Jeg leser Finnmarken på nett. Jeg leser den også på papir såklart, hos mamma eller pappa, jeg er ikke materialrasist, men oftest blir det til at jeg leser på nett fordi jeg ikke abonnerer.
Før handla stoffet eller nyhetene ("nyhetene") om øst-finnmark. Om man ikke er herfra er det kanskje en underlig spesifisering men avstanden Kirkenes-Hammerfest er som avstanden Oslo-Trondhjem og det er lite Drammensstoff i Adressa. Nå har kanskje finnmarkinger mer av en felles identitet enn si Drammenserne og Rørosfolket, men likevel. Jeg synes ikke det er så interresant å lese om snøbrøyteproblematikk i Alta. Egentlig ikke i Lakselv heller, men det er nå engang på vår side da så jeg klarer å oppstable litt engasjement.
Og nå er jo endringa at Finnmarken på nett, eller iFinnmark som det så kjekt og moderne heter, omhandler hele fylket. Og det står aldri under forsidesaken hvilket område det handler om.
Brann i boligfelt!
Sovnet på gangstien!
Knuste vindu på privatbolig!
Og da gidder jeg faktisk ikke klikke. Det koster meg aaaaltfor mange kalorier å klikke på saken for å finne ut om gangstien var i Maze eller på Hesseng. Hesseng ville jo vært interessant, men, njah, det er sikkert ikke det. Og er det det får jeg sikkert høre det uansett.
Idéen om en felles fylkesidentitet er god, men den skal være bra sterk før en i Jergul gidder å lese om ventilasjonsproblemer i Snefjord. Eller han i Jergul skal kjede seg ganske mye.
Underlig nok synes jeg Oddasat er mye mer interessant. Oddasat tar for seg Sápmi, som også er et ganske stort område, men fenger av en eller annen grunn mye mer. Det er bare mye mer interessant det som skjer i Sevetti enn det som skjer i Hammerfest. Nå er jo Sevetti bare en time fra Kirkenes, men i et annet land. Og likevel. Minoritetsnyheter! Så relevant!
Skjønt en sydis i Tärnaby står meg vel egentlig ikke nærmere enn en kven i Hammerfest.
Bortsett fra at jeg synes det er mer interessant å lese om gruvexploateringen, som er en nyhet med større samfunnsrelevans, enn en fyllik på en gangsti jeg ikke vet hvor er.
Så, Finnmarken, enten må jeg få lokalnyhetene tilbake eller så må dere skrive bedre saker. Tror jeg konklusjonen er.
(Og Oddasat, dere må skjerpe dere med tekstingen altså.)
ja men DA så!
Fikk en mail fra min Mottaker tidligere i dag. Det var bilde av en pakkelapp. Der sto det vi har i dag den 17 sökt dig för leverans. Den hadde hun altså fått i går.
Og etter at hun hadde hentet ut pakken for et par dager siden.
Men pakkelapp skal man jo ha! Sjøl om den har ligget unf´der en stein i skoen til postbudet i en uke!
Og etter at hun hadde hentet ut pakken for et par dager siden.
Men pakkelapp skal man jo ha! Sjøl om den har ligget unf´der en stein i skoen til postbudet i en uke!
Den første er gratis (bortsett fra at jeg såklart betaler)
Jeg har vært hos sånn fysiopefft og fådd knadd opp de stive skuldrene mine. Som jeg ikke visste var verken stive eller årsaken til alskens problemer. Jeg mener, jeg er jo sånn vagt klar over at man egentlig skal kunne snu på hodet like langt begge veier osv, men jeg regner meg egentlig ikke selv for stiv i skuldrene før det gjør vondt å svelge.
Fysipefften regnet på en annen måte.
Så plutselig var jeg befridd fra en stivhet jeg ikke hadde lagt merke til, før nå som den var borte. Som en evig tilstedeværende, litt enerverende vifte som plutselig skrus av dere vet, og alle senker plutselig skuldrene.
Jeg og.
Aaaaahhhhhh......!
Men SÅ!
Ble jeg jo stiv i skuldrene igjen for det er jo tross alt en slags normaltilstand. Og faen så jævla irriterende det var da! Bare ååeh! Aueh!
Så nå må jeg tilbake til fysopeften.
Hm.
Litt som nesepray det der.
Fysipefften regnet på en annen måte.
Så plutselig var jeg befridd fra en stivhet jeg ikke hadde lagt merke til, før nå som den var borte. Som en evig tilstedeværende, litt enerverende vifte som plutselig skrus av dere vet, og alle senker plutselig skuldrene.
Jeg og.
Aaaaahhhhhh......!
Men SÅ!
Ble jeg jo stiv i skuldrene igjen for det er jo tross alt en slags normaltilstand. Og faen så jævla irriterende det var da! Bare ååeh! Aueh!
Så nå må jeg tilbake til fysopeften.
Hm.
Litt som nesepray det der.
Posten, den norske. Og svenske. Og hva faen vet jeg, vi kan vel slenge på den somaliske og retro-romanske.
Her for en måneds tid siden sendte jeg en pakke til Sverige. Som pakke. Sånn at man kan spore den. For jeg stoler jo ikke på posten den norske.
Og så sporte jeg da. Som jo er litt sånn hurtigruten minutt for minutt, fort går det ikke, etter en uke duppet den fortsatt rundt i Norge men jeg tenkte at når den bare kom seg over landegrensen kom det til å gå litt radigere.
Men den gang ei.
Pakken er ankommet mottakerlandet OREBRO Sverige sto det. Og det fortsatte det å stå. Og fortsatte og fortsatte og etter over en uke lå den fortsatt og koste seg i Örebro, og mottakeren ville gjerne ha pakken og avsenderen ville gjerne at mottakeren skulle få pakken men ikke fasiken om den rørte seg av flekken sin der i OREBRO.
Så da går man ned på "Posten". Rimi altså. Og henvender seg i postluken og prøver å få rede på hva som skjer i OREBRO. Og hvorfor man gjør det vet jeg ikke, man får jo ikke akkurat snakke med en statstjenestemann av noe slag, man får snakke med en tenåring som taster inn sporingsnummeret og sier Det står hær at pakken e ankommet mottaker....
Nei, det står det ikke, sier jeg, det står mottakerlandet, og hadde jeg hadde et ønske om å forære en gave til en nasjon hadde det vært ok, men den skal altså fram til en helt spesifikk person som ikke har fått pakken siden den bare ligger og ligger i OREBRO. Hvorfor gjør den det?
Njææææjh....det sto der at pakken var ankommen mottakerlandet.
AaaaaAAAarrgh.
Så da må man dra hjem og gjøre det man skulle ha gjort med en gang, man må ringe en telefonsvarerautomattastevalghelvetesmaskin, og prøve å få snakke med et menneske istedetfor en automat som vil ha deg over på nettsidene til Posten, og til slutt får man snakke med et menneske som kan opplyse om at pakken er i OREBRO. Ooooog om jeg ikke heller kan ringe til Posten den svenske?
Ja, for det er jo dem jeg har betalt en liten formue for å ta vare på sendegodset mitt og overlevert pakken min til og i det hele tatt.
Men Posten den norske kan jo ikke hjelpe, så jeg ringer telefonsvarerautomattastevalghelvetesmaskinen til Posten den svenske, og får etter en stund snakket med en svenske som heldigvis skjønner sånn tålelig godt norsk og sier at den pakken ble forsøkt utkjørt til mottaker for over en uke siden og ligger nå på den lokale ICAen.
Høh.
Jeg vet jo hva "forsøkt utlevert" betyr, det betyr at noen på postkontoret har hvisket navnet til mottakeren halvhøyt, sett seg rundt, og stemplet pakken med "SÖKT", men mottakeren har heller ikke fått noen hentelapp og på sporingssiden står det bare OREBRO og at det skulel bety at man burde komme seg ned på postkontoret sitt og forsøke å få lurt til seg sin egen pakke uten pakkelapp eller noe, det kunne hverken jeg eller hun vite.
Men nå vet vi.
Så pakken blir hentet ut, alle er glade,
men enkelte vurdere seriøst å begynne å bruke et leveransefirma av noe slag istedetfor Posten, den.
Og så sporte jeg da. Som jo er litt sånn hurtigruten minutt for minutt, fort går det ikke, etter en uke duppet den fortsatt rundt i Norge men jeg tenkte at når den bare kom seg over landegrensen kom det til å gå litt radigere.
Men den gang ei.
Pakken er ankommet mottakerlandet OREBRO Sverige sto det. Og det fortsatte det å stå. Og fortsatte og fortsatte og etter over en uke lå den fortsatt og koste seg i Örebro, og mottakeren ville gjerne ha pakken og avsenderen ville gjerne at mottakeren skulle få pakken men ikke fasiken om den rørte seg av flekken sin der i OREBRO.
Så da går man ned på "Posten". Rimi altså. Og henvender seg i postluken og prøver å få rede på hva som skjer i OREBRO. Og hvorfor man gjør det vet jeg ikke, man får jo ikke akkurat snakke med en statstjenestemann av noe slag, man får snakke med en tenåring som taster inn sporingsnummeret og sier Det står hær at pakken e ankommet mottaker....
Nei, det står det ikke, sier jeg, det står mottakerlandet, og hadde jeg hadde et ønske om å forære en gave til en nasjon hadde det vært ok, men den skal altså fram til en helt spesifikk person som ikke har fått pakken siden den bare ligger og ligger i OREBRO. Hvorfor gjør den det?
Njææææjh....det sto der at pakken var ankommen mottakerlandet.
AaaaaAAAarrgh.
Så da må man dra hjem og gjøre det man skulle ha gjort med en gang, man må ringe en telefonsvarerautomattastevalghelvetesmaskin, og prøve å få snakke med et menneske istedetfor en automat som vil ha deg over på nettsidene til Posten, og til slutt får man snakke med et menneske som kan opplyse om at pakken er i OREBRO. Ooooog om jeg ikke heller kan ringe til Posten den svenske?
Ja, for det er jo dem jeg har betalt en liten formue for å ta vare på sendegodset mitt og overlevert pakken min til og i det hele tatt.
Men Posten den norske kan jo ikke hjelpe, så jeg ringer telefonsvarerautomattastevalghelvetesmaskinen til Posten den svenske, og får etter en stund snakket med en svenske som heldigvis skjønner sånn tålelig godt norsk og sier at den pakken ble forsøkt utkjørt til mottaker for over en uke siden og ligger nå på den lokale ICAen.
Høh.
Jeg vet jo hva "forsøkt utlevert" betyr, det betyr at noen på postkontoret har hvisket navnet til mottakeren halvhøyt, sett seg rundt, og stemplet pakken med "SÖKT", men mottakeren har heller ikke fått noen hentelapp og på sporingssiden står det bare OREBRO og at det skulel bety at man burde komme seg ned på postkontoret sitt og forsøke å få lurt til seg sin egen pakke uten pakkelapp eller noe, det kunne hverken jeg eller hun vite.
Men nå vet vi.
Så pakken blir hentet ut, alle er glade,
men enkelte vurdere seriøst å begynne å bruke et leveransefirma av noe slag istedetfor Posten, den.
jaha!
I dag oppdaget jeg at jeg hele fjoråret har vært ansatt på Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo. I fast stilling. Som sekretær.
De må jo synes jeg har skralt oppmøte der nede. Men jeg har jo jævlig lang pendlervei da.
Nei, men det å jobbe en plass der man ikke jobber kan føre til litt småproblemer. Jeg var jo lettere involvert med Nav her for en stund tilbake og nå vil de ha AHO til å fylle ut en masse skjema som både jeg og AHO blir smått forskrekket over å måtte forholde oss til.
Vi har blitt enige om at jeg ikke jobber der likevel, jeg og AHO. Da jeg ringte dit for å slutte sa de at de hadde hørt om saken og flirte litt men kom fram til et helt annet navn på meg enn det jeg vanligvis innehar så vi er visst et helt lite gjeng fastarbeidende sekretærer som ingen har truffet på noen gang.
Trivelig med kolleger da. Det savner jeg jo sånn ellers i hverdagen.
Og ellers blir jeg litt dårlig humør av Nav. Ikke fordi det har skjært seg mellom oss, men fordi de sender meg et skjema de vil jeg skal fylle ut. Og der spør de bare etter ting jeg allerede har både sendt inn og dokumentert. Det føles jo litt unødvendig og det er blitt så LETT å klage på Nav. Man vil jo ikke være en av nav-mobberene men der gjør de det altså vanskelig for meg. Hva er poenget med å bruke tid på å innhente opplysninger de allerede har? Åeh.
De må jo synes jeg har skralt oppmøte der nede. Men jeg har jo jævlig lang pendlervei da.
Nei, men det å jobbe en plass der man ikke jobber kan føre til litt småproblemer. Jeg var jo lettere involvert med Nav her for en stund tilbake og nå vil de ha AHO til å fylle ut en masse skjema som både jeg og AHO blir smått forskrekket over å måtte forholde oss til.
Vi har blitt enige om at jeg ikke jobber der likevel, jeg og AHO. Da jeg ringte dit for å slutte sa de at de hadde hørt om saken og flirte litt men kom fram til et helt annet navn på meg enn det jeg vanligvis innehar så vi er visst et helt lite gjeng fastarbeidende sekretærer som ingen har truffet på noen gang.
Trivelig med kolleger da. Det savner jeg jo sånn ellers i hverdagen.
Og ellers blir jeg litt dårlig humør av Nav. Ikke fordi det har skjært seg mellom oss, men fordi de sender meg et skjema de vil jeg skal fylle ut. Og der spør de bare etter ting jeg allerede har både sendt inn og dokumentert. Det føles jo litt unødvendig og det er blitt så LETT å klage på Nav. Man vil jo ikke være en av nav-mobberene men der gjør de det altså vanskelig for meg. Hva er poenget med å bruke tid på å innhente opplysninger de allerede har? Åeh.
gnrgh
man vet man har en dårlig dag hvis man føler at tusen takk nå er alt ødelagt fordi det er så mange skrivefeil i facebookstatusene til folk.
enda en grunn til å slutte med facebook.
enda en grunn til å slutte med facebook.
Ikke at jeg ser på sånt frivillig
Når man ikke har sett på (ski)sport med norske kommentatorer på en god stund, glemmer man den der ubeherskede gleden en kommentator kan fremvise når noen vinner.
Svenskene, de er jo så beherskede. Glade på norske skistjernes vegne, bevars, men de skriker jo ikke.
Og det er jo fordi de ikke vinner. Tror jeg.
Svenskene, de er jo så beherskede. Glade på norske skistjernes vegne, bevars, men de skriker jo ikke.
Og det er jo fordi de ikke vinner. Tror jeg.
kalendarium
Før var jeg sånn filofaxoman. Jeg hadde et grønt, etterhvert utslitt filofaxomslag med uttbyttbar innmat som var med absolutt overalt og når jeg ser gjennom gamle filofaxer og kalendre og almanakker så tenker jeg bare HEreGUHD hvordan orka jeg? For et PROGRAM!
De siste årene har jeg ikke hadd noen bærbar kalender av noe slag. Jeg vet ikke helt hvorfor, da jeg gikk på skole klarte jeg på noe vis å sjonglere det hele i hodet, etter skolen kjøpte jeg en sånn bordkalender for jeg ville helst holde jobben på jobb, men nå har det hele virkelig begynt å flyte ut og over og utover alle elvebredder og jeg oppdager til stadighet at i morgen er i overimorgen og tirsdag ikke er dagen etter mandag, men uka etter mandag, og det er et under at jeg stort sett kommer meg til rett plass på rett tid.
Og litt sånn slitsomt å leve med.
Så nå har jeg atter en gang gått til innkjøp av en lommekalender. I gull.
Hittils har jeg klart å føre inn stort sett alt som skjer av sånn viktige perioder i 2015 (opprigg, utstillinger, reiser, sånne lengre strekk dere vet) på 2016-oppslaget. Dét var det ikke engang jeg som oppdaget, for å være ærlig.
Og alt som skjer i mai har jeg skrevet inn (med penn) i mars. Først ble jeg veldig glad over at ting som egentlig hadde kræsja med ting i april plutselig var unnagjort lenge før april, så skjønte jeg hvorfor.
Og jeg vet ikke lengre om en lommekalender kan redde meg fra meg selv.
Iallfall får jeg gå over til å føre opp hendleser med blyant.
De siste årene har jeg ikke hadd noen bærbar kalender av noe slag. Jeg vet ikke helt hvorfor, da jeg gikk på skole klarte jeg på noe vis å sjonglere det hele i hodet, etter skolen kjøpte jeg en sånn bordkalender for jeg ville helst holde jobben på jobb, men nå har det hele virkelig begynt å flyte ut og over og utover alle elvebredder og jeg oppdager til stadighet at i morgen er i overimorgen og tirsdag ikke er dagen etter mandag, men uka etter mandag, og det er et under at jeg stort sett kommer meg til rett plass på rett tid.
Og litt sånn slitsomt å leve med.
Så nå har jeg atter en gang gått til innkjøp av en lommekalender. I gull.
Hittils har jeg klart å føre inn stort sett alt som skjer av sånn viktige perioder i 2015 (opprigg, utstillinger, reiser, sånne lengre strekk dere vet) på 2016-oppslaget. Dét var det ikke engang jeg som oppdaget, for å være ærlig.
Og alt som skjer i mai har jeg skrevet inn (med penn) i mars. Først ble jeg veldig glad over at ting som egentlig hadde kræsja med ting i april plutselig var unnagjort lenge før april, så skjønte jeg hvorfor.
Og jeg vet ikke lengre om en lommekalender kan redde meg fra meg selv.
Iallfall får jeg gå over til å føre opp hendleser med blyant.
et lite aha
Azzå...jeg har fundert litt på det der at jeg blogger så lite i Kirkenes. Det er litt sånn at Kirkenes=Bloggpause. Og jeg har trodd at det er fordi alt er så vanlig her, mens Stockholm er full av svansker som gjør rare og uvanlige ting. Kirkenes, derimot...fullstendig ueksotisk. Men samtidig så bryr jeg meg jo mye mer OM det som skjer hjemme. Gruva, folk, forurensning, lokalpolitikken, familien. Mye viktigere det enn løv på sporet på gröna linjen.
Men i går slo det meg. At når jeg er hjemme skjønner alle hva jeg sier. Jeg får uttrykt meg og diskutert hele tiden, og med akkurat mitt eget språk og mine egne ord. I Sverige blir jeg litt språkløs fordi så mye av språket mitt og språkgleden min handler om å tøye gramatikken og leke med assosiasjoner og snakke feil sånn at det blir helt, helt rett. Her må alt være så korrekt at det blir feil.
Og ikke engang da vet man om de har forstått.
Og da har jeg jo bloggen.
Her bestemmer jeg og det eneste som er rett, er mitt språk. Det eneste bloggen består av, er språket mitt.
Og når jeg er hjemme, har jeg ikke sånt behov for den der språkventilen. For jeg snakker jo både kirkenesisk og feilrett hele dagen uansett. Jeg får sagt det jeg vil si. Muntlig.
Og da blir det litt mindre bruk for det skriftlige.
Har jeg tenkt.
Men i går slo det meg. At når jeg er hjemme skjønner alle hva jeg sier. Jeg får uttrykt meg og diskutert hele tiden, og med akkurat mitt eget språk og mine egne ord. I Sverige blir jeg litt språkløs fordi så mye av språket mitt og språkgleden min handler om å tøye gramatikken og leke med assosiasjoner og snakke feil sånn at det blir helt, helt rett. Her må alt være så korrekt at det blir feil.
Og ikke engang da vet man om de har forstått.
Og da har jeg jo bloggen.
Her bestemmer jeg og det eneste som er rett, er mitt språk. Det eneste bloggen består av, er språket mitt.
Og når jeg er hjemme, har jeg ikke sånt behov for den der språkventilen. For jeg snakker jo både kirkenesisk og feilrett hele dagen uansett. Jeg får sagt det jeg vil si. Muntlig.
Og da blir det litt mindre bruk for det skriftlige.
Har jeg tenkt.
Tips til kunstnere som vil fremstå som litt profesjonelle
Hvis du er engasjert av noen som heter Helena, er det ikke så bra å omtale vedkommende som "Belinda" til alle og enhver, særlig ikke om vedkommende har et vist navn i visse kretser. "Malin" om Lena er heller ikke fullgodt, særlig ikke om vedkommende heter Lena.
Og om noen i Linköping vil ha deg med på en utstilling, er det ikke helt bra å omtale stedet som Ullkjøping. Hverken til de involverte eller til tilfeldig utvalgte svensker.
Dette gjelder særlig om ikke alle, absolutt alle, du snakker med, kjenner deg veldig godt og vet at du har navnedysleksi basert på en assosiasjonsevne i overdrift.
Og om noen i Linköping vil ha deg med på en utstilling, er det ikke helt bra å omtale stedet som Ullkjøping. Hverken til de involverte eller til tilfeldig utvalgte svensker.
Dette gjelder særlig om ikke alle, absolutt alle, du snakker med, kjenner deg veldig godt og vet at du har navnedysleksi basert på en assosiasjonsevne i overdrift.
Nøtten liten
Pappa har ekorn på verandaen. Det er ekstremt eksotisk.
Det vil si, de bor vel i skogen bak verandaen, og det er like eksotisk, jeg ante ikke at sånt fantes hos oss, men han har diverse fuglemateremedier på verandaen, så de kommer dit også. Pappa har all sin ekornkunnskap fra Donald, så han mater dem med nøtter med skall. Hvilket var litt problematisk før jul, for riktignok kommer julemarsipanen i butikken i september, men nøttene med skall kommer ikke før desember, så hva gjør man da?
Man priser seg lykkelig over at man aldri kaster noe og går ned i kjelleren og henter de nøttene som ikke ble spist i 1995, 1996, 1997, osv, fram til 2013, og gir ekornene.
Helt til ekornene, som ikke har all sin kunnskap om seg selv fra Donald, oppdager at fuglene, de får jaggumeg solsikkefrø, og gir seg på dem istedet.
Fuglene, på sin side, er ikke så veldig interessert i nøtter, så det ender med at pappa må kjøpe fler solsikkfrø til tross for at han jo ble reddet av jula og har handlet inn så mye nøtter at det kan være julaften hver dag i all overskuelig fremtid. (hvilket det også er, ifølge ham)
Dette styret har vi egentlig bare pappas ord for. Ikke at han pleier å fare med løgn, men vi har ikke sett ekornene. Pappa prøver innbitt å dokumentere ekornene med et digitalkamera på alder med de eldste nøttene, men alt vi får se er uklare filmer av innsiden av vinduet og muligens noe som beveger seg i skogen på utsiden.
Og nøtteskallene da. Og litt ekornspor. Men de foretrekker helt klart pappas selskap. Vi andre har jo liksom litt å bevise enda.
Det vil si, de bor vel i skogen bak verandaen, og det er like eksotisk, jeg ante ikke at sånt fantes hos oss, men han har diverse fuglemateremedier på verandaen, så de kommer dit også. Pappa har all sin ekornkunnskap fra Donald, så han mater dem med nøtter med skall. Hvilket var litt problematisk før jul, for riktignok kommer julemarsipanen i butikken i september, men nøttene med skall kommer ikke før desember, så hva gjør man da?
Man priser seg lykkelig over at man aldri kaster noe og går ned i kjelleren og henter de nøttene som ikke ble spist i 1995, 1996, 1997, osv, fram til 2013, og gir ekornene.
Helt til ekornene, som ikke har all sin kunnskap om seg selv fra Donald, oppdager at fuglene, de får jaggumeg solsikkefrø, og gir seg på dem istedet.
Fuglene, på sin side, er ikke så veldig interessert i nøtter, så det ender med at pappa må kjøpe fler solsikkfrø til tross for at han jo ble reddet av jula og har handlet inn så mye nøtter at det kan være julaften hver dag i all overskuelig fremtid. (hvilket det også er, ifølge ham)
Dette styret har vi egentlig bare pappas ord for. Ikke at han pleier å fare med løgn, men vi har ikke sett ekornene. Pappa prøver innbitt å dokumentere ekornene med et digitalkamera på alder med de eldste nøttene, men alt vi får se er uklare filmer av innsiden av vinduet og muligens noe som beveger seg i skogen på utsiden.
Og nøtteskallene da. Og litt ekornspor. Men de foretrekker helt klart pappas selskap. Vi andre har jo liksom litt å bevise enda.
Burde-burde. Burde.
Ok, nå ble det ordet helt absurd.
Men vi har vel kanskje alle en anelse om at vi ikke burde være på facebook. Ikke bare fordi man burde bake muffins isdedet, men fordi ingen av oss har lest brukeravtalen, og hadde vi det hadde vi ikke forstått den.
Men her er en som har lest den: http://saintsal.com/facebook/
Og da blir man jo litt sånn eeeeeeh...dette burde jeg slutte med. Seriøst. Nei, men på ordentlig.
Men vi er jo så makelige av oss. Facebook er så komfortabelt. Og midt imot alle våre prinsipper.
Endring av brukeravtale med tilbakevirkende kraft? Ikke akkurat det vestlige demokratiets fanesak.
Sporing av dine bevegelser på internett? Samme. Bruke data om deg de har hentet hos dine venner, og lagre dem? Skummelt. Spore bevegelsene dine uten at du har gitt samtykke? Totalt 1984.
Og så tenker man jo, jaaaaaa, meeeeen, vi bor jo i Norge. Vi er beskyttet av norsk lov. Vel, ja og nei, vi er jo det, men hittil har ikke facebook rettet seg etter dommer eller pålegg, og de gjør jo alt dette. Som er mot norsk lov. De har ikke nødvendigvis solgt informasjonen om deg til et forsikringsselskap som så har nektet deg forsikring, (enda) men de har all infoen liggende klar, alt du har skrevet på messenger og i private beskjeder. Ser det ut til.
Og sånt burde man jo ikke finne seg i.
Burde burde.
Etter at jeg leste den der artikkelen- og et par andre- har jeg virkelig begynt å vurdere mitt forhold til facebook. Men det er jo så bekvemt. Osv.
Så jeg har vært avlogget også et par dager, og oppdaget at egentlig, egentlig, er facebook ganske kjedelig. Faktisk. Og visst går man glipp av litt saker, men det er jo egentlig ikke tvil om at det er verdt det. Og likevel...
Jeg sitter i fella.
Men vi har vel kanskje alle en anelse om at vi ikke burde være på facebook. Ikke bare fordi man burde bake muffins isdedet, men fordi ingen av oss har lest brukeravtalen, og hadde vi det hadde vi ikke forstått den.
Men her er en som har lest den: http://saintsal.com/facebook/
Og da blir man jo litt sånn eeeeeeh...dette burde jeg slutte med. Seriøst. Nei, men på ordentlig.
Men vi er jo så makelige av oss. Facebook er så komfortabelt. Og midt imot alle våre prinsipper.
Endring av brukeravtale med tilbakevirkende kraft? Ikke akkurat det vestlige demokratiets fanesak.
Sporing av dine bevegelser på internett? Samme. Bruke data om deg de har hentet hos dine venner, og lagre dem? Skummelt. Spore bevegelsene dine uten at du har gitt samtykke? Totalt 1984.
Og så tenker man jo, jaaaaaa, meeeeen, vi bor jo i Norge. Vi er beskyttet av norsk lov. Vel, ja og nei, vi er jo det, men hittil har ikke facebook rettet seg etter dommer eller pålegg, og de gjør jo alt dette. Som er mot norsk lov. De har ikke nødvendigvis solgt informasjonen om deg til et forsikringsselskap som så har nektet deg forsikring, (enda) men de har all infoen liggende klar, alt du har skrevet på messenger og i private beskjeder. Ser det ut til.
Og sånt burde man jo ikke finne seg i.
Burde burde.
Etter at jeg leste den der artikkelen- og et par andre- har jeg virkelig begynt å vurdere mitt forhold til facebook. Men det er jo så bekvemt. Osv.
Så jeg har vært avlogget også et par dager, og oppdaget at egentlig, egentlig, er facebook ganske kjedelig. Faktisk. Og visst går man glipp av litt saker, men det er jo egentlig ikke tvil om at det er verdt det. Og likevel...
Jeg sitter i fella.
I skyggen av sin mer berømte mann
For første gang (bortsett fra at jeg har gjort det før) har jeg utøvet mitt kunstneryrke i min hjemkommune. The Stig også, det var et sånt internæsjnall prosjekt med mange inviterte kunstnere.
Åpnet av ordføreren og alt. Som begeistret kunne meddele at vår egen the Stig faktisk var involvert i kunstingen.
Hvorpå publikum minnet henne på at også jeg var fra kommunen.
Jaja. Man kan ikke alltid være den lysende stjernen.
Åpnet av ordføreren og alt. Som begeistret kunne meddele at vår egen the Stig faktisk var involvert i kunstingen.
Hvorpå publikum minnet henne på at også jeg var fra kommunen.
Jaja. Man kan ikke alltid være den lysende stjernen.
gratulerer med dagen men bare på min måte
I dag er det sjettefebruar. Wihi. Samenes nasjonaldag. Og det er jo alltid artig. Alle tar på kofta og kofter rundt. I den forbindelse har det vært full fart på facebook de siste dagene med rådspørring om pussing av sølv og låning av sjal og også endel spørsmål om hva som er rett og galt.
Og kofta er jo ingen bunad. Den endrer seg endel og man tilpasser seg. Likevel er det noen der ute på nettet som er litt sånn
NEI
jamen hvis jeg ikke har kommager kan jeg ikke
NEI
SKAL VÆRE KOMMAGER
Akkurat kommager er et konkret eksempel. Det var ei i kofte som ikke hadde verken kommager eller kommagband og la ut ett bilde av seg selv i kofte og støvletter og ett av seg selv i kofte og selskinnsko. "Har ikke kommager men vil gjerne ha på kofta på fredag. Hvilke sko synes dere er finest til?" spurte hun. Og fikk mange fine svar. Og selvsag noen som var sånn
INGEN AV DELENE
KJØP KOMMAGER
MAN BRUKER IKKE STØVLETTER TIL KOFTA
ROTETE KOFTEBRUK
og det synes jeg er så himmelropende unødvendig. For det første er kommager egentlig sommersko og passer ikke så godt på sjettefebruar. Mange går i skaller men skal man mye ut og inn og det er slaps og smeltevann er ikke det heller så bra. Biekso eller andre sko er en likegod løsning som å fryse av seg tærne. Men så er det de der da, som synes at man skal kle seg ut som en slags femtenhundretallssame og gud forby at man tilpasser seg vær og føre. Og gud forby å si det på en høflig måte. Jeg foreslo at enkelte i den tråden burde se for seg at de tok seg en tur til Kauto og lekset opp for de gamle damene der, som går i kofte, snowjogg og boblejakke om ROTETE KOFTEBRUK. Det er klart, sjettefebruar pynter man seg litt ekstra så helt på spikeren var vel ikke retorikken, men poenget er at koftebruk er en praktisk sak. Det er viktigere å ha kofta PÅ enn at det skal være helt rett. For rett endrer seg.
For en stund siden var jeg borti en av koftepolitiets overkonstabler, som fortalte hun hadde sendt en mail til noen som syr luhkkaer for salg. De hadde solgt en til en sydsame. Og sydsamer går ikke i luhkka men i...ja hva heter det? Njallamfahtta eller noe sånn. Ingen hette. Masse sømmer. Og da er det jo nasjonalhelligbrøde å selge en luhkka til en sydis. Bortsett fra da, at sydisen veldig godt visste hva hun gjorde og syntes luhkkaen passa godt til kofta. Og jeg synes folk skal få velge selv. Og at politiet skal vurdere å legge ned driftsformen. Overkonstabelen sa også at man dessuten ikke brukte luhkka til kofte, kofta er et stasplagg og luhkka er et arbeidsplagg. Nå forbinder i og for seg også jeg luhkkaen mer med bål enn sjettefebruar, men "man bruker ikke luhkka til kofte"? Ja, gikk de naken under før da? Klart man har brukt luhkka og kofte samtidig. Klart man får fortsette med det.
I det hele tatt er det en masse folk der ute som bruker masse energi på å gi folk dårlig selvtillitt. Man skal bli GLAD av å ha kofta på, ikke bli usikker og småredd for hva folk synes. ČSV!
Og så er det klart at det er litt regler her og der, og det synes jeg også er bra. Det blir litt rart om du har en tipptipptipp fra Kauto og du dermed velger kautokofta sjøl om du og resten av familien er fra Kokelv. Alle blir forvirret da. Eller om du går i sydiskofte om du er nordsame. Alle blir forvirret da. Kofta er full av koder og det er jo litt det som er gøy. Om alle driter i alle kodene går alt i oppløsning og kodene forsvinner og jeg aner plutselig ikke om du egentlig er en ugift sydis fra Wilhelmina eller bare later som. Kjedelig.
Men det skal litt mer til før det skjer, enn at et par stakkarer har valgt litt mer fornuftige sko på glarholka.
Og kofta er jo ingen bunad. Den endrer seg endel og man tilpasser seg. Likevel er det noen der ute på nettet som er litt sånn
NEI
jamen hvis jeg ikke har kommager kan jeg ikke
NEI
SKAL VÆRE KOMMAGER
Akkurat kommager er et konkret eksempel. Det var ei i kofte som ikke hadde verken kommager eller kommagband og la ut ett bilde av seg selv i kofte og støvletter og ett av seg selv i kofte og selskinnsko. "Har ikke kommager men vil gjerne ha på kofta på fredag. Hvilke sko synes dere er finest til?" spurte hun. Og fikk mange fine svar. Og selvsag noen som var sånn
INGEN AV DELENE
KJØP KOMMAGER
MAN BRUKER IKKE STØVLETTER TIL KOFTA
ROTETE KOFTEBRUK
og det synes jeg er så himmelropende unødvendig. For det første er kommager egentlig sommersko og passer ikke så godt på sjettefebruar. Mange går i skaller men skal man mye ut og inn og det er slaps og smeltevann er ikke det heller så bra. Biekso eller andre sko er en likegod løsning som å fryse av seg tærne. Men så er det de der da, som synes at man skal kle seg ut som en slags femtenhundretallssame og gud forby at man tilpasser seg vær og føre. Og gud forby å si det på en høflig måte. Jeg foreslo at enkelte i den tråden burde se for seg at de tok seg en tur til Kauto og lekset opp for de gamle damene der, som går i kofte, snowjogg og boblejakke om ROTETE KOFTEBRUK. Det er klart, sjettefebruar pynter man seg litt ekstra så helt på spikeren var vel ikke retorikken, men poenget er at koftebruk er en praktisk sak. Det er viktigere å ha kofta PÅ enn at det skal være helt rett. For rett endrer seg.
For en stund siden var jeg borti en av koftepolitiets overkonstabler, som fortalte hun hadde sendt en mail til noen som syr luhkkaer for salg. De hadde solgt en til en sydsame. Og sydsamer går ikke i luhkka men i...ja hva heter det? Njallamfahtta eller noe sånn. Ingen hette. Masse sømmer. Og da er det jo nasjonalhelligbrøde å selge en luhkka til en sydis. Bortsett fra da, at sydisen veldig godt visste hva hun gjorde og syntes luhkkaen passa godt til kofta. Og jeg synes folk skal få velge selv. Og at politiet skal vurdere å legge ned driftsformen. Overkonstabelen sa også at man dessuten ikke brukte luhkka til kofte, kofta er et stasplagg og luhkka er et arbeidsplagg. Nå forbinder i og for seg også jeg luhkkaen mer med bål enn sjettefebruar, men "man bruker ikke luhkka til kofte"? Ja, gikk de naken under før da? Klart man har brukt luhkka og kofte samtidig. Klart man får fortsette med det.
I det hele tatt er det en masse folk der ute som bruker masse energi på å gi folk dårlig selvtillitt. Man skal bli GLAD av å ha kofta på, ikke bli usikker og småredd for hva folk synes. ČSV!
Og så er det klart at det er litt regler her og der, og det synes jeg også er bra. Det blir litt rart om du har en tipptipptipp fra Kauto og du dermed velger kautokofta sjøl om du og resten av familien er fra Kokelv. Alle blir forvirret da. Eller om du går i sydiskofte om du er nordsame. Alle blir forvirret da. Kofta er full av koder og det er jo litt det som er gøy. Om alle driter i alle kodene går alt i oppløsning og kodene forsvinner og jeg aner plutselig ikke om du egentlig er en ugift sydis fra Wilhelmina eller bare later som. Kjedelig.
Men det skal litt mer til før det skjer, enn at et par stakkarer har valgt litt mer fornuftige sko på glarholka.
Problem: Presis
Ignorance is bliss, sier de, og det er sant for den ignorante, eller la oss likegreit bare kalle ham idioten, og jævlig lite bliss for alle oss andre. Sånn er det med det å være presis også. Jævlig deilig for alle andre at jeg er på plass, ikke så deilig for meg, som alltid blir sittende å vente på alle de andre.
I Kirkenes er det egentlig mindre av et problem enn hva det var i Stockholm, her kan man liksom ikke skylde på tog og buss og det er stort sett ingen steder det tar lengre å komme seg til enn et kvarter. Det vil si at alle starter ut døra omtrent samtidig og vet man at man blir sen kan man si ifra sånn at folk kan lukke døra igjen, mens i Stockholm er det den som har lengst reisevei (jeg) som starter ut tidligst for å være sikker på å ikke komme for sent, som får melding fra den med kortest reisevei (alle andre) om at enkelte blir litt sene, når jeg (jeg) omtrent er kommet fram.
Men man blir litt lei. Av å sitte og vente. Om jeg vet at jeg skal en plass og vet at det kan bli et problem med et element (kanskje det er glatt?) (kanskje det er et litt travelt bytte av baner så man kan miste neste tog?) så drar jeg avgårde litt før sånn at jeg vet at jeg kommer tidsnok. Heller ti minutter før enn ti minutter sein. Teit som jeg er. For alle andre tidsoptistimerer jo og tenker "det regner oppå isen? da kommer jeg sikkert til å holde samme tempo som før" eller "tio sekunder att byta bana på? No probs!" og så får man en sms om at de blir litt sene. Heller en halvtime senere enn ti minutter før.
Som i dag. Jeg hadde en avtale klokken ti, på vei opp bakken fikk jeg en sms der det sto "er det greit at jeg kommer nærmere halv elleve? så slipper jeg stresse."
Ja greit og greit. Jeg har jo stressa endel for å nå denne avtalen men det er jo fint at en av oss slipper.
Likevel får jeg meg ikke til å begynne å komme for sent. Jeg synes det er litt respektløst. Og det er jo helt idiotisk for ingen andre driver jo og maser med den der respekten.
Så da sitter man der. Da. Igjen.
Og venter.
I Kirkenes er det egentlig mindre av et problem enn hva det var i Stockholm, her kan man liksom ikke skylde på tog og buss og det er stort sett ingen steder det tar lengre å komme seg til enn et kvarter. Det vil si at alle starter ut døra omtrent samtidig og vet man at man blir sen kan man si ifra sånn at folk kan lukke døra igjen, mens i Stockholm er det den som har lengst reisevei (jeg) som starter ut tidligst for å være sikker på å ikke komme for sent, som får melding fra den med kortest reisevei (alle andre) om at enkelte blir litt sene, når jeg (jeg) omtrent er kommet fram.
Men man blir litt lei. Av å sitte og vente. Om jeg vet at jeg skal en plass og vet at det kan bli et problem med et element (kanskje det er glatt?) (kanskje det er et litt travelt bytte av baner så man kan miste neste tog?) så drar jeg avgårde litt før sånn at jeg vet at jeg kommer tidsnok. Heller ti minutter før enn ti minutter sein. Teit som jeg er. For alle andre tidsoptistimerer jo og tenker "det regner oppå isen? da kommer jeg sikkert til å holde samme tempo som før" eller "tio sekunder att byta bana på? No probs!" og så får man en sms om at de blir litt sene. Heller en halvtime senere enn ti minutter før.
Som i dag. Jeg hadde en avtale klokken ti, på vei opp bakken fikk jeg en sms der det sto "er det greit at jeg kommer nærmere halv elleve? så slipper jeg stresse."
Ja greit og greit. Jeg har jo stressa endel for å nå denne avtalen men det er jo fint at en av oss slipper.
Likevel får jeg meg ikke til å begynne å komme for sent. Jeg synes det er litt respektløst. Og det er jo helt idiotisk for ingen andre driver jo og maser med den der respekten.
Så da sitter man der. Da. Igjen.
Og venter.
Abonner på:
Innlegg (Atom)