Ferden i verden

Og så var jeg tilbake igjen.
Først sto jeg opp. En time for tidlig, fordi jeg fikk sånn sjokk over at vekkerklokka ikke hadde ringt (det gjorde den derimot en time senere) at jeg bråvåknet, men jeg fikk jo lest litt gammel avis da. 05.30.
Så gikk jeg med en veldig tung koffert (og mer om den senere) ned en veldig glatt og lang og bratt bakke som drosja ikke ville kjøre opp.
Så tok jeg drosje, ikke til flyplassen men til Nordnorsk kunstnersenter der det sto en annen koffert, som sto igjen der fra dagen før fordi jeg ikke så for meg at jeg skulle klare å bale to tunge kofferter med kunst ned den der bakken, men der var en dør som skulle være åpen, låst, så da ble den kofferten bare stående der da.
Så tok jeg drosje til flyplassen. Drosjesjåføren tok nøkkelen jeg hadde til den døren som skulle ha vært låst men som var bak den som skulle være åpen, og skulle kjøre innom med den i løpet av dagen. Dere skjønner? Dør nr to som skulle være låst og som jeg var utstyrt med nøkkelen til, men jeg kom jo aldri så langt. Eller til den lure plassen jeg skulle legge fra meg nøkkelen men der trådte altså drosjesjåfern reddende inn.
Så sjekket jeg inn den veldig tunge kofferten, og ble hanket inn i sikkerhetskontrollen for å ta en nærmere titt på den, hva var det jeg hadde med meg? Jern og stål?
Ja? Ja, litt jern og stål.
Jamen da var det greit. Det hadde kommet opp som en uigjentrengelig svart klump på skjermen. Så ut som jern og stål.
Ja, det var det jo.
Så kom det ikke noe fly, og det var litt dumt, for jeg skulle jo hente i barenhagen litt senere, og så kom det, men såpass sent at jeg så for meg flyet fra Tromsø til Kirkenes lette uten meg, og selv om det sikkert ikke var landet i Tromsø enda så jeg det veldig for meg, og så tok vi av, nei det gjorde vi ikke likevel, vi bremset plutselig og snudde for vinden var for sterk i kastene, og her ble jeg nervøs, for kastene, hvordan forutser man dem? men vi kom opp, i kastene, og stort sett er jeg ikke redd i fly selv om man humper aldri så mye, men denne gangen var jeg det, for turbulens og østlig vind og dette med disse kastene da, så landet vi og tok av noen ganger i bygevær og kast, og når var jeg sikker på at flyet fra Tromsø var gått, men da jeg kom ut av flyet sto det en dame der i sikkerhetsvest og ropte KIRKENES! og vi sprang over rullebanen, mellom fly og under gangtuneller og forbi biler mens den lille damen i gult ropte beskjeder om hvordan kofferten min så ut og da vi kom til flyet hadde den jaggumeg også kommet frem.
Så fikk jeg komme ombord, og der satt det folk og venta, og hadde venta i EN TIME, ifølge medpassasjer som er en bekjent, men det var jo ikke sant. Heldigvis. Og jeg hadde fått springe over rullebanen! Tenk det da.
Og så kom vi frem i Kirkenes, og derfra hadde jeg ikke skyss, men han som hadde venta i EN TIME spurte om jeg ville være med i bilen hans, enda han ikke hadde bagasje og jeg hadde en og vi måtte vente på den da, og grunn til at jeg ikke nevner navn på dette svært vennlige og hjelpsomme menneske er at så var det noe med vifta i bilen som gjorde at frontruta ble hvit og det var som å kjøre i kolonnekjøring over Ifjordfjellet, vi måtte bare prøve å holde kontakt med baklyktene på bilen foran for å ane hvor veien var hen, så dette var den skumleste delen av ferden for det var stort sett ikke noen bil foran, og jeg vil jo ikke at han skal riskikere å miste førerkortet for det var jo ikke kolonnekjøring men en ugjennomsiktig og sikkert helt ulovlig frontrute.
Så slapp han meg av hjemme.
Nå er jeg her.
Snart skal jeg hente han der i barnehagen som ville at jeg skulle komme hjem I GÅR.