er vi hjemme igjen en tur. For det viser seg at den eneste måten jeg klarer å la være å jobbe livet av meg på, er å ikke jobbe. Og det er vanskelig når man har soverommet sitt femten meter fra utstillingssalen. Da må man jobbe hele tiden. Selv om man har en beibi som synes man skal passe på å få i seg tilstrekkelig med næringsstoffer natterstid og kanskj eogså slå av en prat på det. Da blir man sliten da. Dere vet når man står i pysjamasen i utstillingssalen og skjærer i ferdige verk med kniv for kanskje det blir fint? Eller det vet dere kanskje ikke men det gjør jeg. Det er ingen god ide og det vet man der man står i pysjamasen med kniven i hånda men man gjør det likevel.
Så vi kjørte hjem.
Vi kaller jo bilen for Kadilakken (for den girer så fint i bakken) men det er strengt tatt egentlig en veteransbilsMazda. Og når man har en beibi da, som må sitte bak, så må man selv sitte bak, med spypose, og åpenbart er man ikke blitt voksen, for det sa de, når du blir voksen slutter du å være bilsyk, da slutter du å få vondt i ørene når du flyr, men nei da.
Dette innlegget ble akkurat så usammenhengende som jeg fryktet.
Nå skal vi være hjemme og se på monsterkranbåten i fjorden noen dager før vi kjører tilbake til Karasjok om noen dager, og jobber litt mer konstruktivt med det siste som skal på plass.
Og drikker varmtvann. De har bare varmtvann der. Ikke i Karasjok men på kunstsenteret. Det kan da ikke være sunt. De har tilogmed varmtvanni do. Ikke at vi drikker dovann da men det sier jo litt.
Jeg gruer allerede litt for tilbaketuren men da skal det være lyst og i det minste litt mindre elg&ugle på veien.
Og så tar vi med en dunk med vann så blir vi ikke kobberforgiftet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar