Kanskje er det fordi jeg er fra Kirkenes og det er et tankemønster som faller naturlig for meg, men jeg har gått rundt og trodd at jeg bor ved verdens ende.
Ikke i Kirkenes, men i Stockholm. Her bor vi jo på slutten av t-banelinja og jeg har gått rundt og tenkt at det også er slutten av Stockholm. Enda jeg har jo kart. Og vet jo at steder forbi oss også har navn.
Men at det bor folk der?
Når vi er ute og går tur, på nordmenns vis, går vi stort sett innover, mot sentrum. Det virker så logisk. Men i går gikk vi andre veien, for jeg var så lei av å gå samme vei. Og så var jeg kanskje også bittelitt lei av at Jendor skal hilse på samtlige trær vi triller innunder med et høyt HROH! og innover mot sentrum er gjennom en skog og en til og da blir det endel HROH!ing for ikke et tre blir oversedd. Med utover mot det jeg antok var periferien er det mer overkommelig beskoget.
Men har du sett. Hvor var egentlig periferien? For vi kom bare rett inn i et nytt boligområde, og det var liksom så overraskende...komplett. Like mye av et kompelett lite samfunn-i-storbyen som det vi bor i. Men HER?! FORBI t-banelinjen? Med bare bussforbindelse? Jeg kunne liksom ikke tro det. Penere enn hos oss var det også. Vi bor i en bydel som man på typisk lokalpatriotisk vis har gitt navnet "Tegelstaden", men "Bunkersbyen" er mye mer beskrivende. Skjønt sommertid er det fint og grønt og det er på t-banelinja og rett ved en skog eller to, så det er lett å lukke øynene for at det ser bittelitt ut som et Murmansk utført i murstein og at barn kjører trimma mopeder uten hjelm eller kontroll på gangstiene. Man blir lokalpatriot selv om man ikke er fastboende.
Men dette nye stedet, som jeg jo innså etter et blikk på arkitekturen strengt tatt måtte være eldre...det var jo liksom...så pent? Rent? Og befolkningen var så etnisk svensk?
Hodet mitt kunne ikke nedlegge verken stedets eksistens eller utføring. Og torg og trær og vann og sentrum og apotek og bibliotek og egne tiggere og alt.
Lengre ut enn oss, altså. Vi gikk forbi en eiendomsmegler og prospektene i vinduet fortale at husprisene var høyere enn hos oss. I periferien. Med bare bussforbindelse.
Vi gikk rundt i undring, lenger og lenger ut i det som skulle være periferien. Så langt som vi bare turte med en som var litt oppgitt over mangelen på trær, og fellesvissheten om at snart måtte vi spise middag.
Når man går sånn ut på oppdagelsesferd føler man at man er langt avgårde. Man er usikker på om man skal gå videre, skal man gå rundt neste sving? skal man gå og se om det virkelig er vann som blinker der nede? skal man gå og se hva som er bak de trærne? for plutselig er det så fryktelig langt hjem og kanskje man tilogmed har gåttt seg vill. Og er sulten og tørst.
Og nesten alltid, når man snur og går hjem, oppdager man at det er bare ti minutter så er man hjemme. Eller det er ikke alltid ti minutter men når man ikke vet hvor man skal er det kjempelangt å gå. Når man skal tilbake og kan veien har det blitt kort.
Og akkurat det er jo faktisk ganske praktisk.
For han lille ville se på trær og de store ville ha mat og ingen av tingene var noen umulighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar