Hurra!

I går hadde jeg en niåring, i dag har jeg en tiåring. Jeg prøvde å fortelle ham når på dagen han er født, men det har jeg glemt. Det var på nattmorgenen en gang. Jeg husker at fødselen tok ca 30 timer iallefall, og at alle trodde han skulle komme den niende, og det syntes jeg var så fint for mamma er født fjerde i niende. Men så satte han seg fast på vei ut da. Og så ble det både tiende og ellevte og så skar de ham ut og værsågod, her er babyen din. Og nå er det ti år siden. Gratulerer med dagen til Jendor Spekulasi Førstevann! Han synes det er veldig stas å ha bursdag. I fjor feiret vi ikke og reiste bort, i år er det noe helt annet, det er virkelig en greie å være den som fyller år. Nesten som da han fylte fire, som jeg tror er det første året han virkelig skjønte hva det betydde å ha bursdag. 

Vi har muligens ikke lært av tidligere års feil, og inviterer til barnebursdag hjemme hos oss. Men i år kommer det bare tre. Vi har invitert til utebursdag, og jeg sjekket værmeldingen i morrest og der var det kommet opp gul varseltrekant. Det viste seg å være moderat fare for ising på skip, og det tror jeg ikke kommer til å påvirke oss så veldig, vi skal være på land. Derimot hvis det blåser opp, men da går vi bare inn. Og det er bare to timer og så er det over. Og alle ungene er Jendors beste venner så det bør gå bra. Kryssede fingre. 

 

I dag er i dag og vi skal ha barnebursdagen og så er det påske. Inni der er det the Stig sin bursdag, den føler jeg at jeg er litt dårlig forberedt på. Så er det min, det regner jeg med alle er veldig dårlig forberedt på. 

Jeg for min del gleder meg veldig til påskeferien. Jeg trenger den. Håper alle holder seg friske i år, i forfjor var det spysjuka, i fjor var det vannkopper. I år kanskje det bare kan være vanlig ferie. Og våren kommer stadig nærmere.

Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen

Jeg har en venn jeg bare hører fra når han trenger penger. Og da vet jeg aldri helt hvordan jeg skal reagere. 

Vi jobber innenfor samme nisjefelt, og samme nisje innenfor nisjefeltet, og samme nisje innenfor der igjen. Før snakket vi masse sammen, om nisje-nisjen, og det er mulig det ble litt ensidig fra min side at jeg viste ting jeg hadde gjort mens han ikke viste ting han hadde gjort, men samtidig vil jeg ikke helt ta det på min kappe at han ikke gjorde det samme. Min nisjevenn har flere ganger sagt han skal forlate nisjen, men ikke gjort det, og er ærlig talt ganske høylydt misfornøyd med sin posisjon i nisjen, samtidig som vedkommende både får stipender og utstillingsplasser andre ikke får så det virker ikke helt velplassert, men det kommer vel fra en plass. Og så er det vel en del av dette, at min venn ikke er særlig godt likt verken av folk i nisjen, nisjenisjen, nisjenisje-nisjen, eller nisjenisjenisje-nisjen (som jeg ikke er en del av) og jeg skal ikke si at jeg overhodet ikke skjønner hvorfor, men jeg liker ham. Ikke som den eneste i verden altså, men kanskje i en krympende gruppe. Det er en vanskelig person. Ifølge opinionen. Som tildels har rett. 

Og tildels har nok med seg selv. 

I morrest fikk jeg en melding igjen, han vil låne penger, og hvordan går det med meg, og hva skjer i livet, fortell! og jeg kjenner at blæh. Jeg kan ikke huske sist han spurte uten at det var koblet til et lån. (Jeg får alltid pengene tilbake). Og jeg blir litt less. Jeg har ikke lyst å svare på hvordan det går, jeg vil egentlig bare overføre pengene og være ferdig med det. 

Men da er jeg jo SUR. 

Samtidig synes jeg kanskje ikke at jeg skylder vedkommende noe mer enn det. 

Samtidig, litt almenn vennlighet kan man vel by på. 

Samtidig, det er kanskje ikke så mye vennskap igjen, annet en det nettbanken står for.

Rapport fra ressursen

Ja huhei der var det gått en uke som sin egen største ressurs. Det er litt vanskelig å si hva den har blitt brukt på. Jeg har gjort ferdig årsregnskap og selvangivelse da. Ringt mamma 148 ganger. (Hun er regnskapsfører). Jeg har kommunisert litt med Elkjøp siden macen ifølge den lenken jeg har fått fortsatt er på vei til verkstedet, og selv om jeg bor i gokk skal det da vitterlig ikke ta tre uker med frakt, og Elkjøp sier at det ser ut som det er noe i veien (neeeeeei.....?) med den linken og at maskinen er reparert og på vei tilbake. Juhu. Men at det kan bli litt vanskelig å få tak i den siden min lokale elkjøp har lagt ned servicavdelingen og ikke kommer til å varsku når den kommer. Buhu. 

Vi planlegger the Twig sin tiårsdag, sjelden er det vel en aktivitet som deler husholdningen så skarpt mellom gruer/gleder som barnebursdag, men han vil bare invitere tre så det bør jo gå greit. 

Vi har kjøpt ski på salg til the Twig, ikke bursdagsrelatert egentlig. Det kunne det jo vært men føler det er litt som å få sjampo i bursdagsgave. Man må jo ha det. Nå er det salg.

Da vi var på polet i forbindelse med aktiviteten diverse innkjøp, ikke pol-realatert, til barnebursdagen, kom det fram at den dunken med rødvin som vi hadde kjøpt inn til jul, og som var sånn en skuffelse, sannsynligvis var gåen på noe vis, for de hadde fått en haug i retur. Det  hadde ikke vi tenkt på engang. Vi tenkte bare Meinklang på flaske er lik hurra, Meinklang på dunk er lik ingen topp match, enda den hadde jo fått stjerne i boka av Aftenposten anmelder og alt. Underlig tenkte vi. Æsj, tenkte vi. Og drakk opp hele dunken. For vi hadde jo tross alt kjøpt dunk, og det gjør vi jo ikke ellers, så det føltes så luksuriøst men også så skuffende. Se, man trykker her, og det kommer ENDA mer vin ut! Juhu! Den er ikke god! Men se, nå kommer det mer! 

Kjøpte flasker denne gangen.

Jeg har vært på garasjesalg hos onkel, det vil si han er død så hos søskenbarna mine, kjøpte et spett og en sleiv og noen spoler med hyssing, ikke sånt jeg er i akutt behov av men jeg synes det er fint å ha noe etter onkel. Mamma er litt fortvilet over at de selger ting fra mine oldeforeldres hus, men hun har ikke tenkt å overta det selv heller og da tenker jeg at jeg ikke heller vil overta det ansvaret. Jeg må ikke bli familiens musevar. Museal. Museumsansvarlige. Grensen går ved hyssing. Og et par russiske lommkniver. Jeg oppdaget også da jeg var på garasjesalget at mammas utebod (de bodde vertikaldelt så jeg var liksom hjemme hos mamma og utførte mine vaktmesterplikter samtidig) sto full av smeltevann så da fikk jeg bruk for spettet jeg akkurat hadde kjøpt og måtte hakke kanaler og renner og lense garasjebod til langt etter at garasjesalget hadde stengt porten og folk var dratt hjem.

Ooooog....ikke så mye annet ellers? Det er som sagt ganske rolige tider. Jeg burde slått til og tatt ut sommerferien 2024, men nå er det jo påske snart. 

Jeg ressurser meg videre inn i uken. Hepp!

-men også sin egen største ressurs!

Ikke at jeg føler så mye på det i dag da. Jeg bare følte at det ble nødvendig med en veldig positiv overskrift. Etter å ha fremstilt seg selv som en slags mulithandikappet ikke-verbal person med autismediagnose. Jeg er min egen største ressurs! Juhu!

Hittils i dag har jeg skrevet litt på en tekst om frikaukere og ustemt takt, og sølt youghurt på skjerfet, jumperen og buksa. 

 

Får skrive litt mer da. Hvis jeg ikke får til går jeg hjem. 

 

 

Å være sin egen utfordring

Ja, jeg skulle jo ta ferie, men nå er jeg på jobb. Tryggest sånn. Da holder man seg frisk. I dag holder jeg på med et kart, men det er tildels trykt, og trykt under omstendgheter som ikke var optimale for tørkeprosessen, så det har mugnet her og der, og jeg merker jo at å sitte med nesa inni det kartet og tegne med små små penner kanskje ikke er det beste. Når man snakker om å holde seg frisk. På jobb.

 

Jeg skriver en bok. Igjen. Kartet skal inn der. Den er litt annerledes enn den forrige. Denne boken må jeg tildels skrive, i motsetning til den forrige, som jeg mer...stablet, og jeg liker ikke å skrive. Det vil si, det gjør jeg jo, jeg skriver her, nå, hei hei, hver dag tilogmed, i snart tyve år, men jeg, som kunstner, er ikke så begeistret for å skape. Jeg liker best de tingene som allerede er der. Å få folk til å se på dem en gang til. Sette sammen pinner og tau, men ikke skjære til pinnen. Kaste utkokt myrull på isopor, men ikke forsøke å gi myrullen en spesifikk form.

Jeg misliker å skrive, i den grad at jeg tilogmed blir irritert over notatene mine. Å se det stå "evt putte den inn her" i en tekst eller på en postitlapp er enormt provoserende. Så det sier seg selv at å skulle skrive en bok er en utfordring. Som jeg har gått inn i fordi jeg trodde det skulle bli gøy, men idéen er gøy. Ikke å utføre den. Som jeg jo må. Hvis prosjektet skal fullføres. 

Jeg prøver nå å konstruere et eeeeehhhhh rammeverk eller en struktur som lar meg stable litt mer. Ikke skrive så mye. I notatsform. Som jo er enormt provoserende. Å lese. 

Det sier seg selv at jeg strever litt. Men jeg har ikke gitt opp. For jeg vet at løsningen sannsynligvis ikke er å tvinge meg til noe jeg ikke vil, men å forsøke å legge til rette for at min indre treårige totalautist får gjøre akkurat som hun selv vil.

Lykke til. 

Kurs

Jeg kom meg på kurs. Det var fra 11.00-20.00 på fredagen og fra 08.00-12.00 i dag. Laaaang dag og tidlig dag. Tilpasset flyrutene fra Alta, der kurslæreren bor.

Jeg var egentlig ferdig halv fire i går. Det vil si, ferdig er jeg jo ikke, men jeg ble ferdig med den delen vi skulle lage i denne omgang og som nå må tørke i tre dager. Jeg stiller jo likevel klokken 08.00, for hvem vet, noen kan jo si noe lurt, men jeg var trøtt som en stokk, fordi jeg bor sammen med noen som imiterer sagverk om natten. Vi har hatt litt styr med hvem som skal sove i hvilke senger i det siste, stort sett har det jo tidligere vært sånn at the Twig kommer inn og okkuperer hele senga vår fra ca ti-elleve på kvelden, og jeg blir gal av å sove med en som snorker og en som tar all plass, så jeg har egentlig gitt opp og går nå bare og legger meg rett i the Twig sin seng sånn at jeg slipper og ligge og vente på at noen skal vekke meg, for da får jeg ikke sove, men i går hadde vi hatt en streng prat om at noen må begynne å sove i egen seng. Som jeg angret på, for jeg savnet veldig å sove i den sengen, stille, mørkt, riktignok ikke en veldig behagelig seng, barneseng, men stille, mørkt, sove. Jeg vurderte å gå inn og vekke the Twig for å be ham gå å legge seg med sagverket, men synes ikke helt jeg kunne. Lettelsen var stor da han endelig kom inn klokken 04.00 sånn at jeg kunne trampe inn i hans seng og legge meg. 

Så, trøtt på kurs, men jeg har laget ferdig innerdelen til hornet til min ládjogáhpir, og så har vi forsøkt å finne et sted i Norge som selger 3 mm ullfilt, for nå bestiller vi fra Finland for 2000 kroner meteren, men jeg bare lot som jeg hjalp til, for, såh trøtt, telefon så vanskelig.

Nå står hornet til tørk her hjemme og skal få litt bepleining og form mens det tørker, og så gleder jeg meg til neste kursdag og da skal jeg sove i den lille sengen, 100 prosent.

- som i !

Ja. Nei. Jeg vet ikke. Nå har jeg kjent meg selv i ca syvogførti år, og likevel skjønner jeg ikke at når det begynner å gå skikkelig seigt på ateliéret, når verdens ulykker er overveldende, når jeg går med øynene stort sett lukket på vei hjem, og jeg ingenting gjør når jeg tar en fridag, så er det fordi jeg holder på å bli syk, fordi jeg har blitt syk, ikke fordi jeg har nådd et nytt nivå av latskap. Og at jeg i tillegg hadde lovt meg selv å ta ut ferien? Klart jeg blir syk! Istedet for å innse det, går jeg rundt og anklager meg selv for diverse karakterbrister og er beint ut ulykkelig over å være sånt et dårlig menneske. 

Jeg har vært hjemme, men ting har ikke blitt sådd. Andre ting har ikke blidd priklet, Og noe har ikke blitt sydd. Og jeg er kald og varm og har vondt i halsen. Hmmmmm. Og endatil går jeg rundt og tenker på meg selv som et menneske med normal intelligens. 

Nuvel, i dag er jeg hjemme og er realitetsoriantert og syk, men i morgen skal jeg på kurs, som bekymrer meg litt, jeg skal sy ládjogáhpir og mye kan jeg nok klure ut selv, men ikke den. Det som er praktisk med å være syk som jeg ofte er, er at det vises ikke så godt på utsiden. Så ingen kommer til å være sure på meg fordi jeg stiller syk på kurs, for det har jeg tenkt å prøve.

--

 og Afghanistan.

---

Nå hadde jeg bestemt meg for å slutte å tenke på arktis og Ukraina for jeg går jo helt i svart, men så begynte jeg å tenke på Gaza og USA og Israel, og da syntes jeg i anstendighetens navn at jeg måtte bekymre meg litt for Sudan også, enda jeg faktisk vet minimalt om den konflikten. 

Jeg burde sy og plante litt, det blir jeg ofte glad av. Men hva da med Sudan, påpeker hodet. 

Blæh.

Brodder på skoene

Det er så glatt og jeg har kjøpt monsterbrodder så jeg må ha tøfler i sekken for jeg får dem ikke av når jeg kommer på jobb og kan ikke gå i sokkelesten opp på atelieret, det er plussgrader i mars, det er kriseår for reinen, hvert år er kriseår for reinen, det er varmegrader i mars og man skulle tro vi bodde en annen plass men vi bor i Arktis, jeg kan ikke slutte å tenke på at kanskje krigen i Ukraina bare fortsetter fordi man VIL at krigen skal fortsette, for da er Russland opptat på annet hold og holder seg unna kappløpet om det nye isfrie Arktis (det er oss, isfritt) og Russland har jo allerede plantet et flagg på havbunnen, det er deres, og nå har de blitt helt gale i USA også og glem klimaet, for hva med OSS, verdens milliardærer, og når det er reinkrise, hva med elgen, hjorten, rypene, haren, jerven, gaupa, som skal manøvrere i et klima de ikke passer til, og hvordan skal man ikke bli motløs?

greit/ikke greit

Her om dagen fortalte sønnen at han var blitt oppsøkt av en mann inne i skolegården, da han var på vei hjem. Mannen hadde spurt om han var russer, og da Jendor svarte nei hadde mannen begynt å snakke om Jesus og hvordan han kan hjelpe oss. Jendor hadde svart joda, og gått hjem. Hjemme fortalte han meg om dette, jeg tenkte jaha og så glemte jeg det. I går kom jeg på det igjen, og, tjah, eh, jeg er usikker på om jeg synes det er greit. På en måte gjør det ikke noe og på den annen side synes jeg ikke noe om at folk oppsøker unger inne i skolegården for å snakke om noe som helst egentlig. Særlig ikke etnisitet og religion. Jeg og the Stig ble enige om å sende en mail til skolen...men jeg føler meg litt dum. Det er jo ikke sånn at det har skjedd noe. Jeg glemte jo tilogmed av det. Men det er jo heller ikke greit. Faktisk.

Jeg vet ikke om jeg overreagerer litt. Eller hva jeg tenker skolen skal med en sånn mail. Men det får de kanskje avgjøre selv.

Hilsen hysterisk mamma.

Lusker meg videre bortetter uka

Jeg trykker. Det er en prosess der hvert trykk blir unikt, i motsetning til det trykketeknikker vanligvis sikter på- å lage mange. Jeg bruker farge jeg selv har kokt på myrull. Jeg aner ikke hva jeg driver med, bortsett fra at jeg bare gjør det jeg vil, og er ganske fornøyd med reultatet. Ikke hver gang, men mer enn 50% av gangene. Når jeg trykker får jeg ikke se hvordan det blir før det går noen dager- det er kanskje mer en form for stempling enn trykking. Og fargen tørker langsomt. Og det er kaldt på atelieret. Og da tørker den langsommere. 

Jeg har motatt noen forsendelser, en så bra ut og i den andre var det et verk som hadde brukket i to, til ikke min overraskelse, ettersom jeg jo kjenner de lokale fraktfirmaene. Jeg skriver flertall, men det er jo en enhet som driver dem alle. De som hadde sendt dem tilbød meg direkte penger, uten å involvere forsikringen, de kjenner også de lokale fraktforholdene. Det hadde jeg ikke tenkt å kreve, jeg hadde tenkt å bare bygge om verket, så det var jo hyggelig og ja takk.

Og Elkjøp har hørt av seg igjen, sentralt, med sånn men så fint at det ordnet seg-mail, og jeg bare DET ordnet seg ikke, JEG ordnet det! Haha. Men det gjorde jeg jo.  

Nå har jeg faktisk lyst å ta ferie! Jeg har jo endel sommerferie tilgode, tror jeg. Muligens noe juleferie også. Uten at det spiller noen rolle, jeg er jo ikke ansatt noe sted, men jeg må tross alt rettferdiggjøre dette for meg selv. Jeg er ferdig med alt som skal gjøres, har en ferdigstillelse av et møbel igjen, men det er så godt som gjort. Jeg har mottatt alle transporter. Jeg kan jo klare å finne på noe å gjøre på atelieret, jeg trykker som sagt, jeg har en idé til noen skulpturer som skal være sammen med trykkene jeg holder på med, jeg må gjøre årsregnskapet, jeg har begynt å skrive på en ny bok- men egentlig har jeg ikke lyst. Jeg kommer såklart til å slåss med denne avgjørelsen i hundre år, men tanken er der. Jeg kan sitte hjemme og sy litt. Jeg kan- det er kanskje det som stopper meg. Hva skal jeg gjøre med en sommerferie NÅ? Vi får se. Jeg kan jo improvisere litt. 

Jamen greit, da tar vi en mandag på det.

Jeg var altså innom Elkjøp på fredag og leverte macen til reparasjon. Min favorittelkjøpansatte lovte å se på saken, og om jeg kunne maile henne korrenspondansen. Jeg videresendte alt med en gang. Litt senere i helgen fikk jeg beskjed fra mailsereveren deres om at den ikke lot seg levere. Jeg klipte da istedet ut all tekst og limte det inn i en ny mail. Litt senere i helgen fikk jeg beskjed fra mailsereveren deres om at den ikke lot seg levere. Jeg prøvde å logge meg inn på min side for å om mulig se om jeg hadde noe til reparasjon, men det gikk ikke an å logge inn. Knappen som het LOGG INN var liksom ikke aktiv. Den var grå og ikke noe man kunne trykke på.

I dag hadde jeg lovt å ringe min favorittelkjøpansatte for å følge opp, men telefonnummeret gikk rett til svarer. Hele dagen.

Det skal ikke være lett. 

I dag var radiatorene på atelieret nok en gang avskrudd, men nå vet vi at det skyldes luft. Det er bare det at de fylles med luft og mister temperaturen ca to ganger om dagen.Jeg har en egen mann som kommer og ser til dem men det er jo ikke så løsningsorientert i det lange løp. Jeg troooooor det må være en lekkasje en plass der vannet renner ut men som sagt er dette et middels stort (tidligere) sykehus så værsågod å leit deg ihjel.

Jeg har styret med trykk og vært generelt fornøyd til tross for dette. Laget ferdig et møbel og svart på en mail som hadde blitt forglemt. Kommet på at ungen kan gå hjem halv tre og hverken har nøkkel eller mobil og sprunget hjem. Ikke sprunget da. Men gått sykt fort på de korte bena mine. Kom hjem lenge før ungen. 

Nå har min favorittelkjøpansatte sett sms og sendt MEG en mail sånn at jeg kan svare på den og dermed omgå mailsystemet som ikke vil ha mistenkelige mailer (men heller ikke sender dem til søppelposten) og nå har hun fått mailen. Fremdrift. Minimal, men man tar det man får i denne saken. (nei, man tar det man har KRAV på å få, så det er sagt.) 

 

Og så er det hundeløp i byen og det er løyper overalt og det er komplisert å komme seg fram men artig at det skjer noe. Vi sitter i vinduet og ser hundespann som kommer inn og biler som har kjørt ned det som nå er enveiskjørt vei og må rygge hele veien opp igjen. 

Generelt småkaotisk og fint.

Lørdag, og jaggumeg søndag i morgen

Mye hodepine i går, i natt og i dag. Nå er jeg bare trøtt men det skyldes kanskje bare absolutt maksdose med hodepiller og dårlig søvn. Mannen og barnen gikk til byen for å gå på kafe, jeg be hjemme for å bli kvitt hodepinen. 

I går måtte jeg altså innom den lokale Elkjøp etter avtale med fjotthauflesland for å levere inn maskinen til reparasjon, og der hadde de ikke hørt noe om at de skulle ta den imot, men jeg videresendte dem mailkorresnapondansen med fjotthauene, og så skulle de se å det. Jeg har jo nevnt at de som jobber på Elkjøp her i byen egentlig har sluttet alle sammen, og at det har de gjort for lenge siden, men det er et hederlig unntak, og det er hun som jobber i support-skranken. Hun har jeg alltid likt. Hun er hjelpsom og oppmerksom og strekker seg for å gi deg det du skal ha. Hun var helt forskrekket over historien om Bergen, og lovte å ta kontakt med dem selv så jeg skulle slippe å ta kontakt enda en gang for å si hallo, Kirkenes har ikke hørt om denne avtalen, og så lovte hun å se på om det ikke er mulig å gi meg en ny maskin istedet. Og jeg ble så GLAD. Ikke for en ny maskin, for for det første tror jeg neppe hun lykkes med det og for det andre er jeg helt fint fornøyd med den jeg har kjøpt, om den nå bare på et tidspunkt blir "som ny", men fordi noen plutselig var på min side og så idiotiet for det det var. Åh. Bekreftelsen. 

Siden det har jeg vel mer eller mindre hatt spenningshodepinen fra underverdnen, men nå går det bedre. Jeg trodde også det var mandag i morgen, men det er i vanlig ordning søndag, så da får jeg på en måte en ekstra dag helg, og det er også fint. 

Jo en ting til. Jeg kunne ikke dy meg for å sende siste stikk til Flesland. Jeg tenkte først jeg skulle være the bigger person, men de har vært så atale i hele denne historien, så etter at de måtte gi seg og innrømme at jeg hadde rett, og at de måtte tilby reparasjon, skrev jeg en mail der det sto

Fint, det kan jeg gå med på. Anbefaler forøvrig å lese seg opp på Forbrukerkjøpsloven. Det er lettere å sette seg på bakbena om man har noe å ha det i.

mvh

 

og det var deilig å ikke være the bigger person.  

Smaller person for the win gjennom hele helgen.

 

 

Og så framover igjen

Sånne forbrukersaker- jeg er både kjempeflink og ikke så flink. Jeg er veldig innsatt i lovgivningen, men jeg hater å krangle. Det overtar hele tilværelsen min. Og når motparten bare setter seg på bakbena så hjelper det ikke så mye å ha rett. Hva skal man si til dem? Du tar feil? Det har jeg jo gjort. 

Jeg var i kontakt med chatten til Elkjøp, fordi jeg ville ha en adresse jeg kunne sende klagen til. Anton i chatten kunne ikke skjønne hvorfor, han syntes jeg hadde fått en "extremt bra lösning". Og jeg blir så provosert. Det er en løsning som glatt overser alle regler som regulerer dette. Det er mulig jeg skrev litt mer i chatten enn Anton hadde bruk for. Men han må jo kunne lovgivningen for å svare på spørsmål. Synes jeg. 

Deretter sendte jeg en mail til Elkjøp og sa at dette går ikke an. På en god og konstruktiv måte. Jeg slengte muligens på at jeg var veldig provosert at lovgivningen automatisk ble tilsidesatt i alle ledd. Og så skrev jeg at jeg tidligere hadde godtatt reparasjon eller omlevering, men nå bare ville godta omlevering, ettersom de var så dårlige på å håndtere reklamasjoner. Maskinen jeg har fått har jo fått seg en smell. Hvordan har den ellers sprukket?

 

Og så sendte jeg den, og så gikk det ikke så lang tid før jeg fikk en mail fra Flesland som sa vi har snakket med noen voksne, du kan få den reparert. Det var såpass kort etter at jeg tror ikke klagemailen min er lest enda. Jeg svarte at det kan vi, men vil dere virkelig det? Denne maskinen har åpenbart fått seg en smell, ved neste reklamasjon er dere uansett pliktig til å gi meg en ny maskin, jeg foreslår at dere gjør det nå. Så slipper dere både reparasjon OG omlevering. Og vi slipper å ha noe mer med hverandre å gjøre. Jeg ser ikke for meg at de svarer  JA FOR EN KJEMPEGOD IDÈ på det, selv om det er det, men i det minste får jeg ihvertfall det jeg har betalt for etter bare kjempemasse styr. Jeg har jo fortsatt rett til ny maskin neste gang noe skjer, det er bare det at jeg må vel styre da også. 

Jaja. I det minste er det fredag og uansett om jeg ikke er hundre prosent fornøyd med å ha måtte slåss meg fram til en løsning har de endelig tatt til fornuft, jeg har vunnet, og i kveld kanskje det blir et bittelite glass vin. Og jeg har lovt minn sønn at vi skal spille Zelda. Det gleder jeg meg til.

jeg liveoppdaterer mine konflikter gjennom arbeidsdagen

Ja, det er jo bare én da. Den med Elkjøp. Og jeg vet jo jeg har rett, og jeg er rimelig opplest på forbrukerkjøpsloven, og man skulle kanskje tror at jeg danset lett gjennom en konflikt laddet med skarpkvessede argumenter, men sannheten er, at som gammelt skilsmissebarn, så hater jeg det. Da elkjøp ringte ble jeg helt kvalt i stemmen av pustefeil. Jeg klarte ikke snakke helt vanlig. Da de hadde lagt på BLAFRET hendene mine. Jeg hater det, jeg blir så full av adrenalin og det bare...sitter i hele meg. 

Væffal da, Elkjøp sier at "som ny" betyr "ikke helt som ny" og at jeg må bekoste returen selv, da kan jeg få hevet kjøpet. Evt kan jeg få 2000 kroner i rabatt. Og da sier jeg jo nei. For jeg vet jo hva jeg har krav på. Og så forteller jeg dem hva jeg har krav på. Ifølge lovverket.

Og da sier elkjøp at de har avsluttet saken og at jeg må returnere produktet i løpet av 50 dager. 

Da kontakter jeg elkjøp sentralt som sier at det må jeg godta og da sier jeg hva med loven og da sier elkjøp sentralt ja åkei loven ja og da sier jeg loven ja og da sier de at de skal kontakte elkjøp flesland da sier jeg sukk åkei da og da skriver flesland en ny mail at det blir en ulempe for dem å følge loven og de avsluttersakenigjen.

Jeg blafrer mer. 

 

Da ringer jeg forbrukerrådet. Som kvesser argumentene mine enda mer, for jeg har jo rett. De gjør meg tilogmed oppmerksom på at om jeg lider et økonomisk tap som følge av at elkjøp hever kjøpet, og jeg dermed ikke lengre har en mac til 8000 men blir nødt å kjøpe en til 12000, kan jeg kreve dette økonomiske tapet erstattet av selger.  Se det visste jeg ikke!

De sier også at elkjøps påståtte uforholdsmessige store ulempe ikke er uforholdsmessig stor, den er på 4000 kroner og det er 4000 kroner selv om det er 50% av kjøpesummen. Som var Fleslands argument.  

De sier også at jeg kan få forvente en vare som står til beskrivelsen og at "som ny" betyr "som ny" og ikke "ikke helt som ny". Det visste jeg. De sier masse andre ting jeg visste. Og jeg blir glad for jeg trenger å få bekreftet at jeg har rett når jeg krangler. 

Jeg skriver en ny mail til Flesland der jeg forteller dem hva jeg har diskutert med forbrukerrådet. 

Mens jeg venter på en mail der det står at de har avsluttetsakenigjen, har jeg skrevet et reklamasjonsbrev skråstrek klage til elkjøp sentralt. For det sa Forbrukerrådet. Det er på elkjøp dått enno jeg har kjøpt varen, så jeg burde ikke behøve å forholde meg tl en nittenårig bergenser. 

Det er et bra brev. Kort, oppsummerende og saklig. Og rett. Det blir sendt når bergenserne sier nehei enda en gang.

Nå skal jeg dirre som et aspeløv resten av dagen. På et tidspunkt kommer jeg til å bli kjempelei meg, det må jeg huske er en reaksjon på å ikke lengre ha adrenalin på førti tusen. Det er vanlig. Og så er det ellers bare å kjøre på.

Dagen i spenninger

Da jeg kom på jobb var varmen gått igjen. Dette er jo helt umulig. Hvordan justere for en varmekilde som avogtil er der, avogtil ikke? Lett skal det ikke være. Ingen trykk hadde tørket. Jeg sitter her og skriver i ullteppe.

Jeg ble helt uhemult stressa av den der mac-situasjonen i går. Jeg har forferdelig dårlig elektrokarma og har kjøpt datamaskiner som viser seg å være ødelagt (objektivt sett, de har blitt reparert av leverandør) mange ganger før. Mange. Det virker som en slags motgang i materien. Hvorfor? Hvorfor kan man ikke bare kjøpe en maskin og så er det uproblematisk? Nå hadde jeg jo tilogmed nedkjempet luksusforskrekkelsen og gledet meg til å få orden på situasjonen og alt. Og så kommer den og så er det sprekk i touchpaden og batteriprosenten er på 88%. Det er jo ikke en maskin som er som ny, som er det jeg har kjøpt, det er en maskin som er godt brukt og tildels litt ødelagt. Og det er jo egentlig uproblematisk: det må bare ordnes. Men hvordan? Det er jo det man blir litt stresset av.

 

Først må man bli enig med Elkjøp at dette er et problem og ikke noe man drømmer ihop. Jeg gikk opp til Elkjøp, og viste fram nyanskaffelsen, de sa jeg måtte ringe butikken på Flesland som hadde sendt den fra sitt lager. Herrejemini. Nei de hadde ikke noe nummer. Så jeg gikk hjem og ringte det nummeret som sto på nettsiden til fleslandsbutikken, som jo såklart var til sentralbordet sentralt, som såklart var en sånn der stemmestyrt sak der du må si høyt hva du vil, og den skjønte ikke dialekten min ( Data! jeg sa data! Hvordan kan man ikke skjønne det!) og da jeg endelig ble satt i kø etter å ha brølt DATA! DATA! DATA! 48 ganger klarte jeg å legge på. Min skyld. Men også brukergrensesnittet til iphone. Så tok jeg kontakt på chatten og det gikk forholdsvis greit, fikk snakke med et menneske som var hyggelig og imøtekommende og fikk se bilde og sa at han aldri i sine levedager hadde sett noe sånt, kunne jeg gå innom butikken på Flesland med maskinen? Nei, jeg er 2500 km lengre nord, sa jeg. Ja da kunne jeg gå innom den lokale butikken. Nei, sa jeg, for det hadde jeg prøvd og da hade jeg bare blitt sendt hjem igjen. Da skulle Albin på chatten ringe Flesland for meg. Det gjorde Albin på chatten og Flesland ringte og kunne jeg sende bilde men noe mer enn det løste seg ikke der og da og nå venter jeg vel på at noen skal ringe etter å ha sett mer på bildet. 

Noe av grunnen til at jeg ble så sur er at jeg har kjøpt en utgått modell, og det er den jeg vil ha, og butikken har ikke flere. Neste koster 4500 mer. Jeg så dermed for meg at de ville heve kjøpet. Og da står jeg her uten maskin igjen. Men så innså jeg, at min gode gamle bestis forbrukerkjøpsloven ikke gir selger rett til å heve kjøpet.

Og så tenker jeg, at denne maskinen har åpenbart fått seg en smell. Touchpaden sprekker ikke bare av seg selv, stille liggende på et bord en mandags formiddag, den har sannsynligvis gått i gulvet. Inne i en datamaskin er det veldig masse elektronikk, loddet og skrudd. Nå ble dere overrasket hva? Når den får seg en smell er det mye som kan gå galt. Derfor vil jeg egentlig ha en ny maskin, ikke en som har gått i gulvet, og jeg kjenner at det at de ikke har fler egentlig ikke er mitt problem. Det er det jeg vil. Eventuelt kan jeg gå med på bytte av batteri og touchpad med lånemaskin i mellomtiden og avslag i prisen. Eventuelt kommer jeg til å psyke ut på mine beinharde krav å gå med på bytte batteri og ny touchpad. Det bør jeg ikke, men jeg er ikke så tøff som jeg vil i situasjonen alltid. 

 

Denne diskusjonen, ny maskin, reparert maskin, avslag i pris, er helt avhengig av at noen tar kontakt. 

Så det blir jo dagens spenningsmoment. Og hvor lenge jeg må sitte i ullteppe.

 

Bakover

Plutselig kom macen, det var ikke lengre ekstremvær og stengte veier i Tana. 

Det første jeg ser er at styreflaten er knust. Jeg har kjøpt den på elkjøp outlet, så den skal jo være brukt, men jeg har kjøpt tilstand: som ny, komplett i originalemballasje. Det med emballasjen var ikke så viktig da, men det va nå det det sto. Jeg synes ikke det er som ny når styreflaten er knust (det er mer en sprekk, men den er stor og det er jo der det starter) og batterikapasiteten er på 88%. Det er jo bedre enn det jeg har, som er 0%, men jeg tillater meg å være skuffet og irritert. 

Skikkelig. Nå må jeg ordne opp i dette også!

Ser for meg problemer med å klage på den lokale elkjøp fordi de som jobber der driter i jobben sin, og fordi den er kjøpt på nett, og fordi og fordi. Det er vel bare å gå igang.

Framover!

Det er morgen! En ny dag har dukket opp fra intet! Macen min er fortsatt askefast eller hva det nå er som skjer i Tana, men det går bra, jeg har den gamle, og strøm i veggen og alt. Jeg har begynt en ny trykkeprosess på atelieret, og det gjør meg så GLAD. Å stå der i forkle og gummihansker og ha mål og mening og misjon og trykkfarge og nye papirer! Dessverre tar det jo ca en halvtime å gjøre trykket, og så tar det et døgn å tørke det, under nett og bly, og da må det bare ligge der og ta plass. Men i morgen får jeg vite hvordan det ble!  

Jeg skulle også sende et par fakturaer, men da må jeg jo ta med meg maskinen med fakturaprogram på, og så langt hadde jeg ikke tenkt. I år ser det ut til at alle årets inntekter kommer i løpet av årets første kvartal- og for å være ærlig er ca en tredjedel av det egentlig fjorårets inntekter som ikke ble fakturert før i år, så i år gjelder det å være lur og rasjonere. Jeg har penger altså! Det bare kommer ikke inn noe særlig mer. For å være ærlig bekymrer det meg ikke enormt, det er jo sånt man planlegger for i mitt yrke. 

Jeg har planlagt. Jeg har pre-bekymret og planlagt, så nå bekymrer jeg meg ikke. 

 

Det er, som ventet, ikke særlig varmt her, men jeg foretrekker at det er litt for kaldt heller en litt for varmt, for jeg beveger meg mye. Jeg blir litt halvsprø av at det der med temperatur må følges opp manuelt hele tiden, ingenting har termostat, ingenting kan finjusteres, og kommer sola på vinduene, er det bare å glemme å få til noe selv. Det er mye som er bra med dette atelieret, men akkurat dette er dårlig. 

 

Jaja. Litt kaffe på det, så blir det vel bedre. Og en ullgenser. 

og på oppfordring

 

Dette er ikke den største vi har fått, og som man ser har den mistet noen av klørne i slosskamp. De vokser ut igjen, men det tar noen år.

Frosten, posten, blåsten

I dag ble det ikke som planlagt og det var jo helt greit, for jeg hadde ingen spennende planer, bortsett fra å hente macen på posten, og det som er morsomt der på en veldig lite underholdende måte er at ifølge posten-appen kommer pakken min seg ikke fra Tana på grunn av ekstremvær og/eller stengte veier, og det er jo pussig, ettersom jeg ser ut av vinduet på strålende vær og heller ikke har hørt om noen lokale vulkanutbrudd i Tana. 

Det som ikke ble som planlagt var å gå på jobb, for i morrest var det tyve minus istedet for de fire lovte, og da 1) angret jeg på at jeg hadde skrudd av varmen på jobb i går, men jeg holdt på å koke bort, og jeg blir GAL av temperaturen på jobb, det er så vanskelig å justere, for alt er så stort og brutalt og ingen finjusteringer her ikke, 

men også 2) vi måtte få på plass frost-tappingen hos mamma, og hvorfor ikke avrime fryseren når det er så kaldt, så det har jeg holdt på med. Hos mamma viste det seg at den krana jeg skulle tappe fra var lekk, så da måtte vi ha inn rørlegger, da gikk jeg hjem, så gikk jeg ned igjen for å låse inn rørlegger, så gikk jeg hjem, og så gikk jeg ned igjen og skrudde på frostsikringen, innimellom alt dette har vi avrimet kjøleskapet og overraskende nok tatt en stor ullvask. Det gjør man jo ikke vanligvis når det er kaldt, i tilfelle man vil ha på seg all ullen man eier, men nå blir det sånn. Og så var jeg på Elkjøp og prøvde å kjøpe kjøleskap og komfyr, men de skal legge ned så alle som jobber der har sluttet å jobbe der, de bare går rundt i uniform, så man får ikke hjelp, men det fikk man faktisk ikke før heller, og det er kanskje grunnen til at de legger ned, kanskje det, kanskje at det russiske markedet er borte. Her er det jeg ikke har fått kjøpt på elkjøp etter at jeg flyttet hjem:

kjøleskap

komfyr

kjøkkenvifte

macbook pro

robotstøvsuger 

og da har de hatt alt dette inne og jeg har villet ha disse produktene men endt opp med å måtte kjøpe det en annen plass. Ikke robotstøvsuger da. Det må jeg ikke ha. Men jeg hadde hatt det nå om de hadde solgt den til meg. 

Nå er problemet at vi ikke har noen frosttapping her, for den er hos mamma, men her er det jo folk hjemme og vi bruker kranene stup i ett så det er vel mindre av et problem enn hos henne. 

I morgen skal jeg vel på jobb, da.

Vinterferien, verdens kjedeligste overskrift, verdens beste vinterferie

Vinterferien! Åh vinterferien, hvor skal jeg begynne! Hvor skal jeg slutte!

Vi har sittet på verandaen med mamma og Knut stefar og bålpanne og pølser og pinnebrød, vi har sittet i sofaen med søskenbarn+ektemann og en dunk rødvin, vi har gått på ski i verdens verste klabbeføre, vi har vært på hytta med og uten medbrakte lånebarn, vi har reparert krabbespyd og fisket krabbe, eller jaktet krabbe da kanskje heller, vi har vært på kafé og vi rakk ikke kjøre til Finland men hva skaaaaal man nå der etter. Det har vært så fint vær de dagene vi dro på hytta. Blankt hav og lett å se krabbene. Den dagen det var snevær dro vi på kafe, vi overnatter ikke på den hytta, vi er der bare om vi kan være ute hele dagen og det ser vi når vi står opp. Vi har fått nye vinterdekk til bilen så det er bare å frese ut om man vil. Vi har sett ørn og rein og røyskatt og et hus i full fyr og et helt nedbrent hus (samme, bare når vi kjørte ut og når vi kjørte inn) og ea og fjæraplytt, vi har sett serier om kvelden og jeg og Jendor har kjøpt det nye zeldaspillet og spiller det sammen, det er fint. 

Mer ferie til folket, altså.  

En krabbe er middag til tre pers. Vi spiser ikke hodet. Den får måsen. Om den rekker for kråka.

Nå er det ukedag og jeg har tatt tak i innboksen, det var ikke så ille. Jeg skal trykke til med myrullfargen men fargetesten jeg gjorde over vinterferien har ikke tørket enda, så jeg må finne en litt annen teknikk for trykken, en uke er i meste lage å vente på et trykk. Det ruller på. Snart får jeg ny mac. Snart er det påskeferie. Alt er fint.

Før

I dag kom det opp et minne på facebook, en som hadde skrevet på veggen min om et blogginnlegg hun hadde lest, så da leste jeg det, og blogginnlegget er skrevet en gang da livet var helt annerledes, om en gang livet var helt helt annerledes, det er som det er en annen person. 

https://frkfigenschou.blogspot.com/2010/03/verkty.html

Det var fint den gangen, det er fint nå, men musikk, det studerer jeg ikke lengre.

Å smøre med borrelås

I dag klarer jeg i litt større grad å leve med mitt uvettige kjøp. Jeg klarer det i den grad at jeg skikkelig gleder meg og driver og sjekker posten-appen for å se hvor maskinen er nå. Ankommet Bergen, underlig nok, men hva vet jeg om Posten, Kirkenes om seks dager. Jippi! Maskin med batterikapasitet, aner dere hvor behagelig det er? Herrefred. Man kan ta maskinen med seg steder.

Problemet den nåværende maskinen har med billedredigering kan visst til en viss grad (total grad) skyldes operativsystemet, og det oppsto etter en oppgradering, så jeg krysser fingre for at det blir bedre på den nye, hvis ikke har jeg brukt åtte tusen på en skrivemaskin, men med fungerende batterikapasitet. Nå levde jeg litt dårligere med mitt uvettige kjøp her. Jaja. Batterikapasitet!

 

I dag har vi gått på ski, nysnø, og ingen blå smurning en plass i huset, så det klabbet i både opp- og nedoverbakke. Jeg kjente når jeg rente nedover at jeg liksom...ja kjørte på is da. BBBRRRbrBrRbbBrre. Ikke engang full fart nedover klarte å slite isen av sålen. Jeg holdt på å ramle på flatmark flere ganger for det lugget sånn. Da vi kom hjem holdt jeg opp skiene og de var dekket av is fra spiss til slutt. Ikke bare i smøresonen, hele skien var isdekt. Aldri vært borti før. De andres ski var normale, klabber, men under bindingene. Du er et unikum, sa the Stig. Jeg vet ikke hva man gjør? Jeg liker de skiene. Nå har jeg jo tilogmed nyere sko og alt. Levere dem inn og få preparert sålen? Aner ikke. Jeg er virkelig ikke denne typen skigåer. 

Vi snakket litt da vi gikk om kanskje Jendor må få mine ski noen år, så tar jeg noen av de som ligger i garasjen i arv etter diverse slektninger til han vokser ut av mine igjen, det er ikke så farlig om jeg går på halvbra ski noen år, men det er viktig med minst mulig motstand når du er liten. Jeg tror jeg i voksen aldri aldri har hatt fullt fungerende utstyr. Lengst var det dårlige skisko, helt uten hold i anklene, det var som å gå i tøfler, så arvet jeg mammas skisko, de er bedre, men så måtte Jendor ha dem og jeg gikk i tøfler hele fjorårssesongen, nå har han vokst ut av dem (ni år og større føtter enn meg) og jeg har skisko igjen, men staver er bare andresorterongsarv med bøy og tape og trinser i ledd. Skijakke har jeg ikke men Jendor går ikke kjempefort så det går fint å gå i eh høstkåpa faktisk. Ikke sånn tweedkåpe, sånn vanlig. Ser litt jakkete ut. Gamasjer har jeg masser av! Skiene har alltid vært bra, fjellski med stålkant. Men nå må jeg finne ut hvordan vi kommer tilbake til bra. Sånn at Jendor kan få dem og jeg kan ta de litt dårligere skiene etter tante et par år. 

Man er ganske heldig som har hus og skjå fullt av skiutstyr i forskjellig størrelse og tilstand. Sånn at man kan bruke pengene på uvettige elektronikkinnkjøp istedet.

Åh hva HAAAAAR jeg gjort, forbrukerutgaven, episode tre tusen

Den der sidebaren med blogger jeg kan stå for at jeg leser, funker ikke lengre helt. Vet ikke hvordan jeg skal fikse det. 

I dag har jeg syndet. Det føles iallefall sånn. Jeg har kjøpt en datamaskin. Og det er så irriterende at jeg alltid må gå gjennom denne dansen med meg selv. For, TRENGER jeg nå egentlig dette produktet da? Jeg haaaaaaar jo datamaskin. 

Saken er at jeg har tilogmed to. Og det var ganske lurt, for jeg har en stor dyr som jeg bestemte meg for å slutte å reise med, og heller ikke drasse med meg på jobb fra minus førti til pluss tyve hver dag, så jeg kjøpte en liten macbook air, utgått utgave. Og nå har jeg en stor macbook pro som har vart i åtte år og fortsatt nesten fungerer så det tror jeg var lurt. 

Problemet er at når jeg skal drive med litt større filer så funker det ikke så bra lengre. Og ingen av maskinene har batterikapasitet. De kan klare seg uten batteri i kanskje 15-30 minutter før de plutselig skrur seg av. Den store lader ut batteriet mens den står på strøm, altså mens ledningen er i, om den føler at ting blir belastende. Og for å sitere en lege i min omgangskrets: er det egentlig et problem?

Jeg vet ikke. Begge maskinene kan jo stå på strøm. Jeg MÅ ikke arbeide på reise. Jeg kan holde meg i nærheten i en stikkontakt. Det er litt dumt om maskinen skrur seg av midt i ett teams-møte (belastende oppgave) men det har foreløpig ikke skjedd. Lillemaskinen klarer ikke bilderedigering i særlig grad, et eller annet problem har oppstått, men da har jeg den store. 

Problemet er at en ny stor maskin koster 57.000. 

Det kan jeg ikke betale for en maskin bare fordi jeg har problemer med batterikapasiteten. Jeg har kompromisset litt på speksene og kan kjøpe en til 50.000. Det kan jeg heller ikke forsvare å betale for å slippe problemer med batterikapasiteten. Så jeg vet rett og slett ikke hva jeg gjør. 

Jeg følger med på en outlet-side der omtrent nye maskiner selges, for en tid siden dukket det opp en eldre modell til 8000, ikke en sånn stor, men som erstatning til lillemaskinen min, det eneste er at den ikke har magsafe. Dette er den ene modellen som ikke har magsafe. For dere som aldri var så dumme at dere begynte med mac, kan jeg si at strømmen som går inn i maskinen er festet med en magnet. Sånn at om man snubler i ledningen er det ledningen som farer ut, ikke maskinen som farer i gulvet. Dette fungerte så bra at apple solgte færre maskiner, så det sluttet de med, men da var røsten som sa ÆRLIG TALT så unison at de begynte med det igjen. 

Jeg funderte på viktigheten av en sånn magsafe så lenge at alle maskinene til 8000 ble utsolgt og den neste lå på 13.000. Jeg lovte meg selv at om de dukket opp igjen skulle jeg sannelig ikke fungere mer på magneter og bare kjøpe en maskin med fungerende batteri. Det holder med én maskin med fungerende batteri, da får jeg bare planlegge så jeg har strøm når jeg bruker den kraftige maskinen. Det har jeg jo gjort hittil. Men tenk å ha en maskin med fungerende batteri! Jeg kan reise og jobbe! Holde foredrag og bruke egen maskiin! Sitte i sofaen med macen i fanget!

I dag dukket det opp igjen en eneste maskin til 8000 på den siden. 

Jeg funderte.

Selvfølgelig. For treeeeeenger jeg egentlig en maskin? Jeg gjør vel ikke det?

 

Nå har jeg kjøpt den, og er full av tvil og dårlig samvittighet. Jeg har jo maskin! Jeg har tilogmed to! 

Nei for nå har jeg tre! Åååååh hva har jeg gjort. Samtidig kjenner jeg at jeg gleder meg litt til en maskin med batterikapasitet. Det blir jo deilig. Og så håper jeg at den store holder noen år til. For jeg orker ikke drive å akkodere med meg selv på denne måten.

På stigende kurs inn i ferien

I dag hadde jeg et teamsmøte klokken halv ti men først måtte jeg bare innom Flysikringa og montere ned et verk og så hadde jeg ikke med drill og den som skulle strø hadde ikke den oppgaven på arbeidslista si men jeg fikk med endel i papir tilbake og så hujhazt til atelieret og der var det ikke internett for det viser seg at strømmen til ruteren eller fordelingsboksen eller hva det er, er inne hos kontoret til handtverkerne som holder til i samme korridor, og de hadde trengt en kontakt til å lade en telefon og dratt ut internett, så da ble det fritt for nett inne hos meg, og jeg visste ikke om dette med den stikkontakten og klarte ikke løse problemet, men det klarte han som er ansvarlig for internettet, for han fulgte bare ledningen, og kanskje må vi finne en annen løsning på akkurat det, så rakk jeg akkurat møtet mitt, og det er et sånt pengeutdelingsmøte der man sitter og gir penger til folk og det er alltid diskusjoner og på et tidspunkt hadde jeg lyst å forlate møtet og bare la noen andre bestemme for det er så vanskelig å si ja til noen og nei til andre men vi kom i mål med en løsning for det må man jo. 

Så var det vafler til lunsj!

Etter lunsj var det litt roligere, men jeg bestemte meg for å teste ut kvaliteten på trykkfargen jeg kokte i går, den virker litt lys, kanskje er det fordi myrullen er gammel, men innimellom gjør jo det kvaliteten bedre, så jeg gikk litt vitenskapelig til verks med farge utblandet i forskjellige prosentandeler på forskjellige deler av et ark, og akkurat den der testing-testing delen er kanskje ikke min favoritt, for jeg er ikke så glad i å være nøye, og pipettene mine er kjøpt på coop og gjør det enda vanskeligere å være glad i å være nøye, men da jeg holdt på med farge og gummihansker og papir og forkle og trykkfarge, så kjente jeg meg et like øyeblikk lykkelig, og sånn blir det når man plutselig har mål og formål, og nå ligger det til tørk der over vinterferien, og så får jeg se når jeg kommer om jeg kan trykke med litt utvannet farge eller om alt blir ublandet, og så dro jeg tilbake til Flysikringa utstyrt med drill og tok ned de siste pinnene og dermed var den oppgaven utført.  

Nå er det vinterferie og muligens er det et teamsmøte på mandagen men ellers skal det være ski og bål og filmkveld og sove lenge og fri og herlighet.

Den koke vi!

Jeg er hjemme og koker farge. På mitt første atelier i Kirkenes var det et felleskjøkken i en kjeller som ingen brukte, da gjorde jeg det der, og på mitt andre hadde jeg koketopp inne hos meg selv, og nå gjør jeg det hjemme. Problemet med den første løsningen var at noen kastet ett års produksjon (merket) (og hvem andre brukte kjelleren enn meg? det var jo bare å spørre meg hva det er) og problemet med det andre var brannalarmen. Problemet med å koke hjemme er bittebitte små- det er bare at jeg må frakte ting i forskjellig tilstand av tørr og halvkokt hit og dit. Og så lukter det litt kokt låve her hjemme. Men jeg får være hjemme hele dagen og i sted fant jeg en sjokolade i kjøleskapet. Fryktelig fornøyd.

Jeg koker fargen tre ganger. Eller jeg koker myrullen tre ganger. Jeg synes ikke det er SÅ stor forskjell i fargeintensitet mellom første og andre koking, men tredje gang er den lysere. Jeg må snart gå litt mer vitenskapelig til verks enn jeg pleier å gjøre, og kjøre noen kontrollerte tester på atelieret, for å se hvor mye jeg kan tynne ut fargen før det vises. Jeg kan fort bruke en halv liter farge eller mer på ett trykk, og da må jeg plukke og rense myrull og koke og prekevere farge, så tynning er bra. 

Det hadde gått betydelig fortere med to gryter, men jeg har en gryte kjøpt på fretex som er skitten og fæl, og jeg vet ikke om jeg får gryta fin igjen om jeg koker med en av de som står i gryteskapet under benken, så enn så lenge koker jeg med én. Jeg har nok en gryte til å koke krabber i i kjelleren, men vil ikke egentlig at fargen skal lukte enda verre.

Jeg rakk ikke å plukke myrull denne sommeren, men jeg har et lager. Myrullen slipper frøene, eller fibrene da, på et tidspunkt, da er det absolutt lettest å plukke, for da slipper du å ta med hele planten hjem og renske den. Men det er ikke alltid like lett å finne tidspunktet. Men når de begynner å slippe går det to uker til alle slipper lett. Og myrull står jo alltid i myr (som gjør det forvirrende at det heter ängsull på svensk) og selv om det er mindre insekter nå som verden går under, er de som fortsatt lever, i myra. Så det er ikke en zen-aktig opplevelse og stå og plukke myrull. Nå virker jeg kanskje ekstremt naturbarnsame her som har kunnskaper om myrull og sanking og lever tett på dyrlivet, men la oss bare innse, dettte er kunnskap som ikke kan brukes til noe. Hvem andre lager trykkfarge av myrull? Dette kommer ikke til å gå i arv til etterkommerne, for å si det sånn. De kan finne ut av det selv.

åååååå nå må jeg gubbe

Unnskyld, men nå blir jeg helt gubbe her, og jeg hater når gubber setter igang og gubbegneldrer over ting man ikke trenger legge all verdens energi på, men, 

hytta mi har fått veiadresse.

For at det, som det står i brevet, blant annet skal bli enklere med varelevering. Jeg må sette opp skilt.

Hytta mi ligger ikke på en vei, og ingenting av dette gjør noe noe enklerer i noen ledd for noen, skal det vareleveres noe der, så kommer jeg iallefall ikke til å si at pakken fra Temu skal leveres på Store Fiskevatnet hyttefelt nummer 21. For da er det jo en fare for at plastkjoleleverandøren setter avgårde mot Store Fiskevatnet hyttefelt, en omvei på 5-6 timer. Skulle jeg være så uheldig å bli halvspist av bjørn og nødt til å ringe etter ambulanse, kommer jeg nok heller til å forklare hvor hytta ligger, som er PÅ HAREFOSS! og forvente at dette er den beste forklaringen ettersom det er der hytta ligger og sånn man finner fram. Hvordan er en adresse midt inne i skauen, en villedende sådan, til hjelp her? Jeg kan såklart sette et skilt nede ved elva der det står Store Fiskevatnet Hyttefelt nummer 21, som jeg tror er kravet, men da må man jo først kjøre rundt på elva og også tatt av ved riktig løp sånn at man i det hele tatt ser skiltet. Jeg venter heller ingen ambulansebåt etter som hytta ligger mellom to demninger og redningsselskapet vel neppe hiver seg i firhjulstrekkeren, henter en båt i Neiden, setter den på henger, kjører til Homfoss, setter den ut nedfor demningen på egnet sted, og så begynner å kjøre opp og ned elven for å lete etter skiltet Store Fiskevatnet Hyttefelt nummer 21på strekningen Holmfoss-Boris Gleb. Jeg tror ikke de engang kommer så langt som å hente båt og sette den på henger. Jeg tror det blir helikopter. Eller at militæret bare henter meg på Harefoss.

Kommunen vil også gjerne at jeg svarer på brevet og forklarer hvor tilkomstpunktet er. Jeg kan ikke det ordet. ER det hvordan man kommer til? Det kommer jo an på hvor du går fra, eller om du har båt kanskje, da kan man legge til hos Hoel eller så legger man til nede i løpet men se opp for stein som flytter seg når isen går. 

Hvor parkerer du bilen? skriver de. 

Vel, kjære kommune, man kan parkere på for eksempel Elvenes, eller på Brattli, eller også kan man gå fra Bjørnevatn. Markert med sirkler her.

Kartnåla er Store Fiskevatnet Hyttefelt, det er ikke der hytta er, men jeg har jo satt opp skilt så det er bare å gå på. Hytta ligger ca mellom de to grønne firkantene.  

 

Jeg skjønner at det kan være greit å forholde seg til gateskilt når man kjører ambulanser rundt i hyttefelt, men jeg bor langt satans i gokk, hytta ligger inne i skogen, det er større sjanse for at du ser hytta enn skiltet, og HVORDAN gjør dette noe som helst enklere for noe menneske i verden. 

Herregud. 

Og jeg hater gubber som gneller over forordninger som kommunen faktisk er pålagt å gjennomføre, men dette med hele Norge til ett rike, det går for langt innimellom. La oss nå bor der vi bor og plag oss ikke med gateskilt.

Forefallende arbeid, HERE I COME!

I går skar jeg meg på tuppen at pekefingeren, helt fremst, enten med tapetkniv eller på pappen jeg skar i. Herregud så irriterende. Et kutt på en halv centimeter, og så blir alt så komplisert. Det gjør vondt å skrive på maskin, så man må liksom inn med hjelpefingre og alt blir litt skjevt, det går ikke å finlime eller finsnekre, for fingeren må stå rett ut, eller løfte tungt uten at fingeren begynner å banke og eller blø igjen, og det går iallefall ikke å bruke mobilen. Da bruker man jo andre fingre og den andre hånden, og ganske fort har man liksom blitt helt skjev i hele kroppen, lemster i ryggen, stiv i skuldrene, av bare å bruke feil finger, og faktisk også litt kvalm. 

Herregud for et finstilt maskineri jeg er. 

Nå har det grodd litt og selv om fingeren brenner når jeg skriver på maskin er det en bedre dag. 

Det er glatt ute, is med vann, is med vann og grus kan man si, for det strøs jo, men aldri nok, og det er tredje gang vi har dette været så mange steder ser det strødd ut, men grusen ligger under isen og gjør ingenting. Vi kjører Jendor til skolen, vi kjører oss selv til jobb, orker ikke slåss med føret. På skolen er av en eller annen grunn snøhauger deponert på parkeringsstripa der man slipper av og henter barn, den er ikke så stor i utgangspunktet, det er plass til kanskje seks biler, men det fungerer nå, nå ligger det snø på halve og det er plass til tre biler, det fungerer ikke. Jeg skjønner ikke logikken heller. Hvorfor der?

På jobb fyker det fakturaer og kreditfakturaer og inkassovarsel inn i innboksen, fra huseier, jeg aner ikke hva de holder på med. Jeg skal ikke ha inkassovarsel på regninger jeg ikke har mottat og som er en ekstraavgift jeg aldri har gått med på å betale, men du kan ikke svare på mailen for da får du feilmelding og ellers er det å sette seg ned å skrive brev. De må bare la det gå til inkasso da, de har ingenting å ha det i. Men det er forvirrende med alle nye fakturaer og kreditfakturaer og jeg aner ikke lengre hva det er meningen at jeg skal betale. Fakturaene må også åpnes i et eksternt program på internett som gjør det vanskelig å holde oversikt og sammenligne.

 

Selv har jeg sendt en faktura med betalingsfrist samme dag som den ble sendt, fordi, fordi, jeg brukte så lang tid på å få tak i en epostadresse jeg kunne sende en faktura til istedet for ehf, og jeg burde jo ventet med å skrive fakturaen til det var på plass, for min kontakt er verdens mest vimsete mann, men ikke, og der fikk jeg. Sendte den og en forklarende mail.  

Sendte kunst og bøker i posten. Nå må jeg lage nye fakturaer. Det tar aldri slutt.

Ja da var det nye tak

Nå er Barents Spektakel over. Det var fint. Jeg så ikke så mye kunst som jeg hadde tenkt, gikk og la meg for tidlig en dag og for sent en annen, fikk snakket med folk, hadde bokslepp, utstilling, lunsj og middag.

Nå har jeg ingen utstillinger i kalenderen. Det er første gang siden...jeg vet ikke når faktisk. Kan ikke huske at det har skjedd før. Det gjør meg ikke spesielt nervøs, da får jeg tid til å jobbe på atelieret. Jeg har litt småplukk, må sende ut noen bestillinger (det får jeg nok gjort i dag og så er ikke det på lista lengre,) og så har jeg sagt ja til å ha et foredrag i Kristiansand, men etter at jeg sa ja hørte jeg ikke mer så hvem vet, og så skal jeg lage et lite møbel, men etter at jeg ba om en vinkel på et hjørne hørte jeg ikke mer, så hvem vet. Jeg har jo mast om den ferien jeg skal ha jeg vet ikke hvor lenge, men jeg trenger den ikke akkurat nå, så det er heller ikke noe stress. Faren er jo at man begynner å sose, men da får jeg heller være flink å gå hjem tenker jeg. Hører dere! Jeg har kontroll og planene klar! Og kaffe! Og hjertensglede! Juhu!

Det gjelder å legge ut noen snubletråder til seg selv.

Dette gjorde jeg i går:

For å unngå å havne utpå når jeg jo vet at vi i dag og i morgen har både barnevakt, fullt program og kjentfolk i byen, tok jeg på meg boblebukse til åpningsseremonien. Ullongs under, ikke pen, raknet i skrittet og sydd med gamle sokker. Når jeg da ble overtalt til å ta en øl på festivalbaren, ble det med den ene ølen, for jeg holdt på å svette tvert ihjel og kunne ikke ta av meg boblebuksa. Da gikk jeg hjem og når er jeg klar for i dag og i morgen. Godt jobba.

Nå er det festival

Jeg kom meg på den middagen i går, havnet litt innerst bakerst men sammen med en kompis. Selve maten var ikke så mye å skryte av, men jeg har vært på Thon før og blitt underveldet så det var greit. Det var iallefall veldig lite av den så sånn sett var det ikke så mye å klage på i det minste. Jeg fikk en grønnsaksgryte, og antall grønnsaksbiter til sammen utgjorde nok i flate en god del mindre enn hånden min. Uten fingre. Som var bra, for de trælete bitene fra rota på kålrabien blant annet var ikke rensket ut. 

De som jobber ute med åpningsforestillingen, var nok mer skuffet, for de trenger jo mat. Men når man gir Thon en fast sum for middag for femti pers så er det klart de gir femti pers så lite mat som mulig, vil jeg tro.  

Eterpå kom de som organiserer baren bort og sa de skulle ha testsmaking på sortimentet, så da gikk vi dit. Og det var testsmaking, en liten slant av hvert som jo er oppskrift på bakfylla om man bare blir full først da, som man ikke blir på en halv centiliter alkohol egentlig, men ettersom vi hadde spist så lite og det var mange halve centilitre, gjorde alkoholen sitt. Jeg vil si jeg føler meg ganske vanlig i dag likevel. Det var ihvertfall supertrivelig og da jeg sparket hjemover var det nordlys over himmelen. 

I dag var det 12 grader på atelieret, som er bedre enn 10, men bare to grader bedre, og jeg har kuratorbesøk om et par timer og de kommer fra Danmark (fader, har glemt kjeks) og er sikkert bedre vant så jeg har vært på frenetisk jakt etter varmeovner.  Det blir litt hektisk i dag for det er både kuratorbesøk og pressevisning og åpning og jeg MÅ vaske håret for jeg ser ut som Moddi og når skal jeg få tid til alt?

Noen av greiene under festivalen skal være her, i bygget der jeg har atelier, og korridoren, som er min og som jeg vasker selv og er en del av leieavtalen min, er tatt i bruk og jeg skulle ønske jeg bare kunne være mild som en vårbris og latt folk bruke den uten å tenke mer over det, det er liksom for to kvelder, men jeg kjenner at jeg blir litt irritert. Dørkila mi er borte vekk og det står liksom pappkopper med bananskall i på tingene mine. Lyskastere utfor dørene som setter stemning, men gjør det vanskelig for meg å komme inn og ut. 

Her kunne jeg vært enkel og grei med kolleger istedetfor å bli irritert, men det er litt irritertende. De vet sikkert ikke at korridoren er min engang og at de tar seg til rette inne hos meg. Det er greit å bli sur på trailersjåfører, men ikke egentlig på kolleger synes jeg. De må få litt mer slingringsmonn. Og det finner man ikke hos meg ikke!

Jaja. Jeg kanskje heller skal prøve å forberede det kjeksfrie kuratorbesøket. Nå er det festival!

Det var ikke meningen, men haker av på lista her:

Nå er jeg ferdig å henge utstillingen. Jeg har også klart å time min tilstedeværelse sånn at jeg har fått spist lunsj med resten av festivalen og det er god steming og alle gleder seg og masse folk jeg ikke har sett på hundre år og folk å prate med ved alle bord. 

Selv farter jeg rundt på spark og lager dårlig stemning, Jeg havnet i krangel med en trailersjåfør. Kjempsur!

I Kirkenes er det litt sånn at er du forgjenger så får du skylde deg selv. Det er jo gang- og sykkelsti men de blir brøytet sent og sjeldent strødd og det er veldig vanlig å parkere der. Det er jo så enkelt om man har bil, sant, å bare parkere der, masse plass. Nå kom jeg i full fart på spark bort langs gangstien ved E6 men plutselig var det bom stopp for der hadde en trailer parkert. Det var så vidt plass til å gni seg opp mellom sneskavla og langs traileren -om man ikke kommer med barnevogn eller gud forby rullestol, da må man gå hundre meter tilbake og så begi seg ut som fotgjenger på E6. Jeg kjempet meg opp i sneskavla med sparken, og da kom trailersjåføren ut av bilen. " Kjempebra parkering du har fått til her!" ropte jeg, i sneskavla med spark, og hun svarte " Ja ta det med Thon!" for hun sto jo utfor Thon hotell.  "Æ tar det med dæ, det e du som har parkert!" svarte jeg, kjempesur, for nå ramla kurven av sparken og ned på E6 med alle bilene, men det skulle hun ikke ha noe av, Thon hadde all skyld, og det jeg ikke kom på å svare for kanskje 200 meter senere da vi ikke lengre var i samtale, var at hun kan jo bare parkere midt på parkeringsplassen til Thon og ta alt trøbbelet det vil medføre selv, hun kan ta det med Thon selv, nå la hun alle problemene over på fotgjengere for det var enklest for henne. 

Så typisk folk som kjører i Kirkenes.

Ting jeg blir mest rasende av #5 der. 

Og så kranglet jeg litt mer med Fæbrik, for det viser seg at når du kjøper digitalt mønster på én side, si for eksempel blusemønster, så står det i en stor grå boks under DIGITALT MØNSTER. Dette betyr at det du er i ferd med å kjøpe er et digitalt mønster. Men om du kjøper et annet mønster, for eksempel skjørt, så står det i samme store grå boks FYSISK MØNSTER. NÅ betyr dette at du kan klikke på boksen og komme til en side der du kan kjøpe en bok som inneholder fysiske mønstre. Dette vet man ikke om man ikke plutselig får det for seg at man skal klikke på den boksen. Og hvorfor skulle man det?

De var enige i at dette var forvirrende. 

Og det er jo bra, for eh, hvordan er det meningen at dette ikke skal være forvirrende?

Jeg skrev tilbake og sa at når vi er så enige i at dette er forvirrene, så kanskje man skal ta seg tid til å se på om ikke dette kan gjøres mindre forvirrende. Ikke fullt så spydig. Men ikke med smilefjes i teksten heller. (For hallo jeg er nesten femti, smilefjes i teksten, ærlig talt.)

Jeg sprer kanskje ikke glede. Men "enig i at dette kan være forvirrende", ærlig talt. 

 

I kveld skal jeg spise middag med alle kunstnerne så om jeg klarer å ikke starte noen nye krangler innen dess, skal jeg være fornøyd. For det gleder jeg meg til.  

nei NÅ

En av de tingene som irriterer meg mest her i verden (men denne lista er lang) er når man kontakter kundeservice og de svarer uten å ha lest mailen din skikkelig. Oftest er det på den måten at du har for eksempel tre spørsmål og så svarer de på det første og anser saken som avsluttet, eller så leser de første setning og gjetter seg til resten av innholdet. 

Under min sykelighet&kjøpspreng bestilte jeg ett digitalt mønster, ett fysisk mønster, og to meter stoff hos Fæbrik. Jeg fikk da en mail med link til to digitale mønster. Linken til det mønsteret som er kjøpt som digitalt mønster fungerer, men linken til det mønsteret som er kjøpt som fysisk mønster kan ikke lastes ned, det står bare at filen ikek kan åpnes fordi den ikke eksisterer. Jeg sender da en mail til kundeservice med skjermdump av problemet, med feilkode, og sier at dette er jo egentlig et fysisk mønster så hvis det kommer i posten er kanskje ikke dette et problem, men det er iallefall ikke mulig å laste det ned. 

Noen dager senere får jeg til svar at ja det stemmer at mønstrene er digitale! De kommer i egen mail! Sjekk spamkorgen!

HVORDAN hjelper dette meg. H V O R D AN. Ikke er mønsteret jeg har kjøpt digitalt, og hadde jeg fått en feilmelding på nedlasningen om jeg ikke hadde funnet nedlasningslinken engang? Nå skal jo ikke jeg være den som ødelegger dagen til stakkars sikkert egentlig flinke og entusiastiske Malin hos Fæbrik og svare MEN LESTE DU MAILEN I DET HELE TATT? HVA MED Å FAKTISK LESE MAILEN? ETTERPÅ KAN MAN SVARE. for det skjønner jo tilogmed surfigenschou i sitt sureste humør at man ikke gjør...men leste du mailen Malin? 

Istedet spør jeg om hun fikk opp bildet jeg sendte. Det hender jo. Når mailprogram møter mailprogram. At bilder kommer som vedlegg man må laste opp og ned og det hele. Og gjør oppmerksom på at jeg har kjøpt et fysisk mønster. Altså ikke en eneste opplysning som ikke sto i første mail, og det er vel der man blir sur. Jeg må hjelpe et voksent menneske å lese en mail. Jeg aner ikke hvorfor dette er en av de tingene som gjør meg surest i hele verden men det er det altså. 

Glatt is under et lag med snø.

Varer som viser seg å være utgått på dato når man kommer hjem fra butikken med dem.

Folk som sniker i køen.

Og kunderservice som ikke leser mail før de svarer.  

 

De resterende 1044 tingene kommer i egne innlegg i bloggen etterhvert.

Endelig fremdrift

I dag har jeg vært på jobb. På jobb-jobb fysisk, ikke svart på mail fra sofaen. Jeg er fortsatt ikke frisk, men i dag måtte jeg bare, og jeg var ikke så dramatisk syk som da jeg kom på jobb og bare holdt på å fryse ihjel med en gang, for det viste seg at radiatorene hadde gitt opp igjen og det var faktisk bare 10 grader på kontoret. 

Det var altså ikke meg.  

Men senere var det meg men da var det å jobbe på, så jeg har vært og hengt utstillingen, på te-kjøkkenet til utstillingsvertene, så jeg har kanskje ikke fått det beste gallerierommet på utstillingen, og det er blått og flasser og lyssettingen er taklyset, og jeg sloss med lysbrytere og strømmålere på veggen og det blir jo ikke kjempebra så det er bare å sette i gang og gjøre det beste ut av det, det er umulig så det er ingenting å gråte for heller at man ikke får det til. Det er tilogmed sånne små blondeduker i plast på kjøkkenbenken. 

Men boken ble bra, jeg hentet den jo bare på Posten og gikk og la meg for halvannen uke siden, nå er jeg gjenoppstått og har åpnet eskene og det var akkurat den boken jeg hadde laget inni og ikke kundeavisen til Joker Bøler for eksempel, som jo ville vært et mareritt.

10/10

Jeg skal møte en kurator under festivalen. Jeg har møtt henne før, for halvannet år siden. Jeg husker at det var trivelig, men jeg husker ikke et ord av hva vi snakket om. Jeg husker ikke hvordan hun ser ut. 

Jeg skal også ha en offentlig samtale med en annen i bransjen, jeg kjenner henne fra før. Jeg fisket litt etter en konflikt på en institusjon hun har vært involvert i da vi møttes for å planlegge denne samtalen, hun sa at dette snakket vi om da jeg var på besøk sist. Jeg husker ikke det i det hele tatt. 

Jeg har stort sett problemer med å gjengi samtaler jeg har hatt med andre, når jeg kommer hjem, og the Stig siterer meg ofte med fantastiske sitater jeg ikke kan huske å ha uttalt. Jeg høres ut som en smart og morsom person, da. 

Uten videre hukommelse.

Jeg tror ikke jeg holder på å få alzheimers, jeg vet ikke om jeg alltid har vært sånn men jeg er ikke forvirret og frustrert i hverdagen og glemmer ovnen på og går meg vill. Jeg bare husker ikke. Særlig husker jeg ikke samtaler jeg har hatt, om de ikke involverer store følelser. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg tenkte lenge at det at jeg ikke gjenkjente personer var en karakterbrist og at jeg ikke var interessert i mennesker, så det å innse at det er noe som heter ansiktsblind var en åpenbaring, men jeg tror ikke man kan være samtaleblind. Jeg lurer på om jeg bare rett og slett ikke klarer å konsentrere meg. Jeg vet jo at jeg ofte ramler ut i en samtale, det gjør det kanskje vanskeligere å huske dem. 

Herregud. Ikke liker jeg folkemengder og sosiale settinger, ikke husker jeg folk og ikke husker jeg samtaler, for en toppenperson.

blæh

Jeg er litt lei av å være syk. Det blir man jo. Jeg har behov for å gå på jobb, ting må gjøres, men jeg orker ikke. Samtidig funderer jeg på å gå og måke snø, det laver ned, så jeg lurer på hva jeg egentlig driver med.

Jeg føler meg strengt tatt verre i dag enn i går.

Nå har jeg jo ikke måket den snøen da. Og jeg vet at om jeg går ut og måker snø kan jeg snu og gå rett inn på sekundet, mens jobb er mer sånn timesprosjekt bare for å komme seg dit. Og jeg har ikke vært ute på en uke. Og jeg er så lei av mobilen. Så jeg skjønner hvor jeg kommer fra, for å si det sånn.  

Kanskje måke snø. Senere. Først litt mer dødscrolling på mobil.

rapport

Ingen faner i dag. Tenkte også at jeg er frisk, men innser at det er litt ønsketenkning selv om jeg er bedre. Har også tenkt å dra og montere en utstilling i morgen (lokalt, ikke med fly) og innser at kanskje det også er ønsketenkning. Det er fokusert arbeid, ikke sånn venstrehånds mandagsarbeid jeg kanskje er mest istand til å utføre nå. Når man ikke er syk på ordentlig er det vanskelig å blir frisk på ordentlig, ser det ut til. Har iallefall lovet å lage middag i dag. Håper jeg ikke forlovet meg der. 

overogut

Vil ha, vil ha

Nye 600 faner. I går interiør, i dag oppbevaringssaker. Åh, oppbevaring og kontorsaker. Min akilleshæl. Hvis jeg bare hadde den sjøgrønne aluminumsboksen fra Japan og den røde lerretspungen fra Ungarn, aner dere hvor velorgansiert og målrettet jeg hadde blitt da? Jeg hadde føket ut av kontoret med min OB-4 Duty Tote bag full av penner og datamaskin (som virket, nyere årsmodell) og plastlommer med klips og kullstifter i velorganiserte volum, til et møte med min art director i New York, i et kult og bare delvis flagrende antrekk. AI-versjonen av meg selv. 

Saken er at jeg har veldig mye sånne oppbevaringssaker. Ikke sånn superfine, men fine nok, jeg jobber som sagt på et gammelt sykehus som aldri ble helt tømt så sakser og tapeholdere og brevordnere og skuffeordnere med rom i forskjellige størrelser, det er tegnesalen full av. Jeg har mer enn jeg trenger og jeg blir ikke mer velorganisert av det heller. Det er bare flere steder ting kan bli borte. Det blir faktisk bare mer ting.

Jeg sendte noen linker til søstera mi, hun svarte herregud slutt med de der linkan med kommunale artefakter. 

Ah, kommunale artefakter. I fine farger. Livet da, dere. 

Den innbilt syke

Jeg har 600 faner åpnet på datamaskinen. Jeg får sånn kjøpspreng når jeg er syk og nu har jeg syknet hen, akk. Jeg kjøper aldri noe. Vi har jo alt. Det er ikke plass. Av møbler i dette tre etasjer store huset kan jeg telle alt som er kjøpt nytt på én hånd. Eller faktisk, jeg må bruke begge om jeg tar med gulvmattene. Men ellers er det funnet, fått, laget, arvet og kjøpt brukt. Alt vi trenger har vi. Men når jeg er syk, vil jeg ha mer. Ååååhhh jeg vil ha mer. Fine ting. Som skinner. Som vi ikke har plass til.

 

Jeg har den der sykdommen jeg har innimellom, jeg tenker på det som forkjølelse men for å være ærlig er den helt uten forkjølelsessymptomer. Jeg er bare varm og kald og helt utslitt om jeg prøver å gjennomføre noe. Veldig anpusten. For en maoistlutheraner som meg er det veldig vanskelig å godta at jeg er syk på ordentlig. Kanskje jeg bare er lat? Gidder ikke gjøre noe annet enn å ligge, hva slags sykdom er det?

Jeg ble syk på fredag, satt halve dagen på jobb og gjorde ingenting og var sur på meg selv av den grunn, så innså jeg at jeg orker ikke, jeg må hjem, og the Stig kjørte meg og siden har jeg stort sett ligget. Av ren latskap. Nå sitter jeg og skriver da, men svetten renner av overleppa. Jeg orker ikke ligge mer.

Jeg innser hver gang jeg er syk at det er nok stort sett jeg som smårydder her. Det ser IKKE UT her når jeg ikke orker å rydde. Det er stort sett the Twig som har ting liggende utover, og the Stig som ikke har noe ønske om at det skal være særlig orden, og da blir det sånn. Det er rydde- og vaskedag på torsdager, innført av overkommandant mammapersonlighet, men det har også ført til at man ikke rydder andre dager. Det er jo ikke torsdag. Og om overkommandant ikke tar initiativ eller for eksempel er syk eller bortsreist en torsdag, så må det jo avlyses. Kan jo ikke rydde om ikke alle gjør det.

Heldigvis er det dette som plager meg mest med familien min, ikke dop eller fyll eller familievold eller religiøs fantatisme.

 

I går var det åtte år siden jeg fant pappa død på gulvet. Jeg gikk tilbake til 2017 i bloggen og leste om det. Jeg ble veldig trist. Tenk at han bare døde. Men jeg er også veldig glad for at jeg skrev om det, selv om jeg ikke skrev så veldig i detalj. På en måte skulle jeg ønske at jeg gjorde det, tilogmed nå, sånn at jeg ikke glemmer, på den andre siden er det ikke noe lykkelig minne og jeg husker veldig mye av det også og det tror jeg at jeg kommer til å fortsette med. Litt fragmentert kanskje, jeg tror ikke jeg ville vært i stand til å tegne opp noen tidslinje, men jeg har alle delene på den linjen. 

Det var litt vanskelig å få til en elegant overgang fra død pappa til noe litt lettere videre her i teksten. 

Nå skal jeg gå og sitte på sofaen og lese verdens tyngste bok. Jeg må ha pute i fanget fo å lese den, ellers får jeg vondt i lårene av bokryggen. Jeg må også prøve å få ryddet litt, hodet mitt er rotete nok som det er, det faller sammen om det er rotete overalt ellers også. 

Jeg har flyttet den svære, tomme søppelsekken som lå midt i stua på fjerde døgnet. Det klarte jeg. 

 

Det hadde vært greit å bli litt piggere snart, men temperaturen (ute, ikke min) har steget med 34 grader, det er glarholke med vann på, det ser strødd ut men ofte er sanden under isen, så man blir lurt. Ute er det glatt og farlig. Jeg er inne. Det er ikke det verste. 

 

 

Ferdig med siøgg, ja. Spæts, eller hva de sier, skoltene.

I dag KAN jeg ikke ta av meg longsen for jeg har på nikkers. Skjønt kanskje likevel, for jeg glemte at jeg er same da jeg kjøpte dem, uprøvd, på Fretex i Bodø. Og selv om jeg verken eier rein eller snakker samisk, er jeg genetisk fullt på høyde med de beste, og når ned men stort sett ikke opp, så de når meg til anklene. Om jeg tar av meg longsen er det godt mulig de korte ullsokkene dekker alt av hårete legger som nikkersen ikke når. 

Samefolkets feiring på samefolkets dag, det som skulle bli en tradisjon vi skal snakke om når vi blir gamle, blir ikke å bli gjentatt, men det er godt mulig vi kommer til å snakke om dette forsøket på skape tradisjon når vi blir gamle. Vi kom, ja, skal man si at vi kom litt sent? Arrangementet startet klokken elleve, men det er jo i arbeidstiden så da kommer man ikke, vi tenkte vi skulle komme til gáktiwalken men da var det ikke et bord å få. Vi satte oss inne i den tilstøtende kafeen, som hadde storskjerm, men sinnsykt dårlig storskjerm, så vi ga ungene kake og snek oss inn i salen igjen for å se på gáktit, men det var liksom ikke...hyggelig. Pappaen til en kompis sier at de første årene han bodde her var de ett bord på Sentrum (tildligere nevnte tilstøtende kafé) på sjette februar, nå får man ikke bord i storsalen lengre, så for hans del må folk gjerne komme seg inn i skapene igjen så det blir mulig å få plass. Men jeg så ham ved et bord så han hadde fått plass. Med hele sin familie.

Før gáktiwalken var over hadde allerede ett av våre barn gitt opp og dratt hjem, og vi lurte på det samme da den var over, men nå var det bord og det skulle være leu'dd, så da tvang jeg de andre til å bli, og eh. Nå vil jeg jo ikke henge noen ut på internett, noen som gjør sitt beste og som bidrar på nasjonaldagen på andre måter enn å sitte ved et bord og spise kake, men det bare var...ja det kan jo være at det var et annet kulturuttrykk men jeg tror at i tillegg var det ikke bra. For det første tror jeg den som leudet var veldig nervøs, i tillegg fikk jeg følelsen av at hun kanskje var vant til å sitte og synge og nå måtte stå. Det var liksom ikke hold eller kraft eller tonalitet. I tillegg blir Máttaráhkká på skolt mistenkelig likt mahtafahka og de var det som var temaet for andre leu'dd. På bordet bak søskenbarnet mitt knakk dattera til en kompis av oss sammen i latter, og kompis måtte også jobbe hardt for å ikke følge etter. 

I det siste tone skjelvende seg utover en sal som ikke visste hvordan de skulle reagere, sa søskenbarnet mitt NU FÆR VI, så før kveldens hovedtaler rakk å reise seg var vi ute av salen og jeg sa unnskyld unnskyld unnskyld, ungene sa mahtafahhhhka, og så var den feiringen over. I bilen på veien hjem sa jeg at til neste år tar vi det med bålpanne på verandaen, ja, sa søskenbarn, og så skrur vi opp nåkka, og jeg sa åh, er det da du er som mest lykkelig, for hun er av den delen av familien som omtales som "har nu nok å driv med" og hun sa ehhhja, og vi ble sluppet av ved vårt hus og jeg gikk inn og mannen sa hæ er dere tilbake allerede, og jeg sa mahtafahka, ja, til neste år blir det på verandaen med bålpanne og tørka reinhjerter og Anne sier hun vil skru opp noe, og the Stig sa ååååkei, vi har vel en hylle eller noe, og det kan jo bli en fin tradisjon, og etterpå sende søskenbarnet mitt en snap og sa FLASKE. 

Aha.

Jeg er i grunnen enig. 

 

Nå henger koftene i skapet, og vi er atter usynlige, men nå fyller vi en hel sal med folk som er villige til å være synlige, og ikke ett kafébord. Ungene har feiring både i barnehage og på skolen, sånn var det ikke før. Framover går det.

Šiõǥǥ Saa’mi meersažpeei´v! Lihkku beivviin!

Jeg fikk aldri tatt av meg den longsen. I dag har jeg på en ny. Ikke kofte, for kofte alene på jobb, hva er greia, men Jendor har på kofte og først prøvde jeg å få den inn under utedressen, men så ble løsningen at jeg ble med ham inn på skolen og hjalp ham på med den der, (og da kunne vi jo hatt på komagger og skallebånd også når løsningen ble sånn, istedet for de grønne froskesokkene han hadde tatt på og som jeg ikke så før vi sto i garderoben, samer har kanskje ikke froskesokker sa han, han tror fortsatt han kler seg ut, på skolen har de lært at samer har rein, og det er et par i klassen som har det, de hjelper ikke til for å si det sånn, DU er same sa jeg, så da har samer froskesokker, men sånn veldig sjettefebruarstilig var det kanskje ikke) og så ble jeg sittende i garderoben en stund for så kom det ca 46 andre unger som trengte hjelp med sjal og belter og riskut og ruohktit og det hele, og en far også som oppgitt hadde fått ansvaret for datterens koftepåkledning, neste år klarer han det selv, heh, i år hjalp jeg bittelitt til. 

Senere skal vi på samfunnshuset og se på byens gáktit, jeg og er søskenbarn og våre barn, da kan jeg ha på kofta, og da kan vi spise kake, og vi pleier å skippe den delen av sjette februar, men i år tror jeg det blir hyggelig. "Og når vi blir gamle," sa søskenbarnet mitt, "da kan vi tenke på at da vi var unge pleide vi å gå på samfunnshuset og drikke kaffe sjette februar, det blir så koselig å tenke på" og jeg tenker ikke på meg selv som ung akkurat, men det blir koselig å tenke tilbake på, ja.

Og man kan jo ikke legge ut bilder. Men den ble fin, kofta. Her er den på instagram. Nå skal jeg frykte ketchup resten av livet. 

https://www.instagram.com/p/DFuU1e3q1rO/

Berlevåg

Jeg sitter her og ser på blåsten. Snøen fyker av hustakene. Akkurat den der snøføyken, når den kommer fra hustak og hjørner, får meg alltid til å tenke på Berlevåg, et sted jeg ikke er helt sikker på om jeg har vært engang. Muligens da jeg enda drev med teater og vi turnerte mye. Muligens ikke. Jeg tror jeg må ha sett en film eller noe fra Berlevåg der noen går langs en gate og snøen fyker. Det er jo ikke sånn at det aldri skjer her. Det skjer ofte her. Men Berlevåg har likevel monopol eller i det minst merkevareretten i mitt hode.

I morrest ble den generalavgjørelsen tatt at i dag kjører vi på jobb. Det er ikke så kaldt, minus 16 kanskje, men sur vind og snøfokk. Mmmmm. Kjøre. Så deilig.

Jeg har jo som alltid på longs, og det blir for varmt på jobb, men det tar sånn imot å ta den av. Jeg må sette meg ned. Ta av skoene og sokkene. Og bukse og SÅ longs. Og så ta på alt igjen. Gidder jo ikke det. Så istedet for noe som tar to minutter går jeg heller rundt resten av dagen og er for varm absolutt hele tiden. 

The Twig har mistet fem jeksler og har en sjette som er løs, han kan nesten ikke spise noen ting. Han er irritert. Og det merkes. At alle skulle ramle ut samtidig, da. Det blir suppe og hjelkokt makaroni en stund fremover tror jeg. Og å lukke ørene, det handler veldig mye om lidelsene ved å ikke ha tenner fra den kanten. Forståelig, men ensporet. 

I dag skal vi til mamma og spise cowboymat, det burde egentlig gå greit. 

Nei vet dere, nå GÅR jeg og tar av meg den longsen. Herregud.

LETT å overtale.

I morrest var det 26 minus og jeg var veldg glad for at jeg hadde forberedt meg mentalt på dette med overtrekksbukser og det hele, selv om det ikke var meldt så kaldt, og klar til å traske ned på jobb i kukhelveteskulden, det skal jeg klare, stå på, og så sa the Stig at han skulle være hjemme og så sa han og det kan jo du også være, og da var jeg bare overtalt. Enda jeg strengt tatt ikke har så mye å utføre på hjemmekontoret (men litt) og jo hadde tenkt å gå på jobb, faktisk, men noen fordeler har man jo med denne kukhelvettesjobben, og det er å være hjemme når det blir for uoverkommelig å skulle transportere legemet. 

Nå er det fint lys og jeg leter etter bilder til en utstilling. Det er ikke så verst. 

Det som før var januar har nå blitt februar

 Ja nå tenker jeg det er mange som sitter der ute og lurer på hva jeg gjør på en mandag?

Jeg har gått på jobb. Da jeg så at det var tyve minus hadde jeg ikke så lyst å gå på jobb, men nå har jeg nå gjort det da. Jeg skal rydde og koste og ordne og gjøre det trivelig sånn at jeg bare lengter etter å komme meg på jobb hele tiden. Foreløpig har jeg gått gjennom mailinnboksen og skaffet meg en slags oversikt, ryddet litt, helt vann i slukene (hjelper veldig på lukten) og kontaktet huseier om den rare bankelyden i taket. Litt som et slags disko. Han visste heller ikke hva det var, men sannsynligvis en vifte som...som ikke har det bra da. 

Det hadde vært verre med en pipelyd men jeg håper ikke dette blir min nye permanente tilværelse. 

På det rommet jeg skal sitte i ro er det veldig kaldt og på det rommet der jeg skal bevege meg er det veldig varmt. Det er ikke lett å få reguleringen til å stemme med virkeligheten. 

Det er fint å være i gang på arbeidsjobbekontoret, selv om jeg har likt å være hjemme. En ting jeg har merket meg er at etter en måned der jeg ikke har gått til jobb, har jeg ikke særlig vondt i verken bein, føtter eller knær. Da jeg var i Bodø rett før jul var det et problem at jeg hadde så vondt i føttene samtidig som jeg hadde tenkt å kjøpe julegaver. Det var vanskelig å gå. Uten at jeg egentlig vet hvorfor. Og det hadde vel vært sånn i et års tid men i forskjellig grad. Avogtil bedre, avogtil verre. Og akkurat nå er det veldig bra. Halter ikke, tenker ikke på hvor langt det er til forskjellige steder, tenker ikke på trapper. Jeg håper det holder seg sånn og ikke blir verre igjen nå som jeg har begynt å gå til jobben igjen, for jeg liker jo å gå. Ok, det gjør vel alle. For alle liker å gå. 

Det som er fint med et kaldt rom er at når jeg fryser går jeg og jobber i det varme rommet og så går jeg og kjøler meg ned i det kalde når det blir for varmt. Litt som å ha en sånn gammeldags vask med to kraner. 

Det som er vanskelig med å pakke ut utstillingen som står i kasser på det varme rommet nå, er at jeg byttet atelier mens den var på vift, så ingenting har en fast plass. Pinnene har ikke bodd på det atelieret før. Så jeg må tenke meg om hele tiden. Og da blir jeg varm! Og da må jeg gå og kjøle meg ned. 

Stoff

 Altså av typen tekstil, ikke narkotiske substanser.

I går sydde jeg ferdig gáktien til Jendor. Han er så fin, skulle ønske det gikk an å legge ut bilder på blogger. Under middagen nevnte jeg det stoffet jeg bestilte til kofte til Jendor da han var liten, som jeg betsilte før pappa døde og som kom da han hadde dødd. Alt var så kaotisk, det holdt på å bli returnert, jeg husker endatil svigermor kjørte meg på Posten så jeg skulle få hentet det ut. 

Og så ble det borte. Og jeg har lett og lett, og vi har jo tilogmed flyttet syrommet, tømt og kastet en skuffeseksjon og flyttet alt stoffet som var der over i plastdunker og like borte er det. 

-Kanskje det er sammen med vevene du fikk av Bente, sa the Stig. 

Hvordan han visste det, og visste det nå, og ikke tidligere i løpet av disse åtte årene som har gått, vet jeg ikke, for nå gikk jeg ned og så oppå hyllene, og der lå en flat pakke, like flat som pakkene med vever, og inne der, tre meter bondeblå lettklede i ull. 

Og et veldig bra tilbud på smokingstoff, som gikk ut i 2017.

Jeg vet ikke hva jeg gjør med det, det er i knappeste laget for en kofte til meg. Og jeg vet ikke om jeg vil ha bondeblå kofte. Jeg kan sy luhkka, men en rest på to meter gjør man jo ingenting med. Jeg kan vente noen år og sy den neste kofta til Jendor. Jeg sendte bilde på koftestoffet, og tekst såklart, i chatten jeg har med mamma og søstersen, mamma svarte med tommelopp-tegnet. Totalt upassende reaksjon, synes jeg. Jeg vil ha noe litt mer ååååh eller wow! eller ka gjør du nu? 

Ikke tommel opp på en lang historie. Ærlig talt. 

Jeg får kanskje gå og legge mønsteret mitt utover. Så ser jeg om det er nok.