Back together!

I går henta vi tubaen min på kulturskolen. Jeg sier min, for det er den jeg alltid har hatt. Den hadde fått bag istedetfor koffert, som er mye mer praktisk, for da kan du ha den som ryggsekk og da blir befraktingen lettere. En jævla svær ryggsekk som banker deg i bakhodethvis du tar for utstrekte skritt.

En korpsansvarlig mamma vi kjenner og slo av en prat med da vi hentet, sa at nå får ungene en tuba hjemme og en på kulturskolen. Veldig bra. Veldig logisk. Skulle ønske det var sånn da jeg spilte, men bra at de har innsett at sånn må det nesten være om man skal beholde små, små, små tubaister. 

 

Min elskede gamle eb-tuba har fått en god del flere bulker iløpet av disse nesten tredve årene, på både logiske og ulogiske plasser, og er lengre unna toppnivå en noen sinne før, men det er jo jeg også. Jeg trenger ikke bli god. Tubaen trenger ikke være god. Den er litt sur på D og F#, og har kanskje alltid vært det men muligens var vi så samspilte den gangen at min egen intonasjon ble litt automatisert. Jeg lot den stå i kjelleren til i dag når alle var ut av huset (har en litt tidlig avtale i sentrum og begynner hjemme) og så startet jeg med sakte skalaer, opp og ned. Jeg har ikke spilt på over tyve år. Opp og ned, opp og ned. Jobbet med å få D-en renere, F# også, og pusten. Holde tonene. Lav G var vanskelig å holde. Jeg husket ikke grepet for lav F#, men startet øverst i skalaen og lot bare fingrene spille seg nedover. De husket. Jeg klarer å holde skalaen så lenge jeg ikke går for langt opp eller ned i registeret. Så da begynner jeg der. 

Spille litt, ikke mye. Uten noter for øyeblikket. De aner jeg faktisk ikke hvor er. Eller jeg aner, men jeg er ikke sikker. Anelser sender meg stort sett ut på de lengste leterundene. 

Det er rart og fint å være tilbake. Veldig lenge ville jeg ikke begynne å spille igjen for jeg orket ikke være en dårlig tubaist, etter å ha vært så flink, men nå orker jeg. Samme oktav opp og ned, det er alt. Tenke litt på tonene, pusten, å begynne uten å skulle videre. Gjøre noe jeg ikke skal noe med! Når gjorde jeg det sist? Nå gjør jeg det!

 

Heihei, lille eb-tuba, velkommen tilbake.  

 

 

 

 

 

Stormende inn i uka

I går på gate-en på Gardermoen (måtte om Oslo for å komme meg hjem til Kirkenes fra Bodø) satt hun som er ansvarlig for utleie av kulturskolens instrumenter, så nå skal jeg få leie tuba. Tilogmed min gamle! Noen år slitnere enn den var da jeg strevde med den sist, men det er jeg og, og på langt nær like flink, så det blir bra. Juhu juhu juhu. Juhu!

Mens jeg var i styremøte i et annet fylke, ramlet det inn mail på mail jeg måtte forholde meg til, om mitt eget arbeidsliv, men ikke før arbeidsuka startet, tenkte jeg bestemt. og det er nå. Nå har jeg gått igjennom det meste og også begynt med en slags tidslinje for neste prosjekt. Jeg skulle hatt en kalender der jeg bare hadde ett prosjekt. Det blir så rotete med tidlinjer for alle prosjekter i samme kalender og også foreldremøter og beinmargsprøver i samme. Er det en vanlig funksjon i en eller annen kalender? Jeg vet jeg kan klikke bort ting men jeg vil egentlig ha en egen kalender for hvert prosjekt. Jeg vil BARE se prosjektet. Kanskje jeg bare bruker applekalenderen til det. Eller protonmail, tror jeg har en kalender der og. Jeg er kanskje ikke så god på teknologi som jeg fnysende tror hver gang noen ikke kan lage en pdf. 

Nå har jeg egentlig bare ett, men ganske stort, men bare ett, prosjekt å jobbe med. Det er litt uvanlig (altså jeg har halve avtaler og ting til neste år, men ingenting parallellt) og ganske deilig. Usedvanlig overkommelig. Sånn skal jeg gjøre det flere ganger. 

BD ØH!

Jeg er i Bodø. Jeg skal reise fra Bodø i dag. Jeg kom til Bodø på torsdag for å nå et styremøte på fredag og så går det ingen fly til Kirkenes på lørdag så jeg er fortsatt i Bodø.

Jeg har aldri før landet i Bodø i finvær, jeg har faktisk aldri før landet i Bodø når det ikke er storm, så dettte var en ny og postitiv opplevelse. Det har vært finvær hele tiden og alt er vakkert og Bodø kjennes nesten som en plass man kan bo- bortsett fra at BODØ nok er det styggeste stedsnavnet jeg vet om. Bare lukkede kononanter og så føles det som man ikke kommer helt i havn heller. ØH...hva da?

 

Styremøtet gikk greit, det gjør stort sett det, og så dro vi på sightseeing for å se på litt medlemsutstillinger og medlemsinitiativer og atelierfelleskaper på lørdagen. Vi for til Kjerringøy, der har jeg aldri vært før, fryktelig vakkert som alt i denne landsdelen. 

Senere samme kveld mistet jeg capsen min, og det var sånn at da jeg pakket for å dra lurte jeg på om jeg skulle ta capsen, for jeg kom jo helt sikkert til å miste den. Det gjorde jeg. Jeg har mistet denne capsen siden jeg kjøpte den for litt for mange penger på litt for dårlig kurs på Kastrup i oktober. Jeg har lett og lett etter denne capsen. Nå skal jeg ikke lete mer. Men synd, for det var min fineste caps. Jeg har googlet merket og typen og den er ute av produksjon, såklart.

 

Jeg kom med Widerøe via Tromsø, men skal dra med Sas vi Oslo. Det er ikke lett å ferdes i nord. Hvertfall ikke når man kommer lengst nordfra.  

Men det er fint å komme seg litt ut, det er det. 

 

Tu ba or not...

I dag jobber jeg hjemmefra. Med den stoooore datamaskinen. Den som kan alt. Om den får ta det i sitt eget tempo.  

Det er så stort generasjonsskille mellom datamaskinene nå at de ikke lengre kan dele utstyr. Jeg tenker stadig på å bytte ut den eldste. Men den virker jo. Osv. 

I natt fant jeg ut at jeg vil ha en tuba. Det hadde vært fint. 

Da sønnen begynte å spille trombone, fikk jeg tilbudet om å låne en, og så kunne vi spille sammen her hjemme, og spørsmålet kom også om jeg ikke ville begynne å spille tuba igjen og støtte skolekorpset litt. Jeg sa nei ganske fort, for jeg kjenner meg selv, jeg hadde bare begynt å øve seks timer om dagen. 

Men i natt innså jeg at, nei, nå som den der tubaspillingen ikke kan bli til noe lengre, kanskje jeg kunne bare spilt for min egen del, og hatt det fint med det? Ikke seks timer om dagen, for hvorfor skulle jeg øve så mye? Tubaistkarrieren er et tog som har forlatt perrongen, og stasjonen er for den del også nedlagt, så kanskje nå, kunne jeg hatt det som en ting jeg gjorde bare for min egen del? En sånn der... hobby? Spilt litt i kjelleren?

Jeg har forsåvidt huset fullt av instrumenter som jeg allerede HAR, det er bare å ta frem, men tubaen er mitt hjerte nærmest. 

Jeg måtte jobbe litt for å ikke stå opp og se hva som lå ute av brukte ess-tubaer på finn. 

Da jeg var ung og lovende og bare hadde lånetuba fra kulturskolen, var den tubaen folk mente jeg burde ha en tuba til 64.000. Man kan sikkert legge på 100.000 i dag, men, nå er jeg jo ikke noe flink lengre. Jeg trenger ikke en bra tuba. Jeg trenger bare en tuba som ikke er dårlig. 

En av grunnene til at jeg ikke har tatt opp tubaen før, bortsett fra at jeg ikke har en tuba, er at jeg kjente at jeg vil ikke komme tilbake til tubaen og så måtte bruke masse tid på å få i gang de tingene og skalaene og tonesprangene som gikk helt automatisk før. Jeg ville ikke være dårlig, jeg orka ikke den nedturen. Men nå er jeg jo dårlig! Jeg kan godt være dårlig! Jeg trenger aldri å bli god igjen! Herregud for en lettelse!

Ved frokostbordet i dag sa the Stig at jeg kunne jo høre med kulturskolen om jeg fikk leie en tuba. Før jeg kjøpte noe som var dyrere enn en ny mac. Og det er jo sant. Sønnen fikk helt angstpåslag da han hørte hva jeg hadde tenkt å kaste bort penger på, han tror muligens vi har dårligere råd enn vi har. I dagslysets klare skinn tenker jeg kanskje også at jeg skal pakke opp noen av alle de andre instrumentene og bare spille litt, men det er tuba jeg vil ha.

Jeg vil ha en tuba.

Vuonnamárkanat!

Ang forrige tittel: ikke at vi har et manglende eller halvt hjem ellers. Det er bare det at det er så god plass til Koftesømmersken og Reaŋga.  

Men jeg, Koftesømmersken og Reaŋga dro likevel avgårde, og da fikk de hjemmeværende enda bedre plass, for vi skulle på Vuonnamárkanat. Vi dro fredag for å få en god parkeringsplass til de åpnet lørdag. Fordi det er kjedelig å sitte å glo ut i mørtna på en parkeringsplass, og fordi Tanakofta bor i nærheten (hun har relokalisert seg til sitt eget koftedistrikt) overnattet vi der, og etter å ha kjørt feil bare to ganger (litt kartleserens feil, men man vet egentlig ikke om det er riktig avkjørsel før man har kjørt forbi den når man følger google maps) kom vi frem til Tanakofta og Soppero-Sovellus sitt eiendomskompleks ved Tanaelvas bredd. 

Tanakofta, Koftesømmerksen og jeg var litt et trekløver da vi alle bodde i Stockholm. Det er lenge siden. Trekløverheten har hengt i metalt, men vi har ikke vært samlokalisert på mange år. 

På kvelden tok jeg et bilde der Koftesømmersken prøver å få en flaske velling i Reaŋga, som prøver ut hvor mange kroppslige posisjoner men kan drike velling i, med Tanakfofta i bakgrunnen som leser til sitt barn, som ikke er like ivrig på utprøvende posisjoner men som heller ikke egentlig vil sove. Mitt eget barn er så stort at han ble hjemme, og sånn sett burde jeg jo holdt opp et glass vin foran bildet for å virkelig markere husmorferie, men det kom jeg på litt sent. Ikke før nå faktisk. 

Det bildet viser er at livet har blitt annerledes. Dette funker og!

 

Sen kveld blir det ikke når man skal avgårde tidlig neste morgen for å få parkeringsplass, og tre damer, to barn og en mann skal i sine respektive kofter (her tok jeg med mannen og barna mest av høflighet, de skal også ha på kofter men det er damene som bruker tid.) Komagbånd, sjal, riskut, alt, alt på plass og mer enn en av oss ble overrasket over hvor trangt enkelte ting sitter for tiden. Frynser skal henge pent og folder skal flyttes til riktig plass bak beltet, men med aldrern og kveldene med høytlesning og velling kommer også et mer avslappet forhold til koftepolitiet. Jeg hadde ikke på SJAL engang.  

Etter å ha blitt fotografert i solskinn foran Tanaelva av Soppero-Sovellus kjørte vi avgårde for å få parkeingsplass. Jeg hadde ládjogahpir på og måtte sitte med hodet på skrå. Jeg fikk heller ikke igjen bildøra etter meg siden hodet satt fast i biltaket og armen dermed ikke nådde, så her fikk jeg hjelp. Jeg og Koftesømmersken kjørte bare i grøfta én gang på veien, så dette var suksess. Parkeringplass fikk vi også og slapp å styre med shuttlebuss og og og- eller bare shuttlebuss egentlig, men jeg føler at når man nevner en ubekvemmelighet skal det liksom være en liste. Det er ikke det. Vi slapp shuttlebussen. Og kunne stille oss i køen til markedet som åpnet om bare en liten halvtime og studere andre kofterygger, søm, mangel på søm, og rette og skjeve sjal.  

 

Vel inne forsvant Tanakofta i en støvsky av utålmodighet, vi andre luntet altfor sakte avgårde, man vil komme først og finne de bra tingene! Man kan ikke lunte! Der forsvant hun! og jeg hadde litt lyst å følge på men det var også taktisk å holde seg på lag med Koftesømmersken for hun hadde barnevogn og da kan man legge ting under og slipper å drasse. Soppero-Sovellus var klart den av oss med minst kjøpspreng og fikk holde på i sitt eget tempo eller kanskje mest i Tana-Soppero, 4 år, sitt tempo. 

 

Dette skulle jeg kjøpe:

roahkki til Bárdni

selskinnsvotter

 

Dette skulle jeg ikke kjøpe 

stoff til kofte

glitterklede 

sølv

 

Dette kjøpte jeg

roahkki

stoff til kofte

glitterklede 

sølv 

luhkkajumper

sennatråd

strykemerker

en veldig artig brus

taggelinjal 

 

Dette hadde jeg veldig lyst å kjøpe men kjøpte ikke:

Sisti til 3500 

 

Jeg fant selskinnvotter, og ble veldig glad, for om jeg skal ha noen som helst slags kritikk mot markedet er at ettersom det er om høsten, nesten sommer, så er det lite vintervarer, men det meste av året er faktisk vinter. Man har mest bruk for vintersaker.

Selskinnsvottene var for store, og litt harde,  jeg ville hatt samme gripeevne som en legomann. Greit. Da visste jeg det. Roahkki (koftehekter) til Bárdni var egentlig det første jeg fant, litt stiv pris, men garraduodji er alltid dyrere en det vi kvinnfolk produserer (skjønt der var også čázehat til 6000- og det skjønner man nesten når sisti plutselig koster 3500- men mye penger er det.) og en av de litt mindre hadde laks på så da kjøpte jeg disse selv om det var en rype på knappen på midten og det føltes litt overkill sånn dekormessig. Men nå er de kjøpt!

Koftestoff, sølv og glitterklede trenger vi ikke gå mer inn på.  

 

En veldig artig brus er kanskje litt overraskende på lista, men Tanakofta dukket etterhvert opp igjen og hadde frest fra seg. Jeg tror hun mest bare måtte få oversikten over hva som var sånn at hun visste at det ikke var noe alle andre fant og som hun gikk glipp av. Hun ville spise og det var veldig lurt, altså det å komme så tidlig at man blir sulten før alle andre er veldig lurt for matkøene blir syyyykt lange sånn i totiden. Her vil jeg, for den som kjenner at nei dæven dere, neste år må jeg altså ta turen til dette Varangermarkedet, anbefale thaimaten. God, billig, og man kan kjøpe sykt artig brus. All annen mat er ganske dyr. 

 

Og så gikk markedsdagen som markedsdager skal. Kjentfolk, handling, funderig på om man skal kjøpe den der sykt dyre sistien, mer kjentfolk, den forhenværende eks-stesøstra dukket opp, litt kaffe, en kake her og der. Mot markedsdagens slutt satt koftesømmersken, stesøstra, og en čuipi jeg ikke kjente og var...tjah, slitne, mette og glade kanskje? Koftesømmerksen hadde brukt to hele timer dagen før på å presse kofta mi så dette var første gang på hele dagen jeg turte sitte i hennes påsyn. Jeg prøvde å slå fra meg sistien, Koftesømmersken prøvde å slå fra seg et par bellingskinn, og bodene var i ferd med å stenge. 

Stesøstra slo følge med oss til parkeringsplassen (RETT VED MARKEDET, SANT) og så var det å kjøre tilbake til Kirkenes, og da vi kom hjem hadde the Stig kjøpt pizza til oss og vi satt ute den varme høstdagen og spiste pizza i bare longsen for koftene hadde vi vrengt av oss, og ble oppspist av knott og viste the Stig alt vi hadde kjøpt. 

 

Nå har Koftesømmersken og Reaŋga kjørt tilbake til Sverige. Her er litt tomt og stille. Men nå vet de veien og håpet er jo at dette skjer igjen. 

 

Sånn besøk som gjør hjemmet helt.

Jeg har besøk! Av Koftesyersken. Fra Kiruna. Det er lenge siden vi så hverandre sist, men det føles også som vi treffes hver eneste dag. Hun glir bare rett tilbake i livet mitt. Hun har med seg ungen, størrelse gående baby, og det er så fint å ha en sånn liten i huset, som ler av alt og fingrer på alt og kryper opp på alt. Han snakker babyspråk på samisk, og jeg prøver å ta meg sammen men alt som kommer ut kommer på finsk. Jeg aner ikke om jeg ikke skjønner hva han sier fordi det kommer på samisk eller fordi han snakker svensk til meg siden jeg er idiot, men så fryktlig utydelig, ettersom han er halvannet år. 

Det er også fint å ha Koftesyersken rundt i byen, jeg går på jobb og så går jeg hjem og så viser hun meg bilder av alt hun har sett og som hun synes er kjempespennende, og jeg som synes Kirkenes er sånn en kjedelig by, får se alt på nytt og javisst, sånn gjerde har de og se på den døren og det var fine blomster og for en nydelig veranda og dette er fint og sunt og nyttig for en som blir mindre og mindre entusiastisk over eget hjemsted. 

 

Nå er jeg på jobb, som ikke var planen, men koftesyersken vil komme hit og se hva jeg egentlig holder på med, men først skal hun bare på museet, og jeg har sykt barn hjemme men han er jo ikke halvannet så han klarer seg fint med litt oppbacking over telefon, og så hadde jeg en time hos fysio og det er jo rett ved siden av jobben så da gikk jeg bare hit, og så har jeg et møte kl tretten som jeg må ta med sykt barn og huset fullt av gjester tror jeg, men alt løser seg så fint. 

 

I morgen er planen å reise langsomt mot Tana, og så skal vi på Vuonnamarkanat lørdagen OG IKKE KJØPE NOE, (medmindre de har noe man må ha da.) Bra plan, er alle enige om. 

no-flow chart

Ja men lang sommerferie. Tekniske problemer. Både google og facebook og instagram sender meg meldinger om at de har oppdaget nye innlogginger. Ærlig talt, det er ikke så lenge siden jeg var på jobb. Litt lenge, men jeg har jo logget på regelmessig fra dette stedet, som facebook omtaler som et sted i nærheten av Bergen, et sted i nærheten av Oslo, et sted i nærheten av Varangerbotn, et sted i nærheten av Trondhjem, vekslende, uten noen ganger helt å treffe mål akkurat ettersom jeg logger på konto etter konto. 

Men jeg har nytt underlag under datamaskinen! jeg har ny karaffel! (-til dette bruk, den er egentlig gammel), jeg har ny fancy og dyr...eh slags verktøykasse til kontorting, grønnaktig, som jeg fikk av søstersen i julegave. Jeg har en slags nystart! Snart har jeg internett også, det vil si, Glen-som-kan-alt kom og fiksa så nå fant jeg nettverket og er logget på, men det er ikke noe internett i nettverket. Det er, imidlertid en fremdrift, og jeg tar det jeg får. 

Det jeg ikke kommer til å ta som jeg får, er hvis kongen dør. Ærlig talt, jeg har alt for mye som pågår i livet nå, jeg orker ikke at kongen dør. Det er ikke plass til det. Du må bare holde deg i live, konge. Her er jeg kanskje på mitt mest samiske, ikke royalist egentlig, ikke i det hele tatt, men Kongen, han har alltid vært også samenes konge. Han gikk foran på mange vis. Jeg orker ikke at han der søringen han har til sønn skal ta over. 

Viftesystemet har skrudd seg på. Det er litt deilig. Litt som hvit støy i bakgrunnen. Jeg slipper å tenke på kongen.

 

Åkei, nok løse og ikke-forbundne tanker ut på internett, her skal da arbeides også.  

 

Tilbake i de arbeidenes rekker

Som absolutt alle andre som starter på jobb etter ferien har jeg problemer med det tekniske. Ingen av mine tilgjengelige nettverk er tilgjengelige. Jeg sender en mail til han som har sørget for at jeg har nett og spør om jeg kan få nett, og han sier at det skal noen se på. Nå er det snart lunsj og jeg har nett, men det er fordi telefonen og datamaskinen endelig har blitt enige om at jeg kan få dele telefonens nett. Det har de vært uenige om i hele dag. De vil ikke fortelle meg hvorfor. 

Etter en stund ville jeg logge meg på blogger, men siden jeg ikke har brukt denne datamaskinen på veldig lenge, får jeg ikke lov, ikke uten å bruke passnøkkelen min. Det viser seg at det er fingeravtrykket mitt. Smart, Silje, når kun én av fire enheter jeg bruker til å logge på har fingeravtrykksleser. Jeg har sannsynligvis blitt spurt om jeg vil bruke fingeravtrykket til å logge på, og ikke skjønt at nå gjelder det for alt jeg har av maskineri. 

 

Bortsett fra det kjører jeg alle nystartstriks jeg kan komme på. Nytt, fint underlag under datmaskinen. Ny karaffel for å ha vann i. Det er altså ikke kaldt vann i kranene her i andre etasje, så jeg henter vann i en tank nede, karaffel gjør det enklere. Og penere. Jeg har bestemt meg for å ta den fine plastorganisatoren jeg fikk av søstra mi til jul, til jobben. Jeg har syntes den er for fin, men det er den ikke. Eller, jobben er ikke for stygg. Nye oppslag på bordkalenderen, alle nye innføringer med min peneste skrift. 

 

Jeg har svart på en mail, litt kort, fordi jeg måtte bruke mobilen da maskinen ikke ville låne mobilnettet akkurat da. Jeg sjekket hva jeg egentlig har sendt til de som tilhører samme etniske gruppe som meg og som ville ha opplysninger om det de kjøpte for noen år siden. Jeg ser at jeg har sendt alle opplysninger TO ganger. En gang fordi de hadde kjøpt ting og da er det veldig logisk å sende med info. En gang til fordi han som hadde fått det hadde hatt datakræsj. Og nå vil de ha det en tredje gang fordi...ja fordi de har rota det bort. Så da skrev jeg at det har de fått to ganger og andre ganger skrev han som mottokk det at han skulle legge det på serveren, sjekk der? Jeg er litt uvillig her fordi det er veldig kjedelig arbeid, (VELDIG) og de som mottar det får betalt hver gang de skriver en mail eller legger eller ikke legger det på serveren, mens jeg ikke får betalt. 

Ikke at det nødvendigvis stjeler uhorvelig mye tid fra et mye artigere, mye bedre betalt arbeid, men det er jeg som sitter og jobber gratis, det gjør ikke de som har rota alt bort. 

Til syvende og sist går det også utover meg om alle opplysninger forblir forsvunnet, men jeg vil altså at de leter litt SELV først. 

 

Og så har jeg tegnet litt. Og ryddet litt. Og skrevet litt. Ikke så verst jobb, dette.  

 

 

 

 

start bråstopp

Mamma&dem kom seg avgårde med flyet. Det er fortsatt tåkete, eller, det viser seg, at det fortsatt er høy luftforurensning. Det brenner en plass i laaaangt inne i Russland, her er det lavtrykk, og Østfinnmark er tåkelagt. Det lukter brent. 

Det er ikke første gang, men det er første gang myndighetene har gått ut med rødt farevarsel for luftforurenisng og alle er litt forvirret. 

 

Men nå må jeg gi opp bloggingen for noen la seg nettopp ved siden av meg på sofaen for å se på ettellerannet masete helgeprogram på mobilen sin og da ble konsentrasjonen borte. 

Jeg kommer vel sterkere tilbake.  

Avsteeeeed, sted, fremtid, fortid, søm.

Mamma&dem prøver fortsatt å komme seg til Oslo. Det nye forsøket i går kveld ble avlyst fordi tåka plutselig seig innover igjen. The Stig dro og hentet dem på flyplassen enda en gang. Han sa at jaja det er vel fortsatt rester av dagens middag, vi får ta den i morgen og da, men mamma sa at nå VILLE hun ha Oslomat. De skal egentlig med et fly nå i formiddag men det er fortsatt tåke, og nå er det streik i tillegg. 

Det er egentlig ikke noe problem å dra når det er tåke, men det lander ingen fly, så hva skal de dra med? I går kveld satt vi alle og så på Flight Radar og så Osloflyet sirkle og sirkle over byen, før det for tilbake mot Finland. I dag er det streik på Gardermoen. 

 

Jeg liker som før nevnt å lese min egen gammelblogging for å se hva jeg gjorde på denne tiden for et år siden. Bloggens funksjon er jo også at den er en dagbok. Men den ligger åpent ute på nettet, så så dagboksaktig kan den ikke være, så jeg snakker litt sånn uklart om enkelte ting. Sånn at andre og annet ikke kan identifiseres. Det er jeg kjempegod til! Jeg skjønner jo ingenting! Hvem hadde jeg et møte med i fjor? Hvem ga meg fire dager på å svare på om jeg ville være med på et toårig prosjekt? Hvilket toårig prosjekt? Er jeg med på det nå? Jesus gud. 

 

I dag skal jeg dra å spise lunsj med Tanakofta og Soppero-Sovellus. Etterpå blir det litt ládjogahpir-prøving. Jeg skal ikke gå tur, heihei 2027-Silje, for du fikk beskjed om å gå fire turer i uka av fysioteraputen, men du klarte ikke begrense deg, og hver dag på kvelden har det vært verk i knærne, så denne dagen gikk du ikke tur for å se om det begrenser problemet. Dette kan du ta med deg i 2027-planen for knær. Men jeg hadde planlagt, rukket, og lyst til å gå tur før lunsjen... 

Åh! Nå hører jeg et fly sirkle over byen og forsøke å lande. 

Nå skrev jeg meg bort.  

Den siste ládjogahpiren jeg sydde ble litt skjev, for bæreren har sånn implantat bak øret, og det dro hornet med alle veier. men den ble veldig, veldig fin, så jeg spekulerer på om jeg skal bruke den ládjogahpiren på Vuonnamarkanat i år. Gå den litt inn for hun som skal ha den og som har forlatt landsdelen for årestiden uansett. For den er så fin. Bare at jeg har jo ikke implantat så på meg blir den skjev. Den er implantatforskjøvet, bare rett på H sitt hode. Nå har jeg sydd fem ládjogahpirer ferdig, holder på med den sjette, og snart har jeg sydd flere luer enn kofter, og for hver og en lærer jeg noe nytt. Den Tanakofta skal ha er dermed den fineste hittils. Det har jeg lyst å skrive masse om, men jeg skjønner at det kanskje ikke er så veldig interresant for lesergruppen at jeg har meninger om kledestripen under hornet er klippet eller revet. Kanskje for Silje 2027, men kanskje ikke for henne heller. Hun har jo kommet seg videre og lært enda mer. 

 

På flyplassen sine nettsider står det at Vadsøflyet har klart å lande, det var vel det jeg hørte, men det er et mindre fly så det behøver ikke å bety at Osloflyet kommer seg ned. Vardøflyet er kansellert men det kan være været i Vardø også dét. Det er ganske tåkete, jeg ser ikke byen helt klart. Fremtidssilje kommer til å vite hvordan dette gikk for mamma&dem. 

Den umiddelbare fremtidssilje skal rydde litt på stua.  

 

 

Sakte planlegging inn i uken

Jeg har bestemt meg for å ta to dager fri før jeg begynner å møte opp på verdens letteste jobb. Nå har jeg jo den muligheten så da gjør jeg det. Hodet har begynt litt på jobb, men kroppen kan få være hjemme helt alene i to dager, uten å måtte ta hensyn til andres følelser og handlinger. Mmmmm.

I dag kommer mamma og stefar (eller mamma&dem, som det jo heter) på middag, så jeg må ta hensyn til en glutenfri middag. De skulle reist til Oslo i går, men flyet ble kansellert, og ettersom de skulle reise, har de tømt kjøleskapet. Vi har all maten deres. Så da må de jo komme hit og spise. Fortrinnsvis må jeg også sette disse delene sammen til en rett. Det tror jeg skal være innefor mine evner. 

I morgen kommer Tanakofta innom for å prøve ládjogahpir og også planlegge oppholdet til...til...eh...denne personen sitt alias husker jeg ikke. Litt usikker på hvor kofta hennes kommer fra også, Kiruna? Kirunakofta? Nei, litt lengre sør tror jeg vel. Det kan umulig være det hun har hatt som alias. Hm. Åkei, Kiruna (som ikke egentlig har noen tilknytning til selve Kiruna) og sønn kommer. De skal bo i kjelleren min til vi reiser på Vuonnamarkanat for å absolutt ikke handle noe, og besøke Tanakofta. Det blir fint. Jeg gleder meg. 

Koftesyersken! Det kanskje var aliaset. Ikke for at vi ikke alle syr kofter, men hun er best. Hvilket minner meg på at jeg kanskje tilfeldigvis skal henge den siste kofta jeg har sydd inn i kjellerstua der hun skal sove, så kan vi helt tilfeldig komme i snakk om hvordan jeg burde løst kragen.