Misunnelse

Jeg skriver absolutt best når jeg skriver om andre og ikke om meg selv, og nå skal jeg skrive om meg selv.
Jeg driver ikke så mye med misunnelse. Jeg er ikke så opptatt av penger. Jeg er ganske fornøyd med meg selv, min mrtn, og livet mitt. Jeg har valgt bort penger for å kunne holde på med de tingene som føles riktigst for meg. Det tror jeg alle gjør, jeg mener, alle forsøker å gjøre det de har mest lyst til, men noen er litt heldigere og så sammenfaller det hele med en mulighet til å tjene penger. Tilfeldigheter.
Og jeg har jo helt klart så jeg klarer meg, herregud, jeg spiser ikke makaroni til middag og tørre knekkebrød til frokost, men det er her dette med misunnelse kommer inn.

Jeg er lei av å bo så jævla trangt. Jeg er lei av søndagsdagbladet der alle har god plass og fine ting som de har hatt anledning til å ta vare på, der de har saker og ting som de har sett i butikkene og som de da har kjøpt uten bekymring over hvor de skal ha det, og om det vil tåle flytting, og om det nå overhodet er noe vits å kjøpe noe man virkelig har lyst på når man sikkert skal flytte til et annet sted, der man skal bli, før eller siden, og jomere man har jo mere må man flytte på, så det er ikke noe vits å henge noe opp på veggene heller, eller satse på permanente løsninger.

Fordelen med å bo på dette viset, er at vi kan klare å pakke ned det hele på en dag. Alle de store tingene er lånt eller tilhører leiligheten. Veldig mange av de små tingene ligger allerede i esker. Det er fort gjort å vaske over.
Men jeg vet ikke hvor bra det er når et bosteds fremste fremlighet er at det er lett å flytte derifra.

Kanskje jeg bare begynner å bli gammel.

Gammel og misunnelig.