Her skulle jeg hatt en lukt som overskrift istedet for en tekst.

Jeg står og vasker håret i en garderobe som mest av alt ser ut som en del av en russisk militærkaserne. Nå har jeg aldri vært i en russisk militærkaserne, men det er liksom dit tankene føres. Det er vel de to doene som står borte ved kortveggen, nakne og uten noesomhelst slags avlukke rundt seg som leder an. Og det at dusjene opprinnelig heller ikke har hatt noe forheng, bare flislagte skillevegger. Noen har forsøkt å oppgradere uttrykket noe ved å kjøpe tre dusjforheng på opphørssalget til Domus Karasjok i 1986 og hengt dem opp i gardinringer som har løsnet. Dusjhodene er selvsagt veggfaste og varmtvannet bruker lang tid på å komme fram. Man må bare kaste seg inn i det.
Men det er lukter jeg tenker på. For da jeg åpner sjampoflaska jeg har kjøpt i Finland er jeg plutselig på badet til farmor. Det vil si, ikke badet men det lille dorommet foran badet i leiligheten hennes. Og jeg vasker en heklet gryteklut. Den er ikke skitten, men farmor har en såpe som lukter så godt. Og jeg skal få med meg litt av lukten hjem, så jeg står og gnir inn denne hekla pyntegrytekluten med denne såpen. I mange dager går jeg med grytekluten under nesa.
Jeg får plutselig så fryktelig lyst å prate med farmor. Som er død for mange år siden. Vi prata bestandig så mye på telefonen. Men de siste årene ble det mindre av det, og det siste året var jeg ikke så mye tilstede i farmor sitt liv. Nå får jeg så lyst å prate med henne igjen. Spørre om hun husker det med grytekluten.
Nei, det vil jeg ikke! tenker jeg så høyt jeg kan, for det slår meg at jeg er mutters alene i et enormt bygg med masse historie, som man sier, og her er mengder med tomme rom og mørke hjørner og dører som svaier på hengslene sine, og det er langt å gå fra miltærkasernen til der jeg sover, og jeg våkner dessuten alltid og må tisse om natten og doen er ikke engang i samme etasje, og farmor, hun så dauinger overalt sjøl, og NEI, jeg vil ikke snakke med farmor.
Mormor sa at den som ikke vil se, han får ikke se, jeg holder meg til den tanken. Og lukter på sjampoen. Og er liten og hjemme hos farmor igjen.
Jeg tenker at det er vel tilogmed vitenskapelig bevist at lukt er den sterkeste minneframbringeren. Kanksje fordi vi strengt tatt ikke har så bra luktesans. Så vi lukter ikke hele tiden. Lukter blir kanskje tydeligere da. Det er sjelden man lukter noe og tenker "hvor har jeg luktet dette før", det er alltid den dere BANG tilbake i et minne, et annet sted, en person man husker. Tenker jeg og åpner balsamflaska med litt banning og småtrøbbel og tenker ååååh, hvor har jeg denne lukten fra?
Hvor har jeg den fra?
Jeg klarer ikke plassere minnet.

Jeg tråkler meg fra militærkaserne til hybel. Der ligger familien min og sover. Jeg er heldigvis ikke så mutters alene, men jeg kan ikke vekke dem om natten og ta dem med på do, selv om Jendor sikkert hadde syntes det var storveis med en nattprat. Men her oppe er ikke det store bygget så skummelt lengre. Og jeg tenker på alt det der det var fint å prate med farmor om.