Inni meg har jeg et innlegg om syttende mai. Og det rene skjære og skjøre mysterium at dette er den dagen jeg savner pappa mest. Ikke jul, ikke bursdag, ikke dagen han døde, men syttende mai. En dag hverken han eller jeg egentlig hadde noe til overs for eller noe forhold til.
Nå er det verdens tristeste dag.
Men det lange innlegget der, om å hulke når Ja vi elsker spilles opp, det hører ikke lengre hjemme på bloggen. Jeg skrev et innlegg om akkurat det for en stund siden, hvordan mye av det jeg har delt, som jeg fortsatt synes er langt innafor mine egne grenser for hva som blir for privat, har blitt ubehagelig å skrive. Nei, dele mener jeg. Og det er ikke noe galt i det.
Jeg tenker at pappa hadde likt å lese det innlegget. Og så hadde han ledd. Og ringt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar