Et halvår etter at pappa døde traff jeg en kompis som også hadde mista faren sin, i sykdom. Hun sa at man endrer seg etter noe sånt. Ingen vil noen gang gå med på at de endrer seg, men vi gjør det.
For min del tror jeg at jeg har blitt litt mindre empatisk. Jeg vet ikke om det er en permanent endring, men akkurat nå er jeg iallefall ikke et veldig hjertegodt menneske.
Jeg har vokst opp i et hjem der solidaritet var viktig. Pappa var fagforeningsmann og anarkosyndikalist, det handler om rettighetene man har krav på, men det handler også om å kreve dem i fellesskap. Han var kanskje hakket mer kritisk til en generell medmenneskelig solidaritet utover landegrenser. Innvandrere og sånt, ikke nødvendigvis pappas kampområde nummer én. Mamma derimot, hun tar ordet når hun ser uretter, også i håpløse facebookdebatter der fremmedfiendtlige venner av henne preker til menigheten. Dette har vi råd til, sier hun. Høyt. Og da mener hun både med hjerte og pengbok.
Og sånn har det da blitt for meg, at skepsisen skal ikke komme først, men omtanken.
Den omtanken er for tiden bittebittebitteliten når det kommer til landsmenn eller iallefall vestlige mennesker fra velfungerende sosialdemokratier. Uansett personlig ulykke.
Åh, så du har mista en fot og er alenemor til to autistiske barn og kommunen hjelper ikke mer enn femten timer i uka og pasientreiser har slått seg vrang? Men det står i artikkelen at mor di stiller opp hver dag og kjører dere til behandling! Har du prøvd å ha en toåring som ikke sover når faren din akkurat har dødd og du har kreft og jobben bare er kaos og konflikter og du akkurat har flyttet inn i et hus fra et annet land og vekk fra alle vennene dine og flyttelasset står i en låve i Pasvik og du er selvstendig næringsdrivende og utenfor alle sikkerhetsnett og ingen hjelp å få av noen og du har ansvar for dødsbo og alt? Hæ?
DET mennesket har jeg blitt. Og nå tuller jeg ikke engang.
Litt tror jeg det er fordi de man leser om, det er de som ber om hjelp. Det er ikke noe for meg. Gierddahatta, gierddahatta. De don birget.
Så da får ingen andre lov å heller, uten at hjernen min tolker det som utidig sutring.
Jeg er muligens bittelitt urettferdig der. Men følelsen av at de kan bare klappe igjen er helt reell, uavhengig av den innsikten
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar