øh nøh phøn on fire

Jeg trenger ikke egentlig hjelp altså. Dette er ikke et rop om hjelp. Jeg bare syntes det var et litt artig bilde på SAS-folderen da jeg dro hjem. Hadde litt lyst å ha det som profilbilde på FB men da må jeg nok svare på tusen, eller hvertfall minst tre kommentarer om det er et rop om hjelp. 

Jeg er på kontoret, det var tungt i morrest, men en trombone måtte kjøres med bil og da fikk menneskene også være med og det ble jo en mer behagelig start på dagen. Jeg har en PDF som må gjøres ferdig, container layers som må funke, fargeprofil som må stemme, men nå er den sendt, så i morgen er det mindre stress at jeg skal starte dagen på politikammerset for å få nytt pass og identitetskort. Så skal jeg hjem og henge opp julestjernene. For jeg vet at Jendor blir så glad når han kommer hjem og de plutselig er oppe, og jeg vet også, selv om den varianten ikke er testet, at det er mindre kos å være med meg når jeg balanserer på gardintrapper og krakker og ikke finner kontakter og må tilpasse skjøteledninger og lyspærer og i det hele tatt. Null kos. 

Det er fjorten grader inne på verkstedet, det er for kaldt, men nå er det egentlig der jeg skal jobbe, vi får se til uka om jeg får opp temperaturen, jeg kan ikke flikke så mye mer på disse plakatene, jeg må vente på tilbakemeldinger uansett, jeg må inn på verkstedet. På mandag. Ikke fredag. da er det politi, julestjerner, møte på skjerm med designstudenter. Det kommer kanskje ikke til å føles som verdens mest fortjente fredag. 

Fjorten grader, og i kantina lekker det fra taket, ikke vann, det er et avløpsrør, så litt ekstremt i matsammenheng, det blir ikke forferdelig å være hjemme, men nå må jeg jobbe fram til jul og ikke stulle så mye. Skjerpings, Figenschou.

ich bin da

 Jeg er hjemme! Jeg er fortsatt frisk! Nå er jeg trøtt! Og veldig mett. 

En liten liten ferie hurra, helst en hel, tar det jeg får

I morgen drar jeg til Berlin. (Det vil si, i morgen drar jeg til Oslo, sover der en natt, og så drar jeg til Berlin dagen etterpå, for det har mamma ønsket seg i 75årsgave. Hun skal være med da. Og søstra mi. Hun har ikke ønsket seg at jeg forlater landet)

Det er veldig lenge siden jeg har vært ute og reist, jeg håper jeg husker hvordan man gjør det. Jeg ser i appen min at jeg dro til Oslo i mai og var der en uke, hva gjorde jeg der? Det er mulig jeg og the Stig hadde en liten barnefri ferie, jeg husker nå vagt at vi satt på en veranda og ot vi også reparerte mammas kjøkkenskap. Men egentlig hadde jeg glemt dette. Siste tur før dette var i desember, det var jobb. I vanlige år reiser jeg nesten hver måned. 

Jeg og the Twig skulle også en tur i høstferien, men ettersom det verken går kveldsly eller fly på lørdager lengre så ble det ikke. Og da kan man jo, om man som meg, er tilhenger av jordkloden, juble, juble for mindre flyreising mener jeg, men vi bor på et sted som er langt unna alt, tog finnes ikke, buss er for ekstremister som vil gjøre et poeng utav det, så da blir det fly og da taper lokalsamfunnet, som er avhengig av tilreisende pendlere og turister, SAMT FRAKT,  endel, mye, på at flyruter legges ned og at stedet blir utilgjengelig. Og så blir det vanskeligere å komme seg bort og tilbake også. Det er mer på det personlige plan. Men jeg føler at alle som bor i Arktis fortjener å komme seg bort fra Arktis en gang i blant. 

 

På onsdag kommer jeg tilbake fra Berlin, (det vil di, det gjør jeg egentlig på tirsdag, men jeg må overnatte på flyplasshotell for å nå morgenflyet tilbake til Kirkenes,) og imellomtiden der skal jeg gå i storbygater og se på storbyting og være sammen med min opprinnelige kjernefamilie (den levende delen) og spise mat og drikke øl og også vin og handle ting man ikke får i Arktis OG JULEGAVER HUSK LAG LISTE og gå på gallerier og generelt være bortreist. Det blir fint.

Nå fikk jeg forsåvidt akkurat en melding fra søstera mi om at hun var syk men på bedringens vei, og hvis man nå ser bort fra hvordan søstera mi har det og tenker på meg istedet, så er det jo det der at jeg ikke har imponerende immunforsvar, og har vært syk alle de siste feriene vi har vært sammen på, så det blir jo spennende. Jeg sende en melding til mamma MAMMA DU SITT LAMMI HO PÅ FLYET og mamma var enig, så nå får vi bare se hvordan det går. Om jeg treffer henne samme dag som vi drar burde jeg rekke et par dager før jeg blir slått ut, om jeg overhodet blir det, og vi skal jo bare være der i fire dager så da får jeg uansett en halv ferie. Men alle kan krysse fingre og holde tomler og banke i bordet for en hel.

Det er ikke noe poeng å lete etter tegn på intelligent liv på internett

Eller, jeg mener sosiale medier. Det er masse smart på internett. Jeg er for eksempel ganske glad i the Guardian. Og i det jeg skulle til å skrive det, rykket det en ørliten refleks i meg, "ikke skriv det, da blir det bare masse hyling om at du er en hjernevasket ventreradikal idiot". Jeg har ikke masse hylende menneskeaper på bloggen, så jeg skrev det likevel. Her er det ganske trygt. Og jeg har ikke lyst å bruke dette ordet nok en gang, men, alt er så polarisert. Man kan ikke lengre ha en diskusjon der man kretser om hverandres tema og synspunkter, der det finnes en midten å møtes på, der man tross alt repsekterer andres meninger, og andre, for vi står på hver vår side og rister på hodet over idiotiet på den andre siden.  

Og det kan jo være gøy, for eksempel på Threads, eller Twitter dengang, når en amerikaner kommer med en påstand utfra et utpreget hodet-i-ræva amerikansk ståsted, og noen svarer Were you homeschooled by a pigeon, da ler jeg, men det er også litt sånn tonen blir. Alle vil komme med den der homeschooled by a pigeon, og så blir tonen slem og dum. Man må være smart. Og grei.

Jeg er litt på Reddit, mest på spesifikke forum der man kan få hjelp til å finne layers i Affinity eller invertere et lag i Photoshop, det kan være ganske nyttig. Men formen på Reddit er livsfarlig. Noen stiller et spørsmål, folk svarer, og så stemmer alle svarene opp eller ned. Ideen er vel at det svaret med flest stemmer er det riktigste. Jeg havnet, via forsiden min, inn i en tråd der noen hadde stilt et veldig spesifikt spørsmål om et spesifikt felt innenfor juss. Her visste jeg svaret, for jeg hadde vært i nøyaktig samme situasjon selv, og var kontakt med både myndigheter og juridiske yrkesgrupper for å få min situasjon løst. Så jeg skriver hva svaret er, hvorfor jeg vet det, og hvordan det løste seg. Foreløpig har det svaret -11 stemmer. Minus elleve altså. Jeg er ikke alene om å påpeke at dette er svaret. En person som latterliggjør alle andre og synser friskt om hva lovverket egentlig burde bety, for det virker mest logisk, om man tenker sjæææl, har + 31. Jeg må bare ikke havne utpå på sosiale medier. Jeg mister troen på menneskeheten. Men skal man egentlig HA tro på menneskeheten? Vi får det jo ikke til?

 

Jeg tror ikke jeg hadde troen på menneskeheten da jeg var barn. Voksne virket så tøvete. Men så hadde jeg en periode da jeg var litt sånn nesten voksen ungdom, da alle andre ungdommer var skikkelig teite, da hadde jeg troen på at om man bare klarte å gradere seg til neste klasse, en klasse opp, ung voksen, da ville man havne i gruppe med alle smartingene. De som forsto verden og så de lange linjene. De som sa intelligente ting man bare nesten forsto. (Jeg husker faktisk det konkrete tilfellet da denne klokkertroen begynte å smuldre, og det hadde med et kommentarfelt å gjøre.)

Nå føler jeg at alle er dummere en meg. Det finnes ingen klasse over, som man kommer til å avansere til. Og det er så mistrøstig, for jeg er jo så dum. Det viser seg at det faktisk ikke er noen voksne hjemme. Det er ikke det. 

Nå ble det vanskelig å avslutte dette innlegget i en lett og ledig tone. 

Jeg får trøste meg med at de som virkelig ER smarte, de har det nok verre enn meg, jeg som er vanlig dum og synes alle er dumme. Tenk så ensomt det må være å være normalt intelligent, der oppe på toppen.

Herregud så spennende

I går kveld og i natt har det blåst. 29 i kastene og ellers jevnt hardt. Huset knaket og ristet (faktisk ristet) og nye lyder oppsto. Jeg tror aldri det har blåst så mye etter at vi flyttet inn. Ventilen på Jendors rom blåste opp. Det store treet ved Wesselborgen veltet, men det var jo ganske dødt og landet ikke på veien. Etter en stund kom the Stig opp til meg og Jendor og sa at den ene selja ved postkassestativet hadde blåst over ende. Den lå over veien, så ingen i vår gate kunne komme seg hverken ut eller hjem, hva de nå skulle ut å kjøre etter i dette været. Jeg ringte brannvakta, de var ute og kjørte allerede som de sa, så de kom ganske kjapt med motorsag. Jendor måtte stå opp igjen og så sto vi alle på badet og så på de to fra brannvesenet som kjempet med vind og storselja og motorsag. 

Jeg kjente at jeg ønsket meg bare ett tre til, et til som kunne ramle, da hadde kvelden blitt perfekt. Samtidig bekymret jeg meg litt for taket til drivhuset og trehytta også. Vi var ganske lenge våkne, det ble nesten som fredag så spennende ble det, kanskje vi skulle ta en øl? men det var torsdag og til slutt måtte vi legge oss. Til tider kjente jeg at hele sengen vibrerte og jeg lurte på hvordan alt ville se ut når morgenen kom, det var meldt samme vær hele natta mer eller mindre. 

I morrest så vi at selja ved siden den som knakk i stormen lente seg mistenkelig ukarakteristisk ut over veien. Postkassestativet som av en eller annen grunn er festet med en lang pinne til treet, lente seg også ukarakteristisk ut over veien. Det var liksom blitt dyttet av treet. Denne gangen ringte the Stig brannvakta, og de kom etter en stund. Vi var jo ikke helt sikker på om det var nødvendig, men før var treet rett og nå var det skjevt og skal det først ramle er det vel bedre at det er kontrollert---? tenkte vi. Brannfolka så at treet var knekt ved rota og så var det frem med motorsaga igjen. For en spennende morgen!

Nå lurer jeg på hvem veden tilfaller. Akkurat de tre seljene (en står igjen!) står på kommunal tomt, egentlig nærmest vårt hus men helt klart nærmest oppkjørselen til naboen. Han har imidlertid skog i Pasvik og har vel så han klarer seg. Ikke at det betyr at det ikke er hans ved. Men kanskje han ikke vil ha den. Da tar jeg den. Om ikke noen andre tar den først. Hva er kotyme her?

 

Nå har det løyet betraktelig, det er hardt og glatt. Jeg jobber hjemme, som i går, som var en god del mer produktivt når det gjelder å ha alle filer og printere og alt på samme plass. Jeg innser at jeg står litt fast fordi jeg ikke helt får til det jeg vil i versjon tre av det designprogrammet jeg bruker, jeg er ikke flink nok, men jeg får til det jeg vil i versjon én, som jo i seg selv er et program som kan mye mindre. Og så føler jeg at nå burde jeg lære meg alt dette og gå over til treeren. Og så består dagen av å ikke få til, der jeg før ville endt opp med å gjøre noe annet, som egentlig er en vel så bra løsning i mange tilfeller. Gradienten blir grøtete? Da bytter jeg med et bilde der gradient ikke er så viktig. Sånn, ferdig! Men nå føler jeg at ja nå får jeg lære meg å gjøre gradienten på en annen måte, nå skal jeg lære meg alt dette nye, og så står jeg bare fast. Jeg må ha en annen tilnærming tror jeg. Og kanskje jeg skal få lov å jobbe i versjon én. For den maskininen der den versjonen er innstallert har størst skjerm og det er deilig. 

 

Målet for dagen er med andre ord å finne ut hvordan jeg unngår å gi opp, og hvem vindfellt ved tilfaller. 

 

 

Takk for meg

Det hat vært en middels uproduktiv dag. 

Jeg har jo altså tre datamaskiner. Den ene har jeg liggende på jobb, den har null batterikapasitet og den stilles også null krav til, men man kan både lese mail og sende mail og google, og innimellom er det jo alt man forventer av en datamaskin. Så har jeg den gamle traktoren, den har også ca null batterikapasitet, eller kanskje fem, kommer litt an på hvilken skala man bruker? men lite. Det er imidlertid en ganske kraftig maskin og på den ligger alt jeg behøver av bilder og filer. Den stilles det større krav til og den leverer stort sett. Derimot kan den ikke laste ned den nyeste versjonen av det designprogrammet jeg bruker, og det er egentlig ok, jeg kan bruke en eldre versjon, men den nye er bedre, MENDETGÅRBRA. Imidlertid er den ganske tung. Og så har jeg den nye, lille, og den har både batterikapasitet og litt kraft og har den nyeste versjonen av det designprogrammet jeg bruker. Imidlertid snakker ikke den nye og den gamle versjonen sammen, så om jeg åpner filer på den lille maskinen kan traktoren ikke lengre lese dem etterpå. Juhu. 

I dag hadde jeg den lille maskinen med på jobb, for jeg ville bruke det nyeste designprogrammet. Og så hadde jeg voksenkameraet, og stativ, for jeg måtte ta noen nye bilder av noen bilder som skal inn i det der designprogrammet. 

Jeg har murvegger overalt og ingen oppslagstavler i rett størrelse, så når jeg skal ta bilder må jeg ta bilder med papiret liggende på et bord, og det er ikke ideelt med det kunstige lyset jeg bruker, og stativet viste seg å ikke være høyt nok til at kamerate kunne ta bilder ovenifra. Til slutt fikk jeg stablet opp et oppsett, men jeg klarte ikke helt å se hva jeg gjorde, for jeg nådde ikke helt opp til kameraet. Da jeg skulle overføre bildene til datamaskinen fra kameraet, innså jeg at javisst, nye macer takler jo ikke USB. Såklart. Jeg må ha en liten overgangskabel. Den ligger hjemme. Dermed måtte jeg overføre bildene til den gamle, lille maskinen som alltid ligger på jobb, men den var for gammel til å kunne laste ned driverne til kameraet. Så den kjente ikke igjen kameraet. Jeg måtte da bruke hatprogrammet over alle programmer jeg hater, bildeprogrammet til Mac. Og overføre bildene derfra til en mappe. Derfra til en sky. Og så hente ned bildene fra skyen på den nye lille maskinen.

Bildet hadde grønnskjær og så helt annerledes ut en alle andre bilder i dokumentet. Jeg prøvde å justere det, men, men, nevnte jeg at dette er en nyere versjon av det designprogrammet jeg bruker? Jeg kan ikke helt med det. Det er veldig oppdatert. Når jeg forsøker å justere bildet blir alle bildene på hele oppslaget justert. Jeg vil ikke det. Jeg vet ikke hvor lang tid jeg brukte på dette. Jeg spurte internett men internett skjønte ikke problemet. Jeg la ut samme sprøsmål på reddit og fikk et aver jeg ikke skjønte. Til slutt måtte jeg åpne den andre lille maskinen, åpne bildet i den ganle versjonen av designprogrammet, justere, lagre, legge i sky, åpne den nye lille maskinen, oppdatere lenker i designprogrammet...

og sånn har jeg holdt på. Dette går jo ikke.  Jeg har i løpet av hele dagen i dag fått lagt inn ett bilde i et dokument. Deretter har jeg slettet det. For det var grønt. 

Nå går jeg hjem. 

Perspektivet

Nå er jeg på jobb, men ikke helt fornøyd, for i går begynte det å renne sånn av øynene og det har bare fortsatt. De er røde og tørre og hovne. Det eneste middelet jeg føler jeg har i verktøykassa er å ha på de nye databrillene mens jeg holder på på datamaskinen, men de fungerer egentlig ikke optimalt til det bruk. Jeg vet ikke helt om det er skjermbruk som er problemet heller, Jendor har vært endel hos en venn som har hund, det kan rett og slett være det. 

Og jeg sitter i trekken fra vinduet som jeg hadde glemt var her om vinteren. Jeg husker vinduet, det er her året rundt, trekken er sesongsbetinget.

Og jeg innser at jeg bør kanskje ta ansvar og ringe optikeren og si at dette med brillene er jeg ikke så fornøyd med. Blærgh, ansvar.

Frisk, men måtelig fornøyd. Med både briller og øyne og medfølgende arbeidskapasitet. 

Jeg har brukt uhorvelige timer på internett mens jeg var syk, for det første er det jo facebook, som ikke er så gøy som det var, for det andre er det jo threads, som gjør at jeg mister troen på menneskeheten, om jeg nå noen gang har hatt den, og så er det Reddit som tildels kan fungere om man for eksempel bare vil vite spesifikke ting om oppdateringene til Affinity eller Tahoe, men menneskehetens beste, de legger ikke ut meningene side verken her eller der på internett. Håper jeg. Inderlig. 

Jeg flagrer forbi endel sånne reiselivsforum, og innser at toppen av kos og eksotisk livsglede, det er for mange her jeg bor. Nordlys og små byer under et teppe av snø. Glitrende lys i vintermørket. Mørke fjorder. Det ser jo koselig ut på bildene, jeg kan et lite øyeblikk la meg rive med. Eller, jeg skjønner jo det. Men selv synes jeg at alt dette, i bunn og grunn, det er så kjedelig. Synes thailendere at lange laguner med azurblått hav og ragende steinklipper er kjedelig? Jeg får meg liksom ikke til å tro det. Men vinter og husbankhus med sokkel, og sur vind og handle på rema, ski i helga, vinterklær og brodder, opplyst av julelys eller ikke, så er det bare kjedelig. Særlig husbankhusene. Husbankhus med sokkeletasje er for meg selve essensen av kjedelige Norge. Estetisk sett. Følelsesmessig sett. Følt. 

Kanskje man skal prøve å se ting litt utenfra, prøve å henge seg på opplevelsen utenfra, av noe koselig og helt spesielt. Gud for en spennende trekk jeg sitter i! 

Åååå, kaldt! Ullteppe, koselig!

Folk har begynt å henge opp julelysene ute, det synes jeg faktisk er koselig. Litt tidlig kanskje, men i nord går lysene på når sola går ned. Jeg sier på, ikke opp, for mange lar dem bare henge hele året, det er ganske mye lys man har. Man må jo selv ta ansvar for å holde mørket stangen. Men også dette synes jeg er litt halvkjedelig. Juhu, utelys. Juhu, mørket. 

Juhu, ihvertfall, jeg får sette i gang med arbeidsuken! Det har jeg jo sett fram til. Jeg henger litt etter nå. 

Spennende!

Som en gave

Jaja. Da var det den ellevte dagen hjemme med syk kropp og slapt hode, og det er jo akkurat som før. Trodde jeg hadde begynt med noe nytt, tre dager, ferdig. I går var jeg bedre, var tilogmed med på foreldresamtale på skolen OG lagde middag (satt frosenpizza i ovnen) men etter det var jeg utslitt og fikk bare til å ligge på sofaen. Hadde bestemt meg for at foreldresamtale+pizza betydde at i dag var jeg frisk, men at jeg skulle jobbe hjemme og bare ta denne dagen som en gave (uten ironisk distanse til ordvalget), sjekke den nye versjonen av Affinity, fikse noen gradienter, kanskje gå en tur, men nå føles denne dagen overhodet ikke som en gave og den starter iallefall på sofaen. Jeg skal også på konsert og se barnet spille på sin trekkbasun i kveld, så jeg skal spare all energi til det og ikke kaste den bort på å gå tur. Hahaha gå tur. Det er ikke særlig aktuelt akkurat nå. Men plutselig kan man jo bli bedre! Som ved et trylleslag!

Jeg er litt lei, men det er vel lov. 

Herregud jeg er lei. Men snart blir det bra.

HALLO!

I dag begynner jeg å bli bedre! I går var jeg helt tøvete dårlig, men den niende dagen på sofaen ser ut til å bli mindre ubehagelig enn den åttende. Kanskje fordi the Stig kjøpte en Troika til meg i går. Jeg ville ha Troika og et grønt eple, men det siste hadde de ikke. Jeg tåler verken marsipan eller epler, men når jeg er helt baklengs forkjølet, merker jeg ikke så mye til det. Mmmmm Troika. Hvor ble det av Troikaens mindre bemidlede søskenbarn, Monolitt, forresten?

Nå er det ganske fint lys, men jeg skal ikke ut å gå. I morgen kanskje.  

Snnnrrrrrk

Noen egentlig bedring kan jeg vel ikke rapportere om. Skjønt jeg HAR jobbet i dag, men det var fordi jeg allerede hadde utsatt et møte to ganger, og så ringte det en ressurs fra min omgangskrets for å hjelpe meg med noe jeg har stått fast med, og da sier man jo ikke hosthosthost. Som jeg jo sier i mindre grad nå enn før, ifølge han som prøver å stjele dyna mi om natta. Derimot er jeg tett i bihulene, men der har man jo nestespray. 

Noen egentlig rapportering kan jeg heller ikke by på, jeg har ligget på en sofa syv dager i strekk, det er ikke så mye å skrive om. Men snart. Da blir jeg frisk, og så kan jeg rapportere fra det enormt spennende livet på kontoret. 

 

 

Godt eller ganning

Nå sitter jeg i mørket og gjemmer meg i mitt eget hus. The Twig og the Stig har dratt avgårde på klassens halloweenfest (mange av jentene var kjempesure for det skulle være felles fest og de ikke fikk klikke seg sammen i små grupper og feire sammen uten de andre- it begins) og egentlig er jeg frivillig på festen men the Stig har overtatt min frivillighet og jeg har fått på barnet gangsterkostymet, sendt ham ut døra, og så har jeg slukket alle lys, låst døra og trukket meg tilbake. Jeg orker ikke springe ut og levere ut godter. Men the Twig har påpekt det ubalanserte i å ikke gi UT godter når har går rundt og sameler INN godter, så det er innkjøpt og helt i skål, og the Stig tar seg av den delen av kvelden også når han bare kommer hjem.  

 

The Twig er altså mafiaboss/ gangster i år, det er en kvitskjorte, en dressjakke, en svart hatt og et slips. Silketørkle i dresslomma. SÅ mye lettere enn bunnlevende sjødyr. Han har laget seg ei hagle av papp, pinner og tape selv. Og to supermagneter sånn at han kan knekke den. Den er helt super. Og så hadde han lenge et metallrør, som åpenbarte har vært brukt til å slå noe hardt med, men det ble for mange elementer å skulle bestyre, han må jo ha med bøtte også.

Vi var ganske uenige i om cherrox egentlig var rett skotøy til kostymet, men ifølge the Twig er de jo helt svarte så det passer bedre enn skoene som har et islett av lilla. Og om mafiabosser egentlig går med reflex, men det gjør de. Ikke refleksvest, den er grei. Men refleks, det bruker de i mafiaen også.

 

Jeg ville egentlig på hytta i helga men så lenge formen er som den er så blir det nok ikke det. Jaja. 

Øl i kveld (fri for rødvin! ånei!) og det hjelper jo på masse.  

Hosthosthosthosthost

Jeg er fortsatt syk. I morrest hosta jeg sånn at sønnen sto opp en time før han måtte, han gadd ikke mer. Jeg synes bare middels synd i ham, han kunne jo bare sovet i sin egen seng istedetfor min. 

Egentlig går det helt fint, det kræsjer ikke med noe og lager ingen kriser at jeg er syk. Har gått glipp av et par avtaler, ingenting meidzjør. Som vanlig ser jeg etter et par dager ut som tante Sigrid, hun som hadde parykk. Håret mitt liksom bare tover seg sammen til en klump, sånn som hennes litt rotete, glinsende parykk. Som hun alltid hadde litt lavt nede i panna. 

I går hadde jeg vondt i hodet hele dagen, ingenting hjalp, det er ofte når jeg blir stiv i nakken det blir sånn, så jeg prøvde å tøye litt, men det hjelper jo liksom ikke med litt når man har dritvondt i hodet, så jeg måtte ta i, og klarte å ta så hardt i at jeg forstrakk noe, så nå kan jeg ikke se til venstre. I det hele tatt. Syk, parykkimitator og høyrevridd.  

Jeg fortalte the Twig om nakken da han kom hjem, det er jo åpenbart at noe er galt, så jeg forklarte, og da the Stig kom hjem måtte jeg gjenta, og da kom the Twig løpende for å sette seg ved siden av meg mens jeg fortalte sånn at han kunne se ansiktutrykket til the Stig. Haha.  

Det er jo helt normalt både å strekke nakken og vrikke foten og ramle i trappa, men hver gang jeg gjør det oppfører the Stig seg som om jeg burde vært innelåst. 

Sitat: Æ har ikke vært åtte tima på jobb engang å så klar du det her! 

Jeg tror faktisk den gangen han var mest opprørt var den gangen vi studerte i Bergen, og SAS rotet bort kofferten min da jeg skulle hjem på sommerferie sånn at jeg måtte gå i det jeg fant av gamle klær hjemme, han kom hjem et par dager etter meg og bare Æ e borte i to daga og så klær du dæ som Pippi Langstrømpe! Haha. 

 

Ok, da skal jeg fortsette å gjøre ingenting. Jeg er ikke så god til å se på serier, hodet henger ikke helt med. Jeg pleier ofte å se ting jeg har sett før når jeg er syk, men jeg kan jo ikke se Tremé for tredje gang.  

Kankje lese en bok jeg har lest før da. Jeg har jo et helt bibliotek fullt.  

Hosthost

I dag er jeg syk. Det var ikke så fryktelig lenge siden sist. Det er litt kjedelig. Men! Jeg har Symptom! Jeg har dritvondt i halsen. Det er altså ikke enda en sånn mystisk syk-men-ikke-syk. Det er SYK. Og det er jo en slags...oppgradering. Eller er det det? Ikke så gøy å ha så vondt i halsen at man ikke klarer å ligge. 

Ettersom jeg er syk, har jeg brukt jeg vet ikke hvor lang tid på å ligge i sengen og scrolle facbook, lenge i hvertfall, det var mørkt da jeg startet og lyst da jeg ga meg, og på all den tid dukket det opp tre innlegg fra venner. En som lette etter et sted å bo. En som takket for alle bursdagshilsninger. Og en som faktisk delte et bilde fra dagen. Resten var grupper facebook foreslår jeg blir med i, noen få grupper jeg faktisk er med i, kjendiser facebook synes jeg skal følge, sånne der reddit-fabler av ymse slag, oppslag fra diverse lokalaviser Norge på langs ettersom jeg ikke har delt bosted med facebook, og reklame. Reklame og svindelreklame med AI-bilder. Tre venner, det var alt. Jeg savner da facebook var gøy og man holdt kontakten med folk man hadde flyttet fra. Beekeeping in Wisconsin og Worldwide Slingers blir på ingen måte det samme. 

Det er bare to grunner til at man er der: gammel vane (scrollingen) og fordi det er der man finner info om arrangementer. Og det er bare den siste grunnen som får meg til å bli. Jeg skulle ønske noen kunne finne opp facebook, da hadde jeg blitt med. Fleisblook, I'm coming!

 

Nå skal jeg vel kanskje prøve å se litt serier eller noe sånt, det må bli på appleTV for det er den eneste strømmetjenesten vi har (av 2) som jeg husker passordet til. Det føles som for mye styr å skulle finne ut av det med Netflix. Som vanlig når jeg er syk får jeg sånn enorm kjøpetrang, så muligens det blir litt internettshopping også. Haha. Som om. Jeg gir alltid opp etter fem sekunder.    

 

I morgen har jeg et morgenmøte på skjerm, får se hva det blir til, må vel i det minste ha stemme om det skal gjennomføres. 

 

Nu: sofa.  

Farvel, Bunnlevende Sjødyr.

Som en ekte blogger blogger jeg ikke i helgene. Aner ikke hvorfor i grunnen. Det er hverdagen som er mitt lerret, ser det ut til. 

Men om jeg skal kjøre en kjapp rapport fra helgen så den sånn ut: fårikål, stillesitting, vin, totale sammenbrudd over at halloweenkostymet ikke ble som tenkt, uten at det egentlig var tenkt (dette var ikke meg), sammenpusling av halloweenkostyme som familieprosjekt etter at sammenbruddet var over, snøballkrig på verandaen, se serier på kvelden. Det var vel det. Jo, vi bakte boller. Fra bollepose, så suverene er vi heller ikke.

Og kan jeg få påpeke hvor mye enklere det er når barnet vil være gangster/mafiaboss og ikke lengre Bunnlevende Sjødyr eller Orkidékneler? Litt kjedeligere så klart, men ærlig talt, livet er så mye mer problemfritt når man ikke må kaste sammen en pterkodaktyl på 2 timer en kveld. Selv om den ble ganske bra. Og jeg har verdens søteste bilde av en pterodaktyl på tripptrappstolen sin som sitter og spiser brødskiver til kvelds. Neste morgen måtte vi ta ned vingene litt for pterodaktylen hadde problemer med å få på seg bobledressen. 

I år skal det være halloweenfest i klassen, jeg er i arrangementskomitteen, og skal også lage gelé, hurra, jeg deltar, så da skal de være litt på fest først og så skal de ta knask eller knep/godt eller ganning-runden etterpå. Det skaper jo det problemet som man støter på forholdsvis ofte i arktis: ute- eller inneklær? Hvor mafiabossete er man egentlig med en koselig hjemmestrikka genser fra tante Hanne under dressjakka, og lue under hatten? Klarer man skyte med knallpistolen med votter på?

Se, det må vi løse.   

 

Nå gnurer jeg videre på plakatprosjektet mitt, det er fortsatt ganske gøy, jeg er vel der at grunnlaget er lagt mens store endringer fortsatt er mulig, og også der at jeg innser at sånn blir det nå. Muligens ikke et mesterverk, men noe jeg står for. Mesterverk, det er ganske sjeldne greier.  

Mandag derimot, ganske vanlig. Vi gnurer videre.

Tekno

Det regner. Snøen er borte, alt er grått igjen. Jeg var på kofteworkshop i anledning samsik språkuke i går, det er 300 meter fra huset mitt og jeg ble kjørt hjem fordi det var så glatt. Is overalt. Jeg hater glatt. Og nå er vi igang. 

Det er ikke sant at det regner, akkurat nå er det opphold, det skal regne i dag så vi tok bilen til jobb, det føles som juks for jeg KUNNE jo ha gått. Det er vanskelig å finne en måte å roe ned aktiviteten på (doctor's orders) når det å ikke gå alltid føles som juks.

Jeg føler også at kontornaboen min jukser litt. De har hengt opp overvåkningskamera i gangen, jeg setter egentlig ikke særlig pris på å bli filmet når jeg kommer og går eller bare skal ha meg en kaffe eller gå til lunsj, samtidig, hva gjør det? Jeg liker det ikke og lovlig er det ikke (ingen skilt, og neppe lov å overvåke fellesarealer) men det skader meg ikke. Jeg burde bare latt det fare. Takk for den ekstra sikkerheten. Jeg skjønner det heller ikke, de lar ytterdøra borte i gangen stå konstant åpen (ikke ulåst, åpen, holdt åpen med betongkloss) så det blir dritkaldt til alle, for de kan jo ikke forventes å åpne døra når de skal gjennom den, de er jo håndtverkere, men overvåkningskamera, det er logisk. Det er mulig verken Mental Helse eller Rus i Omsorg borte i gangen setter pris på det. Det er mulig det er det at de akkurat har flyttet inn som er anledningen til at kameraet kom opp. 

Jeg synes ofte det er så vanskelig å forsvare seg selv. Det blir kaldt når en ytterdør alltid står åpen. Det er ikke lov å filme folk uten å varsle, det er ikke lov å filme fellesarealer. Er det gyldige argumenter? På en måte ja, på en måte nei. 

Jeg har mer problemer med teknologi, også min egen teknologi gjør livet vanskelig. Jeg printer, et dokument jeg har printet før, med samme printer, fra samme program, denne gangen påstår den ikke plutselig at den ikke er tilkoblet, den printer ut plakaten med tekst fra det ungarske dysleksiforbundets årsmøte. Det er ikke teksten jeg ser på skjermen. Det er teksten jeg får ut på papiret. Hvordan får den det til? Hvordan?

Og det snør

Det snør. Det snør på den måten at det legger seg på bakken og alt blir hvitt. Det lysner ikke helt, det er for overskyet og nå kommer vinteren. 

Først skal nok høsten komme tilbake i et par vendinger, snøen skal bli borte det skal bli tristere og gråere enn det var før, så kommer snøen for å bli. Så blir solen borte. Da henger vi opp utelysene, det som heter julelys lengre sør, men her henger sammen med mørketiden.

Men akkurat nå snør det bare, og alt blir hvitt. 

Jeg gruer meg til dette helt fra det tidspunktet når snøen smelter. Og når det kommer synes jeg aldri det er så ille. Sånn sett er sommeren verst, jeg gruer meg, vinteren bedre, jeg gleder meg. 

I morrest kledde jeg på meg som om det skulle være tyve minus, ullongs, ullbukser, boblejakke, ullgenser. Skjerf, lue og votter. Det var jo helt unødvendig, det var knapt minusgrader . Men man kommer liksom litt ut av det. 

I ettermiddag er det kofteworkshop på museet, jeg skal gå, men jeg tar ikke med noe kofte, jeg har jo planlagt to nye siden...våren vel. Ikke begynt. Begynner ikke nå heller, kommer aldri til å sy kofte under koftepolitiets overoppsyn, men jeg tar med en ládjogáhpir og syr videre på den. Jeg har lovt stesøstra en, men har bare gjort ferdig hornet. Det er en bra anledning til å komme videre. 

Og så kanskje komme igang med kofte? Hjemme? Det er bare det at jeg tror jeg må legge ut mønsteret litt, pga tjukk, og alle sånne ekstra momenter før man kommer igang butter imot. 

I går skulle jeg hjem og gjøre gigantiske steg videre i prosjekt Stedsspesifikk antropogeografisk science fiction basert på Tanner, uttrykt som kistertykk, etter det litt pussige morgenmøtet, men jeg har jo en sånn søvnhygieneplan jeg følger, så jeg var rett og slett for trøtt. Jeg skal jo altså stå opp om jeg ikke har sovnet i løpet av ett kvarter, som gjør at jeg sjelden sover mer enn fem timer pr natt, kanskje seks, og nå holder jeg på å dø. Det har også blitt sånn at etter halv ett gidder jeg stort sett ikke stå opp mer, eller klarer er vel kanskje mer riktig uttrykk, så da blir jeg uansett liggende i senga i mer enn et kvarter. Hele greia er egentlig enormt stressende, kvelden og natten blir oppdelt i kvarter jeg ikke rekker å sovne på. Hvis for eksempel the Stig begynner å snorke vet jeg at nå går det fem minutter på å snu det mennesket og får ham til å sove stille, da er det bare ti minutter igjen, det er ikke nok tid til å sovne på, så om ti minutter må jeg stå opp IGJEN. Jeg har heller ikke noe info om hvor lenge jeg skal holde på, så det må jeg si, råd fra spesifikke unevnte deler av helsevesnet, uten oppfølging, er egentlig uten verdi. 

Det eneste jeg klarte å gjøre i går var å printe, og ikke sånn komplisert printing der jeg selv klipper til A3 fra gammel papirrull og derefter limer sammen til A2, mer sånn putt A3papir i maskinen og trykk på print, få ferdig resultat. Og hele tiden holdt jeg på å sovne. Til slutt måtte jeg bare komme meg ut å gå, jeg hadde ingenting å by på og hver gang jeg satt meg ned ville jeg bare sove. 

Gjett om jeg fikk sove til kvelden da? Nei. For sånn er det å ha problemer med sovingen, det handler ikke om å ikke være trøtt, det handler om å ikke få sove. Det var bare å stå opp etter ett kvarter. Og så GADD jeg ikke stå opp etter det, og jeg vet ikke når jeg sovnet, men sikkert ikke så lenge før midnatt, og kroppen er så mye mer uthvilt når den har ligget i en seng en når den farter rundt i huset natterstid. 

 

Så nå sitter jeg på jobben med disse ferdige printene, takk til trøttesilje for dem, og skal finlese litt tekst, mens det snør utfor vinduene, og jeg ikke sovner. 

Bydag

I dag pakket jeg sekken og ruslet ned til byen for presentere et arbeid for noen. Jeg blir alltid litt oppløftet av sånne avbrekk i arbeidsuken. Jeg hadde på forhånd spurt hvilket språk det skulle være på ettersom det er en internasjonal gjeng, og fikk at de jobbet med å få inn norsk som arbeidsspråk og at det skulle være på norsk. Jeg har jo ingen problemer med å snakke engelsk, men jeg liker også at norsk kan snakkes når man er i Norge. Og jeg skulle tilogmed få et honorar for presentasjonen, som er bra fordi det er en prinsipiell anerkjennelse av at kunstneren, som kunstverdnen lever av, ofte er den eneste i rommet som ikke har betalt når kunstnerens arbeid presenteres.  

Det ble jeg litt imponert av. 

Så ble det en litt pussig presentasjon for et stykke uti skjønte jeg at minst en person var sur fordi det var på norsk. Og en annen person satt på mobilen, sikkert av samme grunn. Og jeg kan jo som sagt snakke engelsk, men da foretrekker jeg å være litt forberedt om det er mye faguttrykk, og gjett om det er litt faguttrykk når man skal presentere en antropogeografisk studie fra Petsamo sammenlignet med en skattematrikkel fra 1700, i form av kistetrykk.

Men det går nå greit det også. Eller det går.

 

Nå har jeg ruslet hjem i finværet, men jeg burde jo gått innom et bakeri og kjøpt noe, når jeg nå først er i handelsstrøk mener jeg, og planlagt det hadde jeg og. Jeg fikk levert et par bøker til biblioteket i det minste. Fikk ikke åpna døra til meråpnet bibliotek med bibliotekskortet mitt, får vel gå innom en dag og spørre hva jeg gjør feil. Eller hva som er feil, det er ikke alltid det er meg.  

 

Nå skal jeg kanskje printe litt. Kanskje gå en tur i finværet. Kanskje finne på noe annet.  

Fredag

I dag jobber jeg jobben på jobben, ikke i hjemmet. Det er litt for å få fredagsfølelsen, litt fordi jeg jo har valgt å skrive en tekst ved å klippe ut setninger fra en annen tekst, printe dem ut, skjære dem fra hverandre, og legge dem utover alle bord jeg kan få tak i. Jeg kjenner veldig på at dette ikke er den lettesete måte å skrive bok på. 

Nå ser jeg litt på den teksten som ligger ferdig i plakatform på datamaksinen, litt på de setningene som ligger utover alle bord. 

I går var det et meme som poppet fram i hjernen titt og ofte, det er det der "Rage against the machine? I'm pretty sure it was a printer" for dere vet når man har printet syv sider og på den åttende så bare det går ikke å printe, den er ikke tilkoblet. Den er tilkoblet. Den er fortsatt like tilkoblet som da side 7 kom pent og fint ut på brettet. Sukk. Styra sikkert en time med det. Men tilslutt hadde jeg ni pent sammenlimte A2 plakater fra A3printeren.

Nå kunne jeg jo tatt printeren med på jobb men ser for meg muligheter for sånn der deilig hjemmekontor med litt rage against the machine om jeg lar den stå hjemme.  

Jeg har også benyttet meg av museumstjenesten "Ha en venn som jobber på museet" for å få enten G eller C til å sjekke i den trykte utgaven av Fennia 49, der Antropogeografiska studier inom Petsamo-området er publisert, om det skal være á som i samisk ortografi, altså at teksten er feilskannet (det står tross alt en god del om pinner, rysska pinnar, skridpinnar, pinnarnas gamla regim der jeg nok tror originalen omtaler finner) eller om det skal være ȧ, altså en for meg ukjent form, som er det det står. Jeg har regnet med det er feil og rettet alle ȧ til á.

Det skal være ȧ. 

Og jeg burde jo skjønt det, á er nordsamsisk, her kommer den nordsamiske kulturimperialismen snikende inn uten at man merker det selv engang, men det er i det hele tatt mye ukjent ortografi i teksten. Jeg kjenner ikke skoltesamisk så godt, jeg vet ikke når de har hatt sine skriftlige reformer og når ting har blitt satt. Ingen av a-ene jeg har bala med her er i det skoltesamiske alfabetet i dag ihvertfall. Jeg vil på en måte ikke at teksten skal kunne tidsbestemmes, så om jeg bruker en a som bare var i bruk før 1936 er det jo litt avslørende- for de kanskje 300 stykkene som snakker skolt men som nok neppe ser prosjektet fordi de bor langt inni Finland. 

Muligens ikke så mye å bekymre seg for. Så lenge á går ut. 

Men man blir jo nyskjerrig. 

Nå håper jeg det er vafler i lunsjen, det er det ofte på fredager, samtidig er han som pleier å lage dem på ferie, og da har det i hovedsak gått ut ved lignende anledninger- men man kan leve i håpet. 

Nå går jeg med håpet mitt til kantina. 

God fredag!

Jobbelijobb

I dag sludder det og heldigvis hadde jeg bestemt meg allerede i går for å ha hjemmekontor så jeg slipper å dra legemet gjennom det sure sneværet. Jeg har jo så fint oppsett hjemme med alt jeg trenger, nesten, minus noen essensielle ting, men jeg har printer, som riktignok kan fraktes ganske lett med bilen til atelieret, men hjemmekontor. Mmmm. Jeg øver meg på å ikke ha dårlig samvittighet for idiotiske ting. Hjemmekontor. Mmmmm. Det er bra, jeg er glad. Øve øve øve. 

Jeg har benyttet anledningen til å ta en dusj, det å vaske håret (tørke egentlig) er jo nærmest en heldagsøvelse og passer bra til hjemmekontorering. Nå er baderomsvifta også gått i stykker. Alt vi har er litt ødelagt. Ny var den og. Men han som installerte den er konkurs og han som solgte den til han som installerte den er også konkurs. 

Det er liksom bare den koppen som holder viftebladet fast i den sylinderen som går rundt som har en liten sprekk, men det gjør at viftebladet farer ut i rommet på jakt etter nærmeste myke eller harde kroppsdeler når du skrur på vifta.Jeg har forøkt å stramme den med en bit tape, men nå snakker vi miniatyrreperasjon med miniatyrisntrumenter, så det var ikke så lett.

Jeg har også en liten plan om å fyre i ovnen, ikke sesongstart, jeg kom meg ut i skjåen allerede i overigår og hentet ved, men det var blitt mørkt, jeg fant ikke opptenningsved, og uten at jeg hadde noen anelse om det hadde the Stig lagt fra seg noe rå ved på toppen av bingen som jeg da tok med inn. 

Og så har det blitt litt vanskelig å tenne opp med så råtne knær, jeg kommer meg ikke ned på huk, og når veden er rå i tillegg...det var ingen suksess. Det var slit og styr. I dag kanskje. 

Planen var også å gå på biblioteket og sjekke om de har noe av Ursula K. le Guin, som jeg egentlig liker, samtidig, jeg skjønner at ideen er å diskutere samfunnsstrukturer i romanform, men skriver du nå engang en roman, så må du ha litt fokus på karakterene dine også om det skal bli en bra bok. Denne strenge uttalelsen er basert på den eneste boken jeg har lest hittils, the Disposessed. Ingen pageturner, men interessant nok. Jeg har samme ankepunkt mot Mars-trilogien til Kim Stanley Robinson, som jeg tross alt liker veldig godt og har lest flere ganger- men det er vanskelig å å holde karakterene fra hverandre. De er ganske like. 

Jeg tenkte også jeg skulle huske å ta en backup. Men det virker som jeg har disken på atelieret. Det er jo tross alt ganske fornuftig all den tid jeg har maskinen hjemme. 

Nu: kontorere på hjemmekontoret.

Vil ha og vil ikke ha

I dag hadde jeg et urbant kafémøte med mac på slep klokken 8.30, mmmm, elsker urbane kafémøter. Det tar litt glansen av det etter noen ganger at det bare er én kafe man kan gå på (som er åpen da), men likevel. Jeg måtte liksom prate litt fort siden macen bare har 30 minutter med batterikapasitet, jeg hadde med tauet, men fant ikke noe hull i veggen i nærheten. Jeg tenker jo såklart på å kjøpe ny men jeg går bare alt for mange runder med meg selv hver gang det kommer på bordet (tapeten? Hvor kommer det) så jeg ooooorker ikke. Alle fornøyde og alt forklart. Om enn litt fort. Heia prosjekt, krysse fingre for mer penger. Som vanlig altså. 

 

Etterpå gikk jeg hjem istedetfor på jobb, det virket så logisk siden jeg har så bra hjemmekontor med A3-printer og jobben er mye lengre unna, men da jeg kom hjem drev mannen og styra med greiner fra det treet som falt på bilen, så jeg trakk i arbeidsklærne og lempa kvist på tilhengeren. 

Som såklart ikke ville på slepekroken og derefter hadde et låst hjul. ALT vi eier er litt ødelagt. Men nytt kan man jo ikke kjøpe. Jeg sier som vevlæreren min: når jeg kommer til himmelen skal jeg ha NY bil. 

Nå er jeg jo ikke religiøs så det er mer uklart om det er en destinasjon for meg. Men prinsippet. Jeg kjenner det så godt igjen. 

Jeg bestemte meg jo for noen tid siden for å kjøpe en ny kaffekopp, eller kanskje mer enn én, for vi har bare mummikopper og jeg er ikke så begeistret for det, og da gikk jeg noen runder der, om det nå egentlig går an, men jeg hadde sett en så fin flagre forbi i en reklame på facebook.

Aldri har jeg sett den siden. Alle andre reklamer kommer igjen og igjen og NEI, jeg vil ikke ha strikkeskål fra Hytteromantikk, hvor er kaffekoppen min? 

Den finnes ikke mer.

Og så har jeg jo også ønsket meg champagneglass, vi har jo vanlige vinglass og man kan drikke av dem, men den der lille hverdagslukusen, jeg blir så glad av den. Åkei champagne er kanskje ikke hverdagslukus? Eh, hverdagsfestluksus? Det er jo ikke helt Rolex i Aspen heller mener jeg. Hva er egentlig hverdagsluksus? Sjokolade? OK DRIT I DET jeg mener, champagneglass. Løfter så veldig. Men jeg har ikke sett noen jeg liker som ikke koster en Rolex, så det har bare fått være, men så flagret det forbi en reklame for champagneglas fra Jysk, som til min glede og overraskelse var kjempefine. 

Har googlet. Har gått til butikk. Finnes ikke.  

 

Jeg har også bestemt meg for at om ikke ankelen slutter å verke i løpet av en uke, da kommer jeg til å gå til legen for å PEKE på den, for min erfaring er at da går ting fort over. Om man får en legetime mener jeg. Da gjemmer hele problemet seg, finnes ikke vondt, og man står der og ser fjottet ut.  Det kan jeg godt ta, om ankelen begynner å oppføre seg. 

 

 

Lat på hjemmekontor

I går tror jeg at jeg satt omtrent hele dagen på mobilen. Jeg fikk gjort null. Jeg tenkte egentlig mest at jeg var lat så lenge jeg var alene, men da Sønnen Den Pratsomme kom hjem, innså jeg at det ikke fantes evner i meg til å leke verken mimelek eller forklare hvordan et armbrøst fungerer. Lat på grunn av syk. Teknisk sett, som sønnen ville formulert det.

I dag er jeg mer høytfungerende. Jeg har hjemmekontor, (har fortsatt lyst å fyre i ovnen, veden er fortsatt i garasjen) og jobber med plakatene. Jeg er veldig fornøyd med plakatene. Jeg er veldig fornøyd med hjemmekontor. Ankelen verker og i natt hadde den en slags Toppenfjellet Revisited der den bare ville ha opperksomhet rundt sitt skadeomfang og jeg ikke fikk sove. Håper den er i en slags innspurtfase på selvheling og at det er derfor den styrer sånn. 

I morgen har jeg et kafemøte med halvinteressert kurator som skal få se plakatene, jeg har nå laget en serie på 9 sammenhengende. Jeg hadde håpet på 5 men jeg har også en tekst å ta hensyn til. Ser for meg de sier jeg kan få vise én. Det blir som det blir. 

Jeg har styra litt med å finne en font som både passer prosjektet OG viser samiske og kyrilliske bokstaver uten videre problemer. Det var ikke så mange. Det gjør det jo på én måte lettere. Det som gjør det vanskeligere er som sagt årtusenene som har gått siden sist jeg selv hadde ansvar for grafisk design. Jeg har foreksempel en tekstboks. Nei, jeg har syv. Ved siden av hverandre, de utgjør tekstens kolonner. Jeg regner jo med at det BÅDE er mulig å fastsette at mellomrommene mellom alle tekstbokser skal være 4,4 mm OG at det er mulig å skrive dette nummeret inn en plass. Det virker bare kjappere å flytte seks tekstbokser manuelt og passe på at det blir 4,4 mm mellom hver, enn å forsøke å finne ut hvordan man kan skrive inn dette tallet en plass sånn at tekstboksen flytter seg selv, og gjøre samme handling for alle objekter. Dette gjelder hver side. Alle tekstboksene på hver side. En slags grafikkens latmannsbør. 

 

 

Nå skal jeg ta litt ansvar for hjemmet og gå og handle. Mannen er støkkers på jobb og nå er jeg jo frisk og kan ta min del av forsørgerbyrden. Det vil si, min første tanke var Tro om jeg kan ringe mamma og invitere oss over på middag. Nå: butikken istedet.

Figensyk

Nå er det to måneder siden jeg datt og vrikka foten på fjellet og enda er den ikke helt i vater. Øm og stiv og fortsatt hoven. Det er verst på morran, så går det seg liksom til utover dagen. Det går egentlig helt fint, jeg bare merker at den ikke har kommet seg helt enda. Det er mer prinsippet. Hallo, kroppen, to måneder. Skjerpings. 

I dag er jeg hjemme med en annen som ikke har kommet seg helt enda, nemlig megselv. På fredag hadde jeg et møte, så redigerte jeg litt tekst og bilder, printet på den Uvillige Printeren, og så skulle jeg gå ned til byen og kjøpe høstsko langt på overtid, og da bare neih. Jeg måtte bare gå og legge meg. Jeg hadde følt meg helt frisk frem til da, og plutselig var jeg ikke frisk i det hele tatt. Og det er jeg fortsatt ikke. Jeg har den der sykheten jeg hadde så ofte før, sjeldnere nå, der jeg er syk uten sykdommen. Dere vet når man er forkjølet og er varm og kald og slapp og har frostrier og bomull i hodet og snørrete og vondt i halsen og bare vil sove? Sånn. Bare helt uten snørrete eller vondt i halsen eller andre forkjølelsessymptomer. 

Det gjør ikke meg noe at jeg ikke er snørrete og har vondt i halsen alstå. Men det er litt mystisk at man alltid blir syk uten å være syk. 

 

Nå vil jeg egentlig helst fyre i ovnen, men veden ligger ute i garasjen eller skjåen eller hva man skal kalle det bygget som det ikke går en bil inn i men som har garasjedører. Jeg orker ikke gå dit. Det regner. Jeg har istedet satt meg under dagslyslampen til sitrontreet. Ikke at det er det samme i det hele tatt, men det er for å gi meg en følelse av å i det minste ha stått opp. Her sitter jeg i lyset.  

Det er kanskje så langt jeg kommer i dag.  

 

Juhu!

Eh. Nå har jeg brukt flere timer for å legge en gradient over et bilde jeg redigerer. Det er 25 år siden jeg gjorde det sist og da gjorde jeg det i et annet program i et annet århundre. Jeg har googlet, såklart (ikke med en gang, like såklart) og forklaringene er for en nyere versjon av det programmet jeg bruker. Til slutt fikk jeg det til, det vil si, jeg innså at det jeg ville ikke egentlig var å legge en gradient. Til slutt fikk jeg til å gjøre det jeg ville, ikke det jeg trodde jeg ville. 

Men det gjør ikke så mye at jeg ikke er så effektiv, jeg har ikke timesbetalt og jeg er ganske fornøyd med å VILLE legge en gradient, eller, det er ikke det jeg vil, men det jeg jobber med er en plutselig åpning i et prosjekt som har vært helt låst, så jeg er ikke sur. Jeg er lur. Og så er jeg ikke så lur heller, så det er litt å pjuske med for å få det som jeg vil ha det. Og da jobber jeg. Og da er jeg som gladest. Og nå er det lunsj og det er heller ikke dumt. Juhu hu hu.

Og andre former for kommunikasjon

Jeg fikk tak i inntakskontoret på knehab, de var ferdige med ferien. Det viser seg at om du ikke har digipost, får du brevet automatisk tilsendt pr post. Og jeg vet jeg har høye krav til mine medmennesker og samfunnet de har bygget, men om du sender ut en sms som er sånn: Hei, du har fått plass hos oss, ring oss på xxxxxxxxx om du ikke har digipost for å få tilsendt brev, og det er det eneste som står i meldingen, så føler jeg at her er det mye som kan jobbes med om du verken kan ringes fordi det ikke er noen på kontoret, og det heller ikke er noe å ringe om. Det er så mye potensiale i forbedringen her at det ikke kan være nødvendig at en utenifra påpeker det. 

I dag var det liv i leiren nede på kjøkkenet/kantina på jobb, en konferanse av noe slag, og jeg ville bare ha kaffe, for det er litt kaldt på kontoret, og ja, kaffe uansett, og det var fremmede folk i dress og tomt for kaffe som jeg fikset og en ordfører som øvde på tre taler samtidig og litt sånn liv, liksom. Det gir en slags piff! men bare om man straks kan forlate dette livate miljøet for å gå og sitte alene med kaffen på sitt aleneateliér. (Eller er det første e som skal være é?) Mitt sosiale batteri er konstant innstilt på Overbelastet, kontakt leverandør. Jeg er mottagelig for illusjonen om at livet kan være annerledes, men det holder. 

Jeg driver jo og skriver en bok igjen. Basert på Tanner: Antropogeografiska studier inom Petsamo-området. Jeg tror det var så forlokkende å skulle skrive denne boken fordi det var så morsomt å skrive den forrige. Det er ikke så fryktelig morsomt å skrive denne. Den forrige ble underfundig og poetisk, denne har mye mer direkthet i seg, man kan ikke gjemme den opprinnelige historien fordi det står skoltlapp i hver setning. Jeg har noen fine sammensetninger, men det er ikke nok, og hvorfor skrive en bok til? Jeg har jo gjort dét. Nå er jeg jo en person som nesten alltid jobber i serier, men her blir poenget med det litt borte. Det er ikke noe poeng å skrive denne boken. Jeg har jo allerede skrevet den. Men det er nå likevel noe både med teksten og det påbegynte arbeidet, og kanskje er det ikke bok jeg skal skrive, det finnes jo andre trykte former. Jeg har tenkt litt på veggavis, skillingstrykk, kisteblader, lubok og folkebøker. Trykk som var billige og laget for å opplyse. Noe som forteller folket om noe. Plakater og oppslag. 

Og da er det kanskje litt morsommere igjen. Kanskje. For teksten fra Tanner er ikke sammenhengende på samme måte som den forrige, samtidig inneholder den mye mer informasjon. Kanskje, om jeg produserer fem eller syv plakater jeg henger rundt omkring i byen, kanskje er det da åpenbart at her er det informasjon, men man har heller ikke fått all informasjon? Noe mangler. For det gjør det jo. Og det kan det kanskje ikke gjøre i en bok. Men om det er plakater eller kistebilder i en serie, og serien er vanskelig å finne i fullstendig form? Kanskje. Og så er det en form jeg ikke har jobbet med før. 

Kanskje. Kanskje, kanskje. 

Jeg håper litt at jeg ikke får de pengene jeg har søkt om til boktrykk. Men man må jo ikke bruke alt heller. 

Nuvel. Akkurat det er utenfor min ansvarssfære. Nå skal jeg lage kisteblader.  

Endring

I dag var det frost på bakken. Det måtte jo komme. Jeg har akkurat tatt inn alle georginknollene, i går faktisk, så det var bra timing, klapp på ryggen for den. Skuldra. Der man klapper folk. Det er alltid litt vanskelig med hagen, det er jo ikke noe poeng å avslutte den når det fortsatt er fint vær og sola skinner, hagen må jo få stå! men det er ikke så gøy å avslutte den i regn og frost og sur vind, man skulle tatt inn hagen for lenge siden. Nå er det meste gjort opp for sesongen. Grill og utemøbler er satt i garasjen. Sneskuflene tatt ut. Squashen ligger i komposten. Hadet, sommeren, vi prøver igjen til neste år. 

Og i dag var det longs og votter og lue, men joggesko, så kald på føttene, varm på hendene. Det der med longs er litt vanskelig for meg, besatt av lathetens demon som jeg er. Det er for varmt å gå inne på jobb med longs. Men eeeeeer det det? Er jeg ikke bare varm fordi jeg akkurat har kommet inn? Så jeg utsetter og utsetter å gå inn på et rom der ingen har innsikt for å skifte, for det er jo så mye styr å ta av seg skoene, buksa, longsen, og ta på seg buksa og skoene igjen. Så enormt mye styr. Det tar minst ett minutt. Så ofte blir det ikke til, og så går jeg og er akkurat litt for varm hele dagen. 

Kanskje dette er noe jeg skal prøve å jobbe litt med denne sesongen. 

 

Jeg var jo på den der helseundersøkelsen for folk av diverse etnisiteter i Finnmark, jeg fikk godkjent på alle punkter, og jeg er tilogmed blitt to cm høyere. Hele livet har jeg vært nesten 160 cm, nå er jeg nesten 162 cm! Det gjør meg godt og vel til den høyeste i familien, kanskje med unntak av onkel Kalfrek, men han er død. Og når man i utgangspunktet er kort som en pellemanskit, utgjør en kilo mindre og to cm mer et ganske godt hopp nedover på BMI-en, så det var jo bare velstand. 

I dag må jeg prøve å ringe knehaben igjen og sjekke hvordan det har vært på ferie, men jeg kjenner at jeg kommer tilå utsette det litt. 

Jeg hadde mer iver ons-fre. Nå er jeg mandagslat. 

 

Jeg skal riste av meg mandagslatheten nå, og gå igang med arbeidet med boka, som kanskje har blitt til plakater/veggoppslag. Her kunne jeg skrevet mye mer om hvorfor, men hvor interessant er de indre prosessene i en kunstnerarbeidshverdag? Ikke mye. Godt mulig jeg kommer tilbake til det og skriver utførlig likevel, det er jo sånn jeg blogger. 

 

God mandag! God uke! God høst! 

 

Knehab

Det er ingen større hemmelighet at jeg har dårlige knær. Jeg liker jo ikke så godt å snakke om helse, men alle som har sett meg forsøke å lett og elegant forsere en trapp, skjønner at her er det noen som har problemer. Så har jeg en sånn diagnose som man egentlig kan trene vekk i løpet av noen måneder, bortsett i fra noen ganske få tilfeller, og der er jeg. Problemet er at når man da går til legen, så er det liksom ingen som skjønner at dette er et problem, det er jo en tullediagnose som kan trenes bort, dette kan jo umulig være et reelt problem. Og så får man liksom ikke så mye hjelp. 

Men nå har jeg vært og mast og gjort meg til igjen, så nå skal jeg sendes bort på rehab, altså knehab, som jeg i og for seg er helt i mot, har null prosent lyst, men jeg sier også ja takk for jeg vil jo helst ikke være en sånn som folk tror har store problemer når jeg går i en trapp. Takk for hjelp. 

Og da fikk jeg altså en sms i går med beskjed om at jeg har fått plass, og oppmøtedato, i en annen by i Finnmark, og at det er et brev til meg i Digipost. Hvis jeg har Digipost. Jeg har ikke Digipost, så jeg har prøvd å ringe det telefonnummeret som sto i sms-en, for jeg vil jo for det første ha brevet, men for det MER første, vil jeg har siste dato i oppholdet, siden det ser ut til å kræsje med turen mamma ønsket seg i 75-årsgave, den til Berlin. 

Når du ringer kommer du til sånn knappetelefonsvarer. Tast 1 for sted, 2 for inntakskontor. Så det gjorde jeg. Det har jeg faktisk gjort i to dager nå. Til slutt tastet jeg 1 for resepsjon istedet, og sa at jeg har prøvd å få tak i inntakskontoret i et par dager. Damen i respesjonen sa ååååå jaaaaa, neeeeei, æ trur dem e på ferie. 

Herregud så Finnmark dette er. De er kanskje på ferie.  

Hva med telefonsvarer der man sier når man er tilbake? Hva med å sette over telefonen til noen som ikke er på ferie som kan si at folk har tatt seg en ferie og ikke kommer til å svare? Den absolutt dårligste løsningen er jo å late som ingenting og bare la folk ringe og ringe og lure på om kanskje bare hele rehaben har brent ned. 

 

Jaja. (JAJA) Jeg skal tilogmed helse meg mer i dag, jeg er gammel nok til å delta på Saminor-undersøkelsen denne gang, som er et forskningsprosjekt om helsa i Finnmark, har også svart på en himla lang undersøkelse på nett om etnisitet og rasisme og kostholdsvaner, så nå skal jeg litt senere ned på min oppsatte time og få vite at jeg er for tjukk. Evt for kort til vekta mi da. Og gjøre noen andre undersøkelser også, blodtrykk og sånn. Jeg hater så intenst å forholde meg til helse og helsevesenet, jeg kommer til å sovne i det jeg kommer hjem. Og hvis jeg våkner skal jeg drikke rødvin. Med mannen. Foran TV-en. Kanskje får jeg potetgull. For det er jo helg. Og jeg har fortjent det. Skikkelig. 

Tre+bil+russer+onkel=mirakel

På et tidspunkt ca midt på arbeidsdagen orket jeg ikke sitte å høre på den ødelagte vifta som gikk kadunk kadunk, pluss et toalett som hviner UUUIIIIII UUUIIIIII lengre, og gikk hjem, og der lå det altså et tre oppå bilen. Jeg kjente umiddelbart at dette hadde jeg ikke nok livsglede innabords til å takle.

Og så bilen da.

Og da skal jeg si med en gang at det gikk faktisk mirakuløst bra med bilen. Men det visste ikke jeg, for det lå et tre oppå og det var ikke så lett å gjøre et skadeoverslag når man ikke så bilen, og det var ikke så lett å få bort det treet heller. Det var jo liksom et helt tre. Jeg prøvde litt optimistisk å løfte en plass på midten, men sånn fungerer ikke trær.  

Jeg fant fram ei sag og gikk i gang, men alt lå sånn i spenn, så sagbladet bare ble klipt fast hele tiden. Jeg prøvde å sage to i paralelle spor men ettersom det pissregnet skle sagbladet bare av. Jeg begynte å ane at dette skulle bli vanskelig å få til alene. Det var, tross alt, et tre. 

Og mannen er bortreist, og søskenbarnet, og da jeg gikk opp til naboen åpnet en helt fremmed mann og jeg sa eeeeeeehhhh er Per Ove hjemme og han sa Hvem? Og jeg følte det som jeg var havnet i en paralelll virkelighet, og så sa han at de var et gjeng glade musikanter fra Svolvær, og da ble liksom diskrepansen enda større, men naboene hadde altså lånt ut huset og var "på hytta eller i syden." Jeg gikk til den andre naboen, som jeg trur huket seg ned under vinduskarmen for han åpnet iallefall ikke. Og jeg liker jo ikke engang be om hjelp men dette virket litt uoverkommelig.

Da ringte jeg onkel Kjell. Og han var i begravelse. Han skulle komme senere, men hadde litt å gjøre. Jeg ante ikke engang hvem som var død, men fine onkel, som kommer og hjelper.

Men da tenkte jeg også at dette må jeg jo klare selv. Iallefall være kommet et stykke på vei. 

Jeg fant en tostegskrakk som så solid ut, og prøvde å jekke opp greiner med den, men det var ikke så lett for jeg hadde trengt en arm til. 

Da kom det en lang røykende russer forbi, og han så på treet over bilen og sa åi åi åi åi og jeg svarte åi åi åi, så sa vi det et par ganger til, og så HJALP HAN MEG!

Åh. Tusen takk, kjære røykerusser. Og da han spaserte videre, så jeg onkels bil svinge inn oppkjørselen, og vi gikk over bilen og tilogmed speilene hadde klart seg. Jeg og røykerusseren hadde funnet speilet inne ei svær greinkløft og forsiktig løfta den (da avsagde) greina av. 

Og jeg var ganske glad for at vi hadde gjort jobben, for stakkars onkel var gjennomvåt og i dress og vinden hadde tatt bakluka på bilen og knust den, så alt baki var fullt av glass. 

Takk til røykerusseren, fra både meg og onkel.

 

Det ligger forsatt et tre der, som må tas, men det tar jeg når the Stig kommer hjem.  

Med motorsag. Og pågangsmot og livsglede. 

 

Apropos været da

Under her er det en bil. Min bil, altså. 

 

 

 

M/S Atelieret

I natt var det stiv kuling evt frisk bris, men blåste gjorde det, vi våknet både jeg og barnet flere ganger. 

Han liker godt at den ene foreldrepersonligheten er bortreist, den ungen, for da får han sove "i den store senga vår", som han sier det.  

I morrest var jeg ganske sliten pga våknet så mange ganger for å bekymre seg over boligmassen, men det meste sto. Porten til garasjen hadde blåst opp men sto fortsatt på hengslene. 

På vei til jobb ble jeg tatt av rosser flere ganger, det var et slitt å gå rett, særlig over moloen.  

Og på jobb har en eller annen vifte i vifterommet rett ved gått gaiken, det sier KADUNK KADUNK KADUNK. Ganske høyt. Det er som å jobbe i motorrommet på en båt.  

Heldigvis ikke ute på havet, da hadde jeg spydd. 

 

Jeg starter nå dagen med mine nye databriller, som jeg trodde var sånt som kostet i titusenkronersklassen, for jeg vet folk pleier få den av jobben, men jeg, som nå har byttet optiker, fikk ta med et par gamle innfatninger, nemlig lesebrillene jeg kjøpte av den forrige optikeren og som er alt for sterke og dermed ubrukelige, og så fikk jeg vente til de skulle ha tilbud på glass uti neste måned, og så fikk jeg adresserabatt for jeg er nabo med foreldrene hennes, og da ble det faktisk veldg billig. 

Nå vet jeg ikke om databrillene er smæshens da, det føles veldig rart og litt vanskelig å se, men jeg har aldri hatt databriller før så det kan gå seg til. Men jeg må liksom lene meg veldig langt fram for å se klart. 

 

Nå skal jeg jobbe jobben min litt. Jeg er ikke helt sikker på hva det skal innebære i dag. 

Men innebære, det skal det.  

I am the mother of the year i råk og fokk og is, i råk og fokk og is. Ikke så mye is da.

Det plasker ned. Og blåser. Søppeldunkene ligger strødd overalt. Dette kom som en overraskelse da jeg sjekket værmeldingen i går kveld, for the sønnebarn har selvsagt glemt regnjakka (pluss tre andre jakker, to gymbager og en trombone) på skolen, og regnbukse som passer har han ikke, så hva gjør man? Vi endte opp med å ringe tante H, og jeg er jo aktiv motstander mot å be om hjelp, men det er altså storm og regn og joggebukse, og grunnen til at vi trenger hjelp er tross alt at mannen i huset er sørpå for å hente mora til tante H, så da strakk jeg meg litt. Jeg fant til slutt en gammel regnbukse, det vil si, det er egentlig buksene fra min bestefar sitt sjøhyre. Topp moderne, tipp topp stand. I det minste kommer jeg fra en slekt der alle er bittesmå så det passet ikke så verst. Sjøhyrer er jo også veldig stive så de står liksom rett opp rundt livet. Skal si barnet var fornøyd. Jeg sendte ham avgårde i dem og min turjakke. I bil, vel å merke, men han må jo gå hjem. Og være ute i friminuttene. 

Etterpå koblet jeg meg på det digitale møtet jeg skulle ha, UTEN å ha gått til mitt skakke nett på jobb først, vel å merke. Mmmmm, hjemmedag når det er dritvær. Nett uten problemer. Tørr og hel. 

Det var et hyggelig møte, men jeg hadde jo googlet prosjektet og finlest beskjedene, så jeg var ganske forberedt på hva de ville ha fra meg, og hadde gått gjennom alternativ a, b og c for meg selv samt snakket høyt om dem på et forberedende vis, så, som den ene kuratoren sa, Vi har liksom hatt litt mer diskusjooooner rundt prosjektet med de andre kunstnerne....

Jeg hadde bestemt meg jeg, og kunne videreutvikle ideen da jeg skjønte at det var alternativ a. Ikke så filosofisk teams-stund. Som det ble bemerket. Lite snakk om vær og natur og reising som metode. 

Jaja. Godt forberedt i alle fall. Litt kjedelig, på den annen side. 

 

Dereffter gikk jeg ned til vårt lille bysentrum, i blåst og storm, for å kjøpe en regnbukse til sønnekebarn, så han slipper sjøhyre i morgen og jeg kan være en bittelitt bedre foreldrepersonlighet. Det var den aller siste regnbuksa i butikken (den butikken der de ikke har overtrekksbukser), så sist var den at den ikke hadde pris eller noe sted å være, den hang over en kant sammen med voksenfleecen, i riktig størrelse og alt, tror jeg, så det var jo flaks. Mens jeg var der fikk jeg pling fra biblioteket og gikk og hentet et par bøker, lyst og tørt og fint har de det der inne.  Og etterpå gikk jeg på den lille matbutikken og kjøpte meg rundtsykker og sognemorr og en berlinerbolle, så nå har jeg hatt luksuslunsj (og har litt vondt i magen pga brød, da) og er ganske fornøyd med tilværelsen som hjemmekontorist. Jeg sendte en faktura jeg burde sendt i juni, også, har tenkt på det siden juni også. Også. 

Og knapt har halve dagen gått.  

Sannelig. 

Hjemmealene, sammenpånett -fest

The Stig har dratt med et fly en plass. Jeg ser av gammelbloggingen at akkurat det samme skjedde i fjor, han for, han kom tilbake til høstferien men fordi han hadde vært borte måtte han jobbe i hele høstferien- og i fjor ble the Twig syk etter det og fortsett måtte det jobbes, så jeg var ansvarlig for barnet ganske alene i tre uker. Håper på mindre sykdom i år.  

Han skal kjøre sin mor hjem fra ferie og det skjer på ganske nøyaktig samme tidspunkt samme år så jeg gjetter det blir det samme til neste år også faktisk. 

 

Selv har jeg deltatt på digitalt medlemsmøte denne søndagsettermiddagen, vi er jo en aldrende gjeng i denne organisasjonen, jeg er snart femti og av de yngre. De eldre er ikke så aller verst på det digitale, men det med mute skjønner de ikke. Det føler jeg egentlig alltid er det samme på et digitalt møte, alder eller eeeh ikke. Det er alltid ca tre, uansett hvor stort møtet er (fler enn tre da) som har glemt å skru av lyden så man hører at de SLUUUUURPER i seg teen og deres skjerm hopper frem mens de saaaakte drikker og rører høyt med skjeen etterpå og så snakker med andre i bakgrunnen, og når de skal snakke, da har de mutet da og holder lange innlegg ingen hører.      

 

Jeg hadde skrudd av både skjem og mikrofon for jeg sto og lagde middag under deler av møtet.  

 

En av diskusjonene vi hadde var om medlemskriteriene er for strenge. Får vi fler yngre medlemmer om vi stiller mildere krav til utdanning, kanskje holder det med bachelor? Nå er det sånn at master gir automatisk rett til medlemsskap. Jeg vet ikke. Et av problemene er at vi mister medlemmer til den ene organisasjonen som har åpnet opp for bachelor-medlemskap. Samtidig opererer vi ikke under en beskyttet yrkestittel akkurat, og vil vi senke det faglige nivået? Om vi åpner opp for bachelor-medlemskap, må de vi vurderer som vil bli medlem, men ikke har fagutdannig, (MANGE) nå holde bachelornivå, der det før var masternivå. Bachelornivå er ikke sånn kjempehøyt, men det er jo på en måte greit om man bare akkurat har tatt en bachelor. Da skal man videre. Men om man da har holdt på i tretti år og fortsatt holder bachelornivå, da er det det nivået man holder. 

Er dette viktig? Sannelig om jeg vet. 

 

I morgen skal jeg ha et møte der vi er tre, så da har sannsynligvis ikke dette med mikrofonene fryktelig mye å si. Alle bør ha den på. Jeg vet at jeg har fått nytt nett på jobb så jeg håper det går bra, vi har ikke hatt møter før og man vil jo fremstå som mindre av en uprofesjonell rotekopp enn hva man egentlig er, mer som en med masternivå, fortsatt på vei oppover. 

You're under arrest for faking your curl type!

Har alle samfunn og grupper et politi? Hva er mekanismen der?

Bundspolitiet burde jo være kjent for de fleste, selv om man ikke selv har vært i befatning med dem. Koftepolitiet er jeg godt kjent med. Mammapolitiet! Herregud. 

Og krøllepolitiet. Tenk at det av alle ting finnes et krøllepoliti. Det viser seg at jeg ikke har krøller, jeg har bølger i håret. Jeg, belemret med korketrekkere som jeg tidvis er, har aldri tenkt at jeg har bølger (og kommer nok ærlig talt aldri til å begynne å tenke det heller), men krøller, det har bare folk som har sånt hår som de som genetisk er linket til Afrika, Egypt unntatt. Altså korketrekkere med mindre diameter enn det jeg og andre europeere og australiensere har. For det er bare de som virkelig har slitt med krøllene sine, og det rådende håridealet, som har krøller. Tilhørigheten i gruppen er her basert på lidelse. Og jeg er jo både en woke og pk person, men nå ble det bare kjedelig. Slutt med det der. 

Krøllefolket opererer med en skala, som går fra 1 til eeeeehhh....7 kanskje? For å liksom gni det inn, er krøller på første ledd i skalaen helt rett hår. Ukokt spaghetti. 

PÅ 2 er det litt bevegelse i spaghettien. Og så driver folk og spør, i forskjellige forum, hva er miiiiiin hårtype, og svaret er nesten alltid 2a-2b kanskje. Krøller, virkelige krøller som gjelds, begynner ifølge endel ikke før på 4c.  

Sånn holder vi på. 

 

For meg må jo folk gjerne si at håret mitt er blått uten at det forandrer noe, men jeg må forbauses og også underholdes bittelitt litt av at det blir så viktig for folk at andre folk ikke får ha krøller.  Og også at folk hele tiden vil ha sin krølletype vurdert. Slipp meg inn!

 

I den samiske gruppen skjønner jeg til en viss grad mekanismen med gatekeeping. Nå kom jeg ikke på et godt norsk ord. Nøkkelvokter? Nei. Men om alle er samer, er ingen samer, sånn er det med minoriteter. Jeg skjønner i mindre grad mammapolitiet, og i enda mindre grad krøllepolitiet. Og hvor langt går det? Mener Tegnehanne skrev en greie om hamsterpolitiet. Finnes det et...et...trombonepoliti? Teskje-politi?

Garpegenitivspoliti? Hvor starter det? Hvor slutter det? Petuniapolitiet? Verden er rik og full av uoppdagede grupperinger.

Lyst og fint

Jeg har for mange planter. Jeg vil ikke egentlig ha så mange planter. Det er ca 53 av dem. Halvparten hadde vært bra. Men vi klarer ikke enes om hvilke vi eventuelt skal kvitte oss med. Noen liker dracaenaen, mønjekliviaen er en av de få som faktisk får blomster, yuccapalmene er det ingen som liker men det var pappas plante, osv, osv. The Stig har lenge sagt at vi kan gi bort monsteraen hans. Han ønsket seg den i bursdagsgave rett etter at vi hadde kjøpt hus og den er nå enorm. Helt enorm. Det er litt trist å gi bort den eneste planten the Stig har ønsket seg, men problemet med store planter er vinteren, det er neste umulig å gi dem nok lys. Og da får de stygge blader og er ikke egentlig så dekorative. 

Så nå har vi gitt bort én (1) plante. Det vil si jeg solgte monsteraen i bytte mot en flaske vin, men vekommende hadde ikke vin hjemme, og ville vippse, foreslo 250 men jeg sa 200 var nok. Og angret med en gang, og hvorfor det egentlig? 50 kroner, hva er det? Jeg kan godt koste på meg å være litt grei og rimelig for en femtilapp. Nå er den uansett solgt. For femti kroner mindre enn jeg kunne fått.

 

Og plutselig kommer det lys inn gjennom vinduene oppe. Det er som å ha fått en helt ny gang. Noen av plantene som sto litt i veien i stua (fordi de har blitt så jævla store!) nede har nå blitt flyttet opp. Fortsatt ser vi vinduene. Hele plantepopulasjonen har blitt omkalfatret og står på optimale plasser. 

Den andre monsteraen, som er en litt annen, mer småbladet og mye mer klatrete type, (mye eldre, fra ca første monsteramotebølge på 80tallet)  har blitt flyttet ned til et sted der også den faktisk får lys. Det var kanskje ikke så lurt, ser problemet gjenta seg der en plass i fremtiden.  

 

Selv får jeg ikke så mye lys, det var grått og trist i morrest, vi tok bilen til jobb. regnet slo mot rutene, jeg kjente på motløsheten. Så taff vi en flybuss (ikke TRAFF-traff), og jeg tenkte, hvordan hadde det vært å sitte i den, på vei bort fra regnet, mot flyplassen, og det kjentes ganske lyst og fint, og så kjente jeg at det var ganske deilig også å ikke skulle ta et fly og reise noen steder i dag, og da ble alt litt bedre.  

 

Nå er jeg på jobb og sloss med teksten som skal pusles sammen, jeg får det ikke helt til, jeg blir ikke helt fornøyd, jeg prøver å holde på tanken om flybussen. Lyst og fint.  

 

sept 2025 sept 2025

Jeg leser gammelblogging. September i fjor. Jeg liker å se hva jeg gjorde for akkurat et år siden. 

For akkurat ett år siden var jeg kjempesliten men jobbet bare på. 

Nå er jeg kjempesliten men jobber bare på. Noe er galt her. 

For ett år siden hadde jeg skippet hele sommerferien og visste at både høst og juleferie også kom til å gå gaiken, i år har jeg hatt verdens lengste sommerferie og er like sliten. Hallo? Jeg har jo hvilt? Og ikke var jeg sliten i sommerferien ikke. Jeg bygde drivhus og ryddet kjellere og sydde ládjogáhpir uten å tenke et sekund på om jeg var sliten eller ikke. 

Nå tenker jeg på hvor sliten jeg er hvert eneste sekund. Og ikke har jeg en særlig slitsom jobb heller. 

Her er det noen som har glemt å ta seg sammen og det er meg. 

Jeg bare husker ikke helt hvordan man gjør det.  

Det er sannelig ikke lett å være sin egen hms-ansvarlig. 

Prate til, prate med, si det duuu vil siiii

Jeg har kommet gjennom Tanners Antrogeografiska Studier, som jeg har lastet ned på datamaskinen.

I utgangspunktet er det 363 sider. Men så viste det seg at fra siden 240 og ut er det en oppsummering på fransk. Deretter viste det seg at sidenummeret i e-boken ikke tilsvarte sidetallene i den egentlige boken, sånn at jeg kunne bla om fire ganger og fortsatt være på side 219. Bokens tekst og innhold er forsåvidt akkurat den samme, men følelsen av fremdrift uteblir. Og så er jo problemet at når Tanner sier Mer om det på side 251! så aner jo ikke jeg hvor det er. Ikke på min side 251 i alle fall. Da er vi kommet over i fransk oppsummering.

Hittils har en stakkars leser uten tilgang til google translate måttet beherske svensk, finsk, eldre norsk*, tysk, russisk, latin, engelsk, fransk, hollandsk og italiensk. Ikke spansk kanskje? Boken har en veldig interessant litteraturliste. For den som er språkmektig. I tillegg til førnevnte hopper også ungarsk og islandsk inn der. 

 

(*type:  genom hwadh tilfalle Sodankyle, Sombio, Kuola Järfwi, Kitka och Maanselkä Lappars i Kiemi Lappmarck Affgudadyrkan, wijdskeppelse och skrymtachtige Gudztienst, och hwaruti den består, ähr worden uppenbar, och huru de ähre sedermera til Gudh omwändne wordne.) 

 

Av dette har jeg plukket ut 18 sidr med tekst, det meste på svensk da, som jeg skal klippe i enkeltlinjer og lage noe nytt av. Jeg har akkurat lest gjennom det, det kan være en fare for at det blir en slags historisk fortelling. Vi får se. Jeg må jo begynne arbeidet før jeg fortviler.  

 

I går hadde vi valgvake, med baconsvor og mangoøl, og seier til rødgrønn side, og trøtt i dag, og heia Marie, så sykt voksne vi har blitt siden den gang vi satt og pillet stifter ut av mugne dokumenter, men Marie har hakket mer voksenjobb enn hva jeg har da, må sies. Kirsti Bergstø gjør ikke partiet sitt så mange tjenester, hun blir litt venstresidens Sylvi Listhaug. Samtidig som hun går inn i enhver debatt og på enhver scene med framtoningen fra noen på Hålogaland Teater anno 1979, i en oppsetning av Brecht.  

 

I dag ble det diskusjoner ved kaffeautomaten, jeg jobber jo som enslig kulturarbeider i et veldig høyre/frp-dominert miljø. Pluss Nordkalottfolket-dominert. Og sametinget bør forresten nedlegges. Og jeg er jo så uenig, men finner meg selv nok en gang der at jeg heller går enn tar diskusjonen. 

Av hundre grunner og en til. Av like mange grunner bør man jo ta diskusjonen.  

Det er viktig at vi som holder kultur og solidaritet høy, makter å formulere hvorfor kunst er viktig og solidaritet en grunnpillar i et samfunn. 

 

Så det gjorde ikke jeg da, jeg hadde noe annet jeg måtte rekke. 

 

Som en fin avslutning på denne posten suste det inn en mail fra høyre her, fra en annen kulturinstitusjon (jeg er kanskje ikke akkurat en institusjon,) de vil ha meg med på noe i de neste to årene, kan jeg svare innen to dager. Kommunikasjon. Åpenbart ikke kulturlivets sterkeste felt.  

 

 

 

Død, liv, bengalack, knott, bær og lys.

Jeg har vært på kirkegården og malt opp navn og datoer for bestefar og mormor. Kraftvask, skylle, skrape mose, tørke, male. Må kanskje gi mormor et strøk til, hun har vært død lengst og var mest famlet. Og mosegrodd. Fine mormor som jeg så vidt husker. Jeg trodde hun døde da jeg var to, men jeg hadde fylt tre, så jeg på steinen i dag. Jeg husker det godt, det kom masse folk og stakk ting i armen hennes mens hun lå på sofaen, og så bar de henne ut av huset, ned trappa i hagen, på en båre med hvit dyne. Jeg satt på kjøkkenbenken. Så sto jeg og mamma ved vinduet hjemme hos bestefar og mormor noen dager senere og så sa mamma "Nu e ho mormor dø" og så sa jeg "Åja." 

Bestefar var syk lenge før han døde. Mange år. Jeg var i Bergen da det skjedde. Jeg tror jeg var på kino? Ham husker jeg bedre, ham husker jeg godt, vi var like og holdt sammen. Vi toan, brukte bestefar å si. 

Mormor heter omtrent det samme som søstra mi, det ble litt rart på et tidspunkt å sitte og skrive inn søstra mi sitt navn på en stein. Man blir litt eksistensiell, hvem kommer til å male opp mitt navn?

Samtidig var det tretusen milliarder sandknott på plass, da er det ikke ro til å være eksistensell, det er det som er med Sandnes kirkegård, det er der vi oppbevarer våre døde og kommunens befolkning av mygg og knott. Herregud. Herregud. Mormor må som sagt kanskje ha et strøk til men da skal det være stiv kuling. 

 

Etterpå dro vi på blåbærtur, jeg var litt nervøs for i følge Kajeksa var det overmodent i Kauto, men det var det heldigvis på ingen måte her. Vi hadde med en kompis av Jendor og jeg merker hvor lite tålmodighet jeg har med andres barn. Det er ikke noe i veien med dette andres barn, men vi var ikke kommet fem hundre meter før han begynte å spørre når vi skulle hjem og sånne barn gidder jeg ikke dra på tur med. For da må jeg forklare hvorfor vi ikke skal hjem etter fem hundre meter og da må jeg formulere hvorfor man ikke skal hjem når man har dratt på tur og da må jeg tenke på det og det gidder jeg ikke. Mitt hjem kommer nok aldri å bli et sånt hjem som bygdas barn flokker til. 

Da vi var kommet hjem rensket jeg bær og plukket også litt av ripsen, men den er så fin der den henger rubinrød og gjennomskinnelig. 

 

Én av fire solcellelamper virker. Ser det ut til foreløpig. Men det kan også være de har fått litt lite oppladning. Krysser fingre for det. Og klør meg på leggen. Øret. Hendene. Fingrene. Nakken. Og akkurat der det var hull i kneet på malebuksa. Takk til tre tusen millarder knott. Vi er alle en del av kretsløpet.  

Og etterhvert ble det lys

-Litt flaks å bo et sted der all solcellebelysning kommer på tilbud ca samtidig som nattemørket kommer for høsten, tenkte jeg, der jeg traska opp til Jysk for å kjøpe noen lykter jeg kan henge i drivhuset. Nånei du, sa Universet. -Solcellebelysning? sa et muntert menneske på Jysk, nei den er pakket bort. Det er Jysk som bestemmer det. Jeg påpekte det ulogiske i å pakke bort noe i det sekundet det kan brukes, mennesket var enig og påpekte like muntert at hagesesongen begynner i februar. 

Jeg sier som jeg har sagt så mange ganger før: kan vi ikke bare få lov å bo der vi bor?

På Europris hadde de ikke kommet like langt i nedpakkingen, det bare lukter så sterk der så jeg prøver å unngå den butikken. Men nå er det lys i drivhuset, det vil si, vi får se da, om belysningen funker, det året jeg kjøpte lykter til trehuset på Biltema var det ingen av dem som fungerte. Det er noe med å selge folk el-søppel. Jeg tok kvittering.

 

I morgen skal jeg dra på kirkegården og male opp innskripsjonene på gravsteinen til mormor og bestefar. Vi har også planlagt en blåbærtur, det ene utelukker ikke det andre men det skal jo passe for alle da.  

Og ripsen skal plukkes. Og rabarbraen legges på sprit. Gjeddeskinn plukkes ned fra mønet. Snart er vinteren her.

 

Og mandag blir det valgvake. For meg og mannen da. Jeg er en kvinne i kultursektoren, det er vel ingen overraskelse at jeg håper at venstresiden vinner. 

 

Men i all overskuelig fremtid (10 dager) er det meldt fint vær så jeg behøver ikke gi opp hagen helt enda, så om det blir blått flertall, får jeg flykte ut der og trøste meg med den.  

Antropogeografiska studier inom Petsamo-området

Jeg har begynt på en ny bok. Den forrige skrev jeg på et slags bastard-dansk, denne er på et alderdommelig svensk. Jeg kan ikke bedømme om det også er preget av at han som skrev det, antropologen Väinö Tanner, var finlandssvensk. Men det er mye gingo, fingo og skola. Et eldre ordforråd i alle fall. Jeg har jo bodd i Sverige i mange år og er også litt over gjennomsnittlig språkinteressert, så teksten volder meg ingen problemer- når den er på svensk! må jeg få skyte inn. Hittils har jeg kommet over passasjer på finsk, tysk, russisk, latin, fransk og italiensk. Og et veldig alderdommelig førnorsk fra 1500tallet. Ingenting oversatt. Det var vel et minimum av språkkunskap man skulle ha som høyere utdannet person på den tiden- uansett, pratet meg litt bort- jeg er litt usikker på om alle andre skjønner dette like lett som jeg gjør. Ikke bare skjønner jeg svensk lett, jeg snakker rein-svensk. Jeg vet hva en vaja og en härk er. For jeg plukker altså setninger fra denne teksten og setter det sammen til en ny historie. Hadde jo vært fint om folk skjønner det som står. 

 

Det er veldig interessant i seg selv, å lese dette. Den er skrevet i 1929, altså bare fire generasjoner tilbake, når det som i dag er russland var finsk. Så er det jo allerede da et historisk dokument, for det handler om områdets bruk før grensetrekningen av 1826,  men opplysningene er i stor del fra folk som husker selv. Hvordan det var. Før grensene kom. Og jeg er jo vokst opp med navn som Fiskerhalvøya og Vaida Guba på steder inne på russisk side, men i denne teksten heter det Kikker'njarg og Aidegoppe. Og hundre andre stedsnavn på nes og vann og steiner i berget. Som er borte nå. For det er inne i Russland. Jeg får ikke hodet helt rundt det. Alt det livet her, som var det vanlige livet her, er borte. I 1826 ble grensene trukket, folk og rein fordrevet, og så ble det et nytt land. Men det var jo gammelt land. 

 

Jeg er også veldig trøtt. Jeg har på oppfordring av fyfioterapefften begynt på et nytt søvnregime. Om jeg ikke har sovnet i løpet av 15 minutter må jeg stå opp. Så nå står jeg opp hele natten istedetfor å ligge i sengen, for jeg har jo adri i mine levedager sovnet i løpet av femten minutter (HVEM har det?) og det er sikkert lurt, det er bare så jævli slitsomt. Nå er jeg så trøtt at jeg vil gråte. Men jeg gir det en sjans. Jeg sover jo ikke mindre egentlig, det er bare det at jeg ikke får hvilt heller. 

Gråte litt, drikke bittelitt kaffe, lese og plukke setninger. 

 

 

Till Keuŋjes återflyttade nu även prästen och klockaren
 

Den sistnämnda hade inflyttat från Njuehtt'jaur-sit och blev aldrig upptagen som jämnbördig

 

Sålunda förlöpte vintermånaderna
 

 

Ny uke

Det er tirsdag, men for meg er det mandag, ettersom hele gårsdagen sto i kneskjellets tegn og ble tilbragt på sykehuset. Ingenting akutt, planlagt lenge. På Kirkenes sykehus er alle retninger sør. Det gjør det ikke lett å finne frem. 

Dette er ved inngangen:

 

Og verre ble det, jeg sto på et tidspunkt i krysningen mellom fire korridorer der alle fire korridorer het SØRettellerannet. Det kom et menneske og spurte om jeg visste hvor jeg skulle, og jeg gjorde jo det, bare at jeg skulle til en avdeling som het NORD, og det var vanskelig å finne fram når alle retninger var sør. Åja det er der borte sa hun, og pekte sørover. 

 

Helgen, den mer helgeaktige delen av helgen som ikke egentlig var mandag, ble tildels tilbragt på Vuonnamárkánat. Jeg kjøpte altså ingenting. Eller nå lyver jeg, jeg kjøpte en perlebrodert brosje fra russisk Sápmi til 150 kroner. Men ellers ingenting som jo er litt rart når man er same på et samisk duodji-marked. Men jeg haaaaar jo alt. Og jeg kan lage det meste selv. Ikke ulloliidni, men hvor mange trenger jeg? Jeg har to ekte og sikkert seks maskinvevde. Akkurat det med ulloliidni ser jeg på fb har blidd en diskusjon etterpå, noen gikk hardt ut og sa det var for mye temu-duodji. Og da var det særlig de ulloliidniene man ikke kan SE er maskinvevde vedkommende gikk hardt ut mot. Jeg stussa litt først, for selv selger hun maskinvevde kommagbånd og belter, på den annen side er det lett å se at det er maskinvevd. Så jeg tar poenget. 

En annen ting som slo meg er hvor slurvete laget enkelte ting er, når det ikke er trad duodji. Ting vi har tradisjon for å lage gjøres nett og nøyaktig, men armband og skinnbrosjer og sånt som er mer nyvinninger, og egentlig kjempeartig, er mer slengt sammen i full fart for å tjene penger. Og så tjener man ingenting på det fordi det er for stygt laget. Veldig rart. Man må jo lage pene ting?

 

Jeg hadde på ládjogahpir, det er jo litt artig for det er ikke så mange som har det, men sannheten står: jeg kler den egentlig ikke. Så jeg følte meg samtidig veldig fin og veldig stygg. Slitsomt.  

 

Det var lørdagen. Søndagen må jeg ha tilbragt i dvale for den husker jeg ikke? Mulig jeg og the Stig gikk en tur opp på Sydvaranger og lette etter interessant skrap. Og jeg og the Twig en tur på kvelden opp i bunkersbyen. Så kom mandagen og jeg fikk beskjed av statsansatt fysioterapeut at jeg må roe litt ned på gåingen en stund. Og slutte med rehabøvelsene helt. Det var jo en overraskelse, veldig lite fysioterapiaktig. Men man gjør jo som man får beskjed om. Eller, det er ofte "man" ikke gjør det, men nå skal jeg gjøre DET DA. 

 

Denne tirsdagen er altså en mandag, jeg skal begynne på det prosjektet jeg har brukt de forrige ukene på å søke penger til. Snart. Nå. Kom igjen, Silje.