Er det noe man ikke trenger i livet sitt så er det koftegrupper.

Jeg vet ikke hvor mange samer som leser dette. Er dere samer? Om dere ikke er samer så har dere kanskje paralleller i deres egne sub-grupper. Nå skal jeg skrive om samer.
Jeg er med i et par koftegrupper. Nei, det stemmer, jeg ble kastet ut av den ene, så nå er det bare én. Den jeg ble kastet ut av var det alltid mye krangel i og så påpekte jeg at admin ikke kunne drive å slette innleggene til de hun var uenige med, og vips, så var jeg ute. Og vi kan vel alle være enige i at det er like greit.
I den andre koftegruppa, som nå er den ene, har det vært noen debatter i det siste om andres kofter. Og det er greit. Det er selve poenget, vi er jo kofteinteresserte, vi vil snakke om interessen vår. Men formen har vært sånn: Trådstarter finner et bilde på nett hun lar seg opprøre av, tar en skjermdump, og publiserer det i koftegruppa under overskriften HVEM ER DETTE MENNESKET OG HVA HAR HUN PÅ SEG?!?
Og mange opplever vel ikke det som så greit. Men mange gjør det! Mange tror at når man finner et bilde på nett, er det offentlig og man kan gjøre hva man vil. For eksempel henge ut folk til spott og spe. Så har det blitt forklart, for eksempel av meg, at alle har et ansvar for å forholde seg til lovverket og det sier at man kan ikke publisere bilder av andre uten deres samtykke, og man kan heller ikke ta andres bilder, altså åndsverk, og publisere dem, hverken med eller uten endring. En endring vil for eksempel være å krote ut ansiktet deres.
Og da er folk litt sånn "men alle andre gjør det så da er det greit". 
Og så er det de som lurer på hvorfor det oppleves som hetsende.
Vel, tenker jeg, om jeg hadde brukt hashtaggen #gákti på min instagram, og noen hadde kommentert, "er det et rekonstruksjonsprosjekt dere driver med, jeg har aldri sett en sånn kofte før?", så hadde det opplevdes helt annerledes enn hvis noen da tok en skjermdump av dette bildet, la det ut på en koftegruppe, og så preket for en opphisset menighet om hvor feil denne kofta var. Har man funnet bildet på vedkommendes instagramkonto så er man også istand til å stille de spørsmålene man har direkte til personen, faktisk. Prøv det neste gang, tenker jeg.
Hadde vi, som jeg skrev i koftegruppa, stilt oss opp rundt dette mennesket på kafé og kommentert kofta hennes? Vi må lære oss at for den det gjelder oppleves ikke denne forskjellen som signifikant.

Og hvorfor skriver jeg om dette her, og ikke i koftegruppa? For admn synes vi har diskutert dette nok og stenger trådene. Åpenbart ikke nok, om mange fortsatt vil diskutere, men jeg er faktisk også litt lei. Noe av problematikken ligger jo i et skjevt maktforhold, der noen bor i koftesterke områder og kan spørre tanta si hvordan denne holbien skal sys, mens andre bor i koftesvake områder og må på museet for å finne svar på samme spørsmål. Når de da til slutt står med en ferdig kofte oppleves det nok som litt vanskelig om hun som bare kunne spørre tanta si, ruller med øynene og fråder om munnen når hun får øye på ryggstykket ditt, og henter fjorten andre som gjør det samme.

Problemet er ikke diskusjonen, men formen, og sånn er det alltid. Respekt og samtykke, da kommer man et lengre stykke på vei, tror jeg.


Jeg avslutter med frontstykket fra kofta til min tante Sofie, den hun sydde når hun skulle gifte seg i 1929. Jeg har vært så fantastisk heldig og fått låne den noen dager for å kopiere den. Dette er vel den eneste kofta jeg ville tort å legge ut i koftegruppa, og den er også FEIL! FEIL! for det øverste stykket i holbien har ikke samme farge som bisene i skuldrene. Den fasiten har oppstått etter at denne kofta, og flere like, ble sydd, som en del av en levende tradisjon, men den som roper høyest, har rett. Å ha denne kofta, og se at det valget jeg gjorde da jeg sydde min holbi, basert kun på bilder, var rett, gir meg en trygghet. Jeg burde ikke trenge den tryggheten, men sånn er det. Jeg blir også ubekvem av de frådende øyerullerne.
Det siste man trenger i livet er koftegrupper.