jada det går så bra det fikser vi

Jeg har begynt å sette opp utstillingen på Liljevalchs. Det er ikke bare enkelt, det foregår så mye, det er som å skulle stå på en byggeplass og meditere. Og jeg kan jo ikke meditere.
Dårlig sammenligning egentlig. Men det er liksom ikke noe rom for de indre, oppklarende monologene. Med mindre de indre monologene er sånn her: Skal vi se, den her skulle velOj har du settMen vent hanskeneJanei denne pinnen og denne er jo rød, det blir bra hvisOj pass nei hvor ble det av tauet nåTror jeg vil ha kaffeDen rødepinnenJeg må ha et annet underlagDen rødepinnen skulle ha værtHErregud ditt dyre navn å æreKaffe ja. Nei vent hva skulle jeg med den røde pinnen? Nå står det kanskje støtt her, menSamt og tanteien, som løper leien, stenbit og seien og torsk og skreien
og nise.
Den der skapetransen som man leter etter, er ikke lett å finne. Men litt får man da gjort likevel.


I dag skulle jeg få hengt et tau opp i taket. Kan vi henge et tau i taket, i den kroken som er der, hadde jeg spurt, og jada hadde de svart.

Og her står det jaggumeg en bil med stillaser utenfor når jeg kommer.

Og jaggumeg er den til meg. Det var liksom ingen annen måte å komme opp til den kroken i taket på.
Men istedet for å si Njæeieh, det kan bli litt vanskelig med det tauet ditt, leide de inn et stillasfirma.

Skulle kanskje venta litt med å sette opp enkelte verk, men de tar seg jo godt ut sammens med Storebror Stillas. Og jeg var litt redd for at de var mer vaklevorne enn de var, men her fikk de testa seg og de tåler at det blir satt opp ti meter stillas ca en cm lengre bort. Dét er godkjent.

 Ti meter opp til taket.

Og ti meter ned til bakken. Jeg var litt redd for å miste mobilen ned så det var vanskelig å både strekke ut armene, ta bilde, få fokusert og holde den godt fast. Men dette er altså gulvet da.

Når jeg vel var oppe viste det seg, som jeg hadde ant, at jeg ikke nådde opp til kroken i taket. Jeg sto på tærne og fikla og hepsa og slengte på tauet, hvilket ikke er så behagelig ti meter opp i lufta med et rekkverk som når deg til midt på låret, så jeg klatra ned og fant en lang mann. Stillasefolka hadde sagt at joda, du når fint opp, jeg hadde sagt mmmmmmmmmmmm......og jeg hadde rett.

Her er tauet. Eller det er en vinterlasso egentlig. Stor ståhei for....for en vinterlasso som skal henges i taket. Når jeg kom ned igjen, eller når han lange mannen kom ned igjen, hadde stillasefokene allerede dratt. Tror ikke de helt skjønte hvor lite jeg egentlig skulle gjøre der oppe.

Så da ble stillaset stående midt i utstillinga resten av dagen. Og være sånn middels i veien. For det skal jo ha litt plass når det tas ned igjen og oppløses i sine enkelte faktorer. Da er det lurt å ikke ha kunstverk over alt.

Her står det to verk og aspirerer til noe større, eller hva man skal si. Én dag, tenker de, skal jeg også bli et sånt stillas og nå ti meter opp og nå til taket. Men først skal de bare være kunstverk på Liljevalchs, forteller jeg dem. Det blir bra det og.

Og så må jeg lage noe genialt, med den lassolina, innser jeg. Har liksom lagt litt opp til det....