Hvordan lærer døve barn seg å lese og skrive?
Jeg har forsøkt å google det men jeg finner bare svar som forsøker å idiotforklare meg- "de bruker tegnspråk!"
Det jeg lurer på er helt konkret. Hvordan foklarer man systemet av lyd+lyd=lyd= mening til en som ikke forholder seg til lyd?
Jeg har tenkt på når jeg selv lærte å lese, og på hvordan jeg ville gått fram om jeg skulle lært noen andre å lese, at lydene sssssss og aaaaaa og ffffffffffffffffff og ttttttt blir ssssaaaaffffft. At elementer blir en helhet.
Om man ikke forholder seg til disse elementene, hvordan skal man da få forklart logikken bak skriftspråket på en måte som gjør at man forstår det? Det må da være utrolig vanskelig å lære seg. Det blir litt som kinesiske tegn bare helt ulogisk.
Jeg regner med at folk som ikke hører forholder seg til tekst gjennom det visuelle. (Do-oh!) Det jeg lurer på er selve innlæringen. Jeg husker så godt når jeg selv knekte den der koden, at bokstavene ble til lyder som ble til ord. Hvilken kode er det du knekker når du er døv? Hvordan gjør du det og hvordan får du det forklart? Om du selv hører, hvordan i all verden forklarer du det?
Dette er meget mystisk for meg.
3 kommentarer:
Faktum är att många som är födda döva läser dåligt just på grund av det där. Och på grund av att teckenspråket hoppar över massor av småord. Som till exempel, om vi skulle säga/skriva "Jag tänkte gå dit imorgon" tecknar en döv "jag paffa dit morgon". De har alltså ett uttryck, i alla fall på svenskt teckenspråk, som i talspråk brukar kallas "paffa" och som står för att förflytta sig. Alltså gå, åka, resa, etc i samma ord. Och det här är förstås mycket praktiskt och logiskt i teckentalet, men svårare att överföra till textförståelse. Det är som att lära sig ett helt nytt språk, utan att kunna använda sig av det ljudvisuella eller onomatopoetiska. Skitsvårt.
Jeg leste en veldig fin beskrivelse av helen Keller, da hun lærte seg å snakke. Hun som var døvblind du vet. Først tok det henne lang tid å fatte hve som hendte når folk rørte på leppene, som hun jo kunne kjenne at for eksempel moren gjorde når hun satt på fanget hennes. Så hadde hun en lærer som lærte henne håndtegn inne i hånden hennes, sakte, ord for ord. Ball. Dette er en ball. Og mennesket vil jo kommunisere så det der skjønte hun ganske fort. Men det var mye vanskeligere å forstå alt som var abstrakt. Og så satt Helen der og funderte og forsøkte å finne ut av noe, jeg husker ikke om det en gang var beskrevet hva det var hun satt og strevde med, men da hun satt der kom læreren bort og tok på hodet hennes og tegnet tegnet for "å tenke" i hånden. Og da løsnet liksom alt.
Jeg synes det var så fint forklart.
Ja, Og Helen Keller lærte seg jo blindeskrift! Det må ha vært litt av et hinder for hjernen å komme seg rundt og over! Eller kanskje ikke. Når man er vant til at et ord er noe man kjenner i hånden....jo men likevel!
Legg inn en kommentar