Herrebånd

Og jeg vever og vever.
Det er en venninne som skal ha nye bånd. I utgangspunktet hadde vi god tid men så tok det litt tid å få fargeprøver av kofta (dette er et koordinert menneske) og så tok det litt tid å få tak i hvitt vevgarn (alt det blir fritt for i Sápmi altså) (jaja jeg vet det heter "gå tom") og så ble det knappere med tid enn hva jeg hadde beregnet, og dette i en periode jeg visste kom til å bli travel. Så det veves etter stramt skjema.

Men det blir fine bånd. (Og sant at jeg har fine pysjamasbukser?) Grønt er ikke så vanlig i kommagbånd. Verken som bunnfarge eller mønsterfarge, iallefall ikke som eneste mønsterfarge. Og som den observante leser ser med en gang, er dette et herremønster.

Men er det lov da?
Nei herregud altså det er det jo ikke.

Men det kommer helt an på hvem du hører på, såklart. Dette er et mønster hun har etter sin oldemor. Da hun ba meg veve dette mønsteret, visste hun ikke at det var et herremønster, men da jeg hadde forklart det, ville hun likevel ha det. Og det synes jeg faktisk hun skal få lov til å avgjøre helt selv. Så lenge hun vet hva hun gjør. Det der tabuet som har oppstått, DET DER ER ET HERREBÅND!-refleksen... jeg kan ikke tenke meg at folk gikk uten sko før, bare for at de ikke hadde riktige bånd. "Nei, jeg må nok være inne en måneds tid, jeg har desverre bare disse båndene fra Inari skjønner du. Kan man jo ikke bli sett levende med."
Men når kofta ikke lengre er et hverdagsplagg oppstår vel denne stiliseringen av bruken.
Jeg vet om koftesyersker som kjefter på andre koftesyersker fordi sistnevnte har gått hen og solgt en luhkka til en sydis. Sålenge sydisen hvet hva han gjør, synes jeg man skal la folk ta sine egne avgjørelser og ikke være noe moralpoliti a lá reservasjonsfastlege, men gi folk det de vil ha.
Kofta er jo heller ingen bunad, det skjer endringer hele tiden (vet dere at konfirmantene i indrefinnmark nå har begynt med ensfargede skallebånd??? nå blir det smalhans for oss veversker...) og det viktigste er at folk har lyst å gå i kofta. Man skal ikke ta den på og gå med en klump i magen hele dagen fordi man er redd for at noen skal komme og si at det ene eller det andre er feil. Og det synes jeg nesten er den viktigste oppgaven jeg har, som vever bånd til andre. Gi folk selvtillitt til å møte koftepolitiet, og gi dem gleden over å gå i kommagband, hver dag omså. Javisst finns det masse tradisjoner. Men kofta du går i er di.