Ikke kall en spade for en spade da for da blir de lei seg

 UNGDOMSprogressive briller altså. Jeg lo høyt rett ut.

Ferdaminne

Fortalte jeg forresten om flybussen i Luleå? Luleå har ingen egen flybuss. Det kan jeg tilgi dem. De har en vanlig rutebuss som drar forbi flyplassen og den kommer opp om du googler flybuss, og om du begynner å skrive flyplass i søkefeltet på ruter på Länstrafikkens hjemmesider kommer Luleå Airport opp automatisk. Så det funker. Og når man ankommer Luleå og skal ta bussen inn til byen så kan jeg også tilgi over en lav sko at de ikke har noe system på plass for å hjelpe forvillede turister med å komme seg av på rett plass. Andre steder sier de jo sånn "Nå kommer vi til Storgata, det er nært Scandic, Fillaveien hotell og Storesmell turisthotell. Neste stopp er..." men her må man vite selv og nullprosents bebreidelse på det. (Ok kanskje ti prosent egentlig.) Men! Når man skal DRA fra Luleå! Da kan man ta samme rutebuss, og da kan man ta den fra Busstasjonen, Shopping eller Smedjegatan var det vel. Busstasjonen føltes som et sikkert kort, rett ved hotellet og det føltes også som minst mulighet for forvirring ang gå på rett buss og finne rett stopp. 

HA

HA 

HA.

"Busstasjonen" er nemlig ikke i dette tilfellet selve Buss-stasjonen. Det kunne man jo trodd. Der man kommer slepende på sin trillekoffert til bussasjonen og begynner å lete etter riktig plattform, som i rutetabellen på nett heter "Läge B" men som ikke samsvarer med plattformer, avgangstavle eller geografi. Heldigvis er man av den nervøse og forsiktige typen og møter opp i god tid og forvirret innser at ifølge alle tavler på busstasjonen så går det ingen flybuss. "Busstasjonen" er nemlig et stopp. Ikke busstasjonen. Hvis dere skjønner. Og det stoppet ligger ikke på bussastsjonen, men bak, over på andre siden av en liten vei.

Der skal man stå. 

Og heldigvis sto det et annet menneske der, under et lite busskur som rett nok var merket "Busstasjonen". Som jo stoppet het. Og heldigvis hadde det mennesket med seg trillekoffert som fikk rett lampe til å lyse opp i mitt på dette tidspunkt forvirrede indre kart. DER skal man stå. Takk til Länstrafikken for den. Altså hva tenkte dere der? 

Jeg har lyst å spørre en gang til i versaler men det er greit. Jeg vil bare si at der kan dere godt tenke om.

Her, nå, ok

Nå er jeg tilbake på atelieret og for første gang siden jeg flyttet inn her, er jeg her uten overhengende timeplan+oppgave. Det har gått veldig i ett med deadlines og forsendelser og oppgaver og lite tid til å bare drive med mitt. Det har vært så mye jobb at jeg ikke har hatt tid til å jobbe.

I dag stuller jeg bare rundt. Jeg har sett litt på ting. Flyttet litt på ting. Laget en kopp kaffe som ble veldig svak. Vært ganske trøtt (etter spysjuka, men det virker som de andre har klart seg TAKKGUD for han på syv sikter så dårlig) og vært litt sånn deilig planløs. Jeg og the Stig tok en tur oppover i etasjene for å lete etter et trillebord. Det er en veldig fin ting med å være her. Det er et svært gammelt sykehus med diverse greier etterlatt, fra ringpermer til mikroskop til operasjonsbord til oppvaskbørster, så er det noe man trenger så er det ofte mulig å finne det. Det blir en slags skattejakt. Nå er jo skattene etter noen måneders vandring i gangene ganske godt kartlagt, men plutselig er det nye ting som er skatter.

Og så er jo alt avklart og vi FÅR LOV, men det kjennes likevel litt hemmelig og ulovlig og vi lister oss rundt. For det blir så mye artigere da. Eller egentlig fordi det er et svært tomt bygg som ser litt sånn postapokalyptisk ut og da blir man stille og forsiktig pr automatikk. Særlig når dørene har en tendens til å gå i smekk bak deg.

Vi fant trillebord og et brett til å ha over kokeplater og plasthansker og en tekanne jeg ombestemte meg på. 

Så vet jeg jo at jeg burde komme igang med litt almenn kunstproduksjon, men man skal ikke undervurdere viktigheten av å ligge brakk. Så det trenger ikke være i dag. 

 

Den kjærligheten familien føler for deg

når du eeeendelig kommer hjem etter å ha vært på farting i månedsvis og nå bare skal være hjemme, og har kofferten full av artige gaver, men

også har med deg en omgang med spysjuka fra familien i Oslo.

blast from the past, and snow from the...flow

Det var veldig, veldig, veldig, VELDIG lenge siden Tanakofta har påpekt at jeg ikke har blogget.

Det har jeg ikke. Hun lurte på om jeg var i Stockholm enda. Det er jeg ikke, jeg har vært noen dager i Oslo for å treffe familie der, men det ble nå litt redusert da ettersom familie hadde spysjuka og halsbetennelse.

Så null poeng for timing. Og nå er jeg hjemme. Snøen har så vidt kommet, men jeg har noen greier på fjellet jeg vil hente før det blir helt borte under snøen, så der var timingen bedre. Jeg rekker det.

I dag måtte jeg egentlig jobbe hardt hele dagen, men jeg har bare jobbet halvhardt for jeg er, som the Stig forutså, på dette tidspunktet bittelitt sliten. Menj eg har skrevet på en tekst som skal inni et australiensk magasin, hei tulleengelsk, og så har jeg startet på det tredje fakturaprogrammet for året, som er tøvete, men de legger jo ned over en lav sko så hva skal man gjøre. 

Og så har jeg fått i oppdrag å handle inn middag til den egne familien som ble helt over gjennomsnitlig glad for at jeg kom hjem, og når blir det fint å bare være her. Tilogmed min og the Stigs planlagte kjærestetur til Berlin, som nå atter en gang er avlyst, er jeg nesten glad for er avlyst, for nå blir det fint å bare være her. I ro.

sthlm

Nå er jeg i Stockholm. Om en halvtime skal jeg gå ned i resepsjonen og møte A og S. Jeg har ikke sett dem på seks år. De er blant mine beste venner. 

Det var veldig rart å komme innover med toget og alt var som før, og om noen hadde bedt meg forklare dem hvordan man tar seg fra t-centralen til Medborgarplatsen hadde jeg ikke helt visst, men når jeg nå vel var på Arlanda gikk det bare tjopp tjopp og jeg visste hele tiden hvor jeg skulle. Det vil si, jeg hadde helt glemt at det fantes en stopp som het Medborgarplatsen så jeg gikk av på Slussen og slepte kofferten min helt fram.

Og så fikk jeg et rom, høyt oppe og med masse bylyder og det blir bare fint. Problemet med rommet i Luleå var vel egentlig at det var helt stille til døren sa boBOOOOM eller noen hostet deg i øret, her er det mere jevnt. Det er lettere. Og jeg vil jo være sammen med Stockholm og da får Stockholm gjerne bråke litt.

I morgen skal jeg dra til den plassen der jeg skal stille ut i sommer, og etterpå skal jeg bare gå rundt og se på Stockholm. Jeg har gjort det allerede, bittelitt, og jeg kjenner ikke umiddelbart at jeg må flytte tilbake hit. Det er fint at Stockholm er her, og det blir fint å være her litt mer, men jeg må ikke  umiddalbart bare bo her som livets eneste alternativ. For jeg hadde glemt hvor slitsomt det er at ingen skjønner hva du sier. Og når man begynner å tenke på svorsk flyter det liksom ikke helt på i normaltilstand for å si det sånn. Såh. Men det er strålende å være her.

Skulle valgt poké bowl

Hva gjør dere da? Jeg jobber jobben, i går tok jeg nok en gang buss fra steder jeg ikke visste hvor var (i Boden) til steder jeg ikke visste hvor var (i Luleå), men bussjåføren spurte om det var ungdomsbillett så jeg gikk i pluss. 

I natt måtte jeg kle på meg og stå opp og be de som hadde en høymælt og veldig nattlig samtale ved inngangsdøra, eller vent, utgangsdøra, for de sto inne, om å være stille, på svensk, men nå har jeg fått byttet rom så i natt håper jeg det blir sovings. 

I dag har jeg ikke tatt buss, men trasket fra hitet til ditet og det er jo det jeg foretrekker, og satt opp verk, og snakket med folk, og lett etter sånt jeg ikke vet hvor er som hyssing og saks og klemmer og det hele, og det er ikke så verst, men etter som jeg har sovet så lite lugger det liksom litt i maskineriet men maskineriet det er meg og jeg gjør nå mitt beste JEG da. 

Jeg har savnet Sverige veldig merker jeg. Sveeeerige, så fin du er. Og Nooooordsverrige herregud du er fin. Det jeg ikke har savnet derimot er å snakke svorsk. Nå tilogmed tenker jeg på svorsk og det er ikke mitt favorittmål så det har jeg hvertfall ikke savnet. Jeg skulle ønske folk skjønte hva jeg sa som jeg skjønner hva de sier, men sånn er det ikke.

I dag var jeg så tidlig ferdig og ikke skulle jeg ta noen buss heller, så jeg rakk å spise middag, og jeg er jo i en by der det burde være mulig å få tak i sushi uten majones, så jeg bare gikk ut av døra på hotellet og gikk til jeg kom til en sushirestaurant som jeg googlet med telefonen og den hadde fått best av alle stjerner i hele Luleå eller hvordan man nå skal formulere det, og jeg inn, og jeg sushi, og jeg som jo var klar for en stille middag i et hjørne mens jeg gikk gjennom noen av bildene jeg har tatt i dag, jeg klarte å velge en rett som ble servert med et helt jævla halvmeters kisrebærtre på palisander, og, jeg tuller ikke, FLYTENDE NITROGEN sermonielt helt i en kanne som boblet og splutret og røyket, og folk aaaaah og ooooh og tok bilder og filmet

og jeg var ikke klar for å deale med det i det hele tatt, jeg ville sitte stille i en krok.  

Jeg måtte ha en øl.

I morgen blir det pizza.

Luleje

Og nå sitter jeg i Luleå og tror egentlig jeg skal være en plass om ca seks minutter men jeg vet ikke hvordan. 

Flyturene gikk greit, det var faktisk skikkelig rart å se Arlanda igjen, tenk at jeg har bodd der, om ikke akkurat på Arlanda da så iallefall en plass som gjorde at jeg var veldig mye på Arlanda, men nå var det å nå flyet til Luleå, jeg hadde presisert at jeg ville ha bilett med lang ventetid på Arlanda men det var blitt borte i kommunikasjonen, men jeg rakk det. Ganske sulten rakk jeg det for nå var det lenge siden jeg hadde spist. Og vel framme i Luleå hadde jeg fått beskjed om å ta buss, ikke taxi, men så viste det seg at det var en time til bussen gikk, og taxi måtte man ha forhåndsbestilt, og da hadde jeg skikkelig ikke spist. Og så var det bare en halvtime til bussen gikk, for jeg skulle visst ta en annen buss, men det er egentlig også lenge, og jeg visste ikke hva stoppen het for selv om jeg hadde fått beskjed om å ta buss var det ingen som hadde sagt hvor jeg skulle gå av, og det er jo esensiell informasjon, men bussjåføren hjalp meg, og nå var jeg skikkelig sulten, og da jeg kom fram til hotellet var det ubemannet og jeg måtte gå til et annet hotell og jeg trasket rundt i Luleå midt på natten i timesvis med rullekoffert med småspiker og var skikkelig sulten.

Ok, kanskje ikke akkurat i timesvis. Og klokka var vel bare ni. Men jeg var skikkelig sulten. Og så fant jeg hotell med resepsjon og måtte traske tilbake i timesvis midt på natten (noen minutter, ni på kvelden) og rommet var ikke veldig rent og jeg er plassert rett ved ytterdøra så hver gang noen går inn eller ut, og det har folk behov for å gjøre HELE TIDEN natten igjennom, sier det beBOOOOOOOM inne hos meg og jeg våkner. Og jeg har vindu ved inngangspartiet og selv om jeg har gardiner så ingen ser inn og lukket vindu står det folk ca 100 cm fra hodet mitt og røyker og prater og det er liksom ikke så beroligende. 

Og jeg hadde følt meg så lur, der på Gardermoen, for jeg kjøpte en flaske vin og tenkte den blir bra å ha på hotellrommet. Mmmm hotell! Men på hotellrommet var glasset på badet så skittent. Og jeg fikk meg ikke til å drikke av flaska. Men! Jeg hadde jo med en kopp fra selveste Ivalo som jeg skulle gi til min niese Unni Vers Unni Bærsj! 

Jeg drakk vin av den. 

Nå må foreldrene vaske gaven før den kan overberæres til baby. 

Nå er det ca seks minutter siden jeg skulle vært en plass men jeg vet ikke hvor. Jeg håper noen får det for seg å ta kontakt og at jeg ikke må ta enda en buss jeg ikke vet hvor går fra, hva heter eller hvor jeg skal av for det er ikke mitt komfortområde. 

Men i det minste er jeg ikke skikkelig sulten for det var ganske ok frokost på hotellet.

Lang dags ferd mot mer normale arbeidsforhold

Ja nå sitter jeg her da og er på farten til Luleå. Da må jeg dra til Oslo og så må jeg dra til Stockholm og så må jeg dra nordover igjen. Jeg har knappest vært i Sverige siden jeg flyttet derifra, det vil si jeg var jo der ca en måned etter at vi dro for å sette opp en utstilling i Västerås (og her må jeg alltid konsentrere meg for mener jeg egentlig Västertorp...? men Västertorp er en stopp på t-banen med to bruktbutikker og et konditori så der var det ikke) og så var jeg og mamma en liten jentetur og så har jeg vært her. 

Og nå når jeg bare har VÆRT der, kommer ting til å roe seg litt og jeg har ikke tusen ting som må avsegstyres samtidig men kanskje tre, og det vet jo alle mennesker at tre ting er overkommelig. Jeg gleder meg også til selve det å være der, men samtidig som jeg er det må jeg skrive og sende inn årets søknader om arbeidsstipend, og de er jo liksom bare årets viktigste jobb. Så det er litt ok om jeg får det til. Altså jeg klarer ikke tulle med det en gang JEG MÅ KLARE DET. For hvis jeg ikke sender inn en søknad står jeg uten årsinntekt til neste år. Og et kan jo være jeg gjør selv om jeg får sendt en søknad, men sjansen for suksess henger jo sammen med om man faktisk får søkt. For å si det sånn. 

Så da må jeg få sitte på hotellrommet med hentemiddag og skrive og redigere bilder og være lur. Men også henge opp ned etter lilletærne og sette sammen 6-7 verk på tre dager samtidig. 

Og når jeg kommer hjem, så er det der sirkusmomentet over. Utstilling oppe, søknader sendt, da skal jeg bare forberede neste utstilling på nyåret, lese tusen søknader, utvikle meg som kunstner og sånne ting. Sånne mer vanlige ting. Ja, og skrive en artikkel for et magasin, det må jeg ikke glemme.

Men overkommelig som sagt. 

Det gleder jeg meg til.

En foreløpig (ord jeg har glemt) men slags analyserende oppsummering

Åkei da. Jeg tror at grunnen til at jeg ble så frustrert over å bli forstyrret hele ferien igjennom var fordi jeg hadde lagt opp til at neida det kom jeg ikke til å bli. Jeg hadde pakket alt klart til forsendelse før jeg dro til Tromsø tilogmed, jeg hadde sagt i fra for over seks måneder siden med påminning for tre måneder siden at frakt er litt utfordrende her nord, jeg hadde sagt ifra at dette er en travel tid og jeg drar til Luleå om kun korteste tid, dato og dato og dato, og jeg hadde sagt at jeg var i Finland akkurat nå og opptatt. 

Det var bare ingen som tok noe av dette til etteretning.  

Så da var det jo bare å fylle skjegget med postkasser. 

 

På en måte koster det meg ingenting å si til en kunsthall at dette går ikke, beklager, det blir for mye stress for meg og det var ikke meningen at jeg skulle ha alt dette arbeidet, jeg trekker meg, men samtidig så heier jeg jo på alle små kunsthaller på fjellhyller og nes og man vil jo ikke være diva.

Bare at akkurat nå hadde det vært fryktelig deilig å ta frem divaen i seg og si 

vettu nei takk. 

I dag har jeg forsøkt å ha vanlig helg men jeg kan liksom ikke standhaftig vente til mandag med å ta tak i ting, så litt kortbeluntet har jeg vært. 

Nuvel.

Tirsdag drar jeg til Luleå og det gleder jeg meg til. Fordi jeg er en tilhenger av et slags nordlig fellesskap, fordi jeg synes de er så trivelige, fordi det blir deilig å ha det huket av så jeg kan ta tak i neste del av programmet med klarere sinn. 

Og også ha litt mer tilstedeværelse i mitt eget sinn. Det gleder jeg meg aller mest til

Ferie dag tre

 Som betyr hjemfart. Vi har hatt det fint. Jeg har fått litt vennligsinnet kjeft for ikke å la arbeidet være igjen hjemme. Dette er mailer jeg har fått som jeg har måttet forholde meg til:

-underskrive kontrakt NÅH

-kollektive forhandlinger rundt dårlige vilkår i kontrakt

-forsikringer fra visingssted om at dårlige vilkår egentlig ikke gjelds

-ny kontrakt med bedre vilkår fra forsikringssted som må undersriver NÅ NÅ NÅ

-svar fra meg om at det tar jeg tidligst mandag

-spørmål fra visningsted rundt frakt: (som jeg sa for to måneder siden eller mer at de måtte begynne å jobbe med) Er flyfrakt greit?

-flyfrakt betyr at jeg må pakke om, (presisert i ny mail) for flyfrakt behandles som stein og betong og ikke kunst

-spørsmål om jeg kan få snekret transportkasser til flyfrakt

-svar fra meg om at da må jeg rekke å regne på mål, ta inn tilbud fra snekkere, få kassene produsert, pakke om og sende mellom den 21 og 26 oktober og det er ganske tight. Særlig når jeg egentlig er ferdigpakket

-et par telefonsamtaler om samme

-mail ut fra meg til snekkere om dette er mulig plis?

-oppfølging av samme

-4 flybiletter jeg må sjekke om stemmer

-4 flybiletter som stemmer som må videresendes til kontakt på visningssted

-en flybilett som må kanselleres

-og når man nå er i gang, litt spørsmål om transport mellom steder i Luleå og Boden. 

-spørsmål om spiker

Men vi har også badet og spist pizza og shoppet på Kukkeli. Men jeg må jo åpebart øve på å ha ferie. Og det gleder jeg meg jo til. Autoreply og out-of-office blir det da.

Ferie

Jeg og familien (den selvlagde) er på ferie i Finland. Det er jo ikke sånn vi pleier å gjøre så nå bare pakket vi oss i bilen og dro. Én natt i Ivalo, en i Saarisälka. Som ble to, for i Saari er det et bittelite badeland og Jendor som har vært uhyre skeptisk til vann syntes det var helt fantastisk så da benytter vi anledningen og bader en dag til. 

Noen andre som benytter anledningen er absolutt alle jeg skal jobbe med fremover som må ha underskrifter og fraktforslag og godkjenninger og planer i DAG, og da tenker jeg faktisk bare at da burde du sendt det for en uke siden. Jeg er på ferie. I hele TRE dager. I utlandet. Uten datamaskin.

Det er ikke så lett å forklare Ivalo eller hvertfall ikke dragningen mot Ivalo, men det er jo et veikryss man bare kjører forbi, eller så stopper man toppen på Alko, så det å ha det som destinasjon er litt forlokkende. Å kjøre FORBI butikkene i Näätamö...herregud da er man jo på vei på ferie! Ivalo er på en måte som Kirkenes, men i innlandet. Masse tomme lokaler men større enn man skulle tro på grunn av omlandet. Ivalo har to store dagligvarebutikker (mye større utvalg enn Kirkenes), tre bruktbutikker hvorav en selger grindvever, og en maskinvarebutikk. Ivalohuset er en sjamanbutikk. Og dett var dett.

Tror jeg. Perfekt sted for shoppingferie. Julegaver til alle på den lokale Lapland Shop!

Saarisälka er et helt rendyrket turiststed, bygd opp rund skisport og badeland, men nå lillebroren til Levi som har mer skisport og større badeland og ikke er så mange flere timer å kjøre, så litt i bakevja, men fortsatt total turist, det er ikke noe lokalbefolkning her, det er en liten landsby av spisesteder, souvernirbutikker, utleieleilgheter og hoteller. Enormt fascinerede. Av litt uklar grunn.

I morgen skal vi kjøre hjem, men vi skal innom Alko og S-Market. Siidamuseet og duodjibutikken på Sajos tok vi på vei hit. 

Og så er det å halvirritert svare på tusen mail når vi kommer hjem. Og så er det å dra til Luleå. 

Jeg har nok fått min kvote av hotellfrokoster når jeg kommer hjem fra den turen. Og da blir det fint å være hjemme en stund.

Fremdrift på stedet hvil

Nå er jeg tilbake på atelier nr 1, det er enormt rotete her, på grunn av alt som ble flyttet og nedstøvet da de la inn ventilasjon, men jeg kjenner at det er nå litt deilig å være inne i byen og ha utsikt mot verden, og ikke der ute på øya med utsikt mot et atrium og andres bakhoder i deres kontorer. Så jeg vil jo ikke si det opp egentlig, men jeg har ikke råd å ha et atelier bare fordi det er nært Joker. Åzånn.

Men jeg har heller ikke tid til å si det opp akkurat nå, og nå kommer snøen, og sommerdekkene er rusta fast i tilhengeren.

 

Så det er ikke noe løsning på noe, men nå sitter jeg iallefall her og har høstferie, det vil si, jeg skriver søknader og har aller nådigst fått en dag fri fra høstferien fra familien for å få det gjort ("Seriøst?") og jeg prøver å få det til å gå strålende, men foreløpig har jeg bare fått sendt inn en søknad, til samene, og det var med feil CV og der fremstiller jeg meg (pga årstallsblindhet) som om jeg allerede har stipend, og da får man ikke noe, så nå har jeg sendt dem en mail og spurt om jeg får trekke deretter endre deretter sende på nytt. Så er det en til, til de andre samene, men den skal sendes over post og da må hvert vedlegg printes og det vet jeg ikke om jeg får tid til så de går kanskje ut i år da. 

Og så er det de norske stipendene, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre med dem men jeg vil si jeg i det minste er i stadiet "godt i gang" og så er det bare å finne tid til å avslutte igangsettelsen, når nå det blir.

Det er travelt og det blir rotete i hodet og i tillegg til å sende søknader med vedlegg som framstiller meg selv som veldig lite trengende, har jeg forsøkt å få et visningssted til å bestille flybilletter til meg på gitte datoer uten å noen steder oppgi datoer. 

Jeg driver og rydder litt på atelieret samtidig, de skjøre store tingene, for jeg skal låne deler av det ut til en kunstner i nød, obs, låne, ikke leie, for man skal hjelpe sine kunstnervenner i nød, så nå får nå Dima jobbe her en stund da og så har jeg litt mindre dårlig samvittighet for stedet selv om det egentlig ikke løser noe som helst. 

Og i morgen drar jeg på høstferie med familien og da er det arbeidsforbud.

Hverdagselektroniske problemer som metafor på livet som går bedre

Jeg henger igjen i Sverige på telefonen uten at noen kan fortelle meg hvorfor. Alt monitært kommer opp i SEK men det er egentlig det eneste praktiske problemet. Til nå. Nå har vi også installert Familiy Link og da får ikke mannen være med i familien siden han bor i Norge. Barnet bor også plutselig i Sverige. Dette har ikke voldsomt sto innvirkning på hverdagen, men vi prøve å avinnstallere family link her for en stund siden sånn at jeg kunne få prøve å flytte hjem. Og elsker ikke dere også når man følger en 68-punkters framgangsmåte listet opp av Google der pkt 67 er "velg land i nedtrekksmenyen" og der er det sannelig ingen nedtrekksmeny, bare SVERIGE med store bokstaver. 

Og fortsatt egentlig ingen krise, men det førte til at vi logget børnus av nettbrettet og avinstallerte hele ham fra google (sånn at mor skulle få komme seg løs av den bindingen og flytte sitt digitale seg hjem) men så husket vi verken brukernavn eller epost og måtte opprette ny epostadresse, og de to beste for hans navn er tatt, og dem er det vi som har tatt men vi kommer ikke inn der lengre for ingen av oss husker hvor vi skrev ned passordet. 

Og nå er vi igang på google igjen, med den tredje adressen, og det har vært litt styr og man sitter med telefon og Family Link og et groskittent nettbrett og venter på koder fra andre enheter og finner på passord og legger inn apper og hodet går i brann for hele tiden står det en overivrig syvåring og fyrer av delvis relaterte spørsmål og helt ikkerelaterte spørsmål og gjenforteller historier fra youtube og man holder på med disse passordene og avkrysningsboksene og gir ungen beskjed om å være stille og det husker han i ca tre sekunder og på andre siden av bordet sitter mannen og prøver å koble seg selv på family link og det gjør han ved å mumle alle alternativene halvhøyt i listeform og så spørre høyt HVILKEN SKAL JEG VELGE og det vet jeg jo ikke jeg ettersom jeg ikke er inne i hodet på den mannen og mumling er en overvurdert kommunikasjonsform, 

og det slår meg at sånn har livet opplevdes noen år, akkurat sånn, det drar fra alle kanter og man har ingen konsentrasjon eller kontroll og det piper i alle enheter og ingenting fungerer som man har blitt forespeilet og man kommer ingen vei, og nå synes jeg ikke det er generelt sånn lengre.

Og det er jo bra.

Men jeg blir likevel irritert på de som ikke har vett til å la meg få jobbe i fred bare noen sekunder for akkurat denne situasjonen akkurat nå er akkurat sånn.

Nå har barnet en ny googlekonto, 

jeg bor fortsatt i Sverige, 

mannen får ikke være med i familien pga geografi, 

nettbrettet legger alt på det innebygde minnet og ikke det svindyre eksterne som vi har kjøpt og lagt inn og er seigt og langsomt, 

og jeg fikk ikke komme inn på min egen blogg for jeg var for ung og det til tross for at jeg hadde byttet bruker 68 ganger og sagt at JEG ER MEG så nå er han som er for ung avinstallert fra denne maskinen og nå håper jeg det ikke har noen ringvirkninger.

Hallaisen

Jeg tenkte jeg bare skulle melde inn til bloggerforeningen at jeg ikke har dødd på konferanse. 

Muligens var det en ganske...eh, spesiell? opplevelse som jeg kommer til å ha med meg en stund, så sånn sett er jeg glad jeg gjennomførte, men ikke nødvendigvis noe jeg kjenner jeg må gjøre så masse. 

Nå skal jeg egentlig ha høstferie, men jeg blir på noe tidspunkt melde inn til famlien at jeg faktisk blir nødt til å jobbe en av dagene, og jeg tror ikke det blir tatt i mot med glede ettersom den andre foreldrepersonligheten ble syk den dagen jeg dro (og holdt tyst om dette for at undertegnede foreldrepersonlighet ikke skulle engste seg unødvendig eller komme hjem) og fortsatt er syk. Timing er cruxet. Sånn at man ikke blir helt Tårnfrid.

Om nå det er mulig å unngå.