Sommer i noooord

Det er spådd en kald og våt sommer. Nå er det jo bare juni da, og juli er den eneste måneden med sommer i begge ender, men jeg skulle ønske at det var spådd en kald og våt sommer sørpå, for da får de bare atten grader og er sure, men når vi får kald og våt sommer får vi fire grader og det er verre. Mye.

Strengt tatt kunne vi kanskje bare fått fine somre i nord og i sør, det går jo også an.  

I fjor var det en supersommer men da jobbet jeg meg jo bare i hjel. Det er ikke like kult å ha ferie i syv grader og nordavind. Det blir vel endel sying da. Jeg har gjort ferdig en ládjogahpir minus pynt i dag, man lærer masse av å holde på selv. Mest når man gjør feil såklart. Men gjør man ikke feil, kan man det jo, og da trenger man ikke lære seg. 

Det har vært opptil flere handtverkere innom i dag, han først bare luktet. Han var elektriker. Jeg skrudde på sentralstøvsugeren, han snuste, jepp, den er gåen. Kjøp ny. 

For å klargjøre så lukter det altså brent når vi støvsuger. Det føles ikke veldig trygt.  

Han andre reparerte den frostfrie utekrana vår som må repareres hver gang det har vært frost. Rart det der. 

 

Nå er det skoleferie for skolebarnet, han har dratt til en skolekompis, mammaen serverer kake og pizza. Vi serverer reker men det kunne ikke helt slå pizza da.  

 

I morgen skal jeg begynne å sy pynten på ládjogahpiren, håper jeg lærer litt mindre da. Nå har jeg lyst å sy enda en for å sette ut i livet det jeg har lært, hvor mange ládjogahpirer kan et menneske ha?

 

 

Sånn passe

 I går kveld da jeg la meg var det under tre grader ute. To komma noe. Hagebruk i nord, lett er det ikke. 

Og som hører med til ferien, så har jeg blitt syk, men for en flaks da at det er når vi er hjemme,  det er kaldt ute og ikke et sted man lengter til, jeg har fått ny maskin, og andre ting som kunne vært verre. Jeg har dessuten bestemt meg for at de dagene jeg er syk ikke gjelds som ferie. Veldig viktig for ingenting, ettersom jeg jo ikke rapporterer noe som helst sted, men jeg så over de siste årene, i fjor var det ikke ferie, i forifjor var det masse ferie, de to årene før der var det to uker og nesten tre uker og da var jeg syk. Jeg skal slutte å være syk i ferien, er jeg syk, gjelds det ikke.  

I dag kanskje jeg skal sy litt. Det er ikke det at jeg absolutt ikke klarer å sy når jeg er syk, men jeg har kanskje ikke så lyst, og det jeg absolutt ikke klarer er å ta avgjørselser. Denne eller denne røde med den flaskegrønne? Skal det være gul tittekant eller skiter vi i hele tittekanten? Tilstedeværelse. Man må ha tilstedeværelse for å ta sånn avgjørelser.

Jeg har ikke hatt ferie så lenge at jeg ikke vet hvilken dag det er

Hagen er våt og kald. Det er 7,2 grader. Jeg er inne og har sovet lenge, jeg våknet av at hurtigruta tuta. Da er klokka ca halv ni. Vanligvis står jeg opp med de andre, selv om jeg har ferie, men i natt styra Jendor sånn, og jeg følte meg uansett ikke hundre prosent pigg i går kveld, så i morrest sa the Stig at jeg bare kunne sove. 

Jendor vil helst sove inne hos oss. Det er på en måte hyggelig at det stedet i hele verden det er best å sove, er sammen med oss, men det er som å sove med et huskestativ i senga, så det er bare han som sover.  

 

I dag har jeg gjort ingenting, det var ikke planen, men det er kanskje enten viktig eller i det minste helt okei å ha noen feriedager der man ikke styrer absolutt hele tiden. Jeg har spilt spill på mobilen og da får jeg vondt i hodet og det betyr vel at det er på tide å ta en tur til optikeren igjen. Alderen altså, alt den finner på. 

 

Jeg fikk en slags forsmak nå på hvordan det blir når the Stig og the Twig drar på ferie (svigermors hytte midt i landet, det er ikke sengeplass til meg) da jeg sto opp alene uten planer for dagen. Håper det blir litt finere vær de fjorten dagene de er borte, ellers blir det ganske kjedelig. Får se hva jeg finner på. 

 

Batteriprosenten på den nye macen er nå på 48%. Jeg har ikke ladet den siden jeg fikk den. Ny verden, dette. Jeg bestilte en treningsklokke for det gavekortet Felicia gav meg i chatten, ifølge meldingen jeg fikk er forventet leveringstid i overimorgen, men samtidig viser sporingslenken at den ikke er sendt enda, så det kommer ikke til å skje. Der er det iallefall intet nytt under solen. 

 

Jeg kanskje skal sy litt nå. Eller gjøre ingenting.  

Sweden

En ting som alltid setter meg litt ut er når jeg får mail fra folk eller institusjoner i Sverige som vil jobbe med meg, og så skriver de på engelsk. Særlig når de heter sånn Ingrid Andersson og skriver på engelsk. Jeg mener, det kan jo være et internasjonalt navn. Det MÅ jo ikke være svensk selv om det høres sånn ut. Skal jeg svare på engelsk? Skal jeg skrive på engelsk til en svenske, skal jeg virkelig det? Det er som å skulle skrive en engelsk mail til noen fra Sogndal. Jeg skjønner jo nynorsk. 

Stort sett hvis jeg vil jobbe med dem, så svarer jeg ganske kort først, både på norsk og engelsk. Samme sak, to paragrafer. Om jeg ikke vil jobbe med dem (eller kan, som i dag) svarer jeg på det språket de har kontaktet meg på. Det kan jo være at Ingrid is born and bred in America, nå bosatt i Stockholm.

Men det føles jævlig teit, det gjør det. 

For hittils har det alltid vist seg at den engelskskrivende personen er svensktalende svenske. Og så skriver vi til hverandre på engelsk. 

Jeg vet jo at mange svensker synes norsk er et helt annet og uforståelig språk, fordi jeg har erfart det, men i praksis...er det jo ikke det? Jeg kan ikke helt tro på det jeg vet. 

 

Warm regards, 

s. 

mmmmmm batteri

Jeg sitter i sofaen og blogger. Jeg har en datamaskin med batteri. Den er mye bedre enn min forrige maskin, som ikke hadde batteri og var åtte år gammel. I modell, ikke i år, jeg kjøpte den rett før koronaen som jeg har glemt når var. Denne kan ting den gamle ikke kunne. 

Ny maskin, ny ut av plasten, som virker, som man kan sitte med i fanget eller på et bord der det ikke er en stikkontakt. Jeg har brukt den siden i går og den har fortsatt 95% batteri. 

Nå lurer jeg såklart på hva jeg skal gjøre med den gamle. Det er jo ikke noe i veien med den liksom. Bare at den ikke har batteri. Kanskje det ikke gjør noe at husholdningen har en bruksmaskin, så lenge husholdninen kan sitte ved et strømuttak. 

 

I dag må jeg snekre, for nå er det syv grader i all overskuelig fremtid og jeg lurer litt på om jeg bare skal ta inn tomaten igjen, de liker det ikke så kaldt egentlig. Gjelder nok det ene sitrontreet jeg har satt i drivhuset, og ørkenrosen også. I tillegg til snekring kommer en kompis fra min ungdom til å dukke opp, hun er her når de filmer i området, som de gjør innimellom i det selskapet hun jobber i. A blast from the past! Det blir fint. Jeg har egentlig lyst å sitte her og trykke på den nye maskinen og kanskje sy litt helt til hun kommer, men i morgen blir det utrivelig å snekre ute og det blir fint å få rydda bort kappsaga snart, som overnatter i yttergangen der vi jo helst vil ha skoene våre.  

 

Det er vel egentlig bare å hive på seg arbeidsklærne, da. Hu hei.  

 

Gjedde til lands og til vanns

I dag har jeg også fri! Jeg kan sy ládjogahpir eller snekre vintertak til drivhuset eller veve. Mest lyst å sy ládjogahpir tror jeg, det er bedre vær i morgen, bedre å være ute da. Det ser ellers ut til at jeg blir å sy endel fremover, i følge værmeldingen. Jeg skal muligens også gå og hente den nye datamaskinen min. Det blir jo bare altfor spennende å finne ut om den virkelig er så ny og ubrukt som Elkjøp påstår. 

Jeg har også en tanke om at det er på tide å komme seg på jobb. Det er en slags automatisk out-of-office-beskjed i mitt eget hode, tror jeg. Jeg skulle hentet noe tau jeg har der, men jeg kan jo også bare sende med the Stig nøklene, han jobber i samme bygg. Jeg må slutte å ha en tanke om at jeg må på jobb for å egentlig gjøre ingenting. 

I helga var vi på fisketur lørdagen, søndagen gikk med til å prekevere fisk. Jeg vet ikke hvor mange kilo gjedde vi fikk, men vi kom hjem med seks kilo filet. Vi fikk mye gjedde. 

Jeg likte bedre å fiske før, nå blir jeg fort litt lei. Det er kanskje internett-hjernen som krever input. I alle fall var det lite mygg, for det blåste ganske mye. Det blåste faktisk så mye at snøret for på land mens sluken for utover, et par ganger da jeg kastet ut. Mot ettermiddagen løyet det og det ble veldig fint. 

Jeg er ikke sånn superbegeistret for å være på tur i Pasvik, for det er så mye bjørn, men nå er det jo bjørn overalt, så... så da kan man like gjerne være nervøs for bjørn i Pasvik som hvorsomhelst ellers.   

Søndagen brukte vi på å lage gjeddekaker, koke gjeddehau og snekre opp gjeddeskinn under taken på skjåen. Det siste kunne vært mitt prosjekt, men det er sønnens, han er mitt barn, for å si det sånn. Han er bare for kort til å nå opp til takskjegget under skjåen selv om han står på stige, så det ble min del av prosjektet. Helga er så kort, den blir litt lengre når du står ute og fryser i syv grader mens du baler med hønsenetting og tre stinkende gjeddeskinn. Jeg var så kald at jeg måtte ta en dusj etterpå, samtidig bestemte the Stig seg for å vaske kverna, så det ble også veldig kaldt. 

 

 

Og nå er det mandag igjen. Huff, mandag, så grusomt. Sy litt, snekre litt. Kanskje veve. 

 

 

 

Denne fikk beholde hodet sitt for den for ut igjen. Den ville ikke bli huket. (Vi fisker med stang altså, dette er ikke noen sære urfolksgreier. Håven var bare for liten så vi prøvde å huke den og det gikk men så gikk det ikke og den for uti igjen.)

Forsiktig ut i det ukjente med squash og tusj

Alle mine hjemmekontordager har umerkelig sklidd over i en helt ufortjent ferie, og jeg har fått bekreftet noe jeg har ant: jeg kjeder meg på jobb. 

Og rart er det, for utenfra kanskje det ser ut som om jeg gjør akkurat det samme på jobb og hjemme: jeg lager og styrer. Jeg har, i ferien, bygd drivhus og malt knagger og sydd ládjogahpir og planlegger kofte. Og for hjernen er det noe helt annet enn å bygge en skulptur eller tegne en tegning på jobb. Jeg prøver å pirke borti en mistanke om at dette nærmer seg prestasjonsangst? Er det det at det jeg gjør på jobb alltid må være så bra at det tåler at noen skriver om det i avisen som er problemet? Jeg vet ikke helt. På en måte bryr jeg meg ikke så mye om hva andre synes, på den annen side liker jeg ikke å bli skrevet om i avisa. Hverken når de liker det eller ikke liker det. 

Uansett sier man mindre nei til seg selv når man tegner en knaggrekke full med striper og prikker med sønnens poscatusjer, enn når man lager ferdig en skulptur Nasjonalmuseet skal ha. 

Det er faktisk morsommere å bygge drivhus og tegne på knagger.  

 

Men det er kanskje en slitasje i å ha vært for mye på jobb også, og i tillegg ha prøvd for lenge å være mer på jobb når man egentlig burde tatt fri. Nå tar jeg en kjempelang ferie så blir det kanskje morsomt å bygge skulpturer igjen. ( altså jeg får helt vondt i meg. Kjempelang ferie? Hvem har sanksjonert det???)

 

Men drivhus. Jeg må gjøre noe med gulvet! Det er jo et verandagulv så det er ikke tett og særlig nordavinden gjør seg bermerket der inne. Jeg har lagt filleryer over det hele men det er ikke så pent opp mot veggen der jeg har måttet stappe filleryer i glipene mellom leveggen til kukhelvettessnekkeren og verandaen. Jeg funderte litt på å legge helt gulv av veggpanel (har masser) men nå skal jeg i første omgang legge noe som tetter glipene. Blir aldri ferdig! Det er jo herlig! 

 

Det skal jeg gjøre i dag. Og fortsette på ládjogahpiren. Jeg jobber med hornet, jeg har et ferdig horn, men hornene blir jo helt borte inni lua og da har man ikke noe å se etter hvis man trenger det når man syr neste. Så jeg bestemte meg for å alltid sy det neste hornet mens jeg har et å se etter.  Følte meg veldig smart da. 

Og så skal jeg gå ned på Joker for der har de klematis på tilbud og det vil jeg ha. Vet ikke helt hvor. Men vil ha.   

Og så skal jeg så blomkarse.

Og så skal jeg prøve å finne ut hva jeg gjør med all squashen, den ville ikke sprire så jeg sådde på nytt og nå spirer alt og jeg har 16 squash. Jeg trenger ikke så mange squash.  

Men rabarbraen da

Flyttsamelista. Herregud. 

Jeg er ferdig med drivhuset! Nå er det mest småplukk igjen, det blåser for eksempel litt kaldt opp gjennom verandagulvet om det er nordavind, men jeg har endel gamle filleryer. Og det ble planhøvel ja, holdt ikke med pussemaskin. 

 

Det har fire vinduer, alle går an å åpne, men to har handtak på utsiden. Det har skråtak som kan åpnes. Det har en veldig stor hylle innerst som jeg egentlig synes tar for stor plass men den hylla sto så enormt i veien i garasjen så det er litt deilig å få den ut. Det har plass til å ta over småplantene som jeg har sådd alt for seint (pga udyr på første omgang) og jeg kan kanskje sitte og se ut og drikke et glass vin der også, om jeg tar ut vannkanna. 

Nå har jeg ikke mer prosjekt. Det er jo litt dumt. Det vil si nå skal jeg jo sy, men det er et litt mer stillesittende prosjekt, det var ikke det jeg hadde lyst på.  

Derimot har jeg så sykt lyst på rabarbrasuppe, men har ikke potetmel. V har akkurart vært oppe på området til gruva, vi vet av ei veldig gammel rabarbrarot der som får kjemperababra lenge før alle andre, men i år var den litt liten. Den var dessuten begynt å gå i stokk, og det har alle mine egne tre planter også og også rabarbraen til naboen. Hva er dette? Hvorfor går de i stokk? Sneen er knapt gått og de bare Her blir det stokk ja! Jeg har knekt stokken på alle mine og også den oppe ved gruva. Vi vifta bort noen rein, knakk stokken og tok med oss de få stilkene som var store nok. Fikk litt postapokalyptisk følelse, vi tar oss inn i forlatt industri for å lete etter mat og møter på det truende dyrelivet. Men rabarbrasuppe ble det ikke.   

Det passer ikke

Jeg har tatt den samiske valgomaten. Jeg fikk Flyttsamelista. Flyttsamelista! Den stokk konservative gjengen der!  

Flyttsamelista!  

 

Herregud. 

Det er faktisk ikke sånn jeg er.  

 

Jeg bygger drivhus, det blir superfint, jeg elsker å ha et prosjekt gående, men ettersom jeg har et hode uten avknapp er det vanskelig å få sove for jeg tenker bare på drivhuset. I dag er jeg både stiv og trøtt. Nå er vegger og tak oppe, jeg må tette litt her og der, og så passer ikke vinduene inn i karmene jeg har satt opp, enten fordi alt har slått seg i lagring eller fordi leskjermen vinduskarmen er festet i er så skjev, den er jo satt opp av kukhelvetessnekkeren. 

Så vinduene går ikke igjen, men jeg har en elektrisk høvel jeg er livredd for og helst ikke vil bruke, så da skal jeg begynne med pussemaskinen jeg har, kanskje det hjelper litt. Prøver den først. Håper det beste. 

Jeg må ikke ha opp og igjen alle vinduene (som også er dører, de er store, jeg er liten) men hvertfall to, så det ikke blir for varmt når det er varmt. Men man kan løfte taket da, det er bra. Godt jobba!

Nå: mer jobbing. 

kan vi trooo at det er saaaaaant- dagens elkjøp og derefter: videre i livet

I overoverigår fikk jeg en sms fra Elkjøp Hammerfest. Skulle jeg ha maskinen min?

Altså er det der den er! Og tilogmed reparert virker det som. Som gjorde meg nervøs for jeg har en avtale med Elkjøp om at jeg skal få ny maskin, og så jo levende for meg at de gikk tilbake på den avtalen når den gamle nå faktisk var ferdig reparert. 

Men det ser ikke sånn ut. Jeg har fått et dokument som skal bekrefte at den nye er på vei og et ping i post-appen.  

Himmel og hav. Hvem hadde trodd at jeg skulle få oppleve dette. 

 

Takk og farvel Elkjøp, jeg håper vårt lille eventyr er over. Det var et feiltrinn fra min side å bli involvert. 

 

Og så dro vi på gjeddefestival i Pasvik, det må man jo når anledningen byr seg, men gjedde ble det ikke. Men det bli sånn...som når man ser på en tv-serie om små lokalsamfunn som finner på noe og man tenker åååå så koselig de har det der.  Så koselig hadde vi det. Med egenkomponerte sanger og premieseremonier som varte altfor lenge og verdens beste gjeddekaker (når du fikk gjedde veide du den og så leverte du den inn til farsering og gjeddekakeproduksjon, spis så mange du vil) og folk hadde bakt kake og unger sprang og fiskestenger for og gemyttelig konkurranse ble konkurrert.

 

Og så kom vi i diskusjon om å dra på fisketur neste helg, for å kanskje få fisk, og i den diskusjonen ble ordet lombola nevnt som forklaring på vilken vei man skulle velge, og dette er et ord som jeg mener pappa brukte helt forskjellig enn alle andre, men jeg kan jo ha misforstått, men uansett har det ført til at jeg alltid har misforstått. Og folk bruker ordet litt forskjellig så det er ikke helt utenfor tolkning og lokalkoloritt heller. 

Og da kom vi i diskusjon om hva en lombola er for DEG, og til slutt la jeg det ut på facebook:

Hva betyr lombola i DIN språkbruk?

Min forhendværende nabo, som flyttet for et par år siden, la straks og med det samme ut definisjonen han hadde klart å google seg fram til, og det er mye vi i nabolaget er uenige i, men at dette er en besserwisser (og med diverse andre adjektiver knyttet til navnet) er det mye enighet om. 

Jeg ble uproposjonalt irritert og skrev at jeg har altså også tilgang til internett, spørsmålet er hva betyr det i DIN språkbruk. Det kom inn en annen kommentar fra noen andre om dette tilsvarer luobbal i nordsamisken, jeg svarte ja, da kom samme besserwisser inn og sa "ikke ifølge nordsamisk språkoppbygging." Jeg tror ikke jeg kunne funnet på en mer bedrevitende kommentar om jeg hadde prøvd. Jeg skrev: "jeg vet ikke hvordan jeg kan skrive dette tydeligere: jeg er opptatt av språkbruken." 

Og så sletta jeg hele innlegget og la det ut på nytt, skrev at jeg ikke var opptatt av definisjoner fra internett, men hva mener DU når du sier lombola. Han klarte selvfølgelig å karre seg inn med internettdefinisjoner igjen, og det er undelig, et menneske som er så opptatt av å vise seg frem, at han så tydelig vil vise at han ikke kan lese et spørsmål?

 

Resten av dagen var bedre, jeg bygde drivhus og søskenbarn og deretter søskensbarnsmann kom og satt på verandaen og drakk kaffe. Jeg tror aldri jeg er så fornøyd som når jeg har et større prosjekt som opptar tankevirksomheten. I dag skal jeg bygge taket, jeg vet ikke helt hvordan, og det er meldt småregn hele dagen som ikke er så bra for kappsagen, så kanskje kanskje jeg tar det i morgen istedet. Men det er jo gøy med fremdrift. Jeg har ikke fremdrift om jeg planlegger alt før jeg setter igang. Jeg er nødt til å bare begynne, den opp her, så fester vi den der, det var lurt, og den dit, og da ender man jo ofte opp med en situasjon der man innser at hadde jeg bare gjor SÅNN, i overioverigår, mens det fortsatt var mulig, men det gjorde jeg ikke...og det kan føles dumt, men jeg vet at om jeg planlegger, så gidder jeg ikke. Jeg må improvsere. Det er min form. 

 

Og så blir det ganske fint. Men jeg får ikke opp taket på veggdrivhuset lengre. For det er liksom felt delvis inn i det nye. Det er en vegg. Så nåeeeeh...må jeg tenkte.  

Føler mot ferie i fremtiden

Nå sitter jeg i kø i chatten til Elkjøp. Det er liksom et problem som ikke kommer til å løse seg av at noen dør. Men nå vil man faktisk ikke at problem skal løse seg ved at noen dør, da. 

Jeg har nettopp hatt et foredrag for en videregåendeklasse sørpå, med min gamle datamaskin, koblet på strøm. Og hele tiden mens jeg pratet sank batterprosenten. Og jeg vet at maskinen skrur seg av på 57%. det vil si, jeg vat at den skrur seg av da, når den ikke står på strøm, og jeg vet ikke hva som skjer når den faktisk har en strømforsyning, den burde jo ikke skru seg av- men det er jo rart at batteriprosenten synker når den er koblet til strømnettet. Så jeg satt nervøst og holdt øye med batterisymbolet. Litt som når vi kjører bil, vi holder øye med den nåla som forteller deg at motoren blir overopphetet. 

Vi fortjener bedre verktøy enn vi har, vil jeg si. 

Og hva gjør jeg nå? Nå har jeg ingenting på tapeten. Jeg kan faktisk ta ferie. Og det kommer jo til å bli en eviglang diskusjon med meg selv og min indre Luther, så jeg orker nesten ikke tenke på det en gang. Men jeg vil sy. Gákti og ládjogahpir. Jeg vil bygge drivhus. Og når i livet har jeg den sjansen til å bare gå hjem fra jobb og gjøre det uten at det får konsekvenser? Det er nå. 

Skulle ønske jeg hadde en mer ekvatorial øyboer-innstilling til livet. Jeg hater å væer lutheraner. 

Som lutheraner trenger jeg tillatelse fra en høyere makt til å ta fri. Men nå lever jeg et liv der jeg selv er min høyeste makt. Det blir så komplisert i hjernen.  

Der kom jeg gjennom til Felicia i chatten. Vi har snakket før. Da fikk jeg et gavekort på tusen kroner for jeg kjefta så fælt. Jeg ble litt forskrekket av det så jeg prøver holde en roligere tone i dag. Ikke at jeg ikke vi ha gavekort. Men jeg vil jo heller ha datamaskinen. Som ingen vet hvor er. Eller klarer å spore opp. og som Elkjøp har bestemt at de må ha før de kan sende meg ny. 

Uventet

Så, av alle usannsynlige scenarier i denne ládjogahpirsaken, der kursleder nedla et uventet og urimelig forbud mot videreformidling av kunnskapen, skjedde dette: hun døde i en hyttebrann. 

Så overdrevet, som en kompis sa. 

Så, om hun nå ikke hadde hatt dette kurset, som hun angret på at hun hadde og som hun ikke ville gjenta, så hadde faktisk denne kunnskapen gått i graven med henne. Tildels. Det er jo andre duojara (hvordan flertallsbøyer man et ord på et annet språk i en tekst som foregår på ett språk?) som kan sy ládjogahpir, (det verste tilfellet jeg har sett på bruk av samiske ord i en norsk tekst er å konsekvent flertallsbøye de samiske ordene på engelsk. Luhkkas. Duojars.) så selve kunnskapen hadde ikke blitt borte, men hennes måte å gjøre det på hadde forsvunnet og det hadde vært syv færre mennesker som hadde kunnet dette, istedetfor ett. Jeg vet ikke om hun kanskje hadde foretrukket det, for å være ærlig. 

Det er ikke så mange som syr ládjogahpir, så hun var en av få. Nå er vi litt fler som er av de få, men jeg er altså usikker på om hun var så glad for det. Jeg kommer til å spre den kunnskapen så godt jeg kan, ihvertfall. Det er alltid et mål med duodji for meg. Slutte å være få. 

 

Livet er så skjørt, bortsett fra mens vi lever det.

Det er umulig å skrive en overskrift som lever opp til innlegget

Det er kanskje også umulig å skrive et innlegg som lever opp til fakta:

Bloggen fyller tyve år!

For to dager siden, riktignok, men da glemte jeg det. Jeg hadde egentlig planlagt å skrive noe på dagen. Men det er mulig Elkjøp overtok da. Og jeg hadde ikke planlagt hva jeg skulle skrive, bare AT.

Men tenk at dette er en tyveåring. Tenk alt livet jeg har levd siden jeg bestemte meg for at deler av det skulle ut på nett. 

Da jeg begynte var det en sånn greie, alle blogget, alle på Kunsthøgskolen iallefall, vi kommenterte i hverandres blogger hele tiden og så falt alle fra, bortsett fra meg, som satt hypnotisert ved tastaturet og bare fikk utløp. For. Ting. Hvem vet for hva, egentlig. En kommuniksajonstrang der jeg bestemte helt sjøl. Det er litt som å sitte og nynne på internett. Man lager lyd, man sier at man er her, men det er ikke så farlig. Man sier bare hei. En introvert måte å være veldig ekstrovert på. 

Det er litt synd at jeg ikke blogget da jeg studerte musikk. Det hadde jeg likt å lese. Og det er jo poenget med bloggen, å skrive ned, å gå tilbake, å huske. Der pappa hadde værdagbok og kunne gå 13 år tilbake og se om det snedde denne dagen, kan jeg gå tilbake og se at på denne dagen for tretten år siden holdt jeg på å avslutte min tid på Konstfack. Jøss. Sånn var livet da. Så intenst. For meg har det mer verdi en snevær. Men vi var jo forskjellige. 

Jeg har skrevet endel om pappa, både om da han levde og da han døde. Og endel forbrukerjournalistikk har det jo også blitt. Kunst. Samiske greier. Lite om mann og barn. Mye om jobbing. Men mest bare nynning.

Den største endringen er nok kommentarfeltet. Nå er det et par kommentarer i uka, før var det 5-10 hver dag. Vi var et annet gjeng. Jeg kjente og hadde møtt alle som kommenterte. Nå kjenner jeg dere bare gjennom deres egen blogger. Jeg tror også jeg leser mye mindre blogger enn før, jeg liker jo best hverdagsbloggene, de andre som nynner på internett, ikke de som har det som karriere og levevei. Jeg finner ikke de andre nynnerne i Norge, kanskje de ikke finnes. Kanskje alle sluttet. Jeg leser endel svenske blogger, jeg bodde jo også mange år i Sverige. Blogging er nok rett og slett sånt som folk ikke driver med mer. Det var en greie. Folk falt fra. Men ikke vi. 

Hvem vet når denne bloggen følger på alle de andre døende bloggene, de som bare oppdateres en gang i blant, plutselig er det stille, så kommer det et innlegg til, bloggeren tror at hun fortsatt blogger, men gjør ikke det, bloggen er dødsdømt. Der er ikke jeg, ikke nå. Det kan være jeg også ender der, men foreløpig er dette en blogg som nynner videre ut i internetts store mørke av små lysglimt her og der. 

Gratulerer med tyveårsdagen, lille teite blogg! Jeg elsker deg!

Ååååååå levva liiiivet

I går ble jeg oppringt av Elkjøp. Dette er altså en gårsdagens Elkjøp. I tillegg til den dagens Elkjøp som var gårsdagens dagens Elkjøp. Dere skjønner. HVERTFALL:

Hei, det er fra Elkjøp. Det står her at datamaskinen din er utlevert til Elkjøp Kirkenes. Men den er jo lagt ned, så det kan ikke stemme. Kanskje du har fått den?

Nei, Elkjøp, jeg har ikke fått den. Da hadde jeg ikke ringt, mailet, faxet og chattet åttogførti tusen ganger. Da hadde jeg vært fornøyd. Nå er jeg ikke fornøyd. Det er derfor jeg tar kontakt hele tiden.  

Jeg ba om å bare få den helsikkes maskinen de har lovt meg mens de lette etter den de har rota bort, men det går ikke skjønnerdu, for det går ikke å sende den ene før den andre er inne, det går ikke an, det... jeg vet ikke hvordan det ikke går an, det høres jo ut som det sitter en nøkkel under lokket på den gamle som brukes til å låse opp skuffen den nye ligger i, eller at Elkjøp i det minste tror det og ikke innser at dette er en regel de har laget seg helt selv.

 

I går lå jeg våken til klokken ett og tenkte på Elkjøp. Og kurset. Og ...mest det egentlig. Folk som ikke kan oppføre seg. I dag er jeg trøtt. Og jeg må jo jobbe jobben, selv om jeg hadde mest lyst å være hjemme og sy, men da tok jeg MED MEG ládjogahpiren jeg syr nå, på jobb, helt uten å føle at det var juks, og jeg har sittet litt på verandaen min og sydd, men mirakel over alle mirakel, jeg har vært inne på verkstedet og stablet litt kunst også og når skjedde det sist. Ikke i dette mammaminnet. Kvinneminnet. Kvinnaminna.

 

Opptur. Og snart blir det vel en datamaskin også. Hahahahaha. Bank i bordet.  

 

Åh, men jeg har jo en dagens Elkjøp også!

Ja, sånn er det da:

Elkjøp skulle jo sende meg den fortsatt ødelagte maskinen for at jeg skulle returnere den sånn at de kunne sende meg en ny. Ok, vi får gjøre det på den vanskelige måten, i det minste skjer det noe. 

Men det kom liksom aldri noen maskin, og greit at postgangen er treg i nord, men det er heller ingen grunn til å stole på Elkjøp, så jeg tok kontakt, og se, maskinen er sendt til Elkjøp Kirkenes. Som jo eeeeeer... stengt. Ja. 

Så der er den ikke men da vet ikke Elkjøp helt hvor den er, kanskje Flesland, kanskje Hammerfest?

Og da sier jeg at (at satan i helvette og eherre jedorias og jessu navn jeg får magesår, men på en forholdsvis nøytral måte) kan dere ikke sende meg den nye maskinen mens dere leter? Ærlig talt?

Det kunne ingen svare på, men: Noen skal ta kontakt!

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen skal ta kontakt.  

Mine ordgaver strekker ikke til.

Trivelig: en taktisk framgangsmåte

Sms-ene fortsetter å komme fra den stakkars kursholderen.

Det er hennes eiendom! Det er forbudt! Det er bare hun som skal tjene på alt arbeidet hun har gjort! Hun vil ta det videre!

Jeg tror jo kanskje hun ville tjent mer på sin eiendom ved å være en god kursholder. Trivelig. Ikke lage trøbbel og stress i ettertid. Og stille forberedt. Lære fra seg. Ikke insistere på at de som har gått det ene kurset hun har holdt aldri skal snakke om det de opplevde på kurset. Et sånt kurs vil jo ingen gå på.

Hva jeg klarer å lese meg til omfatter ikke åndsverkloven kunnskap, prosess og fremgangssmåte så hun må bare dure på. 

Det er faktisk litt vanskelig å google hva noe IKKE omfatter. Logisk nok. Og den der satans google AI, den popper opp først. Kunnskap omfattes av åndsverksloven, sier den. Neste gang jeg søker: Kunnskap omfattes ikke av åndsverksloven. Den er jo ikke bare ubrukelig, den er forvirrende og i veien og jeg har aldri bedt den om svar for jeg stoler (og med god grunn) ikke på den. 

I går var jeg hjemme og sydde, idag er jeg på jobb, for jeg har jo en jobb, jeg må jo gå på den, nå lager jeg riktignok ingen bra skulpturer, ingen dårlige heller for den saks skyld, men om jeg ikke er på jobb kommer jeg HVERTFALL ikke til å lage noe, så jeg må gå hit, ikke sitte hjemme og sy som jeg har lyst til. Nå var det 27 grader på verkstedet og da er det eiendommelig vanskelig å lage noe bra, må jeg bare si. Sendte en mail til huseier, de må finne en løsning som ikke innebærer å fylle rommet med bråkete airconditionanlegg og blende ned hele rommet sånn at det er som å jobbe i katakombene. 

Her blir jeg litt sånn...har jeg egentlig krav på det? Jeg liker ikke be om noe jeg ikke har krav på. Med aircondotionanlegg og katakombestemning blir det jo nesten levelig temperatur, iallefall? Men satan så utrivelig. Kan jeg kreve å trives? 

Iallefall kan jeg begynne med å be pent. Det fører, etter min erfaring, nesten aldri fram. 

Nuvel. Nu kommer dagen. Får se hva den bringer.

Ferdig! Se!

 Båndet rundt hornet kan byttes ut etter humør. Og tilgang.

Bare synd jeg overhodet ikke kler den. Nå skal jeg sy en til!

Sannelig sannelig sier jeg dere, ingenting rimer på kurs

Ja, da hadde vi altså de siste tre kvarterene av kurset. Ingen skjønte helt hvorfor læreren, som ikke reiste med bagasje, måtte være på den bittelille flyplassen vå nesten to timer før flyet gikk, men det måtte hun da, og for. Og så sydde vi videre. Jeg er nesten ferdig men må rekke opp en veldig irriterende del, og det butter i mot, men det er bare å få det gjort. 

Jeg hadde altså noen betraktninger om kurset i går, og kurslærers metode, som jeg tilskrev det å være uforberedt. Men jeg tok feil. Jeg innser nå at jeg har gått på et kurs der kurslærer faktsk ikke ville at vi skulle lære å sy ládjogahpir. Vi skulle få sy oss hver vår, men ikke egentlig lære å sy den. Derfor fikk vi ingen mønsterdeler, og derfor fikk vi ingen forklaringer. 

Etter kurset i går fikk vi en sms om at vi ikke fikk dele noen kunnskap fra kurset med noen andre. 

Ikke bilder, ikke søm, ikke fremgangsmåte, ikke mønsterdeler. Da vil det bli tatt rettslige skritt.

Det synes jeg er veldig interessant! Kurslærer anser altså kunnskapen om å sy ládjogahpr som sin eiendom. Dette er i noen grad riktig, ettersom hun har gjort et stort arbeid på å forske på gamle luer og rekonstruere dem. Hun har utarbeidet et mønster basert på dette. Hvor unikt dette mønsteret er, eller om det er sammenfallende med alle andre som syr ládjogahpir, vil jo være viktig, og jeg aner ikke svaret, jeg har ikke sydd med andre. 

Men så kan man jo, som same, oppfatte at det å nekte folk å dele sin erhvervede kunnskap om å sy en del av det som er vår felles materielle og kulturelle arv, som feil. 

Det står også i sms-en at vi ikke får dele mønsteret, verken på nett eller med venner. Jeg har ikke akkurat tenkt å dele det på nett, men aner at det er etablert en rettslig praksis på at det ikke er ulovlig og dermed heller ikke tas rettslige skritt om man deler strikkemønstre med venner og familie. Så her tror jeg ikke kurslærer kommer til å vinne frem med sine rettslige skritt.

Og jeg tror også det er vanskelig for kurslærer å mønsterbeskytte mønsteret sitt, ettersom det jo er...ja det er jo et luemønster til ládjogahpir da, vår ládjogahpir. Og mønsteret vil være helt avhengig av hodeformen til den som skal bære luen. Men har hun den moralske retten til et mønster hun har utviklet selv? 

Som en masteroppgave, forsking betalt av staten, og basert på samisk kulturarv, må tillegges?

Veldig spennende, dette. Når kan man begrense kunnskap?

Når bør vi gå med på noens ønske om å begrense kunnskap?

Kurs, kurs, ingenting rimer på kurs.

Jeg går på kurs. Vi syr ládjogahpir. 

Dette kurset har vært i planleggingen i seks år, det har vært veldig vanskelig å finne en kurslærer, så det som er bra med kurset er at vi har en kurslærer og hun er veldig kunnskapsrik.

Det som ikke er superbra er at hun ikke har holdt kurs før, og ikke helt har visst hvordan hun skulle forberede dette. Hun vet for eksempel ikke hvor lang tid de enkelte elementene tar. Hvilket har ført til at den eneste som er ferdig er hun som er duojar og syr luer (men ikke ládjogahpir) på jobb. 

Jeg er nesten ferdig, men dagens kurs skal vare i tre kvarter (hun må nå et fly) og jeg kan ikke helt se hva vi skal klare å få til på den tiden. 

Kurslæreren har heller ikke vært så opptatt av å forklare hva hun gjør, og det er kanskje fordi hun er stresset på tiden, hva vet jeg, men når du ber om hjelp til å komme videre kommer hun og klipper til et stoffstykke for deg og du skjønner jo ikke hvor det stykket går, hva målene betyr eller tilsvarer på kroppen eller lua, eller logikken som gjør at du virkelig deltar i din egen prosess. Det er ikke noe mønster, alt må tilpasses, og da er det jo greit at du selv klarer å tilpasse neste gang du skal lage ládjogahpir. Det er ikke så lett når du ikek får noen forklaringer. Det er mye forklaringer av typen "ja du tar nu bare den der og legg han over den andre" og eh, ja ok. Ikke så lett å henge med på når du verken vet hva den eller den andre sikter til. 

Personlig, som kurslærer selv, synes jeg ikke sutring over at det tar så lang tid å komme seg til Kirkenes eller at det ikke lønner seg å holde kurs når det er så lang reisetid og at det skal man hvertfall aldri si ja til igjen, hører hjemme i kurset. Men det er bare en personlig irritasjon, det gjør det jo ikke til en dårligere duojar.

 

Men jeg er neeeesten ferdig. Jeg må ha hjelp til å gjøre ferdig øreklaffene, jeg skjønner ikke hvordan den der ansiktsremsen skal festes i øreklaffene. Alt det andre kan jeg klure ut selv. Vi er fem deltagere som ikke er ferdige og som skal få hjelp de siste tre kvarterene, så jeg vet ikke om jeg får noe hjelp. Jeg kanskje spør henne som er ferdig, om hun kommer i dag, det er jo ikke sikkert.  

Jeg tror ar jeg bare må kaste meg rundt å sy en lue nummer to, sånn at det lille jeg har forstått fortsatt sitter. Jeg innser at jeg burde hatt et isoporhode, det er vanskelig å tilpasse det på eget hode. Jeg skal sy en lue til søstersen, men hun har pygméhode, så enten blir det to isoporhoder i forskjellige størrelser eller så må jeg ta det når hun kommer hjem og sy en lue nummer to til meg selv istedet. 

Men det blir fint. De blir fine, det blir de. 

Daaaaaageeeeeens....Elkjøp!

Det ringte en dame fra Elkjøp. Jeg ble helt forvirret. De tar faktisk kontakt! De vet nå hvor maskinen er! Den er på vei tilbake til meg! Ureparert. Og når den kommer, må jeg hente den, og så må jeg returnere den. Jepp. Og da skal jeg få ny. 

Raskt og effektivt der. 

Og, sa damen, de tar kontakt fordi jeg har jo lagt en sur melding på veggen deres på facebook. 

Ja, det har jeg. Men hva med de seks-syv gangene jeg har tatt kontakt i chatten? Da jeg ringte kundeservice? De NI mailene jeg har sendt om dette? Telefoneringen, sms-ene og mailene til Elkjøp Flesland? Neida. Sur melding på veggen. Da reagerer de.

Jaja. Det er jo ikke første gang jeg har blitt lovet fremdrift i saken. Men det er første gangen det løftet ikke er "noen skal ta kontakt" så litt håpefull kan man jo føle seg. Hadde jo vært fint om det faktisk kom til en løsning. Etter bare 2 måneder og en uke. 

Håper bare ikke denne maskinen også er ødelagt. For da måtte jeg ta kontakt, sa damen. 

Lovende. 

Lovende.

Men hvor?

Men så er spørsmålet: hvor skal man egentlig oppbevare backupharddisken? (Og hva heter det på norsk?) (sikkerhetskopieksternminnet?) Hvis jeg har den hjemme, og det blir brann for eksempel, er den mest sannsynlig på samme sted som datamaskinen. Om jeg ikke akkurat da er på jobb. Men på jobb? Her er det jo vannlekkasjer og innbrudd i eninga. Kan ikke ha ekstern harddisk her. Bankhvelv? Da får jeg jo ikke kopiert. Skylagring? Nei takk. 

Jeg kan ikke si jeg har en løsning, men jeg kan kanskje få noen poeng for å ha tenkt på det?

En harddisk hjemme og en på jobb kanskje. Bra de er gratis, da lizm. 

Dagens drivhus!

Jeg sitter på jobb og prøver å sikkerhetskopiere harddisken. Jeg er ikke sikker på at jeg har tatt med rett back-up disk. Byttet jeg ikke? Eller? Tiden vil vise, først skal maskinen bruke en liten time på å sjekke om det er rett disk og så skal den si til meg at dette går jo ikke, kvinne. Eller så begynner den å kopiere. Det er en, i teknologisk tidslinje, steingammel disk. Jeg kjøpte da også ny da jeg kjøpte ny datamaskin (den jeg leverte tilbake fordi den viste seg å ikke dekke mine behov) og den suser igang og ferdig på et svisj. Mirakuløst. Men nå har jeg back-up av den renskede datamaskinen på den, så den må være i fred til jeg kjøper ny maskin. Ny arbeidshest, jeg har jo kjøpt en ny liten. Som jeg ikke vet hvor er, og jeg har en mistanke om at Elkjøp heller ikke vet hvor den er, for hver gang jeg tar kontakt spør de meg om jeg kanskje vet hvor den er. 

Og hver gang jeg tar kontakt sier de jo som kjent oioioi, noen skal ta kontakt, og det viser seg, tror jeg, utfra mine deduktive evner, at noen enten er Kirkenes, som er nedlagt, eller faktisk Flesland, som ikke tar kontakt. De har jo avsluttet saken, som kjent. Sist jeg snakket med noen i chatten, fredag var det vel, sa vedkommende "jeg skal be Flesland ta kontakt, jeg ser vi har bedt dem ta kontakt et antall ganger."

Du sier ikke det. Og hva får deg til å tro at de tar kontakt denne gangen?

Etter litt fem og tilbake sa han at han skulle overføre saken til spesialavdelingen for vanskelige saker (etter å ha klaget uten å få kontakt i to måneder, det burde vel skjedd for lengst og uten min insistering, kontakt er liksom alfa og omega i kundeservice) men det kunne ta 2-4 arbeidsdager å få svar. 

2-4? Altså, det tar ti dager å få svar når jeg sender mail til kundeservice. Jeg har blitt lovet at noen skal ta kontakt i nærmere to måneder. Ingen har tatt kontakt, så der tar det ca 60 dager til uendelig å få svar. 2-4 er mirakuløst kort. Sa jeg. Så få vi se om noen tar kontakt da, det har jo hittils ikke skjedd. 

I natt da jeg var oppe var det minusgrader, enda vi var lovet pluss gjennom natten, og jeg angret litt på at jeg hadde latt auberginen stå i drivhuset, men den har vist seg å være usedvanlig hardfør. Jeg kastet den ut i sneen da jeg mistenkte trips, det overlevde den, og da naboene skulle vanne glemte de den fordi den sto i isolasjon på et eget rom, så den var uttørket, men jeg vannet, og nå lever den, så det er godt mulig den klarer en minusgrad. 

Jeg har også sådd nye. 

Sådde endel frø til vekst rett i drivhuset i går, jeg har jo ikke oppvarmet drivhus så sesongen starter litt sent hos meg. Jeg har såklart et gjeng i vinduskarmen, men jeg begynner å innse at det alltid blir noe styr. Noe som har blitt sådd for tidlig, noe som har blitt sådd for sent. Jeg har jo planlagt å bygge større drivhus i sommer men nå tenker jeg litt, hva er vitsen? Jeg har mistet litt piffen. 

Jeg tror det er fordi jeg aldri helt får det til. Og det er jo ikke sant, et år funket persillen, et år ble det bra med salat, et år hadde vi en fantastisk avling sitrontagetes- men jeg får aldri til alt samtidig. 

Og jeg vil jo egentlig ha basilikum og honningurt! Ikke kjedelige greier som persille og salat, som vokser fint under snøen. Rart det der, noen planter vokser opp gjennom steinhellene i førti minus, andre står og nikker forskrekket inne i drivhuset og tar kvelden når det blir minusgrader. Dramaqueens. Ta litt lærdom av tanatimianen som kryper rundt der ute, plantejævel!

 

Wow, der ble sikkerhetskopien fullført. Hvem hadde trodd. Men det var bra. 

 

Bedene er nå helt snøfrie, jeg innser at de er litt kaotiske. Jeg var innom søskenbarnet i går, og der var det orden i bedene. Ikke ugress og blanding av planteslag der ikke. Alt jeg gjør blir så rotete. Men jeg kan ikke begynne å flytte på ting før jeg vet om de lever/ skal være der. Det er jo i grunnen ganske fint når det blomstrer. Men oversikt, det har jeg ikke. 

Kommer det med alderen? 

Se, det tviler jeg i grunnen på. Men blomster, det har jeg i alle fall.

Dagens Arktis!

Nå er vi hjemme! Faderullan som det har tint! Hele blomsterbeddet er fri av isen. Jeg tror jeg skal så litt i drivhuset i helgen. Ja, det er jo syttende mai da, men det tar jo ikke hele dagen. Særlig ikke for oss som ikke kjenner noen som vil ha oss med (eller være med) på lunsj eller fellesskap på dagen. På med kofta, gå i tog, hjem, av med kofta, vanlig dag. Kanskje. Stort sett. 

Det blir bare sånn når man ikke bor på en plass der man har venner med barn i samme alder, kolleger overhodet, eller fritidsaktiviteter som inkluderer andre mennesker. 

 

Jeg har altså kjøpt så mye stoff og bånd i Oslo. Suksess! Eller hva man skal kalle det når jeg hadde lovt meg selv å ikke kjøpe stoff til sommerkofte og kjøpte både til kofte OG sommerkofte. Men syhyykt fine stoffer da. Og mengder med bånd. Min kompis Pollyanna var stoffguide og dro meg med gjennom Grønland. For et paradis. Jeg traff også på en butikk der innehaveren hørte at vi snakket om Sápmis eneste nettbutikk for stoff, sa, hun kjøper alle stoffene sine av meg, her er de, og der var de, til en tredjedel av prisen og den pakistaneren kunne et og annet om å sy sommerkofter. Artig, artig. Ble stoff til sommerkofte da såklart. Grønn brokade. På neste butikk fant jeg et usigelig vakkert ullstoff i lyseblått med innvevde gulltråder, men til en mistenkelig billig pris, så jeg spurte om ullmengden, nei, tro hva den kan være, sa han som jobbet der, vi sjekker, og så satte han fyr på et hjørne og luktet på det og sa, jeg tror nok ikke mer enn 30-40%. Haha. Og ull har mange kvaliteter men det er sjelden jeg går i kofte bare ute, så det kan bli litt varmt, så å ha en kofte som ikke er total fimbulvinter er også bra. Jeg gikk for det stoffet. 

Og så har jeg kjøpt bånd til ládjogáhpir så det varer til Jesus kommer tilbake og ládogahpir nok engang forbys av presteskapet, og det blir vel ikke i morgen, så jeg er godt hjulpen.

Dagens Oslo

 Ja vi koser oss vi da. Is, kaffe, iste, takeaway, stoff, pyntebånd, museer, butikker, fint vær. Familie. Venner. Ikke ullongs. Solbriller. 

Alle fra Arktis fortjener en pause fra Arktis.

Dagens Elkjøp

Etter å ha venter halvannen uke på svar på mailen der jeg sier at nei, datamaskinen min er IKKE på Elkjøp Kirkenes, og de er ikke interessert i å hjelpe meg etter som de legger ned om noen dager, har jeg nå fått en mail der det står at Hei, vi har nå tatt kontakt med Kirkenes, de tar sikkert kontakt, og da må jeg jo skrive tilbake og si

nei, det kommer de sikkert ikke til, for de er jo nedlagt

Og nå skal jeg vente halvannen uke til på svar, for det er så lang tid de bruker på å svare. Og da sier de sikkert Vi er skikkelig lei oss, sånn skal det ikke være, noen vil ta kontakt. 

Jepp.

 

Noen dager

Dette er en utrolig tregstartet dag. 

Jeg har ikke lyst å lage skulpturer. Jeg vil ikke tegne. Jeg holder på med et sånt rennende maleri, men limfugen vil ikke bli blank og jeg har ikke lyst å jobbe videre med det. Jeg har gjort årsregnskapet, har ingen prosjektrapporter, og sendt ut alle fakturaer. Jeg har lovt å skrive en bok, men har ikke lyst å skrive en bok. Det er lenge til deadline men jeg har ikke lyst å skrive bok. 

Jeg rydder litt. Ikke fordi det er spesielt rotete, men det kan være lurt å gå igjennom det som ligger i hyller og skap så man vet hva man har. Jeg kaster noen gamle togbiletter. Det er vanskelig å gå rundt å rydde uten å trø på ullteppet jeg er surret inn i. Jeg vil ikke trø på ullteppet.

Jeg har kanskje litt lyst å veve men har veven hjemme. 

Det er ikke alltid like lett å motivere seg selv. Jeg har jo også kjørt utelukkende på stress det siste året, så det å skulle gire over til ren egenmotivasjon har vist seg å være en overgang. 

Men det er begrenset hvor mye ingenting man kan gjøre, så her er det bare å iverksette en særdeles motvillig medarbeider. 

Lunsj om en time. 

Ooooh, shopping!

 Jeg er så glad for at jeg tok et ullteppe på jobb. Det har reddet dagen mang en gang. 

I dag bedriver jeg internettshopping i arbeidstiden. Jeg driver jo og syr ládjoháhpir, jeg trenger litt bånd, litt klede, en annen rødfarge, det hele egentlig. Det er jo det da, at gjør jeg dette som kunstner eller privatperson? Det vil jo bare fremtiden vise. Utstilling med ládjogahpir er jo gjort, så det er ikke det, men duodji er en del av virksomheten. Jeg kanskje tilogmed...jobber i arbeidstiden? Taim will shåvv. 

Jeg prøver å bestille speallavearka. Jeg aner ikke hva det heter på norsk, eller hvor man får tak i det. Jeg tror kanskje man kan si kniplingskant? Det er ikke så lett å finne, og av en eller annen grunn, når jeg googler det, så får jeg opp i et kort glimt en side med noe som ser ut som blondekanter eller kniplingskanter til salgs, men før det er mulig å klikke, blir dette ertsattet med TENGER. Det er jo ikke det jeg vil ha! Hva er det som skjer? Ja, jeg driver en del med verktøy, men om det nå ER kniplingskant jeg vil ha denne gangen? Hva gjør jeg da? Algoritmene! Låser oss i faste mønster! Fri meg fra knipetengene! Gi meg nå blondekantene for fasiken!

 

Det å bestille sånne samiske ting på nett er ikke fryktelig lett. Eller, det er vel like lett som alt, men de fleste som har utsalg er ikke på nett. Man må ringe. Kjøre til Karasjok eller Karesuando. Det er nok fordi de ofte er litt eldre og ikke skjønner internett. Det er litt overaskende at ikke internett har tatt Sápmi med større storm, få og godt utspredde som vi er. Jeg bestiller hearvabattit på den eneste nettbutikken jeg finner, har brukt dem før, de er sykt trege, men krysser fingre for at jeg får det før kursstart om tre uker. 

To uker. Faktisk. Ja, nå er det bestilt da. Jeg skal jo til Oslobyen, de kanskje har ting der. 

 

Det ble aldri tekanne. Men det ble hearvabattit, engelsk klede, kroklisser og her om dagen noen gjennomsiktige plastmapper til kontoret! Det blir man jo også glad av!

 

 

Hæla i panna

I går var det første mai. Arbeidernes frihetsdag. Ned med tronen, alteret, pengevældet. Gjør din plikt, krev din rett. 

Jeg ser at det kan fremstå ironisk å ramse opp sånn der, men pappa sa altid Arbeidernes frihetsdag, og både Ned med tronen, alteret, pengevældet og Gjør din plikt, krev din rett, er faner fra fagforeningen Nordens Klippe. Den er ikke så aktiv lengre, ettersom det er fagforeningen til de arbeiderne som jobbet på Syd-Varanger, den lokale gruva, og gruva er lagt ned, men de har nå de beste fanene da. 

Jeg har alltid Ned med tronen, alteret, pengevældet som førstemaistatus. Jeg har hatt det de siste ti årene, og det er vel det nærmeste jeg kommer influenser, for nå begynner folk å ta etter. 

Det er en fin fane. Føler at vi har kommet et stykke på vei med både trone og alter, men pengevældet står stadig sterkere. 

Gjør din plikt, kreve din rett, er også fin. 

Jeg gikk verken i tog eller hørte på taleren. Jeg var hjemme og var syk og i går tror jeg var første dagen på mange tusen at jeg ikke drakk te. Min te-streak er brutt. Netsen uansett hvor jeg er og på hvordan måte jeg reiser, klarer jeg å karre til meg en kopp te om morran. Resten av dagen går det i kaffe, men må ha te, med melk, alternativt sitron, om morran. I går var jeg bare rett og slett for varm. Ville ikke ha mer varme inn i kroppen. Og i dag er jeg også syk, men det er kurs i kveld, repetisjon på ládjogáhpir-kurset, og jeg vet ikke om jeg klarer det. Jeg tror liksom et mirakel kommer til å skje, og plutselig er jeg frisk og drar på kurs (og innom biltema på veien og kjøper opp det siste de har av kanalplast), i hvertfall blir jeg frisk nok til å mo...tivere...modulere? mo...mo...helvette da. MO. Samle de siste kreftene i et siste krafttak og komme meg på kurs. Jeg er sånn syk som jeg blir forholdsvis ofte, ingen egentlige symptomer, borsett fra at jeg er så varm og slapp og bare sover. Tror nesten ikke det er smittsomt. Høres ut som noe de kunne funnet på i England på 1600tallet. The sweating sickness og så the slapp-and-varm-sickness. 

Jeg har i alle fall mindre vondt i hodet enn i går, så kanskje det blir kurs. Og hvis det ikke blir, så er det kurs i morgen og, kan hive meg på da, det er tross alt repetisjon. 

Nå: mere te. Og sofa.

juhu og hæla i taket

I dag hadde jeg planer for dagen på atelieret, det var lenge siden. De involverte ting jeg har kjøpt på biltema. Og maling. Og så følte jeg meg rett og slett ikke særlig pigg og ville verken ha frokost eller en kopp te i morrest, og ble hjemme istedet. Vi får se. Det kommer seg kanskje utover dagen. 

I overigår, mot arbeidsdagens slutt, fikk jeg en mail fra Elkjøp. Som svar på den mailen der jeg hadde skrevet Nå er det faderullan meg nok. Nå vil jeg ha en ny maskin. 

Endelig! Hurra! Og den var sånn, oioioi, unnskyld, sånn skal det ikke være, maskinen din er på Elkjøp i Kirkenes, jeg er sikker på dere finner en løsning du er fornøyd med. 

Og jeg ble så glad! En løsning jeg er fornøyd med! Når jeg har sagt i to mailer at jeg vil ha ny maskin! Endelig!

Den vante leser av tekst kjenner kanskje at denne oppbyggingen av glede er på vei mot noe, og ganske riktig, da jeg gikk innom butikken i Kirkenes (som skal legge ned om åtte dager) hadde de verken maskinen min eller var særlig innstilt på å finne en løsning jeg var fornøyd med. 

Og jeg vet ikke hvorfor jeg hadde trodd det. Bortsett fra at jeg hadde fått en mail der det sto det da. 

Men nå tror jeg ikke lengre dette kommer til å løse seg. 

Elkjøp drar alt ut i langdrag. Det tar opp til en uke å få svar på en mail, og da står det kanskje "det er lenge siden du sendte denne mailen, beklager at det har tatt lang tid å få svar, hva er ståa nå?" Og så må jeg svare på det. Og så får jeg svar om en ny uke. Og ingen jeg kommuniserer med kan egentlig hjelpe. Nå har jeg snakket med Sara, Marcus, Alvin, Ante og folk jeg ikke husker navnet på, alle sier, oioioi, sånn skal det ikke være, takk for at du deler dine erfaringer. Noen kommer til å ta kontakt!

Det hender at noen tar kontakt. Men ingen som kan løse problemet.  

Nå har jeg jo bedt om ny maskin. For den har jo vært til reparasjon den éne gangen forbrukerkjøpsloven sier selger kan prøve å reparere. Men Elkjøp sier, vi prøvde jo ikke å reparere den da. Vi avbrøt reparasjonen og sendte den tilbake, så det gjelds ikke. 

Jeg synes egentlig ikke Elkjøp skal drive med sånn flisespikking etter sine to svindelforsøk: først selge en maskin man vet er ødelagt, men merke den som ny (ok, detter er ikke et svindelforsøk, det lyktes jo, så det er svindel) og så, selv om man kjenner forbrukerkjøpsloven, holde tilbake opplysninger om hva jeg har krav på ved reklamasjon, og så avslutte saken når det viser seg at jeg også kan forbrukerkjøpsloven. 

Nå har jeg på grunn av den ene reparasjonen krav på ny maskin, men her flisespikker altså Elkjøp. Det som ikke kan flisespikkes på, er at det har tatt for lang tid å få den reparert, og det betyr også at jeg har krav på ny maskin, jeg skal finne meg i å vente ca tre uker, (ifølge loven), men nå har jeg ventet dobbelt så lenge. Men. Så lenge Elkjøp bruker en uke på å svare på mail, blir jo maskinen ferdig med både sitt andre og tredje reparasjonsforsøk i mellomtiden.

Og det er jo ikke så mye man kan gjøre. Bortsett fra å insistere. Ikke gi seg, men med minimel energi i potten. Det at jeg aldri kommer til å handle på Elkjøp igjen, betyr jo lite for en gigant som setter bortforhandling av lovverket i system.

 

Sukk. 

Jaja.   

Brev hjem

I dag skal vi ha sånn foreldresamtale på skolen, da pleier man få hjem elevkortet først, og det er jo så greit med det, vi har en unge som klarer seg fint og det er bare skryt over hele linja. Det håper jeg egentlig det er om man ikke klarer seg bra også. Men, perfekt unge altså. 

Det er bare en ting som er bemerket og som vi "trenger å øve på". Jendor, hvis bestevenn N er ukrainsk, må slutte å legge om aksent og gramatikk når han snakker med N.  

For det gjør han. Det har han alltid gjort. Jeg vet når det er N Jendor snakker med på telefonen, for da høres han plutselig sånn ut: Heeeeeij. Du kåme min huuus? Jaj ike kan kååme daaaj for min mother hon ike hjeme eterpå. 

Og vi har jo sagt det så mange ganger. Du kan snakke vanlig, har vi sagt. Du kan snakke vanlig norsk til N for hvis ikke lærer han seg det ikke. Du kan jo prøve å høres vanlig ut. Men Jendor avfeier dette, mamma,  N kan ikke norsk, det går jo ikke an å snakke norsk til ham da! Ærlig talt.

Og jeg vet ikke om jeg klarer å holde meg alvorlig når vi skal komme til dette punktet i elevsamtalen. 

Jeg synes dette er så ustyrtelig morsomt. At han prater sånn for å gjøre seg forstått og at vi har fått brev hjem om at han må slutte, for N klarer ikke lære seg norsk. Og det er sant. Han har vært her i tre år og det går ingen vei. Eller, det er bedre, men han har én norsk venn og han den veeeeenen han prater på sånne måten sin. 

I går under middagen fikk jeg sånn latterkrampe fordi jeg hadde tenkt på dette så lenge, at jeg lå utover bordet og gråt. Og jeg kunne jo ikke si hvorfor heller, til Jendor. Og jeg minner meg sånn om min egen mor. Herregud. 

Men vi må altså øve.

åpne øyne

De siste nettene har jeg ikke sovnet før rundt ett (legger meg til vanlig tid) og når man står opp 6.30 blir det litt lite søvn. Jeg sitter her ved pulten min og vet ikke helt hvordan jeg skal få avsegstyrt denne dagen. Jeg har vondt i pannen av søvnmangel. 

Det ble ikke noe tekanne heller. Såklart. Jaja. 

Nå må jeg prøve å skjønne hvordan jeg får gjort det beste ut av denne dagen.

47!

I dag har jeg gått til jobb. Utrolig deilig. Jeg har jo hatt noen forsøk med brodder i forskjellige utførelser, men summa summarum, det har vært for glatt på isen med vannet oppå. I dag var det bart store deler av veien. Juhu, juhu, juhu.

I dag har jeg også bursdag, i går kveld hadde vi en samtale i hjemmet som var sånn:

The Stig: Han Jendor vil ha kjøttkaker i mårn, det e vel greit?

Meg: Men æ trudde vi hadde bestemt at vi sku gå ut å spis på bursdagen min?

Skrekkslagne blikk fra de to i sofaen. Tre minutter senere var de på vei ut døra for å eh sykle. 

Ærlig talt, jeg har bursdag fjorten og fire dager etter de to andre. Det kommer ikke som en overraskende dag midt i september akkurat. Ærlig talt. 

Jeg blir 47. Det gir meg lett aldersangst faktisk, men jeg vet jo at alternativet er verre og har såklart sykt lite lyst på kreft igjen eller det som verre er, så hurra for 47. Snart setter roen og visdommen inn.

 

I går sende jeg en ny mail til Elkjøp, kontaktet dem på veggen deres på FB, la ut en lengre hjertesukk/pekefinger/oppkjefting på min egen side, og nå er det altså gått sånn ca to uker siden de skulle kontakte meg. Bra er det jo ikke. Men det er bare en datamaskin. Man må ikke få infarkt. Man er tross alt 47.

 

Nå skal jeg internettshoppe litt. Det er en tekanne jeg har så lyst på. 

Og da går det jo i stå for meg, vet dere. Kan jeg kjøpe tekanne? Jeg HAR jo tekanne! Jeg har til ogmed fler. To jeg har fått i foreæring av tidligere stemor, og en som mannen fikk i foræring av et visningssted da han stilte ut, som egentlig var gul men som ble byttet til blå fordi jeg var gravid og ble kvalm av gult. 

Jeg synes det er moralsk forkastelig å kjøpe nytt når man har. Bare for man er LEI, liksom. Og jeg er SÅ LEI av middagstallerknene våre. Jeg vil ha nye middagstallerkner. Vi har fire hvite sånne iittala-talerkner med høy kant. Vi er jo bare tre personer så hva skulle vi med fler, jeg har dessuten et pen-servise som jeg min mor har latt meg arve av min stefar og som han lett forvirret synes det er noe kjent med hver gang han spiser hos oss. Nå vil jeg ikke ha fire hvite tallerkner med høy kant mer, jeg vil ha noen andre, noen fine, fler, men er det LOOOOOV?

Jeg tror tildels denne refleksen kommer av å alltid ha hatt lite penger, ikke egentlig reell moralsk overlegenhet.

Og jeg blir jo ikke moralsk opprørt når jeg spiser hos folk og de ikke har rosa og lyseblå tallerkner fra åttitallet, selv om de sikkert kjøpte middagstallerkner på åttitallet også...men jeg synes det må bli et mål å være mer fornøyd med det man har. For alle. Hva skal man med nytt hvis man har? 

Jeg tror heller ikke miljøet ramler tvert sammen om jeg kjøper en tekanne. Jeg har et hus med stort sett bare brukte møbler, fått funnet kjøpt brukt, så der gjør jeg det brukbart, men hvis jeg kjøper en tekanne nå, så er det jo plutselig tre tekanner der jeg ikke kommer til å bruke. For et sløseri. Med ressursene.

Men jeg har jo bursdag. Jeg har litt lyst på en tekanne jeg har valgt selv. 

Det spørs om jeg klarer løse denne floken i løpet av dagen. 

Jeg gjetter på nei.

 

 

Per Spelmann han hamster en ørliten sangfugl (som han kjøpte billig på Biltema)

Det artigste Jendor vet, i absolutt hele verden, er når jeg synger og finner på en annen tekst mens jeg synger. Hvis jeg synger om en grevling i taket og den har solfaktor 38 på fingrene og mister taket, da ler han så han kitner av. I går sang jeg noe på Å var jeg en sangfugl, men skjønte halvveis inn i andre vers at jeg sang den på melodien til Per Spelman, hvilket hadde vanskeliggjort improvisasjonen noe, naturlig nok.

Men dette førte til at jeg begynte å fundere på etternavnet til Per Spelman. Var det Fredriksen? Var han i den der Fredriksen-tradisjonen? Dette førte igjen til avsløringen at mannen, husets eneste renrasede nordmann, ikke visste at per Spelmann var en virkelig person. Eller, at personen kom før sangen, ikke at personen oppsto med sangen. Heldigvis er han sammen med noen som har drevet med kulturell appropriasjon i sine formative år, og vet bedre nå. 

Men ingen hjelp å få der altså.

Jeg sendte en melding til Polly, som jeg gikk i klasse med da jeg studerte folkemusikk, og det er rart med det, nå er det riktignok lenge siden, men jeg husker ikke hva faget het, jeg husker læreren, men måtte google hva han het, jeg husker ikke hva vi lærte (Fredriksen-linja? Var det i Setesdal de bodde? Spilte med andre ord Per Spelmann hardingfele eller flatfele?) men jeg husker hvilke jenter han hadde et forhold til da vi var førsteårsstudenter og hvilke førsteårsstudenter han hadde forhold til da vi var andreårsstudenter. Og hvilke instrumenter de hadde som hovedinstrument. Og endel detaljer jeg skulle vært foruten. Og at han satte seg på pulten min i pausene og at jeg var tydelig med at jeg ikke liket det. Men det faglige inneholdet? Borte. Og det er ikke mer enn et knapt år siden jeg kastet notatene da jeg ryddet. Polly, viser det seg, har notatene på loftet, men hun mente at Per Spelman ikke var Fredriksen, men Kringelhaug, fra Lom såklart, og det er jo passe nasjonalistisk av henne siden det er den tradisjonen hun selv spiller i, men jeg skal passe meg litt der, for det at jeg tviholder på Fredriksen, betyr at Per Spelman var tater, og det passer jo meg som same bra. Minoriteter for minoriteter. 

Jeg skal til Oslo i mai og ha kollokviegruppe med Mari og notatene hennes. I think Fredriksen. Faktisk. 

I morrest startet jeg og min uopplyste, nå opplyste, mann dagen på Biltema, som skal legge ned. Sammen med resten av østfylkets befolkning. Vi samles i krisetider. De som måtte bo i litt mindre grisgrendte strøk synes kanskje dette er å gå i overdrift, men det er åtte timers kjøretid til neste Biltemabutikk, postgangen til gokk tar ca 7 dager, så nå må store og små prosjekter planlegges i mye større grad framover. Men først hamstrer vi. Det viste seg også at alt under 500 kroner var på 50%, så vi både hamstret og sparte. 

Nå kom jeg på at jeg glemte å kjøpe hjul i lausvekt. Må vel dra en tur til da. Sukk. Køen.

Men først: en arbeidsdag, nå sitter jeg på jobb og her var det 26 grader da jeg kom, radiatorene er med andre ord i gang igjen, men nå er det jo for varmt. Rart det der, ti små grader fra eller til og så er man helt satt ut. I begge ender av skalaen. Utrolig finstilt, naturen. 

Men trykkene har endelig tørket. 

HEI!

Makro, mikro, og luft i radiatorene

Det lukter etterbarberingsvann på kontoret. Særlig sterkt lukter det når jeg går forbi kontoret til håndtverkerne på kontoret vegg i vegg, men også inne hos meg lukter det mye. Og det er noen meter imellom oss. 

 

I går holdt jeg på å kjede meg tvert ihjel på jobb. Jeg blir så frustrert av å kjede meg. Og ikke at jeg ikke hadde noe å gjøre heller, jeg måtte pakke og dokumentere et verk, men ingenting er kjedeligere enn å pakke verk. Veldig vanskelig å komme i gang med det. Og så var det så kaldt, og da har jeg på ullundertøy, og da blir det så varmt med en gang jeg begynner å røre på meg, så jeg satt heller kald og kjedet meg frustrert, enn varm og frusterert i ullundertøyet. Det var tross alt et valg. 

I dag har jeg ikke ullundertøy, har pakket verket, og sender mail innpakket i ullteppe. Det fungerer bedre. 

Men jeg gjør bare det jeg må. Jeg driver ikke og utvikler nye ting. Hvordan kommer jeg dit? Det vil si, jeg trykker jo. Men det tar lang tid, særlig når det er så kaldt på tegnekontoret. 

Jeg får vurdere å tillate meg selv en liten nedeperiode. 

Stakkars Kirkenes har nedeperiode. Den ene etter den andre bedriften legger ned. Tildels er det russerne, som var en stor del av kundegrunnlaget til de fleste bedrifter, tildels er det...covid? At vi har vent oss til å handle på internett? Det er de store som legger ned, Elkjøp, Biltema, Skoringen, men det var nå praktisk å ha dem da. Kjedene. Og Fretex! Tilbake står faktisk de små lokale butikkene, og det er bra, for det de har overlevd på er vel service. At de overhodet har det faktisk, mener jeg. Men så er det jo endel høyere priser igjen. Jeg tror at det er bra med begge deler og det blir jo fryktelig upraktisk å måtte bestille fem ruller med rød tape på internett istedet for å rusle opp på Biltema. Tomme lokaler, en kommuneøkonomi i krise...og folk som pusser opp som gale. Eller gjør de ikke det lengre kanskje? Jeg kjenner strengt tatt bare til min egen økonomi og som kunstner er den alltid kriserammet. Å ikke ha Netflix og å måtte si opp Fabel er ikke et tegn på krise i min økonomi iallefall. (Men akkurat nå har vi faktisk Netflix!)

Nå kom det noen for å lufte radiatorene mine og jeg ble helt ukonsentrert i teksten. 

Summering: Det går dårlig for samfunnet men hvor dårlig går det egentlig for privatpersonene, de det er det vanskeligere å svare på. 

Hei! (Som betyr hadet på mange dialekter, blant annet min.)

(De lufter fortsatt radiatorer, derav denne dårlige avslutningen)

 

Jeg, gammelkommunisten, eurobonusmedlemmet, lutheraneren, inn i arbeidsuka

Påsken er over. Det er 16 grader på atelieret, trykkene har mugnet mens de tørket men i en ganske fin farge, for å være ærlig. Jeg er ikke helt klar for dette, kjenner jeg. Jeg har også innsett at den der sommerferien 2024, den kommer jeg ikke til å ta ut. Det skjer ikke. Hva skal jeg med den? Tutle rundt hjemme? Kjede meg og spille spill på mobilen? Blæh. Man må ha et prosjekt om man skal ha fri. For øyeblikket har jeg ikke helt det prosjektet. Jeg har ikke engang lyst på det. 

Men! Vi skal, som familie, reise til Oslo om en tre ukers tid. Mamma skal hit og oppdatere viltkameraet, vi skal låne leiligheten hennes der. Det blir en fin liten ferie. Ja, vi flyr. (Men jeg tror faktisk jeg ligger ganske nært syv klesplagg i året? Der gjør jeg det bra.) Ikke bare flyr vi, vi flyr tilogmed på bonuspoeng. Det er nå engang sånn man reiser når man bor her. Ikke at man har noe valg. Tre dager i buss med bytte midt på natten steder der de ikke har mer en maks et busskur, sannsynligvis ikke det engang, med en tiåring, det er i praksis ikke gjørbart.

I tillegg er jeg kommunist.

Det kan man ikke si uten at folk hører noe i linje med "og i tillegg er jeg nazist". Eller her i nord kan man det, men mine amerikanske venner osv. Jeg er klar over at det aldri har fungert. Og jeg er jo kommunist, ikke maoist eller stalinist. Gi etter evne, få etter behov. Det tror jeg på. Solidariteten i det. Eller hva sier jeg, jeg tror ikke på det, for jeg tror ikke på menneskeheten, men hadde ikke det vært fint? Jeg er oppvokst i en kommunistfamilie, tenker jeg uskyldig, og hører på ingen måte meg selv si "ja, jeg kommer jo fra en familie med gammelnazister jeg da smilefjes smilefjes smilefjes". 

Kanskje jeg ikke helt tror at noen ideologier som gir enkeltmennesker makt til å utnytte andre, kommer til å fungere i praksis. Og det er vel alle. Men det er klart familien min strakk seg etter det å gi etter evne, få etter behov. De ga jo allerede etter evne, fiskerne, veiarbeiderne, fjøspikene, sveiserne. Skulle de ikke få etter behov?

I tillegg er jeg litt bakfull, merkes det? Min venninne den forhendværende eks-stesøsteren var innom, the Stig hadde kjøpt øl til oss i anledningen. Jeg kan drikke tre øl. Det er maks. Etter det blir jeg full. Men det betyr jo ikke at tre øl er som null. Det er ikke som null. 

I tillegg venter jeg på at Elkjøp skal ringe og si DET OOOORDNER SEG! VI TAR ANSVAR! og ja, innerst i hjertet mitt tror jeg faktisk at det er det som kommer til å skje enda all erfaring tilsier at dette ikke kommer til å skje. Men jeg har jo rett? Så da ringer de nok snart og ordner opp. Nå må de gi etter evne, så jeg får etter behov.

Én til

Samiske samfunn har ganske høy selvmordsrate. Kirkenes er ikke, ikke utad iallefall, egentlig et samisk samfunn, men der skiller vi oss ikke ad. Selv om det slår hardest ut blant sørsamiske menn i reindrifta, mister vi også gutter.

Så når kirka plutselig annonser at de holder åpent, tror jeg aldri at det har hendt en ulykke. Jeg åpner lokalavisens nettsider, men som ventet står det ingenting. Da er det ikke en ulykke og selvmord skal det ikke skrives om. Litt etter begynner folks vegger å fylles med telefonnummere til mental helse, nødnumre, hjelpetelefoner, og da vet man. Men man vet jo ikke hvem enda.  

Så må man høre litt rundt, det er gjerne treff hos den første man spør med ungdommer i hus. 

Og så er det ny begravelse og enda en gravstein som fylles opp med fine steiner, ting, engler, fotballflagg, krakker, ski, minner, på og rundt gravsteinen, en ungdom man ikke klarer slippe og som man tenker ikke skulle sluppet taket. 

Ofte er det i fylla og jeg tror jeg er like redd for selvmord som for krig. 

Denne gangen var det ingen vi kjente, og man føler seg litt snokete som spør rundt, men det er greit å ikke plumpe uti med noe overfor noen som er involvert på noe vis. Det er faktisk greit å vite. 

Og så må man håpe at det ikke sprer seg, dette er det andre på ganske kort tid, da jeg gikk på gymnaset var det plutselig mange. Jeg har hørt at det med at det blir en selvmordsbølge er en myte, og nå er det lenge siden jeg gikk på gymnaset og det har ikke vært sånne klynger siden da, tror jeg. Men nå og da. Ved siden av pappas grav er det iallefall to som har kommet til siden den gang han døde. Som liksom er min måleenhet, andres graver. Tre, fire, fem, teller jeg videre inni meg, de gravene ved jeg ikke hvor er og den siste har ingen grav, han døde i går. 

Dette er ingen bloggpost man kan vikle seg elegant ut av. Og man kan ikke hjelpe dem når de er døde. 

Det er for trasig.

Liveoppdateringer fra stillstand

Alle kan få gjette tre ganger om Flesland har ringt. 

Altså, det er bare en datamaskin. Jeg har opplevd adskillig verre ting i livet. Men jeg blir jo så enormt stressa av å måtte krangle med folk, så jeg klarer ikke skru det av heller. 

Jeg sendte en (litt for lang) epost til Elkjøp, vi har jo etterhvert en ganske lang eposttråd på denne saken, og denne gangen var jeg sur. Skikkelig sur og kalte saken svindel. Jeg jobber jo elles hardt for å ikke lage dårlig stemning i hodet på den som er satt til å løse problemer de ikke har skapt, men det fører jo alltid og uten unntakt til at folk bare overkjører meg. 

Men det er bare en datamaskin. Som jeg har kjøpt. Og ikke lengre aner hvor er. 

I dag blir det reker til middag, det blir en fest, jeg liker reker bedre enn krabber (som vi hadde i overigår og i forrioverigår) og i morgen skal vi dra på hytta og prøve å spidde noen flere krabber, jeg og bárdni legger opp til spillkveld her og der, han vil helst være med venner og det er et sunnhetstegn, men også litt styr at det er tre i familien som driver og lager separate avtaler. 

For eksempel nå vil alle spise disse rekene, men bárdni er på rek og svarer ikke i telefonen og har muligens spist middag hos en kompis. 

 

men! fem adeniumer har tittet opp av jorden! 

Hvis jeg klarer å holde liv i dem kan jeg gi noen bort til de der som pleier å gi meg av sine planter. Det blir fint. 

Liveoppdatering fra telefonkø

Ja men ja. Elkjøp. Vet dere. Jeg kjøpte jo en macbook air. Den viste seg å være både betydelig slitt og dessuten ødelagt. Jeg måtte krangle meg til å få levert den til reperasjon. Den macen ja. 

Når man leverer noe til reparasjon, får man en sånn link der det står hvordan det går. Og jeg skjønte det ikke med en gang, jeg trodde bare postgangen var usedvanlig treg, men den linken fungerte ikke. Ifølge den linken er macen fortsatt på vei fra Kirkenes til Elverum eller Kongsvinger eller hvor den nå skal.

I virkeligheten har den vært der, blitt sendt tilbake til Kirkenes, og faktisk, blitt sendt avgårde igjen, fordi den ikke var reparert. Det fikk jeg akkurat vite, for jeg hadde snakket med elkjøp på chatten i forrige uke et par ganger og de sa den ER jo i Kirkenes, bare gå og hent den. Jeg syntes det var litt rart, men ikke uforklarlig, at jeg ikke hadde fått hentemelding, men det viste seg altså å være fordi den  fantastiske Kristina, Elkjøpe eneste ansatte med yrkesstolthet, hadde pakket den opp da den kom, FOR Å SJEKKE DEN, og den var jo ikke reparert. Og da hadde hun returnert den til verkstedet. 

Så nå sitter jeg her. I telefonkø. På nittende minuttet.

 

Nå tok Anna telefonen. Vi snakker svensk sammen. Det er ganske trivelig, jeg må ikke glemme at jeg er sur. Dette er jo faktisk helt latterlig. 

Anna setter meg på vent for å forsøke å løse problemet. det er lyseblå fløyter først, nå har vi byttet til et instrument jeg ikke klarer å plassere? Det er nok fordi synth-etterligningen ikke er så bra. Kanskje klarinett? Sopransax?

 

27 minutter med synth-musikk avbrutt av noen minutter med Anna. 

Nå er det gitar! Rocka rocka!

 

Litt pianokomp.  

Fløytene er tilbake, piano og gitar ligger i bakgrunnen. 

Anna sitter på jobben sin og forsøker forhåpentligvis å løse problemet? Jeg er så positivt innstilt til menneskene. Jeg tror de skal hjelpe meg. Det er kanskje derfor jeg blir lurt hele tiden. 

Jeg har 27% batterikapasitet. 

Obo! Det er nok en obo, ikke klarinett. Evt fagott. Det kan det jo være. 

Elgitar! Tror jeg. Den var ny i kompet. Inn med obofagotten. 

Jeg nyser ni ganger og er glad ikke Anna kom på linja akkurat da. 

Nå begynner jeg å bli lei av obofagotten. 

Nå kom Anna tilbake og sa at Elkjøp Flesland skal ta kontakt...

De som er så frekke og ufine og uhjelpsomme? Ja, de, sier hun. 

 

Jaha. Sånn går det når man tror på menneskeheten. Fortsettelse følger vel da. 

Inn i påsken (pessblaut) men med tilgang til kaffe og fjord

Jeg vil si det var en forholdsvis godt gjennomført barnebursdag. Ungene var ute, de lekte hele tiden, jeg hadde noen leker i bakhånd som man jo har i bursdager men det var ikke nødvendig, de lekte gruvedrift i en nærliggende snøhaug, kom innom for litt pizza og brus og noen marshmallows innimellom, dett var dett.

Vi hadde et lite tilfelle av kulturkræsj, som norske foreldre er man jo vant til at ungene kommer til bursdagen når den begynner, ikke tyve minutter før, men IHVERTFALL er man klar for at de blir hentet når bursdagen ENDELIG er over, ikke at barnet får en telefon om at det bare kan være der litt til. Haha! Jeg ville det skulle være over! Jeg ville ha vin! Gå hjem nå! Da vi var i bursdag til selvsamme barn, ble vi voksene invitert inn og fikk sushi og en blanding av sprit og cava og ikke noe gå hjem! der ikke, så helt klart forskjellige kultursfærer. Det viste seg også at dette barnet nå er sykt, et resultat av å være ute en hel bursdag. Vi driver og venner oss til hverandre.

Dagen etter var det liksom første påskedag, enda påsken ikke er begynt, men påskeferien i skoleverket er det, og jeg så søskenbarnet mitt kjøre avgårde med skuter på henger ganske tidlig, selv er vi så utrooooolig trege, det er alltid noe som skal gjøres ferdig, bare litt til, bare, bare. Ved lunsj var vi på veiene. Vi tilbrakte dagen ved fjorden, stakk et par krabber så vi hadde til middag, men det var egentlig for mye vind og vi ble fort litt for våte og måtte kle oss i det som hang igjen fra andre familiemedlemmer. Vi kastet aske over krabbeteina som har sunket ned i isen, men den er ikke akkurat tilgjengelig for fiske på en stund enda. Det som er fint med dette sinnsyke været, er at snøen er steinhard. Skara er som asfalt. Det er ikke fint for dyrene såklart. Det er helt grusomt. Men man kan gå overalt. Oppå snøen. Som om man hadde truger på. Det er litt magisk. 

Det som ikke er magisk er Elkjøp, det viser seg at maskinen min faktisk ligger her hos den lokale elkjøp, og de har sagt at joho de sender VISST ut hentemeldinger enda de har lagt ned serviceavdelingen, men det er nå mystisk at frakten skal ta fjorten dager, enda jeg bor i gokk, så jeg kontakta elkjøp sentralt og de sier at den ligger der og det har den gjort siden torsdag. Så med litt medvind får jeg vel henta den i morgen? Ulidelig spennende dette. 

Og i dag er i dag, solen skinner men det er litt sur vind, så mens Bárdni og en kompis som ikke har blitt syk av å være i bursdag var hjemme og tegnet på påskeegg og spiste siste rester av bursdagskake, gikk jeg og the Stig en tur, ikke der vi vanligvis går, på grunn av vind, og det første som skjer er at vi blir spruta rett ned av en bil som tar null hensyn til vann og snøsmelting. Jeg tuller ikke, jeg hadde vann i skoene. Paret bak oss prøvde å hoppe ut i grøfta, men hadde barnevogn, så lyktes ikke, og ble like våte. Men kjører man i en bil der det står TANA VIDEREGÅENDE SKOLE over hele fronten, da får Tana videregående en mail. Det er da det minste jeg kan by på. 

Jeg forventer vel at det har ca null virkning. 

Og nå har jeg påskeferie langt inni sjelen, og det trenger jeg. Væmeldingen får bestemme hva vi finner på, vi drar ikke til hytta ved elva med dette været, men hytta ved fjorden er lett å komme seg til. Så det kan jo skje. Og så har vi en fin veranda med leskjerm og masse veldig bra kaffe på spiskammerset.

Hurra!

I går hadde jeg en niåring, i dag har jeg en tiåring. Jeg prøvde å fortelle ham når på dagen han er født, men det har jeg glemt. Det var på nattmorgenen en gang. Jeg husker at fødselen tok ca 30 timer iallefall, og at alle trodde han skulle komme den niende, og det syntes jeg var så fint for mamma er født fjerde i niende. Men så satte han seg fast på vei ut da. Og så ble det både tiende og ellevte og så skar de ham ut og værsågod, her er babyen din. Og nå er det ti år siden. Gratulerer med dagen til Jendor Spekulasi Førstevann! Han synes det er veldig stas å ha bursdag. I fjor feiret vi ikke og reiste bort, i år er det noe helt annet, det er virkelig en greie å være den som fyller år. Nesten som da han fylte fire, som jeg tror er det første året han virkelig skjønte hva det betydde å ha bursdag. 

Vi har muligens ikke lært av tidligere års feil, og inviterer til barnebursdag hjemme hos oss. Men i år kommer det bare tre. Vi har invitert til utebursdag, og jeg sjekket værmeldingen i morrest og der var det kommet opp gul varseltrekant. Det viste seg å være moderat fare for ising på skip, og det tror jeg ikke kommer til å påvirke oss så veldig, vi skal være på land. Derimot hvis det blåser opp, men da går vi bare inn. Og det er bare to timer og så er det over. Og alle ungene er Jendors beste venner så det bør gå bra. Kryssede fingre. 

 

I dag er i dag og vi skal ha barnebursdagen og så er det påske. Inni der er det the Stig sin bursdag, den føler jeg at jeg er litt dårlig forberedt på. Så er det min, det regner jeg med alle er veldig dårlig forberedt på. 

Jeg for min del gleder meg veldig til påskeferien. Jeg trenger den. Håper alle holder seg friske i år, i forfjor var det spysjuka, i fjor var det vannkopper. I år kanskje det bare kan være vanlig ferie. Og våren kommer stadig nærmere.

Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen

Jeg har en venn jeg bare hører fra når han trenger penger. Og da vet jeg aldri helt hvordan jeg skal reagere. 

Vi jobber innenfor samme nisjefelt, og samme nisje innenfor nisjefeltet, og samme nisje innenfor der igjen. Før snakket vi masse sammen, om nisje-nisjen, og det er mulig det ble litt ensidig fra min side at jeg viste ting jeg hadde gjort mens han ikke viste ting han hadde gjort, men samtidig vil jeg ikke helt ta det på min kappe at han ikke gjorde det samme. Min nisjevenn har flere ganger sagt han skal forlate nisjen, men ikke gjort det, og er ærlig talt ganske høylydt misfornøyd med sin posisjon i nisjen, samtidig som vedkommende både får stipender og utstillingsplasser andre ikke får så det virker ikke helt velplassert, men det kommer vel fra en plass. Og så er det vel en del av dette, at min venn ikke er særlig godt likt verken av folk i nisjen, nisjenisjen, nisjenisje-nisjen, eller nisjenisjenisje-nisjen (som jeg ikke er en del av) og jeg skal ikke si at jeg overhodet ikke skjønner hvorfor, men jeg liker ham. Ikke som den eneste i verden altså, men kanskje i en krympende gruppe. Det er en vanskelig person. Ifølge opinionen. Som tildels har rett. 

Og tildels har nok med seg selv. 

I morrest fikk jeg en melding igjen, han vil låne penger, og hvordan går det med meg, og hva skjer i livet, fortell! og jeg kjenner at blæh. Jeg kan ikke huske sist han spurte uten at det var koblet til et lån. (Jeg får alltid pengene tilbake). Og jeg blir litt less. Jeg har ikke lyst å svare på hvordan det går, jeg vil egentlig bare overføre pengene og være ferdig med det. 

Men da er jeg jo SUR. 

Samtidig synes jeg kanskje ikke at jeg skylder vedkommende noe mer enn det. 

Samtidig, litt almenn vennlighet kan man vel by på. 

Samtidig, det er kanskje ikke så mye vennskap igjen, annet en det nettbanken står for.