-Dette blir nok en rar jul, sier nesten alle til meg.

-Dette blir nok en rar jul, sier nesten alle til meg.
Jeg vet ikke, hele dette året har vært så rart, utafor og så langt unna alt jeg har villet hatt at det skulle da bare mangle at ikke jula også ble rar. Den blir ikke rarere enn alt annet.
Om litt skal vi dra på kirkegården og tenne lys på pappas grav. Egentlig gjør vi sånt på julaften, men det er hos oss vi skal samles så det kommer til å bli for travelt å skulle dra til Sandnes midt i det hele. Pappa pleide også å tenne lys på lillejulaften. Det er så mange biler som kjører inn på kirkegården på julaften, plutselig er alle bevegelseshemmede og særlig hvis det er litt kaldt, så over hele krikegården kjører det biler eller står på tomgang. Og jeg klarte jo det kunststykket å få lagt pappa på en parkeringsplass så det kommer ikke til å bli så trivelig. Vi tar det i dag. Jeg håper jeg slipper å påpeke kirkegårdsfreden for noen ikke-bevegelseshemmede, for det kommer ikke til å bli pent.
Jeg har funnet frem gravlys og jeg har hentet furukvister på Brendselsutsalget. Han som jobber der husket at pappa pleide å komme og hente kvist, men ikke kjøpe juletre. Det var i fjor. I år er det meg. (Men jeg kjøpte også juletre) (SÅ rar jul blir det ikke at vi ikke skal ha juletre) (Og det skal være FURU!) (Men dette må kanskje revurderes neste år...for fader som øynene mine klør og renner...)

Jendor gleder seg til å få betongbil. Helt til for noen få dager siden gledet han seg til å få jæpebil, som er redningsbil, så det hadde nå jeg kjøpt da. Men plustelig hadde han vært på butikken og sett betongbil og dampveivalsel, så da var det det han kom til å få av julenissen.
Og dere hører jo, kommer til å få. Det er ikke snakk om å få inn nyanseringer av "å ønske seg". Og han er to år. Han blir rasende om jeg begynner å snakke om at han kanskje får jæpebil. Jeg orker ikke. Særlig på julaften, med familien tilstede, orker jeg ikke ta den kampen når betongbilen aldri kommer, så jeg dro opp og kjøpte den lille biltransporteren med betongbil og dampveivalsel på lasteplanet, til den svimlende sum av sytti kroner, og julenissen skal komme TIDLIG og gi ham den. Og så skal vi glede oss over de andre gavene og ikke være skuffet over at det ikke er betongbil med familiens oppdragende blikk ruvende over oss.
Det holdt på å gå galt, for da jeg kom opp på butikken hadde de ikke den der biltransporteren med betongbil på. De hadde biltransportere med alt annet på, men mye lengre ned, i Jendorhøyde, var det gjemt unna en med betongbil. Den ligger innpakket på spiskammerset nå.
Det blir bra.

Og jeg har pyntet. Juletre, pepperkakehus, lys, papirkuler, tatt fram fader Frost fra Polen og fra før jeg ble født, hengt opp ny og gammel julepynt. Det er koselig. (Bortsett fra det med kløende øyne. Hm. ) Jeg har fått litt påpakning fordi jeg pyntet treet en dag for tidlig, men det var enten bittelillejulaften eller tredje juledag, så jeg tror jeg har gjort riktig vurdering der. I morgen kommer familien og skal spise pinnekjøtt og multer og åpne gaver og så er den dagen over.
Så blir det kanskje en slags julefred, og om det blir det, skal vi kanskje gjøre det som har blitt det vi liker best: rydde bodene.

Der skal man sitte og se på juletreet og lukte på svibelen og bare overse ledningene på gulvet og klø seg i øynene.








2 kommentarer:

Rødhette sa...

Det rareste med mi jul i år er at den ikke ble så rar som forventet. Jeg har feiret så mange juler uten foreldrene mine at det ikke er så rart lenger, men så var jo far med oss og ikke mor, og så var jo det litt rart at ikke hun var der. Heldigvis var svigerfamilien der også - det gjorde ting litt mindre rart og mer livlig.

frk. Figenschou sa...

Det er hverdagene som er de rareste.

Fremmelig drift

Jeg driver altså med en form for glassmalerier eller bevegelige bilder for tiden. Jeg legger skjellakk og akryl, noen ganger også potetmel, ...