Men jeg har plukket. Og ribbet. Og finhakket. Og det støver når man hakker myrull. Jeg kjenner det i halsen og øynene og i nesa og sier hrrrrk hrrrrk hele tiden.
Håper ikke jeg får en ny og spennende sykdom oppkalt etter meg.
Men jeg klarte faktisk å lage papir. Det ble sprøtt og tynt og er kanskje bare hakket mer egnet til å tegne på enn flatbrød, men det var et papirark. Jeg ble veldig glad da jeg kom på kontoret med et nett fullt av nyplukket myrull og det lå der og åpenbart funket.
Så i dag gikk jeg i gang med å forbedre teknikken men det motsatte skjedde. Ikke mer papirark. Bare klumper med fibre. Jeg vet ikke helt hvorfor, det er kanskje finhakkingen som må ha sviktet, men andre variabler er bindemiddel og koketid. Jeg vet jo faktisk ikke hva jeg driver med.
Klumper kan også bli fint. De må iallefall få tørke og størkne så jeg kan lære noe av de forskjellige bindemidlene. Og hakkegradene. Jeg har en klump som bare er hele myrullfibre med frø og alt. Kanskje det blir fint? Ark ble det ikke. Men noe er det jo likevel.
Jeg har en kompis som hjelper meg litt med internett. Dette var jo noe som ble produsert i Tyskland, men det var på ca 1600tallet og tyskerne var ikke så ivrige på internett da. Så da er det opptrykk av gamle bøker og feltrapporter, og jeg klarer ikke søke engang. Men det klarer Olaf. Jeg har hatt tysk på ungdomsskolen, han har det som morsmål. Den ene varianten er hakket mer egnet enn den andre til å lese vitenskapsrapporter og eksperimentnotater fra 1651.
Så der er jeg hjulpen.
Så nå skal det tørske mens jeg går gjennom Olafs funn, og i morgen får jeg se hvordan gelatin og myrull fungerer sammen, som tørr klump, og ikke som vår haug. Og ja, så har jeg laget støpemasse av noe av den mest finhakka myrullen og forsøkt å lage avtrykk av treverk. Det blir mest spennende.
1 kommentar:
Så kult! Husker jeg plukke myrull som barn og var sikker på at dette var en nyttig ting, men det ble ingenting av det.
Artig og følge prosessen din.
Legg inn en kommentar