I pinnetåken

I dag har jeg vært og fått pinner av verdens greieste verksmester. Jeg lager jo ting mest av avkapp så når det begynner å bli lite avkapp blir det ogsp lite produksjon, så jeg sendte en mail og det var bare å stikke innom.
Så det gjorde jeg, men da hadde den andre verksmesteren, han på metall, vært og tømt kappkassa for han ville ha til brensel. Så den var tom. Det lå tre pinner der og dett var dett.
Det er her det med verdens greieste verksmester kommer inn i bildet, for da gikk den verksmesteren som hadde lovet meg kapp, inn på trelageret og hentet noen pinner som han sa han hadde spart på til et høvelig tilfelle og det virket som om det var nå.
Hurra!
Det var sånne lange tjukkspiler, og jeg fikk bruke sirkelsaga og alt og lage pinner.
Nå har jeg 74 pinner.
(og så lurte jeg meg til å få bruke båndpussemaskinen, jeg er så flink til å spørre pent, og fikk ordnet noe på fire minutter som jeg ikke eller visste helt hvordan jeg skulle fått til, og det er noe i det min far sier at det bare er dårlige håndtverkere som skylder på verktøyet, men det er også mye sant i det jeg sier, at man kan ikke lage kommode med stavmikser, nå skal jeg ikke lage kommode da, men likevel)

Og på vei hjem fra kunsthøgsklolen, eller ikke hjem, på vei bort til mitt eget verksted, så jeg en torsk, og da pekte jeg og sa SE! enda jeg var helt alene, så glad var jeg, jeg har ikke sett en torsk på dagesvis, og jeg hadde 74 pinner og en ganske ok limplate med meg, og et tips om et møbelsnekkeri som kanskje også hadde kapp.

Nå skal jeg spise et rundstykke med brie, og det skal faenmeg spises med andakt for det kostet 64 kroner, men baker bruun var det eneste stedet jeg kom inn med kjempebagen min med kapp.