Da jeg skulle rydde opp etter frokosten i morgest oppdaget jeg at jeg ikke hadde drukket opp teen min. Jeg drakk den kald, stående ved oppvaskmaskinen. Da jeg var liten var pappa alltid dratt på jobb når jeg sto opp, og det sto en halvtømt tekopp på plassen hans ved bordet. Ofte tok jeg noen slurker. Jeg likte egentlig ikke te uten melk, men det var noe eget når den var kald og søt.
I dag er det tre år siden jeg fant pappa død på gulvet. Selv om det ikke er riktig ord, synes jeg det er urettferdig. At han ikke får se den grå fjorden, lukte at det skal snø, ikke se at sola kommer tilbake, høre småfuglene, oppleve våren når den kommer. At han aldri mer skal få sette båten på fjorden.
Jeg prøver å minne meg på at han fikk alt det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar