Mh, mh. Fra Harstad.

Jeg er her. Det vil si, jeg er i Harstad, gjelds det som "her"?
Jeg gjør jobben min, som er å lage kunst, og jeg gjør det for åpent galleri, som er uvant. I samme rom som andre kunstnere, det er fint.
I motsetning til de andre går jeg hjem når arbeidsdagen er over (sent) og legger meg.
Jeg er kjedelig. Jeg er såklart også veldig sliten, og myyyye mye bedre enn hva jeg var i yngre år til å godta at sånn er nå jeg da: Jeg trives best med å gå hjem.
Akkurat i kveld kjenner jeg at jeg kanskje kunne gått ut. Men jeg gikk og så en danseforestilling ingen andre skulle gå og se, og så gadd jeg ikke løpe rundt og lete etter dem etterpå, og så måtte jeg FAKTISK vaske håret, så var jeg plutselig hjemme da. Med noen gram dårlig samvittighet og selvbebreidelse som jeg kjenner igjen fra den gang jeg drev med sånt.

Det var en fin danseforestilling. Og det var første gangen på en uke at jeg faktisk brukte det akkrediteringskortet som henger rundt halsen min, til noe. ( Skjemmes, men...jeg vet.)
Den handlet om en mann som ikke kunne danse, og så danset han, for han hadde en svigerdatter som var samtidsdanser.
Fint, var det.

I morgen skal jeg tegne mer, jeg begynner å bli litt lei og sliten nå. Ikke av settingen, men av å tegne, for nå gjør jeg det ni timer om dagen og det er da begrenset hvor artig jeg synes det er. I ettermiddag klokken fem var jeg lei. Da var det enda tre timer og to dager igjen. Men nå har jeg dette akkrediteringskortet da, kanskje jeg skal snike meg ut og bruke det.