Jeg er til vanlig litt sånn småspist. Og akkurat nå er jeg litt matlei og forkjølet og mer småspist enn noensinne. Klokken halv fire kom jeg på at jeg bør spise lunsj, hvilket jeg klapp-på-skulderen også gjorde. Kryss i boka!
Da jeg så mikroporsjonen mat på fatet tenkte jeg at "hadde han bæstefar sedd det hær hadde han blidd irritert".
Bestefar var en sånn mann som nærmest så på det som en karakterbrist om man var småspist.
Selv hadde han forbrenning som en garasjeport og om man bare spiste én porsjon når man var på middag hos ham ble det mumling og misfornøyde øyenbryn. Før desserten. Som stort sett var fruktsuppe av noe slag. Og obligatorisk også om man hadde spist tre porsjoner ferskfiskoglever.
Man skulle spise. Masse. Jeg tuller ikke når jeg sier det der med karakterbrist. Bestefar ble så glad at han lo om han så noen som spiste åtte brødskiver til formiddagsmat. (Skjønt man skulle ikke smøre multebærsyltetøyet helt ut til kanten, man skulle bare ha litt på midten.) Det var BRA å spise mye.
Sånn er det vel ikke lengre. Det er ikke lengre kvantitet som gjelder. Men for bestefar var kvantitet ensbetydende med kvalitet.
Han var en sulten mann.
Jeg er mer en sånn halvmett type.
2 kommentarer:
Bestefar hadde likt meg!
Min morfar hadde mange spise-regler. Blant annet skulle man spise alt først, så drikke. Syltetøyet skulle man spare på ja, kun et tyyyynt lag. Av en eller merkelig grunn gjaldt ikke det samme for smøret, der måkte han på et tjukt lag, og gjerne honning oppå. Jeg spiste ikke smør. Morfar var ikke fornøyd med meg.
søstra mi hadde en periode der det skulle være smør, så ost, og så smør oppå osten igjen.
pappa mente det der var noe hun hadde fra bugøynes.
søstra mi hadde neppe vært noe særlig alene på bugøynes, men hun hadde en venninne som hadde slekta si der.
Legg inn en kommentar