Problem: Presis

Ignorance is bliss, sier de, og det er sant for den ignorante, eller la oss likegreit bare kalle ham idioten, og jævlig lite bliss for alle oss andre. Sånn er det med det å være presis også. Jævlig deilig for alle andre at jeg er på plass, ikke så deilig for meg, som alltid blir sittende å vente på alle de andre.
I Kirkenes er det egentlig mindre av et problem enn hva det var i Stockholm, her kan man liksom ikke skylde på tog og buss og det er stort sett ingen steder det tar lengre å komme seg til enn et kvarter. Det vil si at alle starter ut døra omtrent samtidig og vet man at man blir sen kan man si ifra sånn at folk kan lukke døra igjen, mens i Stockholm er det den som har lengst reisevei (jeg) som starter ut tidligst for å være sikker på å ikke komme for sent, som får melding fra den med kortest reisevei (alle andre) om at enkelte blir litt sene, når jeg (jeg) omtrent er kommet fram.

Men man blir litt lei. Av å sitte og vente. Om jeg vet at jeg skal en plass og vet at det kan bli et problem med et element (kanskje det er glatt?) (kanskje det er et litt travelt bytte av baner så man kan miste neste tog?) så drar jeg avgårde litt før sånn at jeg vet at jeg kommer tidsnok. Heller ti minutter før enn ti minutter sein. Teit som jeg er. For alle andre tidsoptistimerer jo og tenker "det regner oppå isen? da kommer jeg sikkert til å holde samme tempo som før" eller "tio sekunder att byta bana på? No probs!" og så får man en sms om at de blir litt sene. Heller en halvtime senere enn ti minutter før.
Som i dag. Jeg hadde en avtale klokken ti, på vei opp bakken fikk jeg en sms der det sto "er det greit at jeg kommer nærmere halv elleve? så slipper jeg stresse."
Ja greit og greit. Jeg har jo stressa endel for å nå denne avtalen men det er jo fint at en av oss slipper.

Likevel får jeg meg ikke til å begynne å komme for sent. Jeg synes det er litt respektløst. Og det er jo helt idiotisk for ingen andre driver jo og maser med den der respekten.
Så da sitter man der. Da. Igjen.
Og venter.