Om fire måneder ligger sneen

Så positivt syn på tilværelsen har jeg. Det føles virkelig som om sommeren er så godt som over og vi skal inn i mørketiden igjen. Og jeg klaaaarer ikke.
Altså, det er blomster på blåbærlyngen enda så hvorfor så svartsynt jeg vet ei.

I morgen skal jeg i begravelse. Til en tante. Og det var jo ikke sånn superoverraskende siden tante var 97 (ikke min direkte tante, alle er "tante" i min familie) men man kan jo savne eldre mennesker også. Jeg og Jendor pleide å gå endel på besøk, og hver gang vi kom inn døra var det nå frytelig lenge siden vi hadde vært der sist, ifølge tante, men man rekker nå bare det man rekker når man har en treåring og kun helgene til rådighet. Jendor var den fineste ungen tante noen gang hadde sett, og det fortalte hun villig vekk til både sine barn og barnebarn, til min lille forskrekkelse.
(Nå sitter jeg i åpent kontorlandskap igjen og har litt problemer med å samle tankene om bloggen.)
Ja hvor var jeg. Død ja. Og da blir det satt inn en dødsannonse, som man jo pleier. Bare at i tantes tilfelle sto ikke de to barna vi alle visste om oppført, men tre. Hæ? Tre barn? Kjell? Og det kunne ikke være en liten en som forlot oss tidlig, for han var gift. Med Eva. Hæ?
Og alle spurte alle om de visste noe, og alle bare nei det MÅ jo være en trykkfeil, for ellers er det jo en underlig måte å informere familien om et nytt familiemedlem på, men man lurer jo. Hvem er denne Kjell?
Både Kjell og Eva visste seg altså å være trykkfeiler, ny annonse og beklagelse fulgte, men da hadde tante hatt et uekte barn i to dager. Jeg vet ikke, det må nesten være en av de verste trykkfeilene man kan sause ihop? Belemre et uskyldig menneske med et uekte og bortadoptert barn? I dødsannonsen?
Jeg vet om noen som var lettere irritert i alle fall.

Jeg er invitert til å prate på en tilstelining der arrangøren er det mennesket jeg misliker mest her i verden. (Synes dere dette var en brå overgang? åpent kontorlandskap osv) Eller på ti på topp listen min ihvertfall. Skjønt jeg tror ikke jeg misliker hele ti mennesker....UANSETT. Liker ikke mennesket, men interessant tema. Tror jeg bar rett og slett sier nei fordi det er nok det som gjør meg gladest. Og ikke som i glad kontra sur, men gladest, som i "det er ikke perfekt for egentlig vil jeg prate om temaet" men det trenger jo ikke være perfekt, bare den beste løsningen. Og på kort varsel blir det uansett vanskelig å få tid.

Over til rammekatastrofer: Brodins har altså kommet med et skambud, det virket jo i starten som de tok dette seriøst men nå må jeg purre og gjerne purre igjen hver eneste gang jeg vil høre fra dem, så så veldig seriøst ivaretatt føler jeg meg ikke. Forsikringsselskapet har heller ikke hørt fra seg, hvilket betyr at det sannsynligvis ikke er noen som jobber med saken min, for hadde det vært det hadde vedkommende kommet på at hun har lovt å ringe meg. Det siste der er verken bra eller dårlig, at hun har lovt å ringe betyr jo at ingen har tenkt å sende meg en mail der det står "OK" og så er vi ferdige med saken. Nei. Vi må prate om saker. Hva nå det er. Men "OK, her er pengene for ødelagte verk" er det garantert ikke. Jeg blir ikke overrasket om jeg får en mail midt i fellesferien med kort svarfrist, for å si det sånn.

Nå får jeg gå opp og snakke med utleieren om å sitte i åpent kontorlandskap når man betaler for eget kontor. Mmmm, konfliktspire, så gøy.

I dette lille innlegget har jeg nok vært inne på de fire som er på ti-på-topp-lista mi. Arrangør, rammemaker, rammemaker, og kollega i åpent kontorlandskap. Det var en rød tråd altså. Har dere sett.
Nei faen, og så tante da. Som ikke er med i den røde tråden. Ok, ikke så sammenhengende likevel. Jaja. Og elegant avslutning klarte jeg heller ikke.

Ingen kommentarer:

Påsken kom, sannelig

Det er påske. Jeg vet at vi har påskepynt en plass, jeg tror også jeg vet hvor. Den har ikke kommet opp på grunn av vannkopper, ikke at det ...