Helgerapport før helga er over

Åh, den der foten. Nå har den blitt dårlig igjen. Hvorfor da? Den var jo blitt bra? Slutt å være dum fot. 

 

Iallefall klarte the Twig challengen, litt motvillig kanskje, han ønsket seg robux i premie. Jeg ønsket meg tekanne men klarte ikke challengen så da slipper jeg å sloss med meg selv om det. Derimot har jeg sloss med robux, for det the Twig egentlig vil ha er gems, som man kjøper for Robux, og jeg har forsøkt å forklare hvor snikete det er for da er det veldig vanskelig å forstå hva en gem egentlig koster og hvor mye penger man bruker på noe inne i spillet. Robux kan man kjøpe med gavekort. Man kan ikke selv bestemme hvor stort gavekortet er, vi hadde avtalt 250 men det fantes ikke, så da ble det for denne gangen 200 kroner i gavekort på Roblox. Så går man inn på Roblox fr å bruke gavekortet på Robux. Da kan man ikke bestemme hvor mange robux man kjøper, man kan når man har en kreditt på 200 kroner lagt inn, bare kjøpe robux for 140 kroner. De siste 60 kan man egentlig ikke bruke på noe. 

Det er jo åpenbart veldig dårlig moral lagt bak dette, og muligens egentlig litt ulovlig. Jeg vet at Forbrukerrådet jobber med et forbud. 

 

Hva skal man ellers si om helgen? Vi tok en tur til Finland, det er ganske lenge siden sist, kjøtt, øl og ruisleipä må man jo ha og så er det vel en slags atspredelse i hverdagen. Jeg vil egentlig plukke blåbær men det vil ikke sønnebarn og strengt tatt har jeg ikke lyst å gå i ulendt (søstera mi tror det heter ullent, viser det seg) terreng med den der foten med sitt tilbakefall. 

Vi har også vært en tur innom flyplassen for å lete etter Gurigeir, kaninbamsen til niese. Null treff. 

Oooooog ellers lite sprell. Kirkenes, litt kjedelig, litt deilig.  

 

 

Litt for detaljert utlegg om farger med skum

Jeg har jo en venn som er kjemiker. Hun jobber til og med i samme bygg som meg. Eggehvite, sier Kari. Da blir det stabilt skum. Så snakket hun noe om emulsjoner og skumdempere i maling, men eggehvite altså.

Så i dag kom jeg på jobb med en tolvpakning egg. Jeg har ikke egentlig noe å vispe dem med, men slapp to eggehviter ned i en litersflaske og ristet til tennene klapret videre av seg selv. Jeg vil jo ikke ha den stivpiskede marengsen, jeg vil ha noe med luft og hull.  Og det kan man riste seg fram til, men med en gang jeg tilsetter skjellakk eller akryl eller lim faller den sammen. Jeg har prøvd å vende inn fargen istedet, for jeg tror etter en dags prøving og kun feiling, at det er mengden farge som tar drepen på skummet, men med ikkun litt farge blir det veldig lyst og melert. 

Men nå ligger det noen ark utover med diverse eggblandinger på seg. Det jag lagde i går, uten egg, men bare såpe, lim og farge har noen steder også beholdt skumformen. Det aller, aller beste er det som er laget av den blandingen jeg lagde før jeg tok ferie og som jeg ikke aner hva består av. Den er tørket, blitt hard, og holder boblene. Jeg har også en blanding av egg og såpe som ser bra ut- men den er ikke tørr. Morgendagen vil vise

 

Nå har jeg altså tolv eggeplommer. De kan jeg jo ikke kaste. Må jeg lage tempurafarge da? Må jeg? Jeg hadde ikke så lyst på det. Og sjøl blir jeg spysjuk av egg så det er liksom ikke noe løsning å lage eggedosis heller.  

 

Google sier de har funnet 15 oppføringer de kan lenke til selveste internett fra. Vil jeg det? Det spør Google alltid om og såklart vil jeg ikke det, aldri, men nå sier jeg ja tusen takk. Alt for å løfte innlegget litt.  

Jeg forhåndsviser innlegget for meg selv og ser ingen linker hverken hit eller dit. Skal google linke noe TIL dette innlegget? Det kan jeg vel ikke akkurat se for meg. Sykt spennende dette. 

 

I morgen tar jeg med stavmikser, tror jeg, så blir det litt mer effektiv skumlegging.  

Skolevegrer

Vi har en skolevegrer i hus, og det er meg. Heldigvis, for jeg er ferdig med grunnskolen og hadde det vært han yngste hadde vi hatt et problem. Vi har en kompis hvis barn ikke klarer å gå på skolen, og omkvedet fra skole og kommune er dere må dette, dere må gjøre sånn, dere må tvinge. Men problemet ligger jo ikke hos foreldrene, det er på skolen. Barnet ar ingen problemer med å være hjemme og å løse det kan ikke legges på foreldrene. 

Nåvel, heldigvis er det et mindre problem når skolevegreren begynne å nærme seg femti. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke være smittsom. Men jeg blir jo så irritert når vi får årets timeplan og se der, de har ikke lengre kort dag på onsdager, jaja, og lengre dag på tirsdag og torsdag. Det var plutselig MYE lengre skoleuke, ingen stegvise overganger der. Jaja. Det er altså ikke dette jeg blir overvettes irritert over, jeg blir bare bittelitt vanlig irritert. Det jeg blir fryktelig irritert over er at det viser seg at det som på timeplanen står som lang dag på onsdager, faktisk ikke er det. Det er frivillig. Det er et tilbud om leksehjelp. Men det må jeg kontakte læreren til Jendor for å finne ut.    

Fordi Jendor har jo kulturskole etter skoletid på onsdag, og når han har lang dag, blir jo det umulig, men etter å ha snakket med både den ene og den andre, blant annet Jendor som sier det er masse unger i samme klassetrinn og eldre i den gruppa på kulturskolen OG en lærer i slekta på samme skole fremkommer det at det ikke egentlig er lang dag for noen på skolen. Det er leksehjelp.  

Når jeg kontakter læreren angående kræsjen med kulturskolen svarer hun "Vi anbefaler at alle elevene er med på leksehjelp!" 

Punktum. JEG tenker at når man anbefaler at ungene er på skolen i fritiden sin, kan man forklare hvorfor dette er en så sterk anbefaling, i det minste. 

Jeg svarer, og spør, om det da betyr at hun anbefaler at Jendor slutter på kulturskolen. Så direkte. Med støtte av the Stig, som ikke er skolevegrer i det hele tatt, så det er sagt. Men det er jo der saken står.

Jeg styrer med dette mens jeg blander farger på atelieret, pulsklokka piper til og sier at nå er jeg skikkelig stresset, skal vi ta noen pusteøvelser? 

Pusteøvelser hjelper ikke mot skolevesenet. 

 

Ikke mot farger man ikke finner ut av heller, jeg prøver å lage et skum som stivner uten å løse seg opp. Jeg ser at jeg har klart det før ferien, men ikke fasiken om jeg husker hvordan. Det står en flaske trelim på bordet, så muligens har den vært involvert og nå lager jeg en rekke blandinger av trelim, håndsåpe, oppvasksåpe, kaldt vann, varmt vann, akrylfarger og lakkfarger. Jeg skriver ned hva de forskjellige fargene består av når jeg heller dem utover arket. Jeg lagde en farge i går, den beholdt ikke skumformen men ble til en fantastisk krakelering. Ikke så sterk dessverre. Og ikke husker jeg hvordan jeg lagde den heller. I går. I fortidens grumsete tåke, i går.

 

Det slår meg nå at internett sikkert vet. Skumfarger er sikkert kjempepopulært på en eller annen montesorriskole i Amerika.

Ja har du sett. Barberskum er den hemmelige ingrediensen. Men jeg vil ha litt større luftbobler. Sånn som jeg klarte før ferien. Sukk. Åkei, men internett er kanskje min venn i dag. 

Skolevesenet ikke.  

I'm back!

Jeg er på jobb! Jeg er igang! 

 

Hittils har jeg skrevet i kalenderen, skrevet en mail til en kollega, fyllt i slukene (pga har to dusjrom på det ene atelieret pga gammelt sykehus og de går tørre og det stinker), jobbet med søknad, logget inn på søknadsportal og innsett at de skal ha helt minimalt med tekst, men sjekket søknadsfrister til andre søknader og ikke er arbeidet med den lengre teksten bortkastet ikke, spist en banan og to kjeks, og ellers haltet rundt. Det er jo det som er fint med å ha dårlige knær, jeg er ofte halt så det er ingen som spør om hvorfor så jeg trenger ikke begynne å forklare. Altså, om jeg hadde truffet noen i løpet av arbeidsdagen. Da hadde de ikke spurt. Det har jeg foreløpig ikke gjort, hvem skulle det vært?

Det vil si det var en rørlegger innom, men vi snakket ikke mye om min private helse.  Eller hva jeg har gjort i ferien. 

Jeg har ikke den type jobb. 

Men jeg er i gang, i hvert fall.  

 

 

Men herregud

Ja, dette var jo en litt mykere mykstart enn jeg hadde planlagt. 

I dag startet Jendor på skolen, jeg skulle tilbake på jobb etter en ferie jeg ikke tør tenke på når egentlig startet, men jeg kan jo ikke gå. Det var ikke så åpenbart for meg at det betød at jeg ikke skulle på jobb, men jeg har jo the Stig som tålmodig og kanskje tre prosent oppgitt forklarer sånne ting til meg.  

Jeg tenkte vel at jeg kan sitte mest på jobb. Men hva skal jeg da der etter, jeg kan vel sitte her hjemme også, jeg har alt jeg trenger av datamaskiner og ladere, og hvile foten bedre. Det gjør ikke så vondt, det er mest det at jeg ikke kan bøye ankelen ordentlig. Det gjør at jeg ikke kan gå vanlig. Og som alle vet setter det seg i resten av kroppen om man bestemmer seg for å halte på. Ikke at det egentlig er noe alternativ, viser det seg, dette går fryktelig langsomt. Og stivt. 

Men det er ikke så hovent som i går og i går måtte jeg ha hjelp i trappen, i dag går det fint selv. Eller, fint, det går. Det er litt det også at jeg har jo dårlige knær, nå er det venstre som er verst og høyre ankel som er stiv, så jeg hadde liksom ingenting å bruke til å få tak. 

Jeg tror altså på snarlig bedring, selv om jeg går som en karakter fra en mørk skog i et eventyr.

 

Og så tror jeg ikke dette blir en sykt spennende dag. Kjedelig dag, det er vel det jeg ser for meg. 

Jaja. I det minste lengter jeg etter å komme på jobb, det er jo en bonus man må ta med seg.  

Øu nøu

Nå sitter jeg på sofaen med foten høyt og en ispose på ankelen. Jeg har klart å gå ned fra fjellet selv så jeg er ganske sikker på at det egentlig har gått fint men satan som det smalt i ankelen da jeg datt. Og jeg har det ikke supert akkurat nå. Det er dag 28 av challengen til meg og ungen, men akkurat nå lurer jeg på om det kanskje er sånn at jeg ikke kommer i mål. Det kan være jeg er dramatisk og overdriver. 

Tyngden av isposen er litt i meste laget så jeg må hele tiden løfte den, men samtidig vil jeg si jeg er null hoven. Bortsett fra rett bak ankelknoken, men som sagt klarer jeg å gå på den så det er vel bare å himle med øynene og finne seg noe artig på tv. Jeg klarer strengt tatt ikke bare å gå, men tilogmed å gå på fjelltur med den (sjøl om det gikk sakte og med mye både ynk og medynk) for jeg måtte jo ned. 

I går bestilte jeg og mamma tur til oss og søstra mi til Berlin før jul. Mamma ønska seg det, det vil si, opprinnelig ønska hun seg en tur for hele familien i sommer, altså oss og alle manner og barner, men søstra mi fant litt sent ut at det passet ikke for dem, og da ble det vanskelig å få det gjennomført for prisene hadde blitt så høye, og da ville mamma på julemarked i Europa bare oss tre. Søstersen har null lyst å gå på julemarked, og jeg tror ikke hun helt har fått med seg at dette var mammas bursdagsønske, men vi har iallefall klart å finne dato og sted og jeg og mamma har bestilt flybilletter og hotell, så nå blir det, om enn uten julemarked. Det kommer til å bli kjempefint! Jeg vil på Modulor. Jeg får se om det blir mulig å gjennomføre en tur til en kjempebutikk for kunstmateriell når de andre ikke driver med kunst...Men de vil på gallerier. Og det er fint, det vil jeg og. Og kjøpe julegaver.

I følge Yr bør jeg ta inn sitrontrærne i dag. Eller det står ikke det spesifikt, men det står at nå blir det ned i syv grader og regn. Det liker de ikke, så nå er ferien på verandaen over. Men. Det er trær. Jeg klarer ikke det på én fot. Da blir det et familieanliggende men de hater å forholde seg til plantelivet. Men nå må de. Ellers gjør jeg det selv og det tror jeg ingen går med på.

 

Sirkulær tid

I går var siste sommerdag. I dag er det tyve grader og siste sommerdag. Jeg orker ikke sjekke yr igjen men neste uke skal det være ca tretten grader og regn hele tiden. I går satt vi ute til sent og drakk hvitvin og i dag merkes det, snart er sommeren over og flere ganger i sommer har jeg sittet ut for lenge på verandaen med folk. 

Jeg har flere prosjekter jeg skulle gjort i sommer, mest sying og veving, men det kan jeg jo gjøre på høsten. Og på vinteren. På høsten er det både over og starter på nytt samtidig.  

Til uken skal jeg på jobb. Men jeg må også gå tidlig for jeg skal klippe meg og ikke komme en annen dag for jeg skal til optiker midt på dagen. Og så må jeg stemme og da vil jeg vel helst forhåndsstemme så det ikke blir sånn kø. Tror aldri jeg har stemt på valgdagen, kanskje det hadde vært litt artig?

Jeg får ta inn sitrontrærne. Det har jo vært siste sommerdag. 

Myser på mykstart

I dag har jeg kokt multesuppe. Jeg hadde en pakke multebær innerst bakerst glemt i frysen, pakket i en boks rekesalat og det betyr at pappa har plukket den. Det vises også av det halvkiloet barnåler som lå blant bærene. Jeg tok den opp her om dagen og kokte multesuppe i dag. Ti år gamle bær kan vel strengt tatt brukes som syltetøyogså. Men suppe er tryggest. 

Sønnen den enbårne likte ikke multesuppe, men spiste kavringen jeg hadde strødd over. Dette er nok den siste multebæra pappa har plukket til meg og Jendor spurte om jeg var lei meg. Litt, sa jeg. Så rart at han aldri har fått se meg som jeg ble, sa Jendor. Ja sa jeg, hadde jeg visst at han skulle være død hadde du nok fått hans etternavn. 

Det diskuterte vi ikke engang, Jendor fikk the Stigs etternavn. Alt annet ville kanskje blitt en diskusjon? Og the Stig har jo også en død pappa. 

 

Så bakte vi brød, jeg penslet det med multesuppe istedetfor vann. Nå har jeg vondt i magen, som alltid når jeg spiser brød. Må slutte med det. Men hvem elsker ikke brød? Mmmmmm brød. Huff, brød. 

 

Jeg har begynt på en søknad, altså har jeg i en del av dagen vært på jobb. Myk start. Både i det at jeg jobber hjemme men også at jeg legger frem et prosjekt for meg selv. Dette ja, dette vil jeg jobbe med, det kan bli fint. 

 

Og så har jeg bestilt inn noen meter lettklede i forskjellige farger, og et par meter engelsk klede- så om jeg vil ha enda mykere start, kan jeg begynne å sy kofte istedet.  

Joda, heihei

Jaha. Jeg tror jeg kan slå fast at om jeg hadde hatt jobb som servitrise eller butikkmedarbeider hadde det blitt lite blogging. Jeg blogger først og fremst som fast pause i en arbeidsdag. Det kan også være at ferien er så deilig hendelseslaus at det ikke er nok å blogge om til å holde bloggen i gang, men alle som leser her vet jo at det heller ikke nødvendigvis hender så mye bloggombart i løpet av en arbeidsdag heller uten at det hindrer meg i å ta til tastaturet. 

Siden sist har det hendt lite. Jeg har gått noen kilometer. Vært på posesalg på fretex.  Drukket vin på verandaen med eksstesøstra. I går hadde vi barnevakt, det viste seg i dag at da spydde barnet ("men æ traff for det meste i do") og i dag husker barnet å ha på seg brillene og er ferdig med spyinga. Mamma har endelig fått tak i boknafisk. Litt multer har blitt plukket. Jah. Hadde dette vært i arbeidstiden ville alt dette blitt mer utførlig omblogget. Men det kommer, for hodet har begynt å jobbe igjen, i dag og i går har mailer blitt sendt om pågående og framtidige prosjekter, og snart tar jeg meg vel turen på jobb. 

Snart. 

Man sloss med seg selv gjennom eksistensen.

 

Det gror i hagen. Men det er august, og juli er den eneste måneden med sommer i begge ender. Og når det er sagt som kom juli med ensifret anall varmegrader til nesten halve var gått, så vi får se hva vi rekker å få i havn. I land. Ut av jord. Her i hagen. Har tro på squashen. Har et sånt salatbed som skal ettersås hver fjortende dag, det er vel sådd for...jeg vet ikke? To måneder siden? Det er enda ikke mer enn én cm høyt i kassen. Hvis salaten er frostsikker så kanskje jeg får noe ut av dem. Jungelagurken ble sått på faenskap litt seint, den har akkurat spirt. Physalisen strekker seg enda, helt opp mot taket i drivhuset. Persillen kommer snart. Jeg planlegger for vinteren. Tenker på plantelys og overvintring. Men det gjør jeg jo fra sneen går og til den kommer tilbake. 

Den nådeløst korte arktiske sommeren. 

The Stig har vært og hentet the Stigmother sin sykkel, sønnen er jo en svært motvillig syklist, så å sykle sammen er kanskje løsningen, samtidig blir jeg hautullat av å sykle med den motvillige syklisten så kanskje han har best av å finne seg sin egen selvstendighet på sykkel. I teorien. I praksis blir det lite sykling utav det. The stigmorhersykkel har ganske enkelt justerbart sete ihvertfall så kanskje kan vi enkelt bruke den begge to voksne. To voksenmoduser å drasse sønnen med på motvillige sykkelturer med. 

Vi har altså en sånn challenge på gang, jeg og ungen. Gå tur hver dag. Eller sykle. Eller svømme. Han ønsker seg robux i premie for en måneds deltagelse, jeg ønsker meg muligens den tekannen jeg aldri unnet meg. Så da er jeg i gang igjen med å våndes over mitt eget overforbruk. Men jeg TRENGER jo ikke tekanne osv. Jeg ønsker meg også kaffekopper. Og er det noe jeg virkelig ikke trenger å er det kaffekopper. Vi har så mange kaffekopper at de ikke får plass i skapet. Stort sett mummikopper. Som jeg kanskje ikke elsker. Men the Stig har endel fra sin blodgiverkarriere. Og så har vi kjøpt et par. Og så har folk fått det for seg at vi samler. Og så var skapet fullt. Og så tenker jeg, livet er for kort til å gå gjennom hele med kaffekopper du ikke liker. Og så tenker jeg, kloden er for skjør til at man kan bruke den slags argumenter. 

Og så har jeg det gående. 

Keramikk er kanskje ikke det verste. Elektronikk er det verste. Og jeg funderer på å kjøpe ny smartklokke. Et produkt jeg ikke kjente at jeg trengte før jeg kjøpte en dårlig smartklokkke. Og da hadde jeg gjort research og alt og den hadde fått topp i test og anbefalinger fra tek.no. Sukk. Vi bruker den i challengen vår. Vi måler hvor langt vi går hver måned. Det er bare det at en tur som klokken forrige uke målte til 4.7 km i dag var 3.5 km. Det henger ikke på greip. Jeg målte på kartet etterpå og det er nok nærmere fem. 

 

Og så tror jeg ikke at jeg skrev det men jeg anmeldte han fullemannen som slengte meg i veggen. Møtte hos politiet og avga forklaring. Jeg fikk mail nå i forrige uke om at saken var henlagt og jeg ble tildels lettet. For etter at jeg hadde avgitt forklaring ble jeg så usikker. Var det sånn det var? Kunne jeg vært mer nøytral i fremleggelsen? Hva om jeg blir siktet for å avgi falsk forklaring? Og da hadde jeg endatil vært tilstede gjennom hele forløpet, hadde vitner, og AMK på telefonen under hele seansen. Man kan bli så lei av seg selv. Jeg er konfliktsky og nervøs og har vanskeligheter for å holde på overbevisningen om at jeg har rett, når jeg har rett, når jeg så åpenbart har rett. Rart det der. 

Men henlagt på bevisets stilling ble det iallefall. Jeg er likevel ganske glad (litt stolt!) fordi jeg anmeldte det. Det var ikke rett det han gjorde, og om han nå er en person som har til vane å gå over styr og det på et tidspunkt finnes ti henlagte saker på bevisets stilling, kanskje man den ellevte gangen går litt nøyere inn i bevisene enn man har gjort her. Jeg har gjort mitt. ( I tillegg til å ringe etter ambulanse den gang.)

Glad det er over. Og nå vet jeg faktisk hva han heter, det sto i henleggelsen. Håper han ble innkalt til avhør! At det satte et lite støkk i ham. Det fortjener han. Kuken. 

 

 

 

Dette ønsker jeg meg:

Kaffekopp med røde brede striper

Sykkelhjelm

Smartklokke som faktisk virker 

Støpejernstekanne 

 

Av dette blir jeg vel minst glad for sykkelhjelm, og det er vel det det er mest sannsynlig at jeg skaffer meg.  

 

?

Nok en gang viser jeg at jeg er en person avhengig av rutiner for å holde bloggen i live. Når jeg har ferie, blir det tøvete. 

Det er jo ikke det at hverdagen ellers er så spennende, men den har liksom en fast pause eller to der jeg blogger. Ikke sånn nå. 

Så neida. Jada. Mhm.

Nå har jeg skrevet et helt innlegg med bilder og alt, overskriften kan du bare finne på selv

Det er rart det der. Når jeg er på jobb, er jeg så slapp og trøtt at jeg tror det må være noe feil med meg. D-vitaminmangel kanskje? Når jeg er kjemme, farer jeg rundt og ordner og opp og ned trappene og hit og dit med ting og vips har jeg gått 10.000 skritt uten egentlig å ha foretatt meg noe særlig. 

Jeg var nettopp i kjelleren for å ikke foreta meg noe særlig, jeg skulle hente opp et verktøyskrin jeg hadde solgt og som plutselig skulle hentes, og hva skuer mine øyne. Som jeg hadde spådd. Som jeg hadde SPÅDD, kom the Stig ikke til å jobbe særlig hardt for å opprettholde System Ryddig, men så fort han bare fikk sjansen sabotere det hele med System Sette Fra Seg, og rett innfor døren til boden sto det to kasser med leker. Rett innfor. Man kommer seg ikke inn i boden. Og man kan heller ikke stable dem oppå de andre kassene, for noen har ikke satt på lokket igjen på den øverste i stabelen, og der lå det dessuten en rull med skumgummi. 

HERREGUD.

OG JESUS OG DISIPLENE 

Herregud. 

Én uke tok det.  

Jeg har fått ryddet på plass omtrent alt fra utfarten til Kobbholmen. Og det er ikke noe herregud og disiplene over det, the Stig jobber hele dagene og det var min familie vi utfluktet med. Det er litt ekspedisjon, alltid, å reise til et sted uten vann og strøm og dekning og med usikkert vær, og med tinget båtskyss, men jeg følte vi hadde med oss ikke for mye, ikke for lite, denne gangen. Til min milde overraskelse begynte jeg å ikke gråte bare litt, men forholdsvis hulkende mye, i det jeg gikk i land. Det er jo pappa sitt sted det der, og pappa som har bygget seg hytte der, og vel har han vært død i åtte år, men det føltes ganske overveldende likevel, og da begynte søstra mi å gråte, og så måtte vi bare gå opp i hytta og holde oss litt unna sånne søskenbarn vi ikke hadde sett på 25 år for det ble litt i overkant å skulle møte dem på den måten. Men etterpå kom de med sin båtskyss og da møtte vi dem på en litt mer vanlig måte og det var fint og hyggelig og Kobbholem er så fint og så drakk vi ørlite for mye alkaholer og sov litt for lite og neste dag slo været om til strålende sol og noen lagde pannekaker på primus og alt var fint og vi hadde så mye å snakke om, om både levende og døde.

Nå skal dere få se bilder og bli helt over dere. Skjønt det er litt begerenset faktisk for jeg kan jo ikke legge ut uvitende søskenbarn og søskenbarnsbarn. 

  

 

Her begynte jeg å gråte. Her legger vi UT båten for å komme til hytta. Jeg starta ved første mulighet

 

 

Støa har blitt smal. Før var det kai og steinmolo, den har havet tatt så mange ganger det bare har villet. Nå ligger det skuterbelter i sanden som eneste hjelp. Før la lokalbåten til her. 

Disse har fisket. To hyser. For små til middag. Vi spiste krabbe. 

Dette er et fuglefjell. Det er ikke en fugl der. Hjernen tror på en måte at da er de en annen plass. Men det er de ikke

Her er hytta til pappa. Eller søstersen da. I teorien eier vi den 50/50. 

Denne hytta eide jeg før! Altså disse tre byggene. Pappa kjøpte den plutselig til meg uten at jeg egentlig hadde ønsket meg den så veldig. Jeg ga den som en del av booppgjøret til søstersen som solgte den til de som eier den nå.

 

Her står vi over den lille sjølakseboplassen. Vi har gått tur på fjellet. Vi har stoppet uhorvelig mange ganger. 

Sånn organsiserer de dogåingen og pappa var helt i mot. Han hadde et eget uttrykk, mannskitstilla, som er når det er høy flo og helt stille, og all bæsjen ligger og flyter i fjæra. Han hadde egen do oppe ved hytta, som førte til litt uenigheter på boplassen faktisk, men den har slått seg nå og døra går ikke opp og vi går pent på fjærado som alle andre.

 

Her drar vi hjem. Jeg vet ikke om jeg kommer ut igjen med det første. Det er som det er. 

 

 

0%

Nå er mitt sosiale batteri på 0%. Vi var i Kobbjolmen i helgen med samtlige slektninger på morssiden, omtrent, man må jo oppføre seg, man må jo drikke litt, man må jo gå tur, 

det var hyggelig men også litt mye etter å også ha hatt fullt hus med familie og svigerfamilie og svigerfamiliens stefamilier. 

I dag flytta søstersen ned til mamma og nå skal jeg prøve å få litt ro i hodet. Hvis jeg får lyst, men bare hvis, kan jeg jo foreksempel på et senere tidspunkt skrive litt om Kobbholmen. Bilder og sånn. 

Men ikke nå.  

Kjører på

 Jada, neida, jeg lever altså, men først så kom jo mann og barn hjem og dagen etter det kom søster med ettåring og fireåring og mann som jeg ikke vet alder på, og så har vi hatt middager på min veranda for den er jo så stor som en danseplatt, for da kommer jo mamma og stefar og tante også, og så kom foreldrene til søsterens mann, og da måtte vi ha alle festligeheter hos meg siden de fleste jo bor her, altså, ikke svogerens foreldre, de bor på hotell, men det blir nå fullt kjør hele tiden og jeg har veldig liten glede av å være vertinne, og nå lagde jo mamma mat og hadde med, så vertinneoppgavene strakk seg til å organisere alt, bygge bord, dekke på, sørge for at alle hadde vinglass og servietter og at krabbeskall ble kastet før suppen kom på bordet osv, og det gjør meg ingenting, men det er heller ikke veldig gøy. 

Så det har gått litt i ett. 

Nå er søster med egne barn og mitt barn og bader i elva. Jeg skal rydde lit tog handle inn for 7 stykker spiser mer enn tre. Og så har jeg lovt å reparere noen greier de hadde med seg i det øyemed så jeg må dra fram symaskinen også på et tidspunkt. Heller det enn vertinne.  

Snart kommer absolutt alle søskenbarna jeg eier og har på mammas siden, vi skal på hytta (-ene) sammen, men først skal vi møtes. Hos meg. 

 

 

Zzzzzzz

Herregud så trøtt jeg er. Det var jeg i går også, på grunn av sovnet seint og sto opp tidlig, men i går satt jeg i sofaen og glippet med øynene og hadde bestemt meg for å forsøke å holde meg våken til ni hvertfall, i et forsøk på å leke normalt menneske. Men klokken åtte måtte jeg bare gi opp og gå og legge meg. 

Og sovnet tolv. Herregud så talentløs jeg er når det kommer til soving. Det er som om jeg ikke husker hvordan man gjør det. Hvordan er det man sovner?

Jeg kan ikke sove. Jeg vet ikke hvordan man gjør det. 

I dag er jeg like trøtt men lurer på om jeg heller skal unne meg en liten ettermiddagslur eller tilogmed en formiddagslur, for det klarer jeg nesten alltid. Sovne sittende på sofaen, det går bra, men dautrøtt i sin egen seng? Forklar meg det. 

Pleier å nekte meg sofasoving for å høyne sjansen for sengesoving, men det virker ikke ha noen hensikt. Trøtt eller opplagt, sovner ikke. 

 

I dag var det meldt bedre vær, det slo ikke til, får se hva jeg gjør med denne dagen. Den inneholder ihvertfall vasking av et bad. Men faktisk ikke så mye rydding. Jeg har noen punkter igjen på lista, de to siste er PLETTFRITT og FJERNING AV ALLE SPOR som mest handler om at, jah, Jendor ikke må innse at jeg har kastet endel ting han lagde for tre og et halvt år siden men ikke har sett på siden. Pinner som er tapet sammen og sånn. For i morgen kveld kommer familien hjem!  

Da skal jeg ikke rydde så mye. For det er jeg ferdig med. Og så blir jeg så IRRITERT når jeg finner plastposer stukket inn i bokhyller og sånn, da er det bedre at ingen er her. 

Da skal jeg bare kose med familien. Som skal på jobb og gleder seg enormt til å treffe bestevennen sin og nok drar rett dit. 

Da kan jeg jo rydde i drivhuset. 

Men nå: kanskje en liten lur.  

check, check, check

Jeg var sykt fornøyd med overskriften i går. 

Nå drikker jeg kaffe, som forsøk på et verktøy mot å ikke ha fått sove men forsøkt å stå opp litt tidlig likevel, det vil si, jeg drikker jo kaffe vanligvis, men nå som virkelmiddel. 

Jeg har også spist alt for mye cornflakes. Kornfleks. For det var ikke nok igjen i pakken til en neste porsjon og da kunne jeg jo ikke hive den, men hva om jeg bare spise ALT, og det ble alt for mye. 

Jeg har ryddet matkjelleren, der vi har mat, men mest om vinteren for om sommeren blir det ca ti grader så det er ikke noe sted å oppbevare melka, og maleutstyr. Og nå høres det kanskje ut som ryddingen består i å ordne opp i den komboen, men jeg synes det er helt fint, jeg har bare sørget for at alt sandpapiret ligger i samme boks for eksempel. Satan vi har mye sandpapir. Og så har jeg sørget for at ingenting ligger i en pose i en plastboks, da må man jo åpne posen. Det er teit. 

Og så har jeg ryddet yttergangen. Der står det et lite bord idet man kommer inn, jeg tenker at der kan det ligge nøkler, men der ligger det et tennissett, en reveskalle, kjetting, hammer, avbitertang, bark, kvannfrø, skruer- ja. Alt. I skuffen ligger det en del sånt som har gått i stykker og som vi ikke vet om vi kan kaste, men nå vet vi, nå er det kastet. 

 

Og jeg har jobbet jobben min og prøvd å hente inn tilbud fra snekkere for å ordne opp etter kukhelvettessnekkeren, men det er nedgangstider og konkurser. 

Nå er det bare å gå videre på lista. Muligens må jeg ta en ettermiddagslur først. 

Jeg er et unikim. Men trøtt.

SAHM

Det er ikke spesielt LETT å drifte en blogg når det eneste man gjør er å rydde (og bli angrepet av fremmede mennesker), bare så dere er klar over det. I dag har jeg ryddet. 

Først sydde jeg faktisk, for når søstersen kommer skal de bo på syrommet, og det var vanskelig å rydde haugen med klær som skulle repareres. Nå er den reparert. Nå kan den ryddes. Den er ryddet. 

Så ryddet jeg på syrommet. Bod-boden. Fyrboden. Den the Stig kaller "far din sin bod" men som jeg nå tror vi skal kalle verktøysboden. Og garasjen. Alt bortsett fra garasjen har jeg jo egentlig ryddet i før, så det er mer sånn å få ting jeg har funnet underveis i ryddingen på plass. 

Jeg leter samtidig etter en teltstang, som jeg vet hvordan ser ut men som ikke har dukket opp underveis i letingen. Jeg tror nesten den må være i garasjen. Der ryddet jeg i dag uten å se den. Den er ikke så liten heller. 

Jeg har også hengt opp lystette gardiner på soverommet. Der har vi til nå hatt rullegardiner, som gikk i stykker da vi hengte dem opp så man må rulle dem opp for hånd på rullen, kjempeteit, og så går de jo såklart ikke helt ut i kanten, så man må ha gardiner over (midnattsol, for dere som ikke er vant til å måtte jobbe hardt for mørkeleggingen. Gardiner både inne i karmen og over vinduene), og the Stig har mange ganger vist og forklart og påpekt hva som ikke stemmer og hva VI må gjøre for å fikse det, men da har jeg tenkt javel, da kan vel VI fikse det, men da skjer det ikke, så nå har jeg fikset det. Vi hadde jo alle delene i hus, det har vi hatt i mange år. 

Jeg måtte bare sage til en gardinlist, men nå har jeg ryddet så jeg visste hvor metallsagen var, og så trengte jeg klyper å putte i de der plasttingene som sitter inne i slissa i listen, men jeg har jo ryddet, så jeg visste hvor de var, og så trengte jeg gardinringer- og de hadde jeg akkurat med FRYD kastet, for det er jo så vanskelig å avgjøre om noe skal kastes, men det hadde jeg bare BESTEMT at disse får jeg aldri bruk for. 

Så da ble jeg sur, men så kom jeg på at jeg har vel kastet den i metallsøpla, så den gikk ikke i søppelhentingen i dag, og sannelig, i metallbøtta i garasjen, der lå de. 

Så ble vel den lista saget en millimeter for lang. Og da blir den litt i press og gardinene glir ikke så lett som jeg hadde tenkt. Og så hekter metallringene seg fast i overgangen mellom de to delene av gardinstangen som gardinene henger på. Så det ble ikke så frydefullt som jeg hadde tenkt. Jeg vet ikke om jeg bare skal ta den ned og fikse den millimeteren faktisk. 

Og så henger jo de lystette gardinene i sånne metallkroker i den lista. Og da kommer det ut litt lys bak akkurat der. Og ikke er de hundre prosent lystette gardinene helt lystette heller. Så det er da fanden suse og helvette også så vanskelig det skal være. 

 

Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å fikse den millimeteren i morgen. 

 

Men nå har jeg det faktisk litt travelt. Jeg må jo også vaske i kjelleren, det vil si, hele huset, vi får jo gjester, og det er litt komplisert med støvsugingen etter at støvsugeren brant opp.  

Og vaske vinduer, og faktisk jobbe litt, og - jeg har en hel liste med ting jeg må få gjort før de kommer. 

Jeg er i gang fra jeg står opp til jeg legger meg, men jeg tror det skal holde hardt.

 

Jeg er likevel ganske sikker på at jeg kommer til å bruke tid på den millimeteren i morgen. 

 

Nei vet dere hva? Jeg gikk og gjorde det nå. Klokka seint på kvelden. De lystette gardinene glir litt lettere på skinna. 

Nå er arbeidsdagen over. Jeg tror jeg skal få en øl. 

Jobber på

I dag er første dagen etter at jeg gikk i veggen at jeg ikke har vondt i hodet. Det vil si, idet jeg skrev det fikk jeg litt vondt i hodet. 

Jeg rydder i kjelleren, selger sånt jeg synes skal selge, gir bort sånt jeg vil bli kvitt, prøver å finne ut hva som er hva. Innså at jeg kan selga den satans fettpressa jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Har fått et bud på 100 kroner. Fant en vakuumkaffekanne etter pappa, som ikke drakk kaffe, som fikk oppta en hel plastkasse helt for seg selv, prøver å selge den også og hvis ikke det går så hiver jeg den.  

Det går fremover, jeg har egentlig ryddet alle rommene, nå må jeg rydde dem en gang til, ikke like overveldende jobb, jeg må bare få på plass alt jeg har kommet over mens jeg har ryddet andre rom. Og kanskje se etter en ekstra gang om det er fler ting a la vakuumkanner som ligger og breier seg høyt opp der jeg ikke har sett så nøye. . 

Så må jeg rydde garasjen. For jeg må få ut alt papirsøppelet og metallsøppelet og småelektronikken som står i kjellerstua. Så må jeg vaske vinduer. Så må jeg lage mørkleggingsgardiner til vinduet på soverommet oppe. Så må jeg. Eh. Rydde i matboden nede. Og på spiskammerset. Og gå over skrue- og verktøyansamlingen i trappenedgangen, det er egentlig den største jobben og det har jeg gjort en gang allerede. Og vaske kjellerstua siden søstra mi skal bo der. Og så kommer mann&barn på torsdag og søster med familie på fredag og så er det full rulle. 

Jeg har mer på lista, Så jeg blir ikke fri om jeg skulle frykte det. Men jeg tror jeg kommer i mål. Så jeg får gå på fjellet om det slutter å regne. Sommerkofte, derimot. Det rekker jeg ikke å sy. 

Ja men nå ble det jo drama

Jeg hadde egentlig trodd at det mest dramatiske jeg skulle rapportere om fra i går var da jeg trødde på en veps, som ikke stakk meg, og som heller ikke stakk meg da jeg liksom kjente at det var noe rart under foten og raska det fem med fingrene, men jeg er jo så redd for veps så jeg fikk puls på 840, og på morgenen hadde det vært en veps på badet som jo må ha kommet inn gjennom baderomsvifta, jeg fikk opp vinduet og sprang ut, men det var dumt, for da visste jeg jo ikke hele dagen om vepsen hadde gjemt seg på badet eller dratt ut, og senere TRØDDE jeg altså på en, og hva gjør de i huset mitt? Og så sendte jeg en oppkavet melding til the Samboer på ferie, men bildet kom ikke med, så han trodde teksten handlet om foregående bilde, som var av en reddik, og skjønte ikke hvorfor jeg var oppkavet og viste overhodet ikke tilstrekkelig sympati. 

Men det ble ikke dette som ble dagens mest dramatiske hendepunkt ikke! For senere på dagen, det vil si kvelden, skulle jeg møte noen mennesker på puben, og da jeg rundet hjørnet ved Rica så jeg jo at det lå noen utfor, og at noen drev og styrte, og jeg tror tilogmed jeg sa høyt til meg selv, Fan, må æ virkelig ta ansvar for det hær? for jeg er så lei av å havne i situasjoner der det er JEG som kommer inn og ordner, og jada, der lå det en dame på asfalten og blødde alt hun klarte, og jeg spurte: Har dere kontroll på situasjonen? Skal jeg ringe ambulansen? Det var en dame til som prøvde å holde henne oppe, og en mann som drev og kava, og han bare ja ja ja, ring etter ambulanse! Og ettersom jeg ikke hadde oversikt, og heller ikke visste hvor fulle disse menneskene egentlig var, gikk jeg inn på puben, spurte om de visste de hadde en dame på asfalten utfor, og om noe var gjort? Det endte altså med at jeg ringte etter ambulanse, for selv om de var ganske fulle kan jo også fulle folk ha behov for helsehjelp og da fikk jo ambulansen avgjøre det. 

Og så er det sånn at når du ringer 113 så kan du gi dem tilgang til kameraet på telefonen din. Da kan de se situasjonen og vurdere ting. De vet jo hva de sier etter. Jeg vet jo ikke hva som er foskjellen på full, dum, eller kritisk skadd. 

Og nå vil jeg bare ha sagt, at om du ber en tilfeldig forbipasserende ringe 113, denne filmer på ulykkesstedet, du begynner å rope HO FILME! HO FILME! og denne tilfeldige forbipasserende forklarer deg hvorfor, viser deg skjermen, så kan du jo ta til den informasjonen istedet for å blåse deg opp som en gal gorilla og hive den tilfeldige forbipasserende over et bord og inn i en vegg med bahodet først. 

Det synes jeg faktisk du kan. For når du gjør det så sender jo ikke AMK noen ambulanse, da kan det der nepskrellet av ei kjerring du har bare ligge der og blø, og så kommer  politiet istedet. 

Satan så irritert jeg ble. 

Og redd såklart, i dag føles det som jeg har ramla ned en trapp. 

Politiet fikk styr på det ganske fort, men jeg trakk meg unna, jeg gikk inn på puben, jeg. De kom inn og jeg forklarte hva som hadde skjedd, men hadde ikke noe mer med noe å gjøre. Det får folk som a) har betalt og b) vet hvordan de takler fulle tullinger ta seg av.  

Jedorias. Herregud. Jessunavn. Ærlig talt. 

 

Herregud.  

Orden!

Nå er det meldt tosiftet alle dager i overskuelig fremtid. Tror jeg tar en tur på fjellet (det nærmeste uten bjørn) i morgen. I dag regner det og jeg rydder i kjelleren, det gjorde jeg i går også. Jeg er ferdig med en bod, nå holder jeg på med en mye vanskeligere bod, det vil si to stk, og har liten fremdrift. 

Da pappa døde overtok vi alt han hadde av verktøy og verktøylignende gjenstander, og pappa var jo sveiser, håndverker, selvhjulpen, så han hadde alt og minst to. Han kastet aldri noe heller, så ting er i litt forskjellig tilstand. Mye, veldig mye, skjønner jeg ikke hva ER. Alt dette har vært fordelt på tre boder og en trappoppgang, og litt av målet er å samle alt verktøy, iallefall sånt som vi bruker, på samme plass sånn at det faktisk er tilgjelgelig og man ikke går og kjøper tre slangeklemmer når man har en pose. En plass. 

Dette virker jo enkelt, men problemet er at jeg synes sånt vi bruker mye skal være lett tilgjengelig og sånt vi bruker mindre kan være mindre tilgjelgelig, og da er vi straks over i to boder med en gang. Jeg vet heller ikke helt hva the Stig bruker hele tiden. Den minste boden har dessuten den dårligste hylla og tåler ikke så tunge ting, og der har problemet vært at (the Stig har passert) ting på gulvet sånn at man uansett ikke kommer til i hyllene. Om man nå kommer til i hyllene, kanskje den boden faktisk kan brukes? Nå er det veldig vanskelig å finne fram til ting. 

Den største boden har best plass, gulvplass, og både lys og temperatur- men det er det vedig høye hylleplan. Verktøy kan jo, som vi vet, ikke stables i høyden. 

Ah ja. Jeg får vel begynne med å skaffe meg en oversikt. 

 

Deretter: Kjøkkenutstyret i kjelleren. Vi har nok til å starte et kjøkken til. Kan man da kaste? Kan man det?

 

Forstettelse følger.  

 

 

Et liv fullt av spenning, fart og adrenalin.

Ja, det er da tosisftet i det minste i dag. Hadde tenkt meg en tur på fjellet, kanskje starte på kjelleren, så ringte mamma og så dro vi på kirkegården. Først var vi på posesalg på Fagermo Gartneri, mest til kirkegården, men litt til meg selv.

Det er altså utrolig så mange man kjenner på kirkegården etterhvert. Det dukket også opp en tremenning, av de levende altså, så da ble det jo enda fler. Og hunden hennes. 

 

Jeg har mailet litt med et par institusjoner som skal vise arbeidene mine, den ene er på villspor, den andre ikke så mye. Den ene må jeg ta nå, den andre kan i stor grad vente til etter ferien. 

Jeg føler egentlig ikke at jeg har gjort så mye som jeg hadde tenkt denne ferien, men kanskje å slappe av heller ikke er feil. Og jeg har jo både sydd og snekret og ryddet og vært på fjellet, og ikke har de vært borte en hel uke heller. Det er bare det at jeg har ikke brukt hvert ledige sekund til sånt. Akk ja. Den dårlige samvittigheten. Min trofaste følgesvenn. 

Nå er det bestemt at søstra mi skal bo hjemme hos meg når de er her, så da må jeg rydde kjelleren før de kommer uansett. Eller syrommet. Det er en kjellerstue. Jeg må med andre ord være ferdig å sy OG rydde og ha gjort klart til de kommer. Det rekker jeg jo fint. Minus syingen kanskje. Vi får se hvor mye jeg har lyst til å slappe av. For det er også lov. 

 

Nå skal jeg ned til mamma og spise fjorårssei. Spennende.  

 

Festen fortsetter

Ja, hva gjør man? 

Jeg har spist middag hos mamma. Gjort ferdig vintertaket til drivhuset. Vasket gulvene nede. Sett 113 på NRK. Sydd ládjogahpir nr 2 nesten ferdig, har egentlig lyst å begynne på neste. Lest litt. Slappet litt av, det er vel også bra. 

Får vel starte på kjelleren på noe tidspunkt. Og sy mer. Eller noe. 

Fjellet, fjorden, bedet.

I morrest våkna jeg med hodepine, men det var fint vær, det vil si, finere enn syv grader og nordavind, så jeg tenkte at om jeg gikk en tur opp på fjellet så ville den vel forsvinne av seg selv. For å komme til Toppenfjellet er det lettest å ta snarveien gjenom kjøpesenteret, fjelltur via rulletrapp, og jeg lurte en kort stund på om jeg ikke bare skulle stoppe på apoteket og kjøpe noen hodepiller, men tenkte at nei ærlig talt, og da jeg bare kom igang, forsvant hodepinen. 

Det er fint å ha opptil flere (to) fjell man kan gå tur på i sin umiddelbare nærehet. I dag var umiddelbarehetenn litt vel nært, som den er om de har arrangement på Skytterhusfjellet (ikke egentlig noe fjell å gå tur på, så fortsatt to, ikke tre) og vinden står rett vei. Eller feil vei da. Man får ikke følelsen av å være ute i villmarka akkurat når man hører at Sijle Olsen nå løper inn til sin tredeje runde. Stort sett hørte jeg det mest som en slags enturiastisk fjernmumling da. Og jeg vet ikke om jeg er så lysten på å være noe særlig lengre ute i villmarka heller, når det er så mye bjørn overalt og den også har begynt å bite på fok som går forbi. Det. var en veldig fin tur. Jeg gikk en vei til fjorden jeg ikke har gått før. Det er mye varder overalt, jeg har lyst så sparke dem ned. Er jeg blitt en sånn gubbe? 

Det er veldig tørt i terrenget, som gjør alt lettere, men etter tørken i fjor er det vanskeligere å si "tørt og fint" om terrenget. Tørt var det. 

Da jeg kom ned igjen, kom hodepinen straks tilbake, og hva er dette, er jeg allergisk mot samfunnet? Jeg handlet på samme gjennomgangssenter, skikkelig hjemmealenevogn med ost og iskaffe og frøhorn og jif tørrmopp, snappet denne til søstersen, gikk hjemover, traff søskenbarnet mitt som bala med den bensindrevne gressklipperen sin, slo av en prat, gikk helt hjem for å luke for egen grunn, men nå hadde jeg så vondt i hodet at hver gang jeg dro i en rot måtte jeg ta en pause for å puste meg gjennom det. Sagorias. Det var i meste laget. 

Jeg har en del av blomsterbedet som er så bepestet med ugress (plengress, for det meste, som ikke vil være i plenen ikke) at jeg grov opp hele, pillet ut alle staudene en for en fra gressklumpene, kastet jorden, fylte i ny, og satt ned staudene en for en. Håper det holder et par år. Jeg helte blodmel her og der og vannet. 

Mer luking skal til.

Mye mer. 

Men hagen er ganske fin nå. 

 

I morgen har mamma invitert meg på middag så da slipper jeg å lage hjemmealenemiddag. Får stadig bilder fra de ferierende, virker som de heller ikke har verdens beste vær, men alle er fornøyde tror jeg. 

 

Nå går jeg ut og luker mer. Man må ta været i akt.   

Mer hjemmealenefest, nå med søvnmønster

Jeg har jo altså kjøpt den smartklokken. Jeg fikk synket den på søvn til slutt, det var både overraskende vanskelig (hva har den funksjonen på telefonen med dette å gjøre???) og overraskende lett. Nå lastes søvn også inn på telefonen. 

Jeg kjøpte denne klokka for den var best i test av billigklokker på tek.no, samtidig er Reddit fyllt opp av folk som sier Returner den mens du har sjansen! Jeg har ikke hatt noen annen klokke så jeg synes vel den er helt grei. Dessuten gratis. Den er ikke så god på søvn, da. Jeg har jo litt lav hvilepuls så hver gang jeg setter meg tror den at jeg går og legger meg. Jeg har sovet syv timer i går natt og så har jeg altså sovet to timer og førti minutter på dagen. Da snorker jeg. Som jeg tror er når jeg snakker til folk. Mens jeg sitter. 

I natt har jeg ikke vært våken i det hele tatt, enda jeg jo faktisk har det, jeg var våken nærmere en time og da var jeg tilogmed oppe og gikk, som den har registrert, men mens jeg sov, ifølge CMFpro2.  

Den deler også søvmønsteret inn i tre kategorier, og nå er jeg ingen matematiker, men to er på normalnivå og en er det mye mer av enn hva som skal være vanlig. Når man deler noe i tre og får for mye av én del, burde man ikke få for lite av noe annet?

Jaja. Den teller skritt som den skal. Jeg ryddet jo i kjellergangen, på biblioteket og på Jendor sitt rom i går, og det ble noen kilometer som det ellers ikke ville blitt registert fordi telefonen ligger nede på stua. Skulle jeg gjettet ville jeg kanskje trodd jeg hadde gått femhundre meter i går, ikke 4 km. 

Det var solskinn på kvelden og jeg burde gått ut og snekret, men jeg følte meg ikke helt pigg og lot det være.  Jeg gikk og la meg. Fikk ikke sove. Aner ikke hva klokka fikk med seg om det. I dag føler jeg meg hundre ganger bedre hvertfall.

 

Tror jeg skal plante ut litt sommerblomster, jeg har herdet dem litt men liker best å plante ut når det er overskyet noen dager så de takler overgangen best nok. (egenkomponert ordkonstruksjon?) Det er ti grader så det frister jo ikke veldig å gå ut når det er så mye her inne som kan fikses. Kanskje det tar seg opp...

Alt i drivhuset er fortsatt knøttsmått, jeg har jo ikke varme på der, og våren i nord gir ingenting gratis.  

Kanskje jeg skal sette inn en varmeovn. 

Og gå en liten tur på fjellet. Og rydde videre. Og kanskje sy. Festen fortsetter.  

hjemmealenefest

 Ja men da er de dratt da. Da blir det rydding. 

Jeg har kjøpt smartklokke jeg fikk for gavekortet fra Felicia i chatten, jeg er mest interessert i hvor mye jeg går, og hvordan jeg sover for jeg vet jo at jeg sover dårlig og tenker at det kan jo være grunnen til at jeg er så trøtt på dagen- og kanskje også grunnen til at jeg våkner med hodepine. Den teller skritt men vil SELVFØLGELIG ikke synke søvn med appen, bare alt annet. Jeg har fulgt all troubleshooting og ingenting fikser det. I kveld skal jeg prøve å resette klokken (hvis jeg gjør det i nå vet jeg ikke om det funker, da er det jo ingen registert søvn som kan synkes, den er jo resettetetetet.) Jeg ser på selve klokken at jeg er mye våken om natten- eller mye, jeg vet ikke, i natt var jeg våken fem ganger. Det er ganske vanlig for meg tror jeg. Men jeg vil VITE. 

Jeg hater når teknologi gjør seg vanskelig. 

 

Åkei. Rydde. Ikke være trist, rydde. Ha det fint på ferie, familien! 

Planer for ferien (til noen andre)

Det er klart at det blir jo litt trist når the Stig og the Twig drar på ferie og det er ikke en helt ideell løsning, men jeg gleder meg til å rydde mens de er borte. 

Først gleder jeg meg til å rydde alt det som ser rotete ut, som det maltrakterte honeycombprojsktet på gulvetppet midt i stua, alle donaldpocketene utover bodet, alt som kunne vært nede i trappa der det skal være men som må ligge lett tilgjengelig i fordi man må jo bare ha det absolutt hele tiden eller iallefall minst en gang i året, som fastjern str 10, sånn at det ser ryddig ut når jeg sitter og savner dem om kvelden og kanskje drikker litt rødvin.

Og så gleder jeg meg til å rydde i bokhyllene på biblioteket, der jeg helst vil at bøkene skal stå vertikalt og ikke være stukket inn på tvers oppå alle andre bøker, og heller ikke at ting som ikke er bøker skal stappes inn der det er plass. 

Og så gleder jeg meg til å rydde i sakene til the Twig, han samler, han vil ha, han tar med seg ting hjem, og så glemmer han dem og rører dem ikke mer.

Og så gleder jeg meg til å rydde i gangen, særlig det lille bordet rett innfor døra der man liksom skal legge fra seg nøkler og aviser og post om det er noe, men der det nå ligger, og nå tar jeg det bare etter hukommelsen: en håv, en øks, en kniv, et fastjern str 10, en sånn knudrete gummivott som man bruker når man gjør opp krabber, elektrikerteip, en sammenfellbar sag, saks, stein, en tom papirpose, ei murerskje, en pose med små trekiler. Mye ligger også under både dette og selve bordet. 

Gangen ned til kjelleren der alt verktøyet skal være, der må jeg lage orden. 

Kjelleren. Tenk om jeg kommer i gang med å rydde kjelleren. 

The Twig sine utvokste klær.  

Permen med kvitteringer der alle kvitteringene for det siste året bare er stukket inn bak. 

 

Det fine med å rydde når de andre er borte er at det blir gjort. Det dumme er at det liksom blir min greie. Det blir ikke fulgt opp på alle plan i organisasjonen om ikke alle ledd i organisasjonen er involvert. Det kommer til å bli så stor glede over at det blir plass til håv, øks, en pose med opptenningsflis og skismurningen på det lille bordet i gangen. Ingen kommer til å gå fire meter bort til kjellernedgangen og henge verktøyet der det skal være. 

Jeg husker da jeg hadde fått ryddet opp i det roterommet som hadde vært syrom og deretter sakte hadde metamorfoset seg om til husets fjerde bod, jeg måtte bare ta tak og få ryddet, slepte ting ned i kjelleren og opp fra kjelleren og ut i garasjen og kastet og ordnet, plutselig var det et ROM, en liten loftsstue, og knappe ti minutter senere hadde the Stig satt inn en tavle the Twig ikke lekte mer med, midt på gulvet. Her var det jo plass!

Det med ryddighet er mitt prosjekt. 

Men gjort blir det. Det er jo det viktigste. 

Og ettersom sentralstøvsugeren brant opp i forrige uke og jeg blir tett som et filtreringsanlegg i laksenæringen om jeg må støvsuge med den gamle, lille, skal jeg be en av dem støvsuge iallefall kjøkkenet før de drar. (det er ikke noe å utsette på evner eller utførelse når det gjelder verken vasking eller støvsuging, nemlig)

 

Og så skal jeg sy masse, tror jeg, kanskje de må være borte i tre uker, og når jeg er ferdig å sy skal jeg rydde i kjellerstua, eller kanskje mens jeg syr, det høres mer ut som min type prosjekt.  

Dagen

I dag hadde jeg gledet meg til å ta fatt på den siste ládjogahpiren, men hadde glemt at mitt barn har sommerferie. Jeg må tenke mens jeg syr. Istedet har jeg 

kranglet litt med barnet om tillurt skjermtid

fått samme barn i dusjen

lest

satt ned humle ved verandaen 

spilt en slags borrelåsbadmngton med barnet 

vannet i hage og drivhus

kokt rabarbrachutney i samarbeid m tidligere nevnte barn

hengt rabarbraskall på klesstativet 

spilt zelda med dette omnevnte barnet 

jaget barn og kompis UT før noe ble knust 

handlet

laget middag 

dusjet selv

kjeftet på mann som alltid tar oppvasken når jeg dusjer

tenkt litt på hvor ryddig jeg skal ha det mens de er på ferie

spilt litt spill på mobilen

 

 

 

Sommer i noooord

Det er spådd en kald og våt sommer. Nå er det jo bare juni da, og juli er den eneste måneden med sommer i begge ender, men jeg skulle ønske at det var spådd en kald og våt sommer sørpå, for da får de bare atten grader og er sure, men når vi får kald og våt sommer får vi fire grader og det er verre. Mye.

Strengt tatt kunne vi kanskje bare fått fine somre i nord og i sør, det går jo også an.  

I fjor var det en supersommer men da jobbet jeg meg jo bare i hjel. Det er ikke like kult å ha ferie i syv grader og nordavind. Det blir vel endel sying da. Jeg har gjort ferdig en ládjogahpir minus pynt i dag, man lærer masse av å holde på selv. Mest når man gjør feil såklart. Men gjør man ikke feil, kan man det jo, og da trenger man ikke lære seg. 

Det har vært opptil flere handtverkere innom i dag, han først bare luktet. Han var elektriker. Jeg skrudde på sentralstøvsugeren, han snuste, jepp, den er gåen. Kjøp ny. 

For å klargjøre så lukter det altså brent når vi støvsuger. Det føles ikke veldig trygt.  

Han andre reparerte den frostfrie utekrana vår som må repareres hver gang det har vært frost. Rart det der. 

 

Nå er det skoleferie for skolebarnet, han har dratt til en skolekompis, mammaen serverer kake og pizza. Vi serverer reker men det kunne ikke helt slå pizza da.  

 

I morgen skal jeg begynne å sy pynten på ládjogahpiren, håper jeg lærer litt mindre da. Nå har jeg lyst å sy enda en for å sette ut i livet det jeg har lært, hvor mange ládjogahpirer kan et menneske ha?

 

 

Sånn passe

 I går kveld da jeg la meg var det under tre grader ute. To komma noe. Hagebruk i nord, lett er det ikke. 

Og som hører med til ferien, så har jeg blitt syk, men for en flaks da at det er når vi er hjemme,  det er kaldt ute og ikke et sted man lengter til, jeg har fått ny maskin, og andre ting som kunne vært verre. Jeg har dessuten bestemt meg for at de dagene jeg er syk ikke gjelds som ferie. Veldig viktig for ingenting, ettersom jeg jo ikke rapporterer noe som helst sted, men jeg så over de siste årene, i fjor var det ikke ferie, i forifjor var det masse ferie, de to årene før der var det to uker og nesten tre uker og da var jeg syk. Jeg skal slutte å være syk i ferien, er jeg syk, gjelds det ikke.  

I dag kanskje jeg skal sy litt. Det er ikke det at jeg absolutt ikke klarer å sy når jeg er syk, men jeg har kanskje ikke så lyst, og det jeg absolutt ikke klarer er å ta avgjørselser. Denne eller denne røde med den flaskegrønne? Skal det være gul tittekant eller skiter vi i hele tittekanten? Tilstedeværelse. Man må ha tilstedeværelse for å ta sånn avgjørelser.

Jeg har ikke hatt ferie så lenge at jeg ikke vet hvilken dag det er

Hagen er våt og kald. Det er 7,2 grader. Jeg er inne og har sovet lenge, jeg våknet av at hurtigruta tuta. Da er klokka ca halv ni. Vanligvis står jeg opp med de andre, selv om jeg har ferie, men i natt styra Jendor sånn, og jeg følte meg uansett ikke hundre prosent pigg i går kveld, så i morrest sa the Stig at jeg bare kunne sove. 

Jendor vil helst sove inne hos oss. Det er på en måte hyggelig at det stedet i hele verden det er best å sove, er sammen med oss, men det er som å sove med et huskestativ i senga, så det er bare han som sover.  

 

I dag har jeg gjort ingenting, det var ikke planen, men det er kanskje enten viktig eller i det minste helt okei å ha noen feriedager der man ikke styrer absolutt hele tiden. Jeg har spilt spill på mobilen og da får jeg vondt i hodet og det betyr vel at det er på tide å ta en tur til optikeren igjen. Alderen altså, alt den finner på. 

 

Jeg fikk en slags forsmak nå på hvordan det blir når the Stig og the Twig drar på ferie (svigermors hytte midt i landet, det er ikke sengeplass til meg) da jeg sto opp alene uten planer for dagen. Håper det blir litt finere vær de fjorten dagene de er borte, ellers blir det ganske kjedelig. Får se hva jeg finner på. 

 

Batteriprosenten på den nye macen er nå på 48%. Jeg har ikke ladet den siden jeg fikk den. Ny verden, dette. Jeg bestilte en treningsklokke for det gavekortet Felicia gav meg i chatten, ifølge meldingen jeg fikk er forventet leveringstid i overimorgen, men samtidig viser sporingslenken at den ikke er sendt enda, så det kommer ikke til å skje. Der er det iallefall intet nytt under solen. 

 

Jeg kanskje skal sy litt nå. Eller gjøre ingenting.  

Sweden

En ting som alltid setter meg litt ut er når jeg får mail fra folk eller institusjoner i Sverige som vil jobbe med meg, og så skriver de på engelsk. Særlig når de heter sånn Ingrid Andersson og skriver på engelsk. Jeg mener, det kan jo være et internasjonalt navn. Det MÅ jo ikke være svensk selv om det høres sånn ut. Skal jeg svare på engelsk? Skal jeg skrive på engelsk til en svenske, skal jeg virkelig det? Det er som å skulle skrive en engelsk mail til noen fra Sogndal. Jeg skjønner jo nynorsk. 

Stort sett hvis jeg vil jobbe med dem, så svarer jeg ganske kort først, både på norsk og engelsk. Samme sak, to paragrafer. Om jeg ikke vil jobbe med dem (eller kan, som i dag) svarer jeg på det språket de har kontaktet meg på. Det kan jo være at Ingrid is born and bred in America, nå bosatt i Stockholm.

Men det føles jævlig teit, det gjør det. 

For hittils har det alltid vist seg at den engelskskrivende personen er svensktalende svenske. Og så skriver vi til hverandre på engelsk. 

Jeg vet jo at mange svensker synes norsk er et helt annet og uforståelig språk, fordi jeg har erfart det, men i praksis...er det jo ikke det? Jeg kan ikke helt tro på det jeg vet. 

 

Warm regards, 

s. 

mmmmmm batteri

Jeg sitter i sofaen og blogger. Jeg har en datamaskin med batteri. Den er mye bedre enn min forrige maskin, som ikke hadde batteri og var åtte år gammel. I modell, ikke i år, jeg kjøpte den rett før koronaen som jeg har glemt når var. Denne kan ting den gamle ikke kunne. 

Ny maskin, ny ut av plasten, som virker, som man kan sitte med i fanget eller på et bord der det ikke er en stikkontakt. Jeg har brukt den siden i går og den har fortsatt 95% batteri. 

Nå lurer jeg såklart på hva jeg skal gjøre med den gamle. Det er jo ikke noe i veien med den liksom. Bare at den ikke har batteri. Kanskje det ikke gjør noe at husholdningen har en bruksmaskin, så lenge husholdninen kan sitte ved et strømuttak. 

 

I dag må jeg snekre, for nå er det syv grader i all overskuelig fremtid og jeg lurer litt på om jeg bare skal ta inn tomaten igjen, de liker det ikke så kaldt egentlig. Gjelder nok det ene sitrontreet jeg har satt i drivhuset, og ørkenrosen også. I tillegg til snekring kommer en kompis fra min ungdom til å dukke opp, hun er her når de filmer i området, som de gjør innimellom i det selskapet hun jobber i. A blast from the past! Det blir fint. Jeg har egentlig lyst å sitte her og trykke på den nye maskinen og kanskje sy litt helt til hun kommer, men i morgen blir det utrivelig å snekre ute og det blir fint å få rydda bort kappsaga snart, som overnatter i yttergangen der vi jo helst vil ha skoene våre.  

 

Det er vel egentlig bare å hive på seg arbeidsklærne, da. Hu hei.  

 

Gjedde til lands og til vanns

I dag har jeg også fri! Jeg kan sy ládjogahpir eller snekre vintertak til drivhuset eller veve. Mest lyst å sy ládjogahpir tror jeg, det er bedre vær i morgen, bedre å være ute da. Det ser ellers ut til at jeg blir å sy endel fremover, i følge værmeldingen. Jeg skal muligens også gå og hente den nye datamaskinen min. Det blir jo bare altfor spennende å finne ut om den virkelig er så ny og ubrukt som Elkjøp påstår. 

Jeg har også en tanke om at det er på tide å komme seg på jobb. Det er en slags automatisk out-of-office-beskjed i mitt eget hode, tror jeg. Jeg skulle hentet noe tau jeg har der, men jeg kan jo også bare sende med the Stig nøklene, han jobber i samme bygg. Jeg må slutte å ha en tanke om at jeg må på jobb for å egentlig gjøre ingenting. 

I helga var vi på fisketur lørdagen, søndagen gikk med til å prekevere fisk. Jeg vet ikke hvor mange kilo gjedde vi fikk, men vi kom hjem med seks kilo filet. Vi fikk mye gjedde. 

Jeg likte bedre å fiske før, nå blir jeg fort litt lei. Det er kanskje internett-hjernen som krever input. I alle fall var det lite mygg, for det blåste ganske mye. Det blåste faktisk så mye at snøret for på land mens sluken for utover, et par ganger da jeg kastet ut. Mot ettermiddagen løyet det og det ble veldig fint. 

Jeg er ikke sånn superbegeistret for å være på tur i Pasvik, for det er så mye bjørn, men nå er det jo bjørn overalt, så... så da kan man like gjerne være nervøs for bjørn i Pasvik som hvorsomhelst ellers.   

Søndagen brukte vi på å lage gjeddekaker, koke gjeddehau og snekre opp gjeddeskinn under taken på skjåen. Det siste kunne vært mitt prosjekt, men det er sønnens, han er mitt barn, for å si det sånn. Han er bare for kort til å nå opp til takskjegget under skjåen selv om han står på stige, så det ble min del av prosjektet. Helga er så kort, den blir litt lengre når du står ute og fryser i syv grader mens du baler med hønsenetting og tre stinkende gjeddeskinn. Jeg var så kald at jeg måtte ta en dusj etterpå, samtidig bestemte the Stig seg for å vaske kverna, så det ble også veldig kaldt. 

 

 

Og nå er det mandag igjen. Huff, mandag, så grusomt. Sy litt, snekre litt. Kanskje veve. 

 

 

 

Denne fikk beholde hodet sitt for den for ut igjen. Den ville ikke bli huket. (Vi fisker med stang altså, dette er ikke noen sære urfolksgreier. Håven var bare for liten så vi prøvde å huke den og det gikk men så gikk det ikke og den for uti igjen.)

Forsiktig ut i det ukjente med squash og tusj

Alle mine hjemmekontordager har umerkelig sklidd over i en helt ufortjent ferie, og jeg har fått bekreftet noe jeg har ant: jeg kjeder meg på jobb. 

Og rart er det, for utenfra kanskje det ser ut som om jeg gjør akkurat det samme på jobb og hjemme: jeg lager og styrer. Jeg har, i ferien, bygd drivhus og malt knagger og sydd ládjogahpir og planlegger kofte. Og for hjernen er det noe helt annet enn å bygge en skulptur eller tegne en tegning på jobb. Jeg prøver å pirke borti en mistanke om at dette nærmer seg prestasjonsangst? Er det det at det jeg gjør på jobb alltid må være så bra at det tåler at noen skriver om det i avisen som er problemet? Jeg vet ikke helt. På en måte bryr jeg meg ikke så mye om hva andre synes, på den annen side liker jeg ikke å bli skrevet om i avisa. Hverken når de liker det eller ikke liker det. 

Uansett sier man mindre nei til seg selv når man tegner en knaggrekke full med striper og prikker med sønnens poscatusjer, enn når man lager ferdig en skulptur Nasjonalmuseet skal ha. 

Det er faktisk morsommere å bygge drivhus og tegne på knagger.  

 

Men det er kanskje en slitasje i å ha vært for mye på jobb også, og i tillegg ha prøvd for lenge å være mer på jobb når man egentlig burde tatt fri. Nå tar jeg en kjempelang ferie så blir det kanskje morsomt å bygge skulpturer igjen. ( altså jeg får helt vondt i meg. Kjempelang ferie? Hvem har sanksjonert det???)

 

Men drivhus. Jeg må gjøre noe med gulvet! Det er jo et verandagulv så det er ikke tett og særlig nordavinden gjør seg bermerket der inne. Jeg har lagt filleryer over det hele men det er ikke så pent opp mot veggen der jeg har måttet stappe filleryer i glipene mellom leveggen til kukhelvettessnekkeren og verandaen. Jeg funderte litt på å legge helt gulv av veggpanel (har masser) men nå skal jeg i første omgang legge noe som tetter glipene. Blir aldri ferdig! Det er jo herlig! 

 

Det skal jeg gjøre i dag. Og fortsette på ládjogahpiren. Jeg jobber med hornet, jeg har et ferdig horn, men hornene blir jo helt borte inni lua og da har man ikke noe å se etter hvis man trenger det når man syr neste. Så jeg bestemte meg for å alltid sy det neste hornet mens jeg har et å se etter.  Følte meg veldig smart da. 

Og så skal jeg gå ned på Joker for der har de klematis på tilbud og det vil jeg ha. Vet ikke helt hvor. Men vil ha.   

Og så skal jeg så blomkarse.

Og så skal jeg prøve å finne ut hva jeg gjør med all squashen, den ville ikke sprire så jeg sådde på nytt og nå spirer alt og jeg har 16 squash. Jeg trenger ikke så mange squash.  

Men rabarbraen da

Flyttsamelista. Herregud. 

Jeg er ferdig med drivhuset! Nå er det mest småplukk igjen, det blåser for eksempel litt kaldt opp gjennom verandagulvet om det er nordavind, men jeg har endel gamle filleryer. Og det ble planhøvel ja, holdt ikke med pussemaskin. 

 

Det har fire vinduer, alle går an å åpne, men to har handtak på utsiden. Det har skråtak som kan åpnes. Det har en veldig stor hylle innerst som jeg egentlig synes tar for stor plass men den hylla sto så enormt i veien i garasjen så det er litt deilig å få den ut. Det har plass til å ta over småplantene som jeg har sådd alt for seint (pga udyr på første omgang) og jeg kan kanskje sitte og se ut og drikke et glass vin der også, om jeg tar ut vannkanna. 

Nå har jeg ikke mer prosjekt. Det er jo litt dumt. Det vil si nå skal jeg jo sy, men det er et litt mer stillesittende prosjekt, det var ikke det jeg hadde lyst på.  

Derimot har jeg så sykt lyst på rabarbrasuppe, men har ikke potetmel. V har akkurart vært oppe på området til gruva, vi vet av ei veldig gammel rabarbrarot der som får kjemperababra lenge før alle andre, men i år var den litt liten. Den var dessuten begynt å gå i stokk, og det har alle mine egne tre planter også og også rabarbraen til naboen. Hva er dette? Hvorfor går de i stokk? Sneen er knapt gått og de bare Her blir det stokk ja! Jeg har knekt stokken på alle mine og også den oppe ved gruva. Vi vifta bort noen rein, knakk stokken og tok med oss de få stilkene som var store nok. Fikk litt postapokalyptisk følelse, vi tar oss inn i forlatt industri for å lete etter mat og møter på det truende dyrelivet. Men rabarbrasuppe ble det ikke.   

Det passer ikke

Jeg har tatt den samiske valgomaten. Jeg fikk Flyttsamelista. Flyttsamelista! Den stokk konservative gjengen der!  

Flyttsamelista!  

 

Herregud. 

Det er faktisk ikke sånn jeg er.  

 

Jeg bygger drivhus, det blir superfint, jeg elsker å ha et prosjekt gående, men ettersom jeg har et hode uten avknapp er det vanskelig å få sove for jeg tenker bare på drivhuset. I dag er jeg både stiv og trøtt. Nå er vegger og tak oppe, jeg må tette litt her og der, og så passer ikke vinduene inn i karmene jeg har satt opp, enten fordi alt har slått seg i lagring eller fordi leskjermen vinduskarmen er festet i er så skjev, den er jo satt opp av kukhelvetessnekkeren. 

Så vinduene går ikke igjen, men jeg har en elektrisk høvel jeg er livredd for og helst ikke vil bruke, så da skal jeg begynne med pussemaskinen jeg har, kanskje det hjelper litt. Prøver den først. Håper det beste. 

Jeg må ikke ha opp og igjen alle vinduene (som også er dører, de er store, jeg er liten) men hvertfall to, så det ikke blir for varmt når det er varmt. Men man kan løfte taket da, det er bra. Godt jobba!

Nå: mer jobbing. 

kan vi trooo at det er saaaaaant- dagens elkjøp og derefter: videre i livet

I overoverigår fikk jeg en sms fra Elkjøp Hammerfest. Skulle jeg ha maskinen min?

Altså er det der den er! Og tilogmed reparert virker det som. Som gjorde meg nervøs for jeg har en avtale med Elkjøp om at jeg skal få ny maskin, og så jo levende for meg at de gikk tilbake på den avtalen når den gamle nå faktisk var ferdig reparert. 

Men det ser ikke sånn ut. Jeg har fått et dokument som skal bekrefte at den nye er på vei og et ping i post-appen.  

Himmel og hav. Hvem hadde trodd at jeg skulle få oppleve dette. 

 

Takk og farvel Elkjøp, jeg håper vårt lille eventyr er over. Det var et feiltrinn fra min side å bli involvert. 

 

Og så dro vi på gjeddefestival i Pasvik, det må man jo når anledningen byr seg, men gjedde ble det ikke. Men det bli sånn...som når man ser på en tv-serie om små lokalsamfunn som finner på noe og man tenker åååå så koselig de har det der.  Så koselig hadde vi det. Med egenkomponerte sanger og premieseremonier som varte altfor lenge og verdens beste gjeddekaker (når du fikk gjedde veide du den og så leverte du den inn til farsering og gjeddekakeproduksjon, spis så mange du vil) og folk hadde bakt kake og unger sprang og fiskestenger for og gemyttelig konkurranse ble konkurrert.

 

Og så kom vi i diskusjon om å dra på fisketur neste helg, for å kanskje få fisk, og i den diskusjonen ble ordet lombola nevnt som forklaring på vilken vei man skulle velge, og dette er et ord som jeg mener pappa brukte helt forskjellig enn alle andre, men jeg kan jo ha misforstått, men uansett har det ført til at jeg alltid har misforstått. Og folk bruker ordet litt forskjellig så det er ikke helt utenfor tolkning og lokalkoloritt heller. 

Og da kom vi i diskusjon om hva en lombola er for DEG, og til slutt la jeg det ut på facebook:

Hva betyr lombola i DIN språkbruk?

Min forhendværende nabo, som flyttet for et par år siden, la straks og med det samme ut definisjonen han hadde klart å google seg fram til, og det er mye vi i nabolaget er uenige i, men at dette er en besserwisser (og med diverse andre adjektiver knyttet til navnet) er det mye enighet om. 

Jeg ble uproposjonalt irritert og skrev at jeg har altså også tilgang til internett, spørsmålet er hva betyr det i DIN språkbruk. Det kom inn en annen kommentar fra noen andre om dette tilsvarer luobbal i nordsamisken, jeg svarte ja, da kom samme besserwisser inn og sa "ikke ifølge nordsamisk språkoppbygging." Jeg tror ikke jeg kunne funnet på en mer bedrevitende kommentar om jeg hadde prøvd. Jeg skrev: "jeg vet ikke hvordan jeg kan skrive dette tydeligere: jeg er opptatt av språkbruken." 

Og så sletta jeg hele innlegget og la det ut på nytt, skrev at jeg ikke var opptatt av definisjoner fra internett, men hva mener DU når du sier lombola. Han klarte selvfølgelig å karre seg inn med internettdefinisjoner igjen, og det er undelig, et menneske som er så opptatt av å vise seg frem, at han så tydelig vil vise at han ikke kan lese et spørsmål?

 

Resten av dagen var bedre, jeg bygde drivhus og søskenbarn og deretter søskensbarnsmann kom og satt på verandaen og drakk kaffe. Jeg tror aldri jeg er så fornøyd som når jeg har et større prosjekt som opptar tankevirksomheten. I dag skal jeg bygge taket, jeg vet ikke helt hvordan, og det er meldt småregn hele dagen som ikke er så bra for kappsagen, så kanskje kanskje jeg tar det i morgen istedet. Men det er jo gøy med fremdrift. Jeg har ikke fremdrift om jeg planlegger alt før jeg setter igang. Jeg er nødt til å bare begynne, den opp her, så fester vi den der, det var lurt, og den dit, og da ender man jo ofte opp med en situasjon der man innser at hadde jeg bare gjor SÅNN, i overioverigår, mens det fortsatt var mulig, men det gjorde jeg ikke...og det kan føles dumt, men jeg vet at om jeg planlegger, så gidder jeg ikke. Jeg må improvsere. Det er min form. 

 

Og så blir det ganske fint. Men jeg får ikke opp taket på veggdrivhuset lengre. For det er liksom felt delvis inn i det nye. Det er en vegg. Så nåeeeeh...må jeg tenkte.  

Føler mot ferie i fremtiden

Nå sitter jeg i kø i chatten til Elkjøp. Det er liksom et problem som ikke kommer til å løse seg av at noen dør. Men nå vil man faktisk ikke at problem skal løse seg ved at noen dør, da. 

Jeg har nettopp hatt et foredrag for en videregåendeklasse sørpå, med min gamle datamaskin, koblet på strøm. Og hele tiden mens jeg pratet sank batterprosenten. Og jeg vet at maskinen skrur seg av på 57%. det vil si, jeg vat at den skrur seg av da, når den ikke står på strøm, og jeg vet ikke hva som skjer når den faktisk har en strømforsyning, den burde jo ikke skru seg av- men det er jo rart at batteriprosenten synker når den er koblet til strømnettet. Så jeg satt nervøst og holdt øye med batterisymbolet. Litt som når vi kjører bil, vi holder øye med den nåla som forteller deg at motoren blir overopphetet. 

Vi fortjener bedre verktøy enn vi har, vil jeg si. 

Og hva gjør jeg nå? Nå har jeg ingenting på tapeten. Jeg kan faktisk ta ferie. Og det kommer jo til å bli en eviglang diskusjon med meg selv og min indre Luther, så jeg orker nesten ikke tenke på det en gang. Men jeg vil sy. Gákti og ládjogahpir. Jeg vil bygge drivhus. Og når i livet har jeg den sjansen til å bare gå hjem fra jobb og gjøre det uten at det får konsekvenser? Det er nå. 

Skulle ønske jeg hadde en mer ekvatorial øyboer-innstilling til livet. Jeg hater å væer lutheraner. 

Som lutheraner trenger jeg tillatelse fra en høyere makt til å ta fri. Men nå lever jeg et liv der jeg selv er min høyeste makt. Det blir så komplisert i hjernen.  

Der kom jeg gjennom til Felicia i chatten. Vi har snakket før. Da fikk jeg et gavekort på tusen kroner for jeg kjefta så fælt. Jeg ble litt forskrekket av det så jeg prøver holde en roligere tone i dag. Ikke at jeg ikke vi ha gavekort. Men jeg vil jo heller ha datamaskinen. Som ingen vet hvor er. Eller klarer å spore opp. og som Elkjøp har bestemt at de må ha før de kan sende meg ny. 

Uventet

Så, av alle usannsynlige scenarier i denne ládjogahpirsaken, der kursleder nedla et uventet og urimelig forbud mot videreformidling av kunnskapen, skjedde dette: hun døde i en hyttebrann. 

Så overdrevet, som en kompis sa. 

Så, om hun nå ikke hadde hatt dette kurset, som hun angret på at hun hadde og som hun ikke ville gjenta, så hadde faktisk denne kunnskapen gått i graven med henne. Tildels. Det er jo andre duojara (hvordan flertallsbøyer man et ord på et annet språk i en tekst som foregår på ett språk?) som kan sy ládjogahpir, (det verste tilfellet jeg har sett på bruk av samiske ord i en norsk tekst er å konsekvent flertallsbøye de samiske ordene på engelsk. Luhkkas. Duojars.) så selve kunnskapen hadde ikke blitt borte, men hennes måte å gjøre det på hadde forsvunnet og det hadde vært syv færre mennesker som hadde kunnet dette, istedetfor ett. Jeg vet ikke om hun kanskje hadde foretrukket det, for å være ærlig. 

Det er ikke så mange som syr ládjogahpir, så hun var en av få. Nå er vi litt fler som er av de få, men jeg er altså usikker på om hun var så glad for det. Jeg kommer til å spre den kunnskapen så godt jeg kan, ihvertfall. Det er alltid et mål med duodji for meg. Slutte å være få. 

 

Livet er så skjørt, bortsett fra mens vi lever det.

Det er umulig å skrive en overskrift som lever opp til innlegget

Det er kanskje også umulig å skrive et innlegg som lever opp til fakta:

Bloggen fyller tyve år!

For to dager siden, riktignok, men da glemte jeg det. Jeg hadde egentlig planlagt å skrive noe på dagen. Men det er mulig Elkjøp overtok da. Og jeg hadde ikke planlagt hva jeg skulle skrive, bare AT.

Men tenk at dette er en tyveåring. Tenk alt livet jeg har levd siden jeg bestemte meg for at deler av det skulle ut på nett. 

Da jeg begynte var det en sånn greie, alle blogget, alle på Kunsthøgskolen iallefall, vi kommenterte i hverandres blogger hele tiden og så falt alle fra, bortsett fra meg, som satt hypnotisert ved tastaturet og bare fikk utløp. For. Ting. Hvem vet for hva, egentlig. En kommuniksajonstrang der jeg bestemte helt sjøl. Det er litt som å sitte og nynne på internett. Man lager lyd, man sier at man er her, men det er ikke så farlig. Man sier bare hei. En introvert måte å være veldig ekstrovert på. 

Det er litt synd at jeg ikke blogget da jeg studerte musikk. Det hadde jeg likt å lese. Og det er jo poenget med bloggen, å skrive ned, å gå tilbake, å huske. Der pappa hadde værdagbok og kunne gå 13 år tilbake og se om det snedde denne dagen, kan jeg gå tilbake og se at på denne dagen for tretten år siden holdt jeg på å avslutte min tid på Konstfack. Jøss. Sånn var livet da. Så intenst. For meg har det mer verdi en snevær. Men vi var jo forskjellige. 

Jeg har skrevet endel om pappa, både om da han levde og da han døde. Og endel forbrukerjournalistikk har det jo også blitt. Kunst. Samiske greier. Lite om mann og barn. Mye om jobbing. Men mest bare nynning.

Den største endringen er nok kommentarfeltet. Nå er det et par kommentarer i uka, før var det 5-10 hver dag. Vi var et annet gjeng. Jeg kjente og hadde møtt alle som kommenterte. Nå kjenner jeg dere bare gjennom deres egen blogger. Jeg tror også jeg leser mye mindre blogger enn før, jeg liker jo best hverdagsbloggene, de andre som nynner på internett, ikke de som har det som karriere og levevei. Jeg finner ikke de andre nynnerne i Norge, kanskje de ikke finnes. Kanskje alle sluttet. Jeg leser endel svenske blogger, jeg bodde jo også mange år i Sverige. Blogging er nok rett og slett sånt som folk ikke driver med mer. Det var en greie. Folk falt fra. Men ikke vi. 

Hvem vet når denne bloggen følger på alle de andre døende bloggene, de som bare oppdateres en gang i blant, plutselig er det stille, så kommer det et innlegg til, bloggeren tror at hun fortsatt blogger, men gjør ikke det, bloggen er dødsdømt. Der er ikke jeg, ikke nå. Det kan være jeg også ender der, men foreløpig er dette en blogg som nynner videre ut i internetts store mørke av små lysglimt her og der. 

Gratulerer med tyveårsdagen, lille teite blogg! Jeg elsker deg!