Jeg spurte akkurat en kunstnerkompis om han noengang sa nei til oppdrag. Høres kanskje fjernt ut. Men vi sier mye ja. Vi vil ha aktivitet på CV-en, vi vet ikke om akkurat denne kuratoren kanskje er en kommende stjerne, det er for godt betalt til å si nei (veldig sjelden den der), det kan være interessante mennesker der, osv. Det skal ganske mye til før man sier nei, for vi er så redde for dører som stenges. Kanskje mister vi en mulighet, der fjernt i fremtiden, fordi vi sa nei nå. Så vi sier ja.
Jeg tror nesten de eneste gangene jeg har sagt nei er når jeg innser at jeg bare gjør det for pengene. Som egentlig er en veldig bra grunn til å si JA når man jobber med så lite inntekt som oss, men man må passe seg så man ikke får slag også, tenker jeg.
Eller hvis det virker useriøst, men tro meg, det meste innen kunst kan virke ganske useriøst for en som kommer utenifra. Så hvis det virker SKIKKELIG useriøst da. Da er det lett å si nei.
Jeg innser at jeg har blitt litt bedre på å si nei. Jeg sier egentlig nei til akkurat det samme som før, men jeg vurderer det ikke så lenge som jeg gjorde før. Der jeg før vurderte og led valgets kvalmer i ukesvis, sier jeg nå nei bare med en gang. Og det er bra. For alle involverte.
Så skulle jeg ønske at jeg i større grad klarte å si nei til sånt som kræsjer med private ting. Sånt som gjør at jeg går glipp av ting som ikke har med jobben å gjøre, men som er viktig for Livet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg noen gang kommer dit, med denne jobben. Man får være glad for at det er travelt. Og det er jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar