Azzå...jeg har fundert litt på det der at jeg blogger så lite i Kirkenes. Det er litt sånn at Kirkenes=Bloggpause. Og jeg har trodd at det er fordi alt er så vanlig her, mens Stockholm er full av svansker som gjør rare og uvanlige ting. Kirkenes, derimot...fullstendig ueksotisk. Men samtidig så bryr jeg meg jo mye mer OM det som skjer hjemme. Gruva, folk, forurensning, lokalpolitikken, familien. Mye viktigere det enn løv på sporet på gröna linjen.
Men i går slo det meg. At når jeg er hjemme skjønner alle hva jeg sier. Jeg får uttrykt meg og diskutert hele tiden, og med akkurat mitt eget språk og mine egne ord. I Sverige blir jeg litt språkløs fordi så mye av språket mitt og språkgleden min handler om å tøye gramatikken og leke med assosiasjoner og snakke feil sånn at det blir helt, helt rett. Her må alt være så korrekt at det blir feil.
Og ikke engang da vet man om de har forstått.
Og da har jeg jo bloggen.
Her bestemmer jeg og det eneste som er rett, er mitt språk. Det eneste bloggen består av, er språket mitt.
Og når jeg er hjemme, har jeg ikke sånt behov for den der språkventilen. For jeg snakker jo både kirkenesisk og feilrett hele dagen uansett. Jeg får sagt det jeg vil si. Muntlig.
Og da blir det litt mindre bruk for det skriftlige.
Har jeg tenkt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar