at vi aldri klarte å få vokst frem en trommeslager som var stor nok til å spille stortromme. Eller, spille klarte de, så lenge vi spilte fra scenen, men å gå og spille var det verre med. Av samme grunn som at du ikke klarer å gå om du er bundet fast til en bokhylle, om beina dine aldri så mye når ned til bakken.
Og jeg, det høye norske barnet, hadde jo allereder tubaen, så vi pleide å hanke inn distriktslegen når det skulle marsjeres med stortromme.
Han var flink til å holde stortromma, men han var håpløs når det gjaldt å holde takten.
Stortromma høres sånn ut for en musikant: venstre! venstre! venstre! og betyr at du skal treffe asfalten med venstrefoten i det det slås.
Distriktslegen spilte mer en avslepen samba som i mange takter gikk over i jive, som resulterte i et småhoppende og forvirret korps som ikke skjønte hvorfor de ikke klarte å holde takten, for ingen hadde strengt tatt nok rytmesans til å avsløre distriktslegen. Bortsett fra dirigenten som visste at han måtte ta det han fikk.
Noe av det man gjør på stevner, er å defilere.
Da skal man vise de andre hvor flinke man er til å masjere, og å se bra ut når man gjør det. Alle innenfor samme korps skal møte i samme uniform, uniformene skal være korrekte og ikke være blandet ut med dongeribukser osv, og vi gjorde vel vårt beste, men alltid møtte noen som spilte dobbelt opp i Bjørnevatn sin uniform, eller, hvis det ble ungått, møtte Åse opp i knallrøde sko og kunne ikke egentlig gjemmes noensteder i rekkene.
Og rekkene.
Stakkars, stakkars dirigentene våre. Når de endelig hadde fått stilt oss opp, ingen ville gå foran trombonene, men vi visste jo at de ikke kunne gå fremst, i tilfelle de stakk av igjen, og ingen ville gå foran en aspirant som garantert ville trø av deg skoen rimelig raskt, og når alle endelig sto der de skulle stå, begynte garantert noen (gjerne Åse det også) febrilsk å øve solo på et vanskelig parti så ingen beskjeder kunne gis og alle begynte å rope og kaoset overtok og Kirkenes skolemusikkorps framsto som mindre profesjonellt, der vi sto, og heftet hele defileringen.
En gang, og dette tror jeg var i Alta, skulle vi defilere rundt i en sånn friidrettsbane, for Alta har jo som kjent ikke noe sentrum å defilere i. Vi hadde fått knødd oss fram til en oppstilling, Åse hadde blitt fratatt munstykket fram til avmarsj, og vi var sånn rimelig klare.
Lillebroren til hun som døde nå, var maskoten vår, han var fire år og hadde verdens minste uniform og gikk foran hele korpset med tamburstaven, som han ikke kunne løfte, så dermed uten, for han ville ikke ha drillstav.
Vi skulle jo bare gå rundt og rundt i denne banen, så vi hadde fått beskjed om å følge etter bittelille Lars. Det var jo ikke sånn at han måtte finne veien eller noe.
Lars selv hadde fått beskjed om å følge etter dirigenten vår, som skulle sette oss i gang, få oss inn på banen på riktig tidspunkt.
Når du er 140 cm og spiller tuba, får du ikke så mye med deg av det som foregår rundt deg, så jeg fikk alltid gå bak Tor-Egil som var stødig på marsjering, så lenge jeg holdt avstanden til ham gikk alt bra, og det var omtrent så mye som jeg kunne klare når det i tillegg skulle både bæres og spilles tuba.
Vi satte i gang, korpset spilte, Åse ropte etter munnstykket sitt, distriktslegen spilte samba, alt virket som om det...virket, jeg registrerte vagt at jeg plutselig hadde gress under føttene men hadde strengt tatt nok med mitt.
Så syntes jeg at gangmønsteret ikke stemte overens med formen på en bane, men jeg så ryggen til Tor-Egil foran meg og hørte korpset rundt meg og fikk ikke dette helt til å stemme.
Årsaken til gressgangen var at dirigenten, da han hadde satt oss i gang og fått oss ut på banen, skulle gå til siden, for å obserbvere og rette opp i rekkene. Som han pleide. Da han kommer ut av banen og skal snu seg, ser han til sin forferdelse at hele korpset følger etter ham, det vil si, vi følger etter Lars, helt ukritisk.
Dirigenten spretter forskrekket unna, uten at det hjelper, vi bare følger etter Lars, som tappert prøver å følge etter dirigenten.
Det så sikkert kjempebra ut, en liten sambalimborundtur inne på gressmatten, før vi kommer oss ut igjen og så vidt klarer å unngå å kræsje med Vardø.
Det ble ikke noe medalje på oss, men vi hadde iallefall noe å snakke opprømte og glade i munnen på hverandre om på den åtte timers bussturen hjemover.
Og så kom jeg over en dødsannonse her om dagen, vi får avisen hjemmefra, og jeg ser at en av saksofonjentene fra korpset er død. Jeg hadde ikke tenkt på henne på mange år, men det støkk likevel litt i meg, som det gjør når noen som er yngre enn deg og som du har kjent, dør, selv om jeg ikke kan påberope meg å savne henne noe mer i dag enn for en uke siden.
Og ikke er hun heller den første fra korpset som har dødd, eller blitt borte, men jeg skal ikke nok engang skrive om den der døøden, jeg skal skrive om korpset.
Igjen.
Vi var ikke verdens beste korps, jeg skrev jo sist og puljesøttendemaier og det hele, men korpslivet er ikke bare syttendemai, vi hadde jo også vanlige øvelser og dessuten dro vi på stevner.
På stevner skal man vise hvor mye bedre man er enn de andre korpsene, noe vi ikke hadde grunnlag for, vi var ikke så gode å spille, vi bare kjørte på, for det var gøyest, og en gang, i Vestre Jakobselv tror jeg, skulle vi spille et nummer vi strengt tatt bare klarte på gode dager, og dirigenten var ganske nervøs for det var umulig å si om vi hadde en god dag eller ikke. Han fortalte publikum hva vi skulle spille, smilte, og snudde seg mot oss for å slå opp.
Hvilket må ha sett pussig ut fra publikums side, for i det han snur seg mot korpset faller vi sammen og holder på å kitne av, vi ler og ler.
Fordi dirigenten var så nervøs og tørr i munnen at da han snur seg mot oss og slutter og smile, henger overleppa seg opp, og ingen klarer å spille, før to fløyter klarer å komme igang. En av baritonene ler seg gjennom hele nummeret.
Og ikke så gode å marsjere heller.
Det var ikke bare vår feil, litt av problemet var at vi aldri klarte å få vokst frem en trommeslager som var stor nok til å spille stortromme. Eller, spille klarte de, så lenge vi spilte fra scenen, men å gå og spille var det verre med. Av samme grunn som at du ikke klarer å gå om du er bundet fast til en bokhylle, om beina dine aldri så mye når ned til bakken.
Og jeg, det høye norske barnet, hadde jo allereder tubaen, så vi pleide å hanke inn distriktslegen når det skulle marsjeres med stortromme.
Han var flink til å holde stortromma, men han var håpløs når det gjaldt å holde takten.
Stortromma høres sånn ut for en musikant: venstre! venstre! venstre! og betyr at du skal treffe asfalten med venstrefoten i det det slås.
Distriktslegen spilte mer en avslepen samba som i mange takter gikk over i jive, som resulterte i et småhoppende og forvirret korps som ikke skjønte hvorfor de ikke klarte å holde takten, for ingen hadde strengt tatt nok rytmesans til å avsløre distriktslegen. Bortsett fra dirigenten som visste at han måtte ta det han fikk.
Noe av det man gjør på stevner, er å defilere.
Da skal man vise de andre hvor flinke man er til å masjere, og å se bra ut når man gjør det. Alle innenfor samme korps skal møte i samme uniform, uniformene skal være korrekte og ikke være blandet ut med dongeribukser osv, og vi gjorde vel vårt beste, men alltid møtte noen som spilte dobbelt opp i Bjørnevatn sin uniform, eller, hvis det ble ungått, møtte Åse opp i knallrøde sko og kunne ikke egentlig gjemmes noensteder i rekkene.
Og rekkene.
Stakkars, stakkars dirigentene våre. Når de endelig hadde fått stilt oss opp, ingen ville gå foran trombonene, men vi visste jo at de ikke kunne gå fremst, i tilfelle de stakk av igjen, og ingen ville gå foran en aspirant som garantert ville trø av deg skoen rimelig raskt, og når alle endelig sto der de skulle stå, begynte garantert noen (gjerne Åse det også) febrilsk å øve solo på et vanskelig parti så ingen beskjeder kunne gis og alle begynte å rope og kaoset overtok og Kirkenes skolemusikkorps framsto som mindre profesjonellt, der vi sto, og heftet hele defileringen.
En gang, og dette tror jeg var i Alta, skulle vi defilere rundt i en sånn friidrettsbane, for Alta har jo som kjent ikke noe sentrum å defilere i. Vi hadde fått knødd oss fram til en oppstilling, Åse hadde blitt fratatt munstykket fram til avmarsj, og vi var sånn rimelig klare.
Lillebroren til hun som døde nå, var maskoten vår, han var fire år og hadde verdens minste uniform og gikk foran hele korpset med tamburstaven, som han ikke kunne løfte, så dermed uten, for han ville ikke ha drillstav.
Vi skulle jo bare gå rundt og rundt i denne banen, så vi hadde fått beskjed om å følge etter bittelille Lars. Det var jo ikke sånn at han måtte finne veien eller noe.
Lars selv hadde fått beskjed om å følge etter dirigenten vår, som skulle sette oss i gang, få oss inn på banen på riktig tidspunkt.
Når du er 140 cm og spiller tuba, får du ikke så mye med deg av det som foregår rundt deg, så jeg fikk alltid gå bak Tor-Egil som var stødig på marsjering, så lenge jeg holdt avstanden til ham gikk alt bra, og det var omtrent så mye som jeg kunne klare når det i tillegg skulle både bæres og spilles tuba.
Vi satte i gang, korpset spilte, Åse ropte etter munnstykket sitt, distriktslegen spilte samba, alt virket som om det...virket, jeg registrerte vagt at jeg plutselig hadde gress under føttene men hadde strengt tatt nok med mitt.
Så syntes jeg at gangmønsteret ikke stemte overens med formen på en bane, men jeg så ryggen til Tor-Egil foran meg og hørte korpset rundt meg og fikk ikke dette helt til å stemme.
Årsaken til gressgangen var at dirigenten, da han hadde satt oss i gang og fått oss ut på banen, skulle gå til siden, for å obserbvere og rette opp i rekkene. Som han pleide. Da han kommer ut av banen og skal snu seg, ser han til sin forferdelse at hele korpset følger etter ham, det vil si, vi følger etter Lars, helt ukritisk.
Dirigenten spretter forskrekket unna, uten at det hjelper, vi bare følger etter Lars, som tappert prøver å følge etter dirigenten.
Det så sikkert kjempebra ut, en liten sambalimborundtur inne på gressmatten, før vi kommer oss ut igjen og så vidt klarer å unngå å kræsje med Vardø.
Det ble ikke noe medalje på oss, men vi hadde iallefall noe å snakke opprømte og glade i munnen på hverandre om på den åtte timers bussturen hjemover.
Zombiehold -hvordan det ikke bør løses.
I natt drømte jeg at vi hadde en innhegning med menneskeetende halvzombier på gården vår.
Jeg aner ikke hvorfor vi hadde det, vi hadde overhodet ikke noe bruk for dem, og de var sikret med et halvhøyt nettinggjerde og beskjed om at de ikke fikk klatre over.
Nå virker kanskje ikke unødvendig halvzombiehold som verdens smarteste beslutning, men det blekner helt i forhold til det faktum at vi lot gårdens barn vokse opp i samme innhegning.
Et av barna, jeg tror det var Solveig i sånn femårsalderen, ba så tynt om å få komme ut av innhegningen, for hun syntes det var så forferdelig når monstermenneskene spiste hverandre.
Så jeg lot henne få klatre over gjerdet og løftet henne ned på min side. I det jeg gjorde det, slo det meg at dette kanskje ikke var så lurt, nå så jo halvzombiene at jeg lot noen klatre over gjerdet.
Jeg tenkte at nå fikk vi sannelig passe litt ekstra på.
Og har sannelig min hatt, sannelig, fra vinduet oppe i andre etasje på gården så jeg plutselig en av zombiemenneskene komme over tunet, huløyd og med sulten munn. Den styrte rett opp mot huset, selv om det var folk på tunet. Heldigvis hadde jeg haglepistolen min, så jeg fikk skutt den, etter å ha plundret litt med at jeg hele tiden traff metallknappene i jakken dens. Men den døde nå til slutt.
Jeg bekymret meg over hvordan man nå skulle klare å få passet på zombieinnhegningen mens man sov, for dette lovet jo ikke godt, samt hvordan jeg skulle få fjernet fingeravtrykkene fra haglepistolen, politiet kunne jo ikke vite at liket hadde vært et umenneske.
Her våknet jeg, i visshet om at jeg er bedre til å skape problemer enn å løse dem.
Jeg aner ikke hvorfor vi hadde det, vi hadde overhodet ikke noe bruk for dem, og de var sikret med et halvhøyt nettinggjerde og beskjed om at de ikke fikk klatre over.
Nå virker kanskje ikke unødvendig halvzombiehold som verdens smarteste beslutning, men det blekner helt i forhold til det faktum at vi lot gårdens barn vokse opp i samme innhegning.
Et av barna, jeg tror det var Solveig i sånn femårsalderen, ba så tynt om å få komme ut av innhegningen, for hun syntes det var så forferdelig når monstermenneskene spiste hverandre.
Så jeg lot henne få klatre over gjerdet og løftet henne ned på min side. I det jeg gjorde det, slo det meg at dette kanskje ikke var så lurt, nå så jo halvzombiene at jeg lot noen klatre over gjerdet.
Jeg tenkte at nå fikk vi sannelig passe litt ekstra på.
Og har sannelig min hatt, sannelig, fra vinduet oppe i andre etasje på gården så jeg plutselig en av zombiemenneskene komme over tunet, huløyd og med sulten munn. Den styrte rett opp mot huset, selv om det var folk på tunet. Heldigvis hadde jeg haglepistolen min, så jeg fikk skutt den, etter å ha plundret litt med at jeg hele tiden traff metallknappene i jakken dens. Men den døde nå til slutt.
Jeg bekymret meg over hvordan man nå skulle klare å få passet på zombieinnhegningen mens man sov, for dette lovet jo ikke godt, samt hvordan jeg skulle få fjernet fingeravtrykkene fra haglepistolen, politiet kunne jo ikke vite at liket hadde vært et umenneske.
Her våknet jeg, i visshet om at jeg er bedre til å skape problemer enn å løse dem.
Misunnelse
Jeg skriver absolutt best når jeg skriver om andre og ikke om meg selv, og nå skal jeg skrive om meg selv.
Jeg driver ikke så mye med misunnelse. Jeg er ikke så opptatt av penger. Jeg er ganske fornøyd med meg selv, min mrtn, og livet mitt. Jeg har valgt bort penger for å kunne holde på med de tingene som føles riktigst for meg. Det tror jeg alle gjør, jeg mener, alle forsøker å gjøre det de har mest lyst til, men noen er litt heldigere og så sammenfaller det hele med en mulighet til å tjene penger. Tilfeldigheter.
Og jeg har jo helt klart så jeg klarer meg, herregud, jeg spiser ikke makaroni til middag og tørre knekkebrød til frokost, men det er her dette med misunnelse kommer inn.
Jeg er lei av å bo så jævla trangt. Jeg er lei av søndagsdagbladet der alle har god plass og fine ting som de har hatt anledning til å ta vare på, der de har saker og ting som de har sett i butikkene og som de da har kjøpt uten bekymring over hvor de skal ha det, og om det vil tåle flytting, og om det nå overhodet er noe vits å kjøpe noe man virkelig har lyst på når man sikkert skal flytte til et annet sted, der man skal bli, før eller siden, og jomere man har jo mere må man flytte på, så det er ikke noe vits å henge noe opp på veggene heller, eller satse på permanente løsninger.
Fordelen med å bo på dette viset, er at vi kan klare å pakke ned det hele på en dag. Alle de store tingene er lånt eller tilhører leiligheten. Veldig mange av de små tingene ligger allerede i esker. Det er fort gjort å vaske over.
Men jeg vet ikke hvor bra det er når et bosteds fremste fremlighet er at det er lett å flytte derifra.
Kanskje jeg bare begynner å bli gammel.
Gammel og misunnelig.
Jeg driver ikke så mye med misunnelse. Jeg er ikke så opptatt av penger. Jeg er ganske fornøyd med meg selv, min mrtn, og livet mitt. Jeg har valgt bort penger for å kunne holde på med de tingene som føles riktigst for meg. Det tror jeg alle gjør, jeg mener, alle forsøker å gjøre det de har mest lyst til, men noen er litt heldigere og så sammenfaller det hele med en mulighet til å tjene penger. Tilfeldigheter.
Og jeg har jo helt klart så jeg klarer meg, herregud, jeg spiser ikke makaroni til middag og tørre knekkebrød til frokost, men det er her dette med misunnelse kommer inn.
Jeg er lei av å bo så jævla trangt. Jeg er lei av søndagsdagbladet der alle har god plass og fine ting som de har hatt anledning til å ta vare på, der de har saker og ting som de har sett i butikkene og som de da har kjøpt uten bekymring over hvor de skal ha det, og om det vil tåle flytting, og om det nå overhodet er noe vits å kjøpe noe man virkelig har lyst på når man sikkert skal flytte til et annet sted, der man skal bli, før eller siden, og jomere man har jo mere må man flytte på, så det er ikke noe vits å henge noe opp på veggene heller, eller satse på permanente løsninger.
Fordelen med å bo på dette viset, er at vi kan klare å pakke ned det hele på en dag. Alle de store tingene er lånt eller tilhører leiligheten. Veldig mange av de små tingene ligger allerede i esker. Det er fort gjort å vaske over.
Men jeg vet ikke hvor bra det er når et bosteds fremste fremlighet er at det er lett å flytte derifra.
Kanskje jeg bare begynner å bli gammel.
Gammel og misunnelig.
Å dremle eller ikke dremle
Jeg har fått dremmel!
Eller dremel som det egentlig heter.
Eller Dremel da, og det er vel strengt tatt et merke og ikke et verktøy, men herregud altså. Alle skjønner hva jeg mener.
Jeg har fått dremmel!
Av pappa. Han ble litt lurt inni det da, jeg har skjønt at jeg trenger en, men jeg har egentlig ikke råd, og så ringte jeg hjem for å snakke litt verktøyprat med pappa, det er bestandig så gøy, så vi snakket litt om dremling, og jeg sa jeg vurderte å kjøpe en, de hadde en til tohundre på Clas, men jeg tenkte det var bedre å kjøpe den til tusen, og det var pappa helt enig i, og da spurte jeg om han ikke kunne sponse den, og det er første gang i mitt enogtredveårige liv at jeg har ringt hjem og bedt om penger.
Nå har jeg en dremmel.
Jeg gleda meg sånn til å kjøpe den at jeg kvein hele veien til Clas. Mannen ble rett og slett litt satt ut, han var med som bærehjelp. Ikke at en dremmel er så stor da, men det er alltid stas å være to, uansett.
Så det ble innkjøpt dremmel uten tau, men med ekstrahoder og jeg laget en sang om dremmel på melodien til samisogalavlla, og jeg hadde lyst å gå bort på verkstedet med en gang men jeg ventet til neste dag som var i går og hui hei som den dremlet!
Superdremmel!
Det eneste jeg har å utsette er at jeg synes batterilevetiden på kun en time er latterlig lite. Jeg kjøpte dremmel uten tau for jeg hater når tauene kommer i veien og man må kjøre taichipiruetter for å komme til der man skal uten å bli surret fast i arbeidet sitt, men nå er det en time dremling og tre timer lading. Ikke fant jeg ekstrabatterier noen steder heller.
Men nå dremler jeg på høy hastighet, når jeg begynner med materialer eller hoder som an dremles litt saktere, så lever vel batteriet lengre og. Håper jeg.
Eller dremel som det egentlig heter.
Eller Dremel da, og det er vel strengt tatt et merke og ikke et verktøy, men herregud altså. Alle skjønner hva jeg mener.
Jeg har fått dremmel!
Av pappa. Han ble litt lurt inni det da, jeg har skjønt at jeg trenger en, men jeg har egentlig ikke råd, og så ringte jeg hjem for å snakke litt verktøyprat med pappa, det er bestandig så gøy, så vi snakket litt om dremling, og jeg sa jeg vurderte å kjøpe en, de hadde en til tohundre på Clas, men jeg tenkte det var bedre å kjøpe den til tusen, og det var pappa helt enig i, og da spurte jeg om han ikke kunne sponse den, og det er første gang i mitt enogtredveårige liv at jeg har ringt hjem og bedt om penger.
Nå har jeg en dremmel.
Jeg gleda meg sånn til å kjøpe den at jeg kvein hele veien til Clas. Mannen ble rett og slett litt satt ut, han var med som bærehjelp. Ikke at en dremmel er så stor da, men det er alltid stas å være to, uansett.
Så det ble innkjøpt dremmel uten tau, men med ekstrahoder og jeg laget en sang om dremmel på melodien til samisogalavlla, og jeg hadde lyst å gå bort på verkstedet med en gang men jeg ventet til neste dag som var i går og hui hei som den dremlet!
Superdremmel!
Det eneste jeg har å utsette er at jeg synes batterilevetiden på kun en time er latterlig lite. Jeg kjøpte dremmel uten tau for jeg hater når tauene kommer i veien og man må kjøre taichipiruetter for å komme til der man skal uten å bli surret fast i arbeidet sitt, men nå er det en time dremling og tre timer lading. Ikke fant jeg ekstrabatterier noen steder heller.
Men nå dremler jeg på høy hastighet, når jeg begynner med materialer eller hoder som an dremles litt saktere, så lever vel batteriet lengre og. Håper jeg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)