Jeg svenskulerer litt igjen

Jeg skal ta en blodprøve. Eller en brusprøve, som man sier når man snakker med min venninne Polly om sånt. Hun går i bakken bare noen nevner ordet, så man må si brus. Det funker.
Har man kommet i skade for å si blod må man si STEIN STEIN STEIN for å få henne til å tenke på noe annet før hun går over ende.
Jeg har ingen sånne problemer. Jeg har usynlige blodårer, og er vant til at den som skal stikke begynner å svette og stamme og treffer på sånn syvende forsøket. Det gjør meg ikke så mye.
Sånn sett hadde jeg vært den perfekte blodgiver. Før fikk jeg ikke gi blod, for jeg var for lett. Det blir fort sånn når man er kort. Nå er jeg tjukk og fin og får gi så mye blod jeg bare orker, men er for nomadisk. Og det skal det vel bli en orden på og da skal jeg bidra til fellesskapet, hadde jeg tenkt.
Det er jo ikke sånn at jeg bruker alt det der blodet til noe, heller!

Uansett, den blodprøven. Ikke noe spennende der, men som vanlig er byråkratiet rundt mer en middels uopplyst. Jeg kan ikke si mer enn middels "vanskelig", for dette må da være ørtende gangen jeg går til legen i Sverige etter at jeg flyttet herifra (eller....andre. Pluss en resept) og de andre gangene har det vært helt uproblematisk men NÅ var det plutselig fryktelig problematisk ettersom jeg jo er norsk. Det hadde de åpenbart glemt å huske på de andre ørten gangene for da var det lett som en fjert.
Greia er at det finnes en nordisk avtale. Alle nordiske borgere har rett til "vård" på samme vilkår som alle andre nordiske borgere i alle nordiske land. Så jeg som nordmann kan helt fint gå til legen med sår hals om jeg vil. Det vil si, om skrankepersonalet vil. Det nytter jo ikke at jeg vet dette når ingen som jobber innom vården vet det. Meg hører de jo ikke på. (Dessuten har jeg "faktisk verdens minste stemme" for tiden, som søstra mi sa.)
Det skal egentlig holde i massevis med norsk pass og et innbilt eller virkelig medisinsk problem, så skal man få lov å komme til legen. Men/Og vi vet jo alle at norsk pass ikke er gyldig legitimasjon i Sverige og igjen, det nytter jo ikke at jeg vet alt dette.
Nå kunne jeg jo bare tatt alt dette i Norge om en straks. Men det gikk litt en faen i meg. Så jeg har krangla meg til en legetime mot løfte om fremvisning av europeisk helsetrygdkort. De ville helst ha et utstedt av EU, og Norge er jo ikke med i EU, hva?, men jeg skulle få komme med mitt norske.
Så det er min plan.
Min djevelske plan.
For å lure til meg trygderettigheter jeg har rett på.

Og går det galt, så tar man vare på kvitteringen, og får summen refundert av Norge. Men det er jo litt styr. Og ikke så tilfredsstillende. For Seniorkonsulent Refusjonsansvarlig Legetime Norden kommer jo ikke til å løfte på telefonrøret og ringe legekontoret mitt og si NEI NÅ HAR DERE ROTA DET TIL IGJEN når hunhan kommer til min kvittering i bunken.
Da hadde jeg muligens gått for refusjonen.