Jeg har faktisk tenkt litt på å skrive en sånn guide. Eller en oppsummering. Sånn var det først, så det ble det sånn, og så ble det sånn. For min egen del, sånn at jeg husker tilbake, for jeg tror ikke det er mulig å skrive en allmengyldig guide. For det første er det bare du som er du. Og det var bare den som døde som var som den som døde. Og det var bare akkurat dere som hadde det forholdet som dere hadde. Og da er det umulig å si at alle skal ha det sånn eller sånn.
Jeg tror ikke jeg helt hadde klart å se for meg at det skulle være sånn så lenge, selv om jeg hadde hatt en sånn guide i hånden. Jeg mener, om noen hadde sagt etter begravelsen i fjor at Og til jul, til jul kommer du ikke orke å pynte.
Hæ?
Da har det jo nesten gått ett år?
På den annen side er det klart at pappa kommer jo ikke til å ha kommet tilbake om et år, så hvorfor skulle jeg være glad?
Jeg er ikke egentlig lei meg heller. Jeg er bare trøtt og...eh, lei meg. Men mer energiløs enn noe annet.
Jeg tenker ikke: hvorfor skal jeg pynte til jul når pappa er død, jeg tenker: jeg må pynte til jul! Det blir bra! Litt idyll, det vil jeg ha!
Men så orker jeg bare ikke.
I går fikk jeg opp to julestjerner, der arbeidet besto i å skru to skruer i en vegg og plugge i stikkontakten. Pærene funket og alt. Hadde egentlig planlagt å ha gjort det til første desember. Men det var jo helt uoverkommelig.
For meg har sorg og død bestått av akkurat det der. Selv når jeg er forholdsvis glad, orker jeg bare ikke.
Vi får se. Planen er jo fortsatt å pynte til jul. Litt idyll, det er det jeg ønsker meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar