Korpsliv

Jeg skrev om døden her for en stund siden, og Terje påpekte at det var rart å lese om sin egen begravelse, og det forstår jeg, ettersom det var en annen Terje som var død, som Terje aldri hadde truffet.
Og så kom jeg over en dødsannonse her om dagen, vi får avisen hjemmefra, og jeg ser at en av saksofonjentene fra korpset er død. Jeg hadde ikke tenkt på henne på mange år, men det støkk likevel litt i meg, som det gjør når noen som er yngre enn deg og som du har kjent, dør, selv om jeg ikke kan påberope meg å savne henne noe mer i dag enn for en uke siden.
Og ikke er hun heller den første fra korpset som har dødd, eller blitt borte, men jeg skal ikke nok engang skrive om den der døøden, jeg skal skrive om korpset.
Igjen.

Vi var ikke verdens beste korps, jeg skrev jo sist og puljesøttendemaier og det hele, men korpslivet er ikke bare syttendemai, vi hadde jo også vanlige øvelser og dessuten dro vi på stevner.
På stevner skal man vise hvor mye bedre man er enn de andre korpsene, noe vi ikke hadde grunnlag for, vi var ikke så gode å spille, vi bare kjørte på, for det var gøyest, og en gang, i Vestre Jakobselv tror jeg, skulle vi spille et nummer vi strengt tatt bare klarte på gode dager, og dirigenten var ganske nervøs for det var umulig å si om vi hadde en god dag eller ikke. Han fortalte publikum hva vi skulle spille, smilte, og snudde seg mot oss for å slå opp.
Hvilket må ha sett pussig ut fra publikums side, for i det han snur seg mot korpset faller vi sammen og holder på å kitne av, vi ler og ler.
Fordi dirigenten var så nervøs og tørr i munnen at da han snur seg mot oss og slutter og smile, henger overleppa seg opp, og ingen klarer å spille, før to fløyter klarer å komme igang. En av baritonene ler seg gjennom hele nummeret.

Og ikke så gode å marsjere heller.
Det var ikke bare vår feil, litt av problemet var at vi aldri klarte å få vokst frem en trommeslager som var stor nok til å spille stortromme. Eller, spille klarte de, så lenge vi spilte fra scenen, men å gå og spille var det verre med. Av samme grunn som at du ikke klarer å gå om du er bundet fast til en bokhylle, om beina dine aldri så mye når ned til bakken.
Og jeg, det høye norske barnet, hadde jo allereder tubaen, så vi pleide å hanke inn distriktslegen når det skulle marsjeres med stortromme.
Han var flink til å holde stortromma, men han var håpløs når det gjaldt å holde takten.
Stortromma høres sånn ut for en musikant: venstre! venstre! venstre! og betyr at du skal treffe asfalten med venstrefoten i det det slås.
Distriktslegen spilte mer en avslepen samba som i mange takter gikk over i jive, som resulterte i et småhoppende og forvirret korps som ikke skjønte hvorfor de ikke klarte å holde takten, for ingen hadde strengt tatt nok rytmesans til å avsløre distriktslegen. Bortsett fra dirigenten som visste at han måtte ta det han fikk.

Noe av det man gjør på stevner, er å defilere.
Da skal man vise de andre hvor flinke man er til å masjere, og å se bra ut når man gjør det. Alle innenfor samme korps skal møte i samme uniform, uniformene skal være korrekte og ikke være blandet ut med dongeribukser osv, og vi gjorde vel vårt beste, men alltid møtte noen som spilte dobbelt opp i Bjørnevatn sin uniform, eller, hvis det ble ungått, møtte Åse opp i knallrøde sko og kunne ikke egentlig gjemmes noensteder i rekkene.
Og rekkene.
Stakkars, stakkars dirigentene våre. Når de endelig hadde fått stilt oss opp, ingen ville gå foran trombonene, men vi visste jo at de ikke kunne gå fremst, i tilfelle de stakk av igjen, og ingen ville gå foran en aspirant som garantert ville trø av deg skoen rimelig raskt, og når alle endelig sto der de skulle stå, begynte garantert noen (gjerne Åse det også) febrilsk å øve solo på et vanskelig parti så ingen beskjeder kunne gis og alle begynte å rope og kaoset overtok og Kirkenes skolemusikkorps framsto som mindre profesjonellt, der vi sto, og heftet hele defileringen.

En gang, og dette tror jeg var i Alta, skulle vi defilere rundt i en sånn friidrettsbane, for Alta har jo som kjent ikke noe sentrum å defilere i. Vi hadde fått knødd oss fram til en oppstilling, Åse hadde blitt fratatt munstykket fram til avmarsj, og vi var sånn rimelig klare.
Lillebroren til hun som døde nå, var maskoten vår, han var fire år og hadde verdens minste uniform og gikk foran hele korpset med tamburstaven, som han ikke kunne løfte, så dermed uten, for han ville ikke ha drillstav.
Vi skulle jo bare gå rundt og rundt i denne banen, så vi hadde fått beskjed om å følge etter bittelille Lars. Det var jo ikke sånn at han måtte finne veien eller noe.
Lars selv hadde fått beskjed om å følge etter dirigenten vår, som skulle sette oss i gang, få oss inn på banen på riktig tidspunkt.
Når du er 140 cm og spiller tuba, får du ikke så mye med deg av det som foregår rundt deg, så jeg fikk alltid gå bak Tor-Egil som var stødig på marsjering, så lenge jeg holdt avstanden til ham gikk alt bra, og det var omtrent så mye som jeg kunne klare når det i tillegg skulle både bæres og spilles tuba.
Vi satte i gang, korpset spilte, Åse ropte etter munnstykket sitt, distriktslegen spilte samba, alt virket som om det...virket, jeg registrerte vagt at jeg plutselig hadde gress under føttene men hadde strengt tatt nok med mitt.
Så syntes jeg at gangmønsteret ikke stemte overens med formen på en bane, men jeg så ryggen til Tor-Egil foran meg og hørte korpset rundt meg og fikk ikke dette helt til å stemme.

Årsaken til gressgangen var at dirigenten, da han hadde satt oss i gang og fått oss ut på banen, skulle gå til siden, for å obserbvere og rette opp i rekkene. Som han pleide. Da han kommer ut av banen og skal snu seg, ser han til sin forferdelse at hele korpset følger etter ham, det vil si, vi følger etter Lars, helt ukritisk.
Dirigenten spretter forskrekket unna, uten at det hjelper, vi bare følger etter Lars, som tappert prøver å følge etter dirigenten.
Det så sikkert kjempebra ut, en liten sambalimborundtur inne på gressmatten, før vi kommer oss ut igjen og så vidt klarer å unngå å kræsje med Vardø.

Det ble ikke noe medalje på oss, men vi hadde iallefall noe å snakke opprømte og glade i munnen på hverandre om på den åtte timers bussturen hjemover.