Jeg blir rett og slett litt forvirret av å blogge så lite. Det var liksom greia med denne bloggen: øs det ut! Si det som du vil si det!
Nå vil jeg stort sett ikke si det.
Det handler så klart om energinivået. Det er en sånn ting jeg har lyst å forklare: frk. Figenschous guide til Sorg&Død, men det krever endel av meg og er mer privat enn jeg vanligvis er.
Folk sørger forskjellig. Jeg ser ut til å sørge ved å miste all energi. Jeg visste ikke at det kunne være sånn.
Jeg går også å tenker på Jendor i det hele. Nå som jeg er mindre akutt trist, er han ikke så opptatt av om jeg er lei meg. Han "tøster" meg ikke mer. Det er bra, men jeg har faktisk ikke dårlig samvittighet for den delen. Sånn er livet, Jendor. Takk for at du tar vare på meg. Og så tar jeg vare på deg.
Nå er problemet energinivået kombinert med toåring.
Her kommer youtube inn.
Og her dør jeg av dårlig samvittighet.
Ikke mer enn én time, tenker jeg når Jendor ber om å få se på datamaskinen, men det bli alltid to. Det har blitt to og en halv. For jeg orker ikke. Det skal litt til å aktivisere en toåring som vil se på Lastebilan. Og så må man ta den diskusjonen. Og jeg har ikke ork. Og jeg dør av dårlig samvittighet, for ta deg sammen da menneske, og gi barnet ditt en sunn oppvekst! Men jeg klarer ikke ta meg sammen. Det er det som er greia.
Det som er av energi forsvinner inn i pappas hus og tømmingen og klargjøringen av det. Og rammekatastrofer over det ganske land. Og Jendor. Han får det jeg har, men det er så lite.
Og jeg dør og dør og dør av dårlig samvittighet.
5 kommentarer:
NÅ! Livet er alt for tøft noen ganger og mammaer og pappaer blir helt tomme. Noen ganger varer tomheten og tunellsynet lenge,lenge. Det er ikke noe du har valgt at disse månedene skulle bli sorg og hustømming og tomme krefter. Det er ikke sikkert det går an for deg å velge så utrolig mye nå for tida. Javel - sånn blir disse månedene - eller dette året eller hva det nå er. Og en gang om mange år, så kan ungen din få høre om hvordan dette var for deg og hvorfor det ble mye film. Men det går bra med ham om han ser litt ekstra lastebilfilm. Døgnet har mange timer. Øyekontakt, kroppskontakt - han får sikkert det også, ikke sant? Og så får du litt pause når det er film. Du kan ikke pålegge deg sjøl dårlig samvittighet i tillegg nå. Hvor mye skal du tåle?? - Og du vil ha mer å gi ham - og da må du også fylle på noe hos deg sjøl. Hva kan du klare å gi deg sjøl som gir noe påfyll og ikke bare tapper deg mer? Sove mer? Mer sjokolade? Noe du orker, som ikke bare er enda en prestasjon (for all del, hvis du orker å løpe eller noe sånt, så er jo det bra - men det orket ikke jeg i alle tunell-åra). Legg deg på sofaen med ungen og filmen, så kan du sove og kose og la ham se film. Det er som det er. Men du må ikke grave deg ned i dårlig samvittighet nå!
Jeg måtte lese denne kommentaren to ganger og så måtte jeg nesten gråte litt. Takk for omtanken din.
Poeng til 'underveis' sin kommentar! Noen sa en gang at "Verdens dårligste vittighet er samvittigheten.", så ikke bruk krefter på en dårlig samvittighet. Det er bortkastet energi. Konsentrer deg heller om å kanalisere den energien du har til det du bryr deg om. Et ryddig hjem og skjermtid er ikke viktig. Kjærlighet og nærhet til barnet er viktig. Aksepter at du har det tungt fortsatt, at du har lov til å sørge. Ting tar tid, og alle må gjennom det på sin måte. Det fins ingen fasit. Og husk at du får gode vibber og varme tanker fra alle som leser bloggen din. *klem*
Jeg føler bare ikke at den dårlige samvittigheten er noe jeg kan velge bort. Det er som å bli klabbet i bakhodet av noen som står bak et hjørne.
Og klem. Og takk.
Nei, jeg vet. Den dårlige samvittigheten har en lei tendens til å være innpåsliten, enda så lite vi ønsker å ha den innpå oss. Du gjør så godt du kan. :)
Legg inn en kommentar