det nærmer seg

I morgen er det åpning. Eller vernissage. Eller venecac, som dattera til en kompis forsøksvis stavet det. Venecakker er ikke det artigste jeg vet. Så skal man stå der blant kunsten sin og se oppegående og inkluderende men ikke overivrig ut. I SYV timer, i dette tilfellet. Det er den lengste venekakken jeg noengang har vært bort i. Det blir ikke høyhæla sko for å si det sånn. Det blir vel tvert imot matpakke.

Men så blir det hjem! Og det blir deilig. Riktignok blir det slutt på denne reiseveien til arbeidet:

Og det er jo litt trist. Det er trivelig å starte dagen med Djurgårdsfärjan.
I dag var det rent ut artig. En familie kom på, med ei jente på kanskje syv som så mer en litt skeptisk ut og holdt faren godt fast i hånden.
"Pappa, finns det djur på den här båten?" spurte hun
"Nei" sa faren
"Men- det är ju en djurfärja." sa hun, langt fra overbevist.
Ja, tenk om man starta dagen med å åle seg litt forsiktig ned ved siden av en løve, istedetfor en nederlandsk turist.
Og lukta litt svakt løve resten av dagen.
Og dermed gjorde sebraene litt nervøse på veien hjem.




Jeg er forresten i dagens DN, om noen leser den avisen.