Pryllup

I helga var jeg i bryllupet til søskenbarnet mitt, Per, som i et anfall av galskap hadde bestemt seg for å invitere hele slekta fra Finnmarken. Selv er han sindig siddis. Så det finnmarkingene tok på seg var å prøve å leve opp til alle myter om folkelighet og bannskap, og ellers benytte anledningen til å ta en voidundrende fest. Og det skal vi ha, eksotisk innslag er vi.
(Men jeg, som den sindigste/kjedeligste av oss, ante glimtvis skrekken i øynene til brudens familie.) Jeg tror nok iallefall vi gjorde inntrykk, og jeg tror også de er glade for at vi bor såpass langt unna.
Selv syntes vi det var fantastisk å få samlet så mye glad familie på samme plass, så takk for det, Per.Og det var jo et fantastisk bryllup. Per holdt en tale jeg ville betalt inngangspenger for å høre. Veldig veldig morsom. Totalt umulig å gjengi.
Jeg og Morten satte ny rekord i fatal bryllupsvalsing, noe som er godt gjort, ettersom vi sist vi var i bryllup faktisk klarte å danse mot danseretningen.

Og nå er jeg fryktelig fryktelig trøtt. (og takk for det, Epsen. Og Marte.... og Heidi.)