er vi igjen i Karasjok.
I morgen er det åpning. The Stig mener at så lenge det kommer fler på åpningen enn antall verk, bør man være fornøyd, men jeg tror kanskje ikke vi oppnår dette beskjedne mål i morgen, jeg er vel ikke akkurat Big in Karasjok.
Jeg hater åpninger. Om det kommer mange folk, kan man gjemme seg litt i mengden, da skjønner ikke alle at du er kunstneren. Sånn blir det nok ikke i morgen. Jaja. Utstillingen blir fin, det er jo det viktigste! Det er et veldig fint lokale. og diverse familie&venner kommer i morgen, så jeg har da importert litt eget publikum.
Det er et veldig fint lokale men desverre med ræva lyssetting. Det kan jeg ikke gjøre så mye med. Det har vært mye med denne utstillingen jeg ikke har kunnet gjøre så mye med, og det jeg har kunnet ta tak i har jeg takitadd. Det andre har jeg latt være. Da jeg kom hit og de ikke hadde tatt ned den foregående utstillingen, for eksempel, og jeg dermed ikke hadde noe å gjøre her- jeg gidder ikke bruke energi på å irritere meg. Jeg virker nok mer irritert i bloggen enn jeg er i virkeligheten. Når det viste seg at de bare har spotter her og det eneste lyset man kan få er en overdramatisk kunsthandtverksalgsutstillingbelysning- veldig dumt for jeg har jo med meg fotograf fordi jeg skal gi ut en bok i etterkant av dette, og nå har vi et problem- så er det ingenting annet å gjøre enn det beste utav det. Og dét ble en litt underlig mellomløsning, men ingen av oss kan trylle. Når det bare finnes spotter så finnes det bare spotter. Når de er montert sånn at de lager skygger for taklyset og det blir svære rare skygger på veggen, så er det sånn. Skal jeg kjefte på folk? Som ingenting kan gjøre med saken? Gidder ikke. Vil mye heller ha en bra tone og minst mulig infarkt.
Og imorgen er det åpning altså. Det betyr at jeg begynner å se slutten på Prosjekt Utstilling på Samisk Kunstsenter, som har pågått i over tre år. Det er da noe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar