Å være sin egen utfordring

Ja, jeg skulle jo ta ferie, men nå er jeg på jobb. Tryggest sånn. Da holder man seg frisk. I dag holder jeg på med et kart, men det er tildels trykt, og trykt under omstendgheter som ikke var optimale for tørkeprosessen, så det har mugnet her og der, og jeg merker jo at å sitte med nesa inni det kartet og tegne med små små penner kanskje ikke er det beste. Når man snakker om å holde seg frisk. På jobb.

 

Jeg skriver en bok. Igjen. Kartet skal inn der. Den er litt annerledes enn den forrige. Denne boken må jeg tildels skrive, i motsetning til den forrige, som jeg mer...stablet, og jeg liker ikke å skrive. Det vil si, det gjør jeg jo, jeg skriver her, nå, hei hei, hver dag tilogmed, i snart tyve år, men jeg, som kunstner, er ikke så begeistret for å skape. Jeg liker best de tingene som allerede er der. Å få folk til å se på dem en gang til. Sette sammen pinner og tau, men ikke skjære til pinnen. Kaste utkokt myrull på isopor, men ikke forsøke å gi myrullen en spesifikk form.

Jeg misliker å skrive, i den grad at jeg tilogmed blir irritert over notatene mine. Å se det stå "evt putte den inn her" i en tekst eller på en postitlapp er enormt provoserende. Så det sier seg selv at å skulle skrive en bok er en utfordring. Som jeg har gått inn i fordi jeg trodde det skulle bli gøy, men idéen er gøy. Ikke å utføre den. Som jeg jo må. Hvis prosjektet skal fullføres. 

Jeg prøver nå å konstruere et eeeeehhhhh rammeverk eller en struktur som lar meg stable litt mer. Ikke skrive så mye. I notatsform. Som jo er enormt provoserende. Å lese. 

Det sier seg selv at jeg strever litt. Men jeg har ikke gitt opp. For jeg vet at løsningen sannsynligvis ikke er å tvinge meg til noe jeg ikke vil, men å forsøke å legge til rette for at min indre treårige totalautist får gjøre akkurat som hun selv vil.

Lykke til.