And repeat

Nå kan alle få lov å gjette på om den frakten som har vært avtalt hentet 23. mars i over et halvt år ble hentet 23. mars. For det ble den ikke. 

Neste avtale var da at den skule hentes 8.30 i morrest, og det ble litt stress, for det er skidag og man må få avgårde barn med riktige ski, solbriller og pølsetermos, oppmøte klokken ni, men vi er da to foreldrepersonligheter, så der var jeg i full framdrift på småføtterne, ett kvarter fra gamlesykehuset der jeg har studio, da de ringte og sa at de kommer klokken ti.  

 

Det er om åtte minutter og jeg har håp om å få avgårde frakten.  

 

I mellomtiden har jeg hatt et forholdsvis konstruktivt møte om noe helt annet, på skjerm, så formålsløs satt jeg ikke, men SUKK. Frakt. ALLTID. 

Alle mine bekymringer

I dag skal den der frakten som har stått her i et år hentes. Men når? Se det er det ingen som vet. Jeg vil ha orden og struktur.

Jeg har lagt ut mauseren på nytt på FINN, med riktige opplysninger denne gangen, jeg klarer ikke beskrive hvor bekymret det gjør meg å skulle selge et våpen til en annen kant av landet og skjemaer og folk og politiet og auksjonsregler og hva om jeg gjør noe FEIL. 

Min største frykt. Hva om jeg gjør noe feil. 

Fikk inkassovarsel på en regning av huseier nå, det gjaldt en regning som hadde betalingsfrist samme dag som den ble sendt ut. I tillegg er husleien igjen,  jeg vet ikke hvilken for gang på rad, konsumprisindeksregulert, denne gangen med krav om etterbetaling for et par måneder. Og det er ikke lov med KPI-ing uten å varsle det en måned i forveien, og det er heller ikke lov å KPI-e noen om det ikke står i kontrakten at man kan det, og det har vi ikke i kontrakten. Det er altså en ulovlig økning. For ørtende gang. Jeg er likevel mer opprørt over å ha fått inkassovarsel selv, hvor uriktig det enn er,  enn alt det huseier gjør FEIL, og som jeg bare godtar. 

Jeg er full av uro for framtiden. Tenk om folk blir sure på meg. Litt uvisst av hvilken grunn. Men tenk.

 

 

Alle mine tvillingnåler

Jeg syr kofte. En kopi at tante Sofie sin. (Hun het det på ordentlig.) (Men på ordentlig er hun ikke min tante, men mamma sin.) Og jeg syr jo vanligvis kofter med veldig enkel pynt, synes det er penest, men tante sin hadde ordentlige Matta-Varjat -speil. (obs ikke speil som i glassperler og eh kråkesølv, vi er ikke indianere heller, men som i kledepynten på ryggen). Med taggekant. Som tante hadde klipt til med saks, men det orket jeg ærlig talt ikke, så jeg har klipt kjapp-kjapp med taggesaks. Og pynten skal da sys med tvillingnål. Det hadde jeg liggende. Man er da same. To stk. Eller to par da. Men da må man ha to trådsneller i samme farge. Det hadde jeg ikke. Oppdaget jeg kvart på tre en lørdag. i en by der alt stenger tre. Men jeg har en svigerinne som jobber på husfliden, så hun tok med seg to rødfarger hjem fra jobb, som jeg da fikk på døra. Hurra! Syhelg! 

To timer senere hadde jeg knekt begge tvillingnålene. 

Kanskje ikke to timer engang. 

De er jo så tynne. Og når man syr speilene, og de er brettet ut på baksiden av ryggen, får man jo fort fem lag stoff som de der tynne tvillingnålene skal igjennom, og da drar liksom stoffet i dem og de treffer platen istedetfor hullet over undertråden. 

Takk til alle som har hengt med så langt. Jeg har egentlig sydd ferdig ryggen, men jeg har også forsøkt å legge ut kofta, siden jeg er mer av en liten tjukkas nå en da jeg fikk mønsteret, og det er jo ikke så lett, jeg forsøkte å regne på hvor mye sømningsmonn den forrige hadde, hvor stor jeg vil den skal bli, hva det nye sømningsmonnet skal være, og eh, jeg har bommet litt. Dette blir en stor kofte. Eller ryggen er stor, siden det er den eneste delen jeg er ferdig med, men jeg kan ikke ta det inn i sidestykkene, for der har jeg jo armhullene, og om jeg tar inn dem får jeg jo ikke armene ut. Må ha armer. 

Så det får jeg forsøke å finne ut av. Takk for meg. Takk for at dere hang med. 

Alle mine våpen

Når jeg nå bare har fått sogt denne helvettes mauseren er jeg egentlig ferdig med våpensalget. Da beholder jeg to våpen, har solgt en hagle, kondemntert én, gitt bort winchesteren og en hagle til, solgt en innad i familien til barnebarnet til opprinnelig eier aaaav...var det en rifle det da? og så er det denne mauseren som viser seg å ikke være en ordinær heimevernsrifle likevel. 

Jeg får litt makk av at denne rifla viser seg å være et samlerobjekt, jeg ble for eksempel veldig glad da jeg innså at det bare var å kondemnere pumphagla. Lettest i verden. 

Selge uten å bli lurt? Vanskeligere. 

Jeg fikk et råd i meldingsboksen på finn om å trekke annonsen og legge den ut som auksjon istedet. Det er nok et godt råd. Samtidig holder jeg litt igjen fordi jeg egentlig vil selge den lokalt. Jeg har en lokalt som gjerne tar den. For 2000. Og vet at den er verdt mer. Så sannelig om jeg vet. Blæh. Jeg prøver altså å komme i kontakt med de lokale våpensamlerne men vet ikke helt hvordan. 

Mamma fikk helt angst av at jeg hadde tenkt å bare gi opp og selge den for 2000. Mamma har økonomisk sans. Hun blir også helt svett av at jeg har tenkt å bare gå for skissehonoraret i den konkurransen jeg er med i, når premien er en halv million. Jeg skjønner henne. Samtidig vet jeg jo hvordan disse konkurransene fungerer og skjønner bedre enn henne at det egenlig ikke er to åttendedels sjanse til å vinne (to vinnere, åtte deltagere) og innser dermed hvor det er lurt å legge energien. 

Nå er spørsmålet om det er lurt å legge energien på en våpenauksjon på nett. 

 

I hele går var jeg helt fastlåst i alle konsekvensene av alt jeg holdt på med og fikk ikke i gang hodet på noe. Null jobb. Bare sosing og vandring på atelier-rommene og en vag bekymring over å ha gjort noe galt. Det kan bli sånn innimellom.  

I dag har jeg lest og svart på mail og lest styredokumenter og -instrukser. Jeg vet også at det er noe mer datamaskinrelatert jeg må gjøre/lese men hva var det da? Det er jo alltids årsregnskapet, men jeg tror ikke det var det. 

Jeg er en fryd å arbeide sammen med.  

 

 

 

 

  

hands up- verktøy

Jeg prøver å bli kvitt alle våpnene mine. Det er et styr. det er ikke lov å selge våpen på fb, som om det skulle vært narkotika, men det er lov på finn, siden det ikke er narkotika, og jeg har våpenkort og alt må gjennom politiet uansett. 

Dette våpenet er ca antikt, det er enten antikt eller mangler kanskje et tiår, og ble inndratt av tyskerne under krigen og påstemplet en tysk ørn. Jeg la det ut på finn i går kveld og har allerede fem som vil ha det, alle er sånn JEG BETALER MED EN GANG SÅ RESERVERER DU DET TIL MEG OK? hvilket får meg til å ane at jeg har lagt det ut litt lavt. Jeg vil helst selge det lokalt, for da slipper jeg alt styret med å sende i to pakker osv, men jeg får jo ikke lov å legge det ut på den lokale facebookgruppen. Jeg prøvde likevel, skrev skytepang til salgs, her er finnkoden, og nå er jeg utestengt fra gruppen. Litt upraktisk ettersom det er der man selger barneklær. 

Lurer på om det er en livslang utestengelse. 

Sannsynligvis. 

 

Nå fikk jeg et bud og en hel masse opplysninger på finn, burde startet på 5000 minst, sier budgiver. Aaaarh. Jaja. Det er bare penger. 

 

Trenger ikke penger, jeg. Gårsåbraså. 

Altså jeg tenker at om en som byr, sier den er vedt minst 5000...så er den verdt mer. Den som byr vil jo også gjøre et kupp.  

 

Jaja. I morgen er det fredag og vafler i kantina! 

🌟

Her om dagen gikk jeg gjennom familiens forbruk og pengerpåbok, og fant ut at se der, vi bruker en god del mindre penger enn den gjennomsnittlige trepersonsfamilien. Hah! Det gjør vi ja! Altså jeg ble så usedvanlig stolt. Jeg kjente med en gang at jeg hadde behov for et sted der jeg kunne offentliggjøre eller dele det, altså ikke skryte på sosiale medier, ikke heihei FB, se på meg, ikke sånn, grøss, herregud, men mer liksom en plass der man kan sende det inn og få en gullknapp eller noe i internettbanken. En designert plass der man kan melde det inn. Se så flinke vi er! Hva skal man med denne innsikten om det ikke finnes et sted der noen skryter av deg? Gir deg en slags premie?

Etter en liten stund innså jeg at, javel, ja, det er ikke så rart egentlig at vi bruker langt mindre enn gjennomsnittsfamilien, vi er to kunstnere og tjener langt mindre enn gjennomsnittsfamilien. Det hadde vært veldig rart om vi brukte like mye som folk flest, det ville isåfall betydd uvettig bruk av kredittkort og fritt forhold til forbrukslån. 

Jeg har riktignok en sparekonto jeg kunne vært uvettig med, men nå har jeg altså drevet å akkodert med meg selv i over ett år om hvorvidt det er innafor å kjøpe ny tekanne, uten at det har blitt noe ny tekanne, så det er vel ganske åpenbart at uvettig forbruk ikke ligger for meg. (Derimot har jeg bestilt nye peonknoller til langt over prisen for en skarve tekanne!) (Men jeg HAR jo ikke peoner fra før. Eller, de døde.) (Og så fant the Stig fram en tekanne jeg ikke visste vi hadde, en sånn institusjonskanne i metall, og den er akkurat perfekt i størrelsen om den nå ikke akkurat lyser opp frokostbordet ikke).

 

Og jeg kan jo være glad for at jeg selv kom inn i denne innsikten om at inntekt=forbruk før jeg la det inn på Bankenes Forbruksfortjenestemedaljesøknadsside, og fikk avslag og ble kjempeflau, men litt flinke er vi nå da. Eller, uvettige er vi i alle fall ikke. Men det finnes ikke noe side for dét. 

Lys rosa, nesten mot hvitt

I går kveld (jobber mye etter at jeg har lagt meg, i grunnen) kom jeg på at jeg kunne tegne med tjukke fettstifter i hvitt og lys rosa på en av de grønne trykkene. Krote litt liksom. Veldig fornøyd med den idéen. 

Da jeg kom på jobb, der virkeligheten befinner seg, måtte jeg innse at hvitt og lys rosa? Det har jeg ikke. Når man jobber som kunstner kjøper man forholdsvis sjelden ferdige sett. Man kjøper ikke en pakke med tusjer, et sett med fettstifter, ingen ting sånt, man kan tilogmed kjøpe maleskrin med løse farger og bestemme selv (og fylle på!). Akkurat den fargen man vil ha. Sennelier oil pastel N132541.19, pigment dy 35. Den vil jeg ha. Så det har jo jeg gjort da. Gjennom livet. Og jeg har omtrent bare grønt. Lys rosa har aldri falt meg inn så hvordan skulle den kommet i hus? Hva gjør man da? Tusler ned på en velutstyrt bokhandel eller tilogmed den lokale hobbybutikken og ser hva de har som kan passe sånn høvelig? Ja, lykke til med det. I Kirkenes. 

Man skriver etter det man vil ha. Én fargestift, kommer om en uke eller to, til 49 ekstra i frakt. Så, nei det gjør man ikke, man finner på noe annet og håper at man kommer på det der med rosa og kanskje et bittlitt større fargeutvalg neste gang man er i Oslo og minner seg selv på at lyse idéer må planlegges nøye. 

 

 

Pakket og klart.

Nå er jeg ferdig med å pakke det verket jeg har grudd meg til å pakke i... nesten ett år?

Det tok en formiddag. 

Nå har jeg ikke utsatt å pakke det utelukkende på fri og selvstendig basis, jeg måtte bli enig med bestiller hvordan det skulle pakkes, ett eller flere kolli, spesialbygd kasse, osv, og pallekarmene kom jo ikke før mandag, i overigår altså, og nå er det klart. 

Jeg har pakket det med utgangspunkt i at 1) det ER kunst, 2) men det er IKKE keramikk, og 3) det skal ikke fraktes gjennom et vulkanutbrudd så litt må man kunne forvente av den som transporterer. 

Dette er tredje verket jeg pakker på kort tid, som betyr at jeg har blitt kvitt veldig mye av den skrap-bobleplasten jeg har hatt liggende fordi jeg tar vare på sånt i akkurat dette øyemed ( ØYEMED? Norsk altså!) og nå er den brukt og deilig var det. 

 

Hva nå da? Årsregnskap. Juhu. Og så har jeg rotet meg bort i en konkurranse igjen og må tenke ut et forslag. Men det er 28 grader på atliéret, tidlig i mars, så jeg må kanskje tenke det ut en annen plass. 

Temperatur altså. Min nemesis. Må bli enig med utleier om noe tror jeg. Ganske bestemt.   

Årsmøte, årsmøte, Reidar, de som leverer og de som ikke leverer.

En vinterferie er over. Barnet har vært sykt gjennom hele ferien, jeg har småhanglet meg gjennom. Det var årsmøte og medlemsmøte for fagforeningen/ våre nærmeste kollegers fagforening/ det regionale kunstsenteret, her i Kirkenes, og jeg har fått med meg det meste, så så syk var jeg heller ikke, men det sosiale batteriet, ikke lades det lengre av alkohol, ikke. 

(Ikke at vi drakk oss gjennom møtene. Selv om vi er kunstnere. Jeg tenker på kveldene.)

Fredagen var vi faktisk på jobben min, eller i kantina og auditoriet her, det funka kjempefint. 

Lørdagen var vi på Thon hotell, der de andre bodde, og Thon klarte verken å ha maten klar til pausene (da blir møtet forsinket, ingen blir glade av det, ) ha styr på teknikken (Mikrofonene virket såvidt, det var en slags tuting i bakgrunnen hele tiden, det var et problem å ha de hjemmeværende medlemmene på teams, enda det hadde de lovt var null problem, man kunne ikke bruke mac, og prosjektorbildet skalv så vi ble sjøsyke, migrenebefengte og epileptiske. Hvertfall klarte vi ikke å følge med.) (lang parantes.) Middagen var ikke noe særlig og servitørene spurte alle om de skulle ha kjøtt eller fisk. Etterpå viste det seg at det bare var de vegetarinerne som hadde forhåndsbestilt fisk som skulle ha fisk, så vegetarianerne forble uten mat. Sånne ting. Null imponerende. 

Møtet i seg selv foregikk i år uten videre dramatikk, i motsetning til i forfjor og fjor. Vi har engasjerte medlemmer. det var noen som sa at på årsmøtet til billedkunstnerne i Oslo hadde det kommet seks stykker, og da er de adskillig flere enn og og kan ta trikk. Vi var ca 60 og kom med båt, bil, buss og fly. Det er viktig med fagpolitikk i nord. Så er det et markant skille mellom de eldre og yngre i foreningen, og det fleste i foreningen er over 60, så der kan det bli litt diskusjoner. De eldre vil ha tilbake et kunstnerisk råd i kunstnersenteret vi opprettet på syttitallet. De omtaler kuratorer i foraktfulle ordelag. " Holde seg med kurator." " Sjefskuratorer." "Kunsthistorikere". Ja. De vil at kunstnere skal bestemme hvem som skal stille ut på senteret. Og hvem vil jobbe der da? spør de yngre, som ikke har noe prinsipielt imot yrkesgruppen, men tvert imot ser en verdi i fagligheten til noe som har utstillingsarbeid som jobb. Vi har jo kunstnere i alle de faglige utvalgene, samt styret, det de ansatterepresenterende ikke har stemmerett engang. Vi ser ikke problemet og frykter ikke utviklingen.

Og så har vi en møteplager. Hvilken forening har ikke det? Problemet med vår møteplager er at 40% av det hun sier er jævlig fornuftig. Resten er flisespikkeri og tar bare tid og energi. Hun hadde sendt inn åtte saker til årsmøtet, som måtte behandles i plenum da. For eksempel at årsberetningen bruker kulepunkter og ikke tallnummereing i et av avsnittene. 

Da tar det tid. 

Og når man er en halv time på overtid, så kan man jo si: Denne saken gjelden viktigheten av tallnummerering! ikke: Denne saken begynte jeg jo å jobbe med da januar var på det aller mørkeste og min gode venninne Lena, som snart er nittito...osv. 

Da vi endelig var ferig med den åttende innsendte saken, hadde jeg ikke så god tid mellom møteavslutning og hjemfart og ny utfart til kveldens middag som jeg hadde tenkt å ha, pga kulepunkter og diverse, så jeg sparket hurtig hjem. På hjemveien fant jeg nok en gang en full mann og hvorfor er det ALLTID meg som får ansvar for kommunens overstadig berusede?

Først vet man jo ikke at de er fulle, der de ligger rett ut i et mørkt gatekryss. Så skjønner man det, (foreksempel når de sier Æ hete Reidar, æ e bare foill) men det er lavt HMS-nivå å la en mann ligge sovende i et veikryss uten refleksvest på vinteren i Finnmark, så man må jo likevel ta noe ansvar. Har han skadet seg i tillegg til å være kanakkas? Osv. Ikke er det varseltrekant på sparken heller. Så da må man nok en gang ringe politiet, men denne gangen i trygg avstand fra den berusede, ettersom akkurat det gikk så galt sist, og politiet har ingen bil og synes kanskje man kan la han ligge og så ta de ham når de har tid. Men jeg synes ikke det. Mangel på gatelys osv. 

Heldigvis stoppet det denne gangen en god del biler og andre folk kom til, til forskjell fra sist (men den første bilen kjørte rett forbi!) og nå er vi er et helt gjeng som kan hanskes med foille Reidar som ikke klarer å komme seg opp fra bakken der han ligger og dessuten ikke har LYST og nå synes det blir litt mye mas.

Det var veldig betryggende! Menneskeheten! Til slutt fikk jeg til og med lov å forlate åstedet, de andre tok over og ringte opp politiet for å klage på beslutningen om å la mannen ligge, og jeg sparket i full fart hjem der mitt veldig forkjølede barn hadde blødd neseblod over store deler av interiøret uten at noen hadde tatt tak i det, aller minst ham selv, egentlig. 

Gulv og vegger vaskes i full fart, møtereferat avleveres til mann (som også vasker vegger og gulv) klær skiftes ikke og jeg hiver meg på sparken igjen, heldigvis ligger ikke Reidar der lengre, og så er det middag i fagforeningen, der jeg nylig er valgt inn i styret hurra. (Hva HAR jeg gjort.)

Nå sitter jeg på jobb enda mannen har mer behov for å være her, men noen må være hjemme med barnet, og jeg venter på en frakt som skulle komme i dag men som de ringte om på fredag allerede. Da kunne jeg ikke ta imot pga årsmøte, og de bare, ja vil du HA frakten din, og som min kompis i Kiruna sier, man blir så less på sjargongen. Ja, jeg vi ha pakken, på mandag, som avtalt.

Og nå er den her! Kom tidlig og alt! Jeg har bestilt pallekarmer. For å pakke en annen frakt. Som skal ut. Pallekarmer er så praktiske at, de kan flatpakkes for både transport og lagring. Så observer min forbauselse da et helt lite tårn rulles ut av lastebilen. Her har man ikke flatpakket ikke. Man har stablet. Jeg lurte på hvorfor frakten var så dyr nemlig, og sjåføren på sin side hadde lurt på hvorfor den var så lett, hva hadde jeg bestilt? Nei, pallekarmene! Han trodde såklart den egentlig forsendelsen var inni. Og laget av fjær. 

Men nå er nå dette i hus da og en ting kan hukes av stresslisten. Uken er i gang!

ja eller viktigere nyheter da

Det var helt problemfritt å bytte skoene. Fikk dem ikke i samme farge, men orket ikke teste servicenivået på akkurat det og tok de brune.  

nei vent

Nei, hva skjedde nå? Her sitter jeg og føler meg skral. Det var jeg i helgen også. I dag klokken 15.10 starter vinterferien. 

Sånn her kan jeg jo ikke holde på.  

Vooosj!

I dag har jeg vært en VIRVELVIND av effektivitet!

Frakten ble hentet og sendt! Dokumenter ble underskrevet! Regnskapsår ble avsuttet i fakturaprogrammet! Faktura ble skrevet og sendt ut! Dokument med oversikt over alle salg jeg har gjort, som jeg har tenkt siden 2020 at jeg burde ha, ble påbegynt og ferdigstilt! 

Det at regnskapsår ble avsluttet er egentlig bare å trykke på en knapp, og den måtte jeg trykke på for å få sendt ut fakturaen jeg hadde laget, så på en måte er det ikke så imponerende, men i fjor brukte jeg flere uker på å finne den knappen, så likevel, liksom. 

Dokumentet med oversikt over salg ble også gjort ferdig mye fortere enn jeg hadde sett for meg, men det er ikke så komplisert heller, det er bare hva som er solgt for hvilken pris når, og hvem som var min kontaktperson. Skjermbilder bare av alt som er solgt. Trodde det skulle ta dagesvis, var ferdig før lunsj. Men da hadde jeg fundert på form og hvor jeg skulle finne alle opplysningene i noen dager da.

Og nå er det bare å fylle i neste gang jeg gjør et salg (man håper jo) og da blir det ikke mye arbeid hvis jeg bare klarer å ta meg sammen og gjøre arbeidet. 

 

På fredagen hadde jeg en stinkekatastrofe på ateliéret. Hvem hadde trodd at myrullfarge kunne stinke så sinnsykt bare fordi den er bittelitt gammel og råtten? Stanken la seg i hele korridoren så jeg var glad korridornaboen er konkurs. Jeg luftet og stengte døren til tegnekontoret, men det var for ille. Trykket jeg jobbet med ble heller ikke så bra, jeg må tilsette litt til farge. I morgen. Før jeg går hjem og det er vinterferie for Jendor. 

Etter jobb i dag skal jeg gå og bytte noen sko vi kjøpte til Jendor i november og som nå er knekt rett over. det jobber bare utlendinger der de er kjøpt og min erfaring er at akkurat de utlendingene kjører en veldig østeuropeisk holdning til service, så jeg har mine tvil om hvor godt forbrukerkjøpsloven sitter. Det kan jo være at dette går helt uproblematisk for seg og at jeg forlater butikken etter tre minutter med nye sko, men det er umulig å ikke forberede seg på littegrann krangel (oss) og sitering av paragrafer (meg) og himling med øynene (dem).

 

Men hva skal jeg gjøre nå, som jeg har vært så effektiv? Skape kunst? Grøss. 

 

 

 

Dagens andre blogginnlegg. NÅ er det fredag

Jeg prøver altså å få sendt noe kunst med vår lokale monopol-fraktselskap, men ikke svarer de på telefonen og ikke svarer de på mail og dagene går og kunsten står. Jeg ringer og ringer. 

Til slutt må jeg jo bare gå ned på kaia, tildels for å få sendt kunsten, tildels for å sjekke at de ikke ligger stille og døde under pultene sine. 

Neida, de er i live de, de har bare skiftet navn. Og telefonnummer og epostadresse. Men ikke på internett. Og ikke avsluttet gamle numre eller eposter, de bare får(leser) dem ikke lengre. 

Her tenker jeg at det er ikke så dumt å oppdatere internett med sånt. Man kunne tilogmed sendt ut en mail til den eksisterende kundelisten? Neida. Både google, gulesider og facebooksiden får stå som før. 

Men jeg får det nye nummeret og den nye epostadressen på en gul lapp. Så nå kan vi kommunisere igjen.

-Det må jo være ganske stille og deilig på kontoret da, sier jeg? -Nei, det er faktsik noen som har fått tak i det nye nummeret!

Hvordan de nå har klart det, men det spurte jeg ikke om, jeg gikk tilbake på jobb med den lille gule lappen i lomma, og så sendte jeg en ny mail, og så fikk jeg til svar at den som skulle få kunsten ikke står på kundelista deres, så de kunne ikke sende/fakturere, og det er jo ikke så rart når ingen vet at det nye firmaet eksisterer, men det har jeg tenkt å ordne opp i helt sjøl. 

En pre-ferie-fredag

Jeg må bare si, angående forrige innlegg, at jeg er ikke imot å bli bedre i knærne, jobbe for det, eller imot å ta imot råd fra profesjonelle innen helsevesenet, jeg mistror heller ikke kunnskapen bak rådene. Det er bare det at en sykemelding er mer tilpasset mennesker i ansettelsesforhold. Jeg har ingenting imot at andre er sykemeldte, jeg har heller ikke fordommer mot folk som er sykemeldte (føler jeg må presisere holdningen min her etter at jeg fikk dette oppfølgningspørsmålet om mennesker med adhd da jeg for tredje eller det var vel fjerde gang hadde forklart div helserbeidere at jo, takk for omtanken, men jeg har ikke adhd) og jeg er for sykemelding som verktøy, men igjen, enkeltpersonforetak. Mye å gjøre. Vinglete økonomi. Ingen vikar, dobbelt så mye å gjøre når du er tilbake. Konkuransepreget bransje, man må stort sett si ja til ting. 

Hadde det eksistert en avløserordning for kunstnere i tiltakssonen, ville jeg vært den første til å hoppe på tilbudet. Medsøstre, sykemeld eder!

Bare ikke sykemeld meg! For da går jeg konkurs.

 

Nå står alt pakket og klart i gangen, klart til å henges opp i regjeringskvartalet, NorLines må bare svare på alle mine forsøk på kontakt. Sukk. Da var vi her igjen. Sist gang måtte jeg dra ned og banke på vinduet. Det er mulig det ender der nå også.  

Mne jeg er ganske fornøyd med å ha pakket OG å ha bestilt pallekarmer (for det kan man ikke kjøpe lokalt) og det betyr at når de kommer kan jeg begynne å pakke neste verk, og jeg vet allerede når det hentes og skal dermed i teorien ha god tid. Til å pakke. Og så skal jeg reise etter verket, noen uker senere, og pakke det opp, så skjer det noe i transporten kan jeg fikse og improvisere. Mye mindre stress sånn.  

 

Og så er det helg! Helt jobbefri helg, neste helg er det årsmøte i fagforeningen der jeg i et tilfelle av ekte vanvidd og fornektelse har sagt ja til å sitte i styret, HVORFOR, og det årsmøtet ligger midt i vinterferien og det var jo teit. Men vi har en onsdag og en torsdag til å spille spill og gå på ski. Og bare et par helger etter det er det påskeferie. 

Kjenner jeg er veldig ferieorientert nå. Og det er jo bra. Siden det er fredag. 

fiftififti

Da jeg var på rehaben var det mye snakk om å forsøke å være sykemeldt en periode. Tildels for knærne, sånn at man får tid og konsentrasjon til å gjøre alt rett og trene og og og alt, og tildels fordi AltHengerSammenMedAlt og det å være mye stresset kan være en medvirkende faktor til at det bare aldri blir bra. Hjernen er høyt i turtall og tror det er farlig, og forsterker smertesignaler osv. Det hørtes forsåvidt lurt ut alt det der, men i praksis? Som selvstendig næringsdrivende? Komplisert forhold til NAV og ingen vikar? I praksis går det ikke. Det blir jo bare mer stress å skulle være sykemeldt, for når jeg kommer tilbake på jobb må jeg jobbe dobbelt så mye. Men jeg lovte å forsøke å prøve å roe ned selv, å tenke at jeg skulle jobbe femti prosent. Som jo ikke er det man gjør når man setter opp en utstilling til festival, jobber under festivalen, har formidling i utstilling etter festivalen, og må sende rundt verk rett etter festivalen. 

Og jeg merker det jo litt, at det blir litt mye. Eller, det jeg merker er at all energi går til jobb og er det nå det jeg vil.  

Nei. 

Men når jeg ikke bruker all energi til jobb får jeg så dårlig samvittighet. Hvem er jeg som går her og slenger?

 

Nå går jeg ikke her og slenger, jeg må få avgårde disse verkene sørover, og i dag har jeg en plan. I går var jeg forvirret for jeg hadde kommunsert endel med dem og tilbakemeldingen var sånn DET MÅ VÆRE A, OG B! Og da jeg prøvde både A og B og det var en litt dårlig løsning, var svaret, ja det kan jo ikke vi si svare på herfra.  

Nei. Og verken priser eller titler eller datoer har liksom stemt fra deres side, så nå prøver jeg å roe litt ned fra min side også. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med mine udokumentere trelister, skal jeg sende dem? 

Det er mulig jeg får svar på det i dag.  

 

 

Ulmebrann

Jeg er på kontoret! Det er ikke så effektivt som jeg hadde håpet på. 

Jeg føler, har følt, føler fortsatt, at det har oppstått en slags ulmebrann på jobb mens jeg har jobbet alle andre steder, ting som skal sendes, kontrakter som skal skrives, avtaler som skal avklares, ting som må inn i kalenderen for å ikke kræsje med andre ting, ting jeg ikke helt har oversikt over.

Jeg har jo solgt endel verk til et statlig organ, og de har vært litt sånn, kan du sende det nå, har vi det her i neste uke kanskje, og jeg har vært veldig klar på at jeg holder på med utenom-ateliéraktige aktiviterter  helt til 24 feb og får ikke gjort noe før da. Da tenker de at eg kan sende det 24 feb (feil) ogat det isåfall betyr at det er fremme denne uken (også feil, uansett om det blir sendt 24de eller ikke, for denne kunstneren bor jo ikke på det sentrale østlandet.) Selv om jeg har vært den som har vært klarest i kommunikasjonen her blir jeg også mest stresset. I dag sitter jeg på atelieret og forsøker å fylle ut alle skjemaene de har sendt meg og HVORDAN skal jeg klare å dokumentere at treverket i den listen som holder det ene bildet på plass er bærekraftig utvunnet? Jeg har ikke skutt treet selv. Jeg har heller ikke saksnummer, plassering i bygg eller utvalgsmedlem (hæ?) klart for meg. Jeg har sendt diverse mail og venter på svar. 

Jeg sendte heller ikke verket i går, som stresser meg enda jeg jo aldri egentlig har lovt det, og det er avslørt av dagens mailkorrenpondanse: jeg vil ikke bruke den kassen de vil at jeg skal bruke og har mailet om det, venter på svar.  

Når dette verket er sendt må et nytt sendes, de som skal ha det sa de ville fikse emballasje og pallekarmer til pallene selv, men har aldri komemt tilbake til meg om det, nå har jeg purret og skal dermed fikse dette selv, og det kan jeg jo bare gjøre, men da må jeg gjøre det.

Snart er det årsmøte i fagforeningen, jeg har sagt ja til å sitte i styret. 

Og ha ateliéromvisning samme dag som årsmøtet som er samtidig som barnets vinterferie.

Og noen flybiletter må fikses.  

Og noen kontrakter må underskrives.

Og noen fakturaer må sendes. 

Og. 

 

Men først: bærekraftig treverk og transportkasser. Én ting av gangen, det er det eneste som hjelper. 

Nei, først, bestille pallekarmer så de kommer i tide. Mens jeg venter på svar på alle mailene mine.

OG huske å ringe barnet og minne ham på at han må trekke ut limpistolen av kontakten, for han får vanligvis ikke lov å limpistoliliere når han er alene hjemme. 

Jeg har alarm på mobilen til dette.  

Resten har jeg bare alarm i hodet til.  

slomo og fomo

Resten av uka bare raste avgårde. Litt for fort og jeg følte at jeg hang litt for langt bakpå hele tiden. Nå er festivalen så godt som over, det har gått bra, alt har vært fint, jeg har drukket mye mindre øl en planlagt og gått og lagt meg mye tidligere enn tenkt. Sånn ble det. For mye jobb, tror jeg. 

I går da jeg la meg var jeg både veldig fornøyd med å komme meg tidlig i seng og skuffet over meg selv som ikke klarer å holde ut og være ut og treffe folk og være generelt småfull med kolleger og kjentfolk denne ene dagen i året da Kirkenes fylles med sånt som er faglig relevant. Sånn er det. 

 

Jeg har vært litt stresset over ting som må gjøres etter at festivalen er over, fordi de generelt og spesielt burde gjøres under festivalen og før festivalen begynte, dette skyldes i større grad urealistiske krav og lite informasjon fra andre enn dårlig planlegging fra min side. Men litt bakpå altså. Følelsen. Dere vet. 

I dag våknet jeg altfor tidlig, jeg er trøtt og smal i øynene, men det er jo helt som det skal være på festivalens siste dag. Vanligvis skyldes dette alkohol og sene nattetimer, men det kommer jo en ny festival til neste år.

En helt strålende mandags morgen

I dag startet vi med en klassisk Anne Cath. Vestly, livets første for min del. 

Jeg kunne altså ikke finne brillene, og både jeg og the Stig leita og leita, på kjøkkenet, på stua, på badet, i gangen, opp og ned trappene, og til slutt dro jeg hendene gjennom håret og innså da at jeg hadde skjøvet dem opp i pannen.  

 

Ja, nå er vi altså der, sa the Stig.  

 

The Twig er på mange områder svimmelheten selv. Du kan gjenta en beskjed ti ganger for at halve skal komme fram. I morrest hadde han slengt den rena t-skjorta rett i skittentøyskurven og fortsatt å ha på seg den gamle. Jeg vet ikke hvor mange gymbagger som ligger igjen på skolen, og jeg vet heller ærlig talt ikke om de ligger der fordi han ikke orker å dra dem med seg hjem eller fordi han glemmer dem. I dag sa jeg at kommer det ikke hjem minst en gymbag, så blir det ikke spilletid. Tror aldri den ungen har vært så sur på meg noen gang. 

Det som er problemet med å leve med to som i forskjellig grad lever livet inne i en slags dis (den ene i veldig mye større grad enn den andre så det er sagt) er at jeg blir en slags huskeboks. Jeg må gå og huske ting for de andre to og det har jeg faktisk ikke særlig lyst å bruke energi på. Det føles faktisk litt urettferdig å måtte være den som husker ting de andre ikke gidder å holde i hodet. 

Og nå er jeg litt urettferdig. Men sånn føles det fra tid til annen. 

 

Jeg sitter hjemme og blogger, det er egentlig ikke noe vits å dra i gang sirkus Figenschou før jeg hører hurtigruta tute ute i fjorden, for ombord på den er de nyinnrammede bildene mine (som skulle ha vært her i forrige uke.) Så skal de losses og lastes på bil, og så skal de kjøres ut, og så skal de riktignok akklimatiseres i et døgn eller så før jeg åpner kassene, men når hurtigruta, eller Havila, jeg vet ikke hvem som har ruta i dag, tuter, da kan jeg i alle fall dra ned i galleriet. Nå innser jeg at selv om hurtigruta burde tute om et kvarter eller så, vet jeg faktisk ikke om Havila holder samme rute. En løst skissert dag, med andre ord. The Stig holder øye med gradestokken, i helga var det minus tredve, da starter ikke bilen, den trenger vi i dag, nå er det oppe i 21 grader. Det er ikke helt i den trygge sonen for bilstart, vi håper det stiger litt til.  

 

I helga var jeg ikke helt frisk. Til min forskrekkelse og enorme skuffelse, for da er jeg jo alltid syk en ti dagers tid, men søndagen følte jeg meg allerede bedre. Lørdags morgen hadde jeg skyntet meg å sy ferdig leporelloene, siden jeg følte meg så dårlig, jeg regnet med det var siste sjanse til å få dem fullført. Men det hadde jeg jo helt fint klart i dag. Jaja, fint med alt som er gjort. 

Jeg og the Twig gikk løs på fryseboksens enorme beholdning av frosne bær i helga, og lagde smoothie etter smoothie, på søndagen tror jeg at jeg fikk i meg en liter bær, så kanskje det er derfor jeg er frisk. 

Eller kanskje jeg aldri egentlig var syk.

 

På torsdag er det åpning av lokal kunstfestival, jeg har en utstilling jeg må gjøre ferdig og noen produkter som skal gjøres ferdig til salg, og vi får gjester i kjelleren og har en del rengjøringsarbeid i husets alle etasjer å gjøre, vi må også innom mamma og hilse på henne og hennes gjester (som hun oppbevarer på loftet, sånn kan man også gjøre det) så nå gr det vel slag i slag her. 

 

Men først må hurtigruta tute ute i fjorden.  

 

 

OG DENNE DAGEN DA?

Egentlig skulle ikke overskriften være med caps lock. Men så ble den det. Og da ble overskriften så herlig aggressiv istedet for med sånn trist pioanomusikk i bakgrunnen. 

Og denne dagen da...?   Pling ploink ploink

OG DENNE DAGEN DA?!

I går var jeg hjemme for å sy leporelloer, men jeg kom aldri lengre enn til printing. Det tar ca en halv time å printe ut ett sett, forutsatt at ingenting går galt underveis. Da kan man satse på at ingenting går galt underveis og forlate rommet og gjøre andre viktige ting, og så komme tilbake etter en halvtime og se at ark nr to har krøllet seg i printeren og man fortsatt har 90% av settet igjen. Eller så kan man sitte og se på at maling tørker. Omtrent så spennende er det. 

I dag skulle jeg altså sy, men nå er problemet maling som tørker, og om jeg evt skal sitte og se på det. Jeg printer jo et ferdigdesignet sett, men jeg har også gått over og malt litt på enkelte av sidene, sånn i ettertid, sent i går kveld er altså ettertid her, og det er ikke helt tørt. Man kan jo ikke sy i våte ark. 

Jeg kan jo sy i de få som er tørre. Men hvor skal de våte tørke da? 

Og så er det også behagelig å vente på varmen i rommet, kjellerstua får ikke varme om natten. 

 

Nå ble det sykt vanskelig å skrive, jeg har akkurat sett rett på sola. Det skal man jo ikke men det er noe alle nordinger gjør når den kommer tilbake. I dag, trettende februar, er første gangen sola skinner rett inn i huset. Etter mørketidens slutt. Da må man skynde seg og springe og stille seg i sollyset og se rett på sola. 

 

Og så skulle jeg plante georginrota som har ligget i matkjelleren siden høsten, jeg hadde så fine georginer i fjor, men der har det nok vært kuldegrader for de var blitt myke og råtne. Det har vært veldig kaldt og lite snø i år. (=minimalt med isolasjon rundt husveggene)

Jaja. Da får jeg kjøpe nye ferdiggrodde georginer som kan stå i et bed og blomstre, det går vel fint det også. Jeg må tenke litt på bedene mine i år. Jeg elsker å ha hage, det er alltid noe man har gjort litt feil og så får man gjøre det på nytt. Man blir aldri fri for arbeid. 

 

Nå skal jeg snart gå ned og sy. Og mens jeg syr, skal jeg printe. Det er en bra og effektiv kombinasjon.  

Og så er det fredag. I hele dag. Juhu.  

 

min far mine innkjøp min jobb mitt folk

I går oppdaget jeg plutselig at det var niende februar. Jeg skvatt litt til. Niende februar er dagen pappa døde og den har liksom aldri kommet snikende inn på meg på den måten før. I dag er det tiende, i dag finner jeg ham. Tiden går. Det er annerledes å ha hatt en død pappa i ni år enn å ha hatt en død pappa i ett år. Det er det ihvertfall. 

 

I går jobbet jeg planmessig og fremoverrettet hjemme, det vil si, jeg sydde om min egen ládjogahpir og nesten ferdig den til stesøstra mi, og det gjorde jeg fordi da kan jeg rydde sammen syrommet og gjøre det om til printerom, for det er det jeg trenger nå. Egentlig kan jeg printe på jobb, men når alt er printet må jeg sy det sammen til en leporello, og symaskinen står jo så fint her hjemme. Printeren er allerede på plass i kjelleren siden forrige testprintrunde. 

Jeg shoppet også på internett. Et smykke fra Etsy. Åtte bøker jeg egentlig har fra før og ikke finner og savner og vil ha nå og som ikke er veldig lett å få tak i på biblioteket siden de er på engelsk og som var på salg og som jeg ville ha, ha, ha stående bestandig. Og to peonknoller. For sone H7. Vi er jo egentlig to soner opp igjen, forbi H8 og over i den forskrekkelige fjellsonen, der ingenting gror, men folk har nå peoner i sørvendte vegger her også da. Jeg er litt spent på forsendelsen, de begynner å sende i uke 11, da kan det fint være tyvetalls minus her. Jeg bestilte ikke rosebusken for H8 jeg også hadde lyst på, for å si det sånn. 

Men den har jeg også lyst på.

Og så ble jeg invitert på jubileum for folkehøyskolen jeg gikk på! 28-års jubileum og det er ikke så dumt for på 30-årsjubileet driver alle og fyller femti i forskjellige størrelser på festene sine og opptar kalendrene til folk. 28, altså. God plan.

Jeg gikk ikke på en veldig varm og inkluderende folkehøyskole. Eller skolen min kanskje var det ellers, men kullet mitt var veldig sånn Den Kule Gjengen Ruler. Jeg trodde vi var ferdige med det etter gymnaset men der kom det rullende inn en gjeng og ville gjerne ha det med seg videre. Og i den aldreren, eller, i det segmentet som er veldig opptatt av å markere at man er kul, så er det enkleste å markere det ved å markere avstand til de som ikke er kul. Så sånn ble det. Og jeg er og blir jo en raring (på norsk) og takk og pris for det.

Men denne invitasjonen da. Det er et arrangement på facebook. Opprettet fra to av Oss, Den Kule Gjengen. Et bilde (av dem selv) er lagt ut, en tekst, en forslag til dato. Folk fra 97-kullet har kommentert glede over forslaget og lagt til om det passer for dem eller ikke. 

Og. Arrangementskommiteen. De har konsekvent bare laika kommentarer fra de andre kule. 

 

Nå er vi nesten femti. 

 

Nei, gi meg alle raringer. Det er mitt folk. 

 

Bling bling knæsj!

Jeg har vært i sekstiårsdag. I går. Jeg er uproposjonalt bakis. Jeg tror jeg drakk tre eller fire alkoholenheter på seks timer? Jeg tror faktisk det er for lite. Man må ha fuel på fest. Ellers går det ikke. Jeg var hjemme før midnatt men det føles som jeg har vært på rai til soloppgang.

Men det var en nydelig fest, en sånn fest der folk hele tiden gikk opp på scena for å si pene ting til hverandre. Veldig fint å få være med på. 

Jeg har på en måte for mange penklær. På en måte for få. Jeg har veldig mange pene overdeler men bare en penbukse. Jeg trenger en penbukse som ikke er svart, innser jeg. Det må være mulig å skaffe. Og ikke er det hastverk heller siden jeg ikke pynter meg ofte. Det er derfor jeg sier jeg har for mange penklær, jeg går jo enten i arbeidsklær eller pysjamas. Men når man nå skal pynte seg. Osv. I går løste jeg penbukseproblematikken med en  nikkers jeg kjøpte i Bodø i fjor, den har ganske ok form som piratbukse. Nikkers er ikke akkurat et plagg for korte mennesker, men det glemte jeg da jeg kjøpte den uprøvd. Når man er kort i nikkers og klarer og få den til å henge på plass over tjukkleggen der, får man så mye stoff hengende i bulkete poser at man kunne hatt en kaffekjel ved det ene kneet og to vedkubber i det andre. (Beklager, vet ikke hva nikkers er på svensk, orker ikke goooooble.) Men funka overraskende bra som blå penbukse når den fikk henge rett ned.

Men dere. Smykker. Jeg tror ikke jeg har kjøpt smykker siden jeg jobbet på Samovarteateret før årtusenskiftet. Jeg tror også jeg har bare glemt at smykker også følger motebildet og dermed blir umoderne. Jeg har bare umoderne strass og store brune ting. Klipsøredobber. Og ting jeg har laget selv. Jeg vil ha smykker! Og for en fin ting å ville kjøpe! Og heller ikke noe stress, ikke noe jeg må ha. Jeg vil ha store fargerike greier som gjør hele antrekket. Fra uavhengige håndtverkere. Når jeg en gang finner det. Og greia med signatursmykker er at man må ha minst to. Tre helst. Eller så blir man hun som alltid kommer på fest i for stor nikkers, hvit skjorte og det der jævla enorme armbåndet sitt hver gang. Nei, man må variere. Det må man. Og nå har jeg akkurat innsett at grunnen til at jeg har så lite penger på konto er at strømregningene har gått fra min privatkonto istedetfor felleskontoen i lang tid, så nå har jeg ikke uforsvarlig lite penger som jeg har kastet bort på ting jeg ikke husker eller kan forklare heller, så da kan jeg kjøpe smykker. Eller ett. Hvis jeg finner et jeg vil ha. Det gleder jeg meg til.

Šiõǥǥ Saa'mi meersažpeei´v!

Ja men jeg sovnet på den sofaen i går. Da jeg skjønte at jeg ikke klarte å bekjempe meg selv, tenkte jeg jaok men sønnen er på vei hjem, han kommer hvert øyeblikk, da våkner jeg...

En time senere bråvåknet jeg av at jeg hadde sovet altfor lenge, det kjente jeg i hodet, og hvor var sønnen? Ikke kommet hjem i hvertfall! Og så blir jeg urolig og nervøs når han forsvinner, men heldigvis dukket han opp ti minutter senere. 

Og i gårkveld sovnet jeg greit i ellevetiden og sov som en stein hele natta, så hva som gjelds og ikke gjelds, det er det vanskelig å svare på. 

I dag er det Samefolkets dag, jeg er ikke ute og spankulerer i kofta, jeg bare gidder ikke. Og ikke skal jeg på feiring på Samfunnshuset heller, for det er ikke så gøy. Jeg skal skru opp noe (flaske, ikke hylle) med søskenbarnet til kvelden. Sønnen gadd heller ikke koftestyret, jeg forsøkte å presse litt på, men det er litt uhemslig når man skal ut og leke og ha boblebukser over og alt, så det forstår jeg. Han fikk med en luhkka i sekken. 

Jeg er i kjelleren og syr ládjogáhpir til stesøstra, synes det er bra bruk av dagen. Hadde egentlig tenkt å begynne på ny kofte til meg selv, men det er ganske trangt på syrommet med alle fosterplanetene vi har stående for Mannen med Innestemmen, som er au pair i Frankrike i vinter, luesøm ble mer overkommelig. 

Men jeg har lyst å starte på den kofta snart. Som jeg liksom finner færre og færre anledninger til å bruke...

Litt senere skal jeg møte sønnen for den halvårlige klippen, det blir alltid katastrofe, og da er det OGSÅ greit at han ikke går i kofte, så alt i alt ble det lite feiring her hos oss. Men det blir bare med en lugglengde man kan se ut under. 

Lihkku beivviin alle!

40hp

I dag har jeg vært flink, ti poeng, eller sikkert førti faktisk, vært på jobb, dratt hjem, ikke jobbet videre på macen mens jeg spiser lunsj, men spist lunsj og så jobbet videre, sydd litt ladjogahpir. Sykt helvettes masse pauser derimellom. Heia meg. 

Nå holder jeg på å sovne her jeg sitter men det er pga så mange netter med lite søvn, ikke pga turbofigenschou.  

Må ikke sovne

Hvordan sovner man ikke?

Hvordan sovner man om kvelden når man skal sove? 

Livet er fullt av mysterier.

What to do next...

Altså det var skuffende få forskrekkede utrop etter forrige innlegg.

Jeg strever litt med håret, det blir så fort stort og brusete og da blir det veldig Tante Petunia med en gang. Når jeg bare har styr på det er det ganske ok, men det er jo luesesong. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. 

I dag har jeg vært i Jendor sin klasse og snakket om østsamer og nordsamer og hornluer og kofter. Det gikk overraskende fint. Jeg er ikke så nervøs for min egen fremføringsevne, men det er jo en urolig klasse. De satt helt stille og fulgte med. Så det var jo bra. Og overraskende, Jeg kjenner også at jeg må friske litt opp på minnet før jeg skal presentere mitt eget prosjet på kommende festival, det handler om østsamer og som nordsame er det ikke barnelærdom.

Nå skal jeg enten bli her og slappe AV (50%) eller så går jeg ned på galleriet og jobber litt. Jeg har jo absolutt energi til å jobbe mer, selv om jeg ikke fikk sove i går heller. Men poenget med å redusere alt til femti prosent energibruk og energiforbruk (i en periode altså) er å finne en måte å spare opp energi på. Istedet for å kjøre til det er tomt, som er min foretrukne metode. Jeg er ikke fryktelig flink til denne reduksjonen. 

Jeg må tenke litt over hva jeg skal, kjenner jeg. 

Overraskelse!

Jeg sov fryktelig dårlig i natt og i går natt også. Nå er det om å gjøre å ikke sovne her jeg sitter. Men om jeg sover bare kanskje fem minutter blir alt så mye lettere etterpå... og å være fryktlig FRYKTELIG trøtt er ingen garanti for å sovne til kvelden. 

Det eneste jeg må få gjort i dag er å pakke en bag eller to med kofter og vever og ladjogahpirer i forskjellige former for ferdig, for i morgen skal jeg bli med barnet på skolen og snakke litt om trrrrradisjoner. Det er jo straks sjette februar.  

Kanskje jeg må tenke bittelitt på hva jeg skal si også.

I går klipte jeg meg! Jeg er ikke egentlig misførnøyd, men jeg viste vitterligen frisøren tre forskjellige bilder av langhårede kvinner, med hår ca til midt på brystbeinet, og nå sitter jeg her med en lengde som ikke når meg til kjevebeinet en gang. Jo, håret i nakken gjør det. En slags husmor-hockey. Egentlig tror jeg at hun bare ga meg den sveisen hun har selv. Jeg har forsøkt å ordne det litt så det blir litt mindre som hennes hår. Det er som det er. Det vokser ut. 

 

 

Såeh eh. Nå kommer jeg iallefall til å huske hvorfor jeg har så lyst å bytte frisør, og gjøre det, så noe godt kom det ut av det. Egentlig tror jeg kanskje hun ikke ville innrømme at hun ikke klarte å se noe på telefonen min uten lesebriller. Hun er jo også ganske lengdeblind og klarer ikke kalkulere seg fram til at krøller krøller seg oppover, (enda jeg har påpekt det,) så om man trekker i håret mitt, når det jo nesten til skuldra.

Meeeen langt er det ikke lengre.   

Men det blir jo lengre!

Alt man gjør, (alt man gjør feil,) alt man har.

Nå har jeg vært hjemme en uke. Det vil si, forrige mandag var jeg enda på rehab, men dette var siste dagen. Jeg vi si at suksessraten på alt som skal gjennomføres og implementeres (halvere alle aktiviteter, trene, gå på jobb, bruke timeplaner og tankekart, gå tur, slappe av, sove bedre) er på ca 1%. 

Ergoterapeuten ga meg masse verktøy for å klare å gjennomføre en arbeidsdag bedre, og streng beskjed om å begynne å bruke og utarbeide timeplaner med én gang, ikke vente en uke, men det har jeg ikke gjort, eller det har jeg gjort, det er det jeg har gjort, jeg har ventet en uke, for eh jeg har ikke vært på jobb. Jeg har vært totalt utslitt. Jeg har kræsja på sofaen og sovnet som jeg sitter hver eneste dag. Så å være mer effektiv og jobbe bedre har jeg ikke gjennomført. Jeg har vel heller ikke jobbet med søvn for man skal ikke sove på dagen- men noen sier det er bedre å sove på dagen så lenge man ikke sover lenge, og det har jeg ikke gjort. Men jeg sover ikke så bra om natten heller. Men hvordan jobber man med søvn?

Jeg har trent én gang. 

Jeg har halvert én aktivitet én gang. (gikk én kortere tur) 

Jeg har muligens slappet av, for jeg har ikke foretatt så mange aktiviteter som kan halveres (jeg har veldig lyst å stave det halvvere, som i halvveis) men jeg slapper ikke så godt av på sofaen og jeg har vel mer kræsja enn bestemt meg for å slappe av. 

Jeg har heller ikke sydd ferdig ládjogahpiren til stesøstra mi som skal være ferdig før 20. feb. 

Så det er den, og å få ferdig utstillingen, som haster litt, så da har jeg istedet lovt å komme på sønnens skole og snakke om duodji på onsdag.  

Strålende går det. 

Man kan også si at jeg har litt å jobbe med og god tid til å jobbe med det, og det er en mer positiv innstilling. 

 

I dag skal jeg jobbe med å gå ned der utstillingen skal være. Grunnen til at jeg ikke har gjort det er at jeg venter både på plakatene som er trykket i Oslo og har vært i posten uten oppdateringer på appen i en uke, og bildene som er hos rammemakeren og sendes fra Bodø denne uken. Jeg er ikke så sykt stressa over det, det er klart at en utstilling man har jobbet med i to uker ser annerledes ut enn en man har jobbet med i én, men begge deler kommer til å fungere og det er ikke så mye jeg kan gjøre fra eller til, det er bare å jobbe med ting som de blir. Så det gjør jeg. Jeg skal gå ned i kunsthallen og se på bordene de har laget til meg i dag, men det blir mest å se på tomme bord og begynne å tenke litt. 

Og så skal jeg til frisøren! Det er mer spennende. Eller hva man skal si, jeg har jo pådratt meg en litt gammel frisør som prater ekstremt mye og også gjerne om politikk der jeg sitter og ikke kommer meg unna, og helt oppdatert på krøllefronten er hun heller ikke, men når man har fått en frisør utdelt av salongen (fordi hun har krøller selv) så kan man ikke bytte uten å bytte salong og det er ikke sånn at denne byen flommer over av frisører som kan klippe krøllete hår og denne salongen er ganske billig. 

Så da blir det oss. Nå vil jeg ha det jeg trodde het en shag rag, men det har jeg innsett er en hårete gulvmatte, og det er ikke idealet, men mer noe litt rufsete og oppklipt. Jeg innser at det kanskje er det jeg HAR, når jeg ser meg i speilet, bare at shag (rag?) ikke er helt ideelt for krøllete hår og det istedet for litt sånn rufsete og oppklipt ser mer ut som en trapp. Så dette blir spennende. Jeg er villig til å bare la det stå til. For har jeg noe valg? Nå blir det som det blir. 

 

I helgen fant vi en tidsmaskin (jeg har lest at om du skal bli en vellykket blogger skal du holde deg til ett tema pr innlegg, her kommer tredje, nei fjerde! tema) i en eske til et brettspill. 

Da jeg og the Stig bodde i Tyskland for ca 25 år siden, begynte vi som alle andre å spille Settlers, eller Siedler som det het for oss, og jeg kjøpte et der og har drasset det med meg litt rundt omkring etter det, men ikke spilt så mye, for jeg og the Stig er jo bare to osv. Det vil si, da jeg studerte musikk på Rauland, hadde jeg det med dit og vi var noen kompiser som spilte enormt mye. Jeg tror vi tilogmed hadde det med oss på en fest en gang og fant oss en krok på et kjøkken. Så ble det pakket ned i en flytt og i helgen pakket vi det opp for nå har vi en tiåring som kanskje ville synes det var artig (og det gjorde han). 

I esken lå ikke Settlers (dét lå ved siden av i en svart tøypose.) I esken lå et gullskjerf, en minijack-til-stereo-kabel, et veikart over Europa med en hilsen fra en eller annen Maria med litt russisk handskrift jeg først ikke ante hvem var, men som jeg nå er ganske sikker på er hun som bodde i etasjen under da jeg bodde i Storgata, hun som tok to mastergrader på en gang, en spilledåse jeg husker jeg kjøpte i Berlin som spilte Michelle (Beatles, you know them?) en utgave av Woyzek (jeg hater jo Woyzek! Hvorfor har jeg den?) og verdens absolutt styggeste og mest anno 2000 telysholder verden noen gang har sett. Lillarosa med plupper. Vi har ledd mye av den. Jeg har sannsynligvis pakket dette da jeg flyttet fra Rauland og så ikke tenkt på eller savnet noen av objektene en eneste gang etter det. 

Alt man har.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hjemme og fyker opp og ned trappene

Det var tretti minus i morrest så det var ikke så vanskelig å overtale seg selv til (om? hva er riktig preposisjon?) hjemmekontor. Det ble desto vanskeligere for sønnebarn å legge avgårde til skolen når begge foreldrene skulle bli igjen hjemme (én skulle til optiker om straks), det brant i ovnen, teen sto på bordet, og her måtte man avgårde gjennom kulden til nok en dag på skolen. Gympose måtte man også slepe med seg.

Selv går jeg enda og absoberer hele rehaboppholdet og har mer gått rundt og tenkt på ting heller enn effektiv jobbing. Jeg tenker at de andre var jo både sykemeldt under oppholdet og også ut den uken her, jeg er rett i jobb, så jeg må få lov å ta det litt rolig. 

Den tankegangen der irriterer meg og er noe jeg skal prøve å slutte med. Det der at jeg må hente en slags bekreftelse i noe annet. Hvorfor kan jeg ikke bare slå fast: jeg er sliten, jeg må tenke, det er ingenting som haster på jobb og det kommer til å bli travelt ganske snart, så nå er jeg hjemme. Men istedet strarter jeg med remsa: de andre var sykemeldt, jeg burde også vært det, derfor kan jeg være hjemme nå. Hva skal jeg med den tankegangen?  

Hva?

 

Jeg har fått stokk! Til å gå i trapp med! Altså, det er en helt vanlig stokk, etter bestefar, som heldigvis var en lav mann så den passer meg som er en lav kvinne, jeg trenger den kun til å gå i trapp med mener jeg. Det er ikke en spesialdesignet trappestokk fra hjelpemiddelsentralen. Jeg klarer ikke helt å se for meg hvordan en sånn skulle sett ut. 

Men: Her re GUHD så mye lettere det ble å gå i trapp da! Jesus og Maria og hvertfall ti av dispilene! 

Jeg må øve meg litt på nedover, for stokken må bli igjen et trinn over der jeg tenker hele tiden, men jeg har god tid til øving, for å si det sånn.  

Jeg husker en stokk med et slags løvehode også, men den fant mamma ikke. Skikkelig standsmessig. Kanskje den dukker opp.  

Det hadde vært gøy. 

 

 

Neeeeeei, vær så snill, ikke nye tak.

Jeg er hjemme. Jeg er fryktelig trøtt. 

Det var ikke så verst flytur i går, vi var litt forsinket, og småfly over Finnmark på vinteren er vel aldri gøy, men det gikk fint og jeg var veldig veldig lettet da vi landet. Ferdig, ferdig. 

Familien hadde lagt seg, men våknet til da jeg kom hjem så vi fikk sagt, hei, åh, er du her. Jeg la meg i Jendors seng, siden han sov i min, så gikk jeg inn og la meg i min, for jeg vil jo sove med de andre når jeg endelig er kommet hjem, og etter en stund gikk jeg og la meg i Jenodors seng igjen, for jeg vil jo sove når jeg endelig er kommet hjem. Det gjorde jeg ikke, jeg lå våken kjempelenge. 

Så nå er jeg ganske trøtt, men jeg prøver å komme i gang. Jeg venter på at rammemakeren skal ringe og på at Postnord skal levere en pakke, for etter det kan jeg ta en dusj som jeg egentlig ikke orker å ta. Jeg har skrevet en liste over alt jeg må gjøre, for noe av det jeg lærte på rehaben var at jeg må AKTIVITETSREGULERE så jeg ikke blir så drit sliten hele tiden. Aktivitetsregulere. Stoppe. Trykke inn bremsen. Derfor skal jeg skrive en liste over gjøremål, og så skal jeg gjøre halvparten. Eller aktiviteten i halvparten så lang tid. Det går sånn passe, da jeg hadde skrevet lista innså jeg at jeg kommer aldri til å klare å gjøre halvparten, så jeg skrev på noen punkter jeg egentlig ikke hadde tenkt å gjøre, så freste jeg i gang og gjorde alt jeg ikke skulle gjøre på den måten jeg ikke skal gjøre ting (alt på lista pluss tusen ting på vei til til og fra de forskjellige gjøremålene,) og nå er jeg drit sliten. 

Juhu. Men jeg skylder ærlig talt på at jeg først var så flystresset og etterpå ikke sov så mye i natt. Da blir man jo sliten. 

Jeg har tatt frem alle arkene jeg skal bruke til å hjelpe meg i hverdagen, det er timeplaner og tankekart og konkretiseringer, det vil si, jeg åpnet permen halvveis og så smalt jeg den igjen. 

Gi meg bare en dag fri. Så skal jeg prøve. I dag er jeg for trøtt.

Og så var de der tre ukene jeg hadde grudd meg til, over.

Nå sitter jeg på en sofa på rommet mitt og venter på at det skal bli på tide å ta flyet. Det går om fem timer. Om to timer er det kvelds...frem til da er det ingenting...og så kommer jeg sikkert til å dra litt før jeg må til flyplassen, bare for å bli ferdig med første ledd av reisingen. Jeg har akkurat kranglet litt med meg selv, jeg har jo pakket, men jeg trenger negleklipperen. Er det verdt å ta den opp av kofferten, som ligger åpen på sengen med toalettmappa øverst, når det bare er fire timer til jeg skal dra?

Jeg fant ut at det fikk gå. 

Jeg har også vært en tur på senterert her der de selger pokemonkort stykkevis og delt, og kjøpt kort til sønnen, med en litt omtrentlig forklaring på hva han ville sett etter selv, og likevel ikke helt skjønt hva det var jeg skulle se etter, så nå har jeg kjøpt tredve pokemonkort som sikkert er helt feil.  

 

I går etter at jeg både hadde sagt i fra om at VI SKAL VÆRE PÅ ROMMET NÅR VI ER SYKE og øvd meg litt på hvordan jeg skulle forholde meg til den syke som ikke ville være på rommet, når hun dukket opp i gruppeundervisningene i dag (gårsdagens "i morgen") hørte jeg plutselig en trillekoffert i gangen og så fikk hele gruppa en snap om at hun dro hjem. Jeg både syntes det var helt rett og fikk litt dårlig samvittighet siden det åpenbart ikke var det hun opprinnelig hadde planlagt med forkjølelsen sin. Og jeg har en anelse om at hun er et sånt menneske som tar seg litt nær av ting. (Det er jo jeg også.)

Men alt i alt den beste løsningen, helt klart.  

 

Og så er rehaben ferdig. 

Jeg har ikke blitt bra i knærne. Jeg har heller ikke blitt bedre, men jeg har ikke noe panikk over det, jeg tenker at det er et langvarig arbeid som jeg nå har begynt på. De sier også at det ikke er sikkert at jeg blir bra i knærne. Nå har jeg hatt dårlige knær så lenge at det er allerede litt sånn det er. Men jeg har noen nye øvelser og noen nye innsikter om hvordan ting henger sammen, og noen ting jeg må følge opp der hjemme, og så har jeg møtt masse fine folk. Noen kommer jeg til å møte igjen...siden de bor i Øst-Finnmark og sogner til mitt sykehus. Jeg er ofte glad for at folk ikke er frisk, da treffer jeg dem igjen.  

Men alle er med meg videre.  

 

Knærne også dessverre. Og et litt rotete hode med hjernen i brann, som jeg heller ikke kan legge igjen her. Det må bli med meg hjem. Jeg får leve med det. 

Og så litt streng og vanskelig

 I dag sov jeg til ni! Vi var tre stykker som gikk ut og drakk en øl i går. Det vil si, en øl og så en liten øl på det. Veldig innafor, hjemme før ti. Vi visste ikke helt hvor man går, jeg googlet "drikke øl alta", det var ikke den beste søkefrasen. Vi havnet på Puskas, som er litt som puben hjemme men uten de veldig dritingse jakobsnesværeingene som kommer krypende opp etter ribbeina på deg, og med større ølkunnskap. Det var én veldig full mann der, jeg hørte han snakke om Pasvik, så det var jo typisk. (til mine svenske lesere: Pasvik ligger i min hjemkommune). 

I dag våknet jeg med hodepine og det har fulgt meg hele dagen. Jeg gikk en tur mens det var lyst, det har snødd en stund så det er mildt, men det er ikke brøytet så jeg kavet rundt i snø fra jeg gikk ut til jeg kom hjem. Bra treningstur tenker jeg, som nettopp har fått beskjed om å halvere treningsturene. Dette var mer en dobling. 

Og så har jeg vært streng og vanskelig. Om vi blir syke, får vi ikke være i fellesarealene. Jeg, som aldri har vært frisk en hel vintermåned før, hadde grudd litt for den, men jeg har klart meg fint. En i gruppa ble syk forrige helg, hun dro hjem og kom tilbake når hun ble bra. Nå var det en annen som var syk, tett, snørrete, åpenbart forkjølet. Hun sa at man er jo smittsom før man blir forkjølet også og da må man ikke isoleres, så hun har kommet både til frokost, lunsj og middag og snakket om hvilke deler av undervisningen hun skulle klare å være med på i morgen. Jeg blir så stresset. For jeg blir jo så syk, sant. Det vet jeg jo. Jeg ORKER ikke to uker i en seng når jeg kommer hjem, jeg har alt for mye å gjøre. 

Så jeg sa det til henne, man skal være på rommet når man er syk. Det var hun jo ikke helt enig i fornuften i da, og, klart, jeg kan jo havne ved siden av noen på flyet hjem med både covid og influensa, og bli syk uansett, men jeg må forsøke å minimere sjansene der jeg kan. Jeg vil at hun skal holde seg unna, som reglene sier. Hvis hun møter på gruppene og undervisningen i morgen så må jeg jo sannsynligvis gå. Og nå må jeg forberede meg på hvordan jeg skal si tydelig ifra om hvorfor. For det blir jo ikke så gøy. 

Men altså. Jeg orker ikke to uker til sengs.  

Gruppevis og delt

Det er kommet en ny gruppe. Noen grupper er her i en uke, de fleste to, noen i tre, så man rekker å se noen utskiftninger. Vi på skjelett og muskel er her i tre, sansegruppa (vet ikke hva de sanser men tror de er svimle og har migrene) i to, så er det en kreftgruppe jeg ikke vet hvem er, og så rullet det inn en helvettes masse rullatorer her på tirsdag og lager kø i kantina, jeg tror de fleste er på opptrening etter operasjoner. Dette kunne jeg jo sjekket på hjemmesiden til rehaben men så mye arbeid gidder jeg ikke nedlegge i en bloggpost. Så sitter man med sin gruppe i matsalen, ved eget bord. 

Vi liker ikke den nye sansegruppa som kom på tirsdag. Sansegruppa sitter inne i sånne avlukkende sofaer for å skjermes litt fra de andre. 

Den nye gruppa bruker parfyme! De bruker ikke badehette i svømmebassenget! De snakker høyt om plagene sine hele tiden i matsalen! I går spilte de musikk høyt til hverandre på mobilene sine!

Herregud. Herregud. 

Vi andre blir jo helt satt ut. Dette klarer vi ikke. 

Men på tirsdag er det vi som drar, så vi kommer ikke til å være tilstedet når Kreft og Opptrening får nok og stormer Sanse-sofaen og hiver dem ut. 

 

I helgene er det brunsj fra 9-12, ikke en egen frokost og en egen lunsj, for meg er dette tidsrommet litt knafft. Jeg vil ikke spise så sent som ni og når jeg kommer fra bassenget som jeg går til rett etter frokost (10-11) må jeg hive meg i etinga igjen. Så er det middag klokken tre, og kvelds klokken syv. Jeg spiser vanligvis ikke kvelds hjemme men kveldene kan bli litt lange uten, og ofte er det sånn kjøttpudding og KOKT (!) kveite og lapskaus til middag, da spiser man kanskje litt mindre og trenger kveldsen sin. I helgene er det laks til pålegg, da blir jeg glad, enda jeg er motstander mot oppdrettslaks. Fredager får vi vafler til lunsj, siste spiste jeg to. 

 

Jepp. Men da går jeg vel og spiser jeg da.  

Hallo?

Det er litt vanskelig å blogge fordi for det første går det jo veldig mye i det samme, eller så går det i ting jeg ikke vil skrive om (men jeg er glad jeg skrev om stokk for det hadde jeg glemt), eller så går det jo mye i de elleve andre skrale muskesvake og dem kan jeg jo ikke skrive om. Det er ganske åpent og lett mellom oss, det er fint. 

Jeg gleder meg til å komme hjem men det blir nok også et sjokk. Ikke bare tenke på meg selv hele dagen og få fire måltider om dagen servert? Hjelpes. Titusen ting å ta igjen på jobb? Delta i familielivet og handle inn og planlegge uka? Juhu. Men det blir deilig å få bruke en ordentlig balsam for krøller og ikke den parfymefrie fra coop. Jeg skal KASTE den når jeg reiser hjem. Den og den heslige fuktighetskremen. Jeg jukser litt med dusjsåpe for den lukter ikke så sterkt og dessuten er ikke såpa i såpedispenserne i svømmehallen parfymefri heller.  

Ja, der ser dere. Der var det tomt for ting å skrive om.  Kanskje jeg skulle fått chatgpt til å skrive dette innlegget. 

Overskrift som ikke inneholder ordet rehab

Jeg har ikke fått noen nye diagnoser siden sist. Det er deilig. Derimot mener fysioterapeuten min at jeg burde vurdere å gå med stokk i trapper. Eh. Stokk. Når ble jeg 83?

 

Den ene fysioterapeuten er fra Nepal. Han er veldig flink og engasjert. God å forklare. Norsk er ikke hans morsmål og selv om jeg skjønner alt han sier, er det ikke alltid jeg rekker å oversette det han sier til det han mener når jeg noterer. Jeg skjønner hva han ville sagt om han var norsk, men det tar for lang tid å skulle skrive ned de riktige ordene. Derfor står det for eksempe: i en nøttesituasjon, de må besitte

De må beskyttes i en nødsituasjon. Stedet der ryggmargen starter og slutter.  

Dette er notater som neppe kan brukes om et halvt år, for å si det sånn. Ferskvarenotater.  

 

Og ellers så skjer det jo ting når det ikke skjer ting. Jeg skjønner litt mer om hvor sammensatt ting er. Jeg skjønner at jeg ikke skjønner endel andre ting, og lurer på om jeg må få til å skjønne det...det er veldig mye sånt det går i her, og ikke noe jeg tror jeg kommer til å skrive om. DA blir det sykdomsblogg. Eller som alle de der ADHD-reelsene på instagram fra folk som nettopp har fått ADHD-diagnose og kjenner at dette må verden få ta del i, det har verden godt av og lyst til (tilfeldig valgt eksempel ettersom det ikke er adhd jeg ikke kommer til å skrive om siden jeg ikke har adhd, om det ikke har kommet tydelig frem.) Jeg innser at det er kanskje på tiktok de er de der videoene, men ettersom jeg er en middelaldrende dame med stokk gjør jeg det eneste riktige og venter til de kommer på insta. 

 

I dag kommer Kajseksa fra Kauto, hun skal være her over helgen, så får vi se på hva vi finner på. Spise, drikke en øl, gå på åpning, shoppe, tror jeg. Mmmmm. Rehabferie. 

Og nå også ADHD

I dag, kjære lesere, var dagen da jeg nesten klarte å pådra meg en ADHD-diagnose. 

Jeg var satt opp på en samtale med sosionom, som jeg egentlig ikke visste helt hva hadde slags arbeidsområde, men det viste seg at vi skulle snakke mest om hvordan jeg har det. Det kan jeg jo godt. 

Og så er jeg et sånt menneske som kan sette stresset litt i kroppen, på den måten at det kommer litt ut i uro. Hoppende bein og armer. OG jeg er kanskje ikke alltid den mest konsentrerte. Vanlige ting kanskje for en med ADHD, men også veldig vanlige ting om man ikke har ADHD. 

Så under samtalen hadde jeg litt hoppefot, jeg prøvde å forklare noe om hvordan det kan være litt vanskelig for meg å slappe av, eller, hvordan jeg slapper mest av hvis jeg gjør noe, og så hadde sosionomen en lampe over hodet der lyspæra var i ferd med å gå, og i TILLEGG var det en til lampe til høyre for meg som også blinket, ujevnt. Og da hendte det jo at jeg så på dem. Der oppe i taket. Det var veldig vanskelig å la være. For de blinket sånn, sant. 

TRE ganger spurte hun meg om jeg hadde ADHD. 

Tre.  

Men så kom det fram under samtalen at jeg har høyere utdanning, og da la hun det fra seg (kanskje også fordi jeg hadde bedt om det) for folk med ADHD klarer ikke ta høyere utdanning. Ifølge legen på huset. 

Her hadde jeg lyst å protestere, for jeg kjenner flere som har både ADHD og en mastergrad bak seg, men jeg kunne jo ikke si noe i frykt for å få plutselig ADHD. Jeg holdt kjeft og dermed var jeg (og flere med meg, egentlig) ferdig utredet. Pjuh. 

Jeg skulle rett videre fra den samtalen til gruppeundervisning i Oppmerksomhetstrening, som handlet om hvordan man holder oppmerksomheten på de riktige tingene, kanskje. Og kom litt fort sveivende inn døra pga tidligere samtale, satt ikke helt i ro heller, for jeg satt på sånn stokke-stol der man har knærne på puter (Varier Variable for den som vil google) og så skulle vi få se en video, og oppgaven var å telle hvor mange ganger man så samme menneske dukke opp i videoen. Og så satt jeg der og gynget som et tre i storm, og glemte oppgaven, eller, jeg glemte å telle og da kunne jeg liksom ikke hoppe på igjen når jeg kom på det, for da hadde jeg allerede mistet tellingen, og da vi skulle rekke opp hånden og si hvor mange ganger vi hadde sett henne, sa de fleste andre nitten og jeg sa to. Men jeg hadde fått med meg alt som hadde hendt i bakgrunnen. Bilder som skiftet på veggen og skrift på skilt osv. 

Åååååh.

Jeg innser at jeg kanskje strøyk litt der. Og det var jo litt typisk at jeg skulle komme rett fra å FORNEKTE min åpenbare ADHD og til det. Nå håper jeg bare at ingen i teamet mitt snakker sammen, for det tror jeg ikke de gjør, for her var det mange faktorer som jobbet mot meg, litt tilfeldig. 

Jeg rakk også opp hånden for å si noe men glemte det jeg skulle si, i rent stress over å fremstå som om ADHD er mitt fremste personlighetstrekk.  

Men jeg har fortsatt trumfkortet: Mastergraden min. 

 

 

Sykdomsbloggingen fortsetter

Bortsett fra at jeg er frisk da. 

Jeg rehabber videre, nå har jeg fått mitt eget treningsprogram, det er stolgym. Stolgym og vanntrening, det funker for meg. Litt unødvendig å ta med seg treningsklær bare. 

Stolgym virker litt latterlig smått, men jeg tror vi driver og nullstiller øvelser jeg har gjort feil i åresvis. 

Jeg får gått veldig lite, det savner jeg, for jeg går jo ellers mye, men jeg har ikke tid å gå tur for all treningen- sitte på en stol og slenge med foten.  Nå skulle jeg gå tur men kom på at da misser jeg jo lunsjen. Jeg tror jeg må skrive det inn i programmet mitt, sånn at jeg har bedre oversikt over mulighetene til å komme seg ut.

 

Ellers kan jeg berette at livet på rehab er veldig lite begivenhetsrikt. Og det er vel meningen. Om et kvarter har vi avspenning, men jeg klarer ikke det, så jeg skipper både den nå og den vi har i kveld. Det kan virke komtraproduktivt å stikke av fra det man ikke får til, men når jeg ikke får det til virker det mot sin hensikt og ligge på et gulv i en gymsal og høre på en cd mens man forgår. Da er det bedre å gå en tur. Må som sagt bare få det inn i programmet. 

 

Begivenhetsløs hilsen, 

middelaldrende kvinne med slitne knær 

JEG LIKER Å TRENE OG Å LAGE SUNN MAT FRA GRUNNEN AV

Jeg skrev at da vi hadde introduksjonsrunde presenterte alle seg med navn, hvor de kom fra og hvor mange barn de hadde. 

Det jeg har brukt noen dager på å fordøye var hvordan de som jobber her presenterte seg. Det var kanskje 6-7 av dem. Samtlige presenterte seg med navn, hvor de kom fra, og at deres interesser var å trene, og å lage sunn mat fra grunnen av. 

Alle vi som var rundt bordet, og som ikke var der fordi det er jobben vår, var slitne damer i 40-50-60- årene, med kropper som i større og mindre grad har sluttet å fungre helt som de skal, og i mange tilfeller med hoder som har fulgt litt etter kroppen og heller ikke er helt på topp, og så har energien kanskje fulgt etter der igjen. Det sitter mange lange sykemeldinger rundt et sånt bord. Vi har jo havnet på rehab fordi det er mye som ikke har fungert og vi trenger hjelp til å få dette "mye" til å fungere. For de fleste rundt bordet har nok både treningsglede og treningsintensitet forsvunnet med energien. 

Der ligger det mye skam. Her er man blitt tjukk og syk og gammel og så trener man heller ikke som man burde, ikke rart kroppen ikke fungerer. Kanskje har man tilogmed aldri vært en sånn som har likt å trene. Da er det ens egen skyld, og skam på det. Huff, dårlig menneske. Men hvor lett er det å trene når kroppen ikke fungerer, energien ikke er der, og hodet svømmer? Selv om man burde? Man vet at man burde. Jeg tror det er veldig mye treningsskam rundt et sånt bord, man trenger ikke en kjekk og superfit fysioterapeut som sitter og sier at han OGSÅ liker og trene og spise sunn mat som han har laget fra grunnen av. 

Hvorfor sier de det? Hvorfor velger de å dra fram akkurat dette? Tror de at vi ikke vet det, eller at vi trenger å høre det? Litt mer skam på det?

Nå har jeg aldri vært innlagt på psykiatrisk (bank i bodet) men om de har sånn inntaksmøter der, tviler jeg på at alle behandlerne sitter rundt bordet og presenterer seg med at de på fritiden liker å ha god psykisk helse og ha fokus på mentalhygiene samt lage god sunn mat fra grunnen av. 

 

Kanskje man kunne sagt noe om at man liker å spille sjakk og har hund. Kanskje det hadde passet like bra. I begge settinger.  

Da jeg hadde første time med det som er min fysioterapeut, spurte han for andre gang (han hadde spurt på telefonen) hva jeg gjorde på fritiden, og jeg svarte at jeg syr og har hage, men det var ikke det han mente, han mente om jeg trente. Også den måten å spørre på, der det rette svaret på hva man gjør på fritiden er JEG LIKER Å TRENE OG LAGE SUNN MAT FRA GRUNNEN AV, ikke Jeg syr og holder vevekurs?, er å bygge opp under treningsskammen. Nei, jeg liker ikke å trene. Det er det verste jeg vet, men jeg har nå likevel et treningsopplegg jeg har fulgt i flere år men sluttet med i sommer, og jeg går til og fra jobb, 30-40 min hver vei. 

Så du bare går? Hm. 

 

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å få frem her hvorfor det er provoserende. Det er provoserende. Og så er det jo så lite fruktbart.  

 

 

 

 

Livet på rehab når det går mot helg

Det er kanskje litt clickbait. Livet på rehab, det høres ut som masse hollywoodnarkomane. Og så er vi bare et gjeng slitne damer. Veldig, veldig lite glamour. 

Siden sist har vi trent og spist. Det er stor sett det det går i. Jeg liker best å trene i bassenget, selv om jeg ikke ser så godt hva instruktøren gjør når jeg ikke kan ha briller på. Så trener vi litt med fysioterapeut også, for meg er det litt sånn at den ene dagen gjør det dritondt i knærne og neste gang kan det plutselig være veldig bra, så jeg lider innimellom av imposter syndrome. Hva gjør jeg her, jeg er jo frisk? Og innimellom går det mindre bra. Stort sett når jeg har møte med fysio går det strålende, det er litt forvirrende. 

I dag har vi hatt eh....ja nå har jeg glemt det. Vi hadde en eller annen form for undervisning i morrest. Det var piler overalt. Og skjema. En slags...het det bevisstgjøring om helse? Det er veldig mye bevisstgjøringer, det er ok, men foreløpig ikke så mange verktøy når det gjelder hva vi skal gjøre med all denne bevisstheten. Og så hadde vi basseng, der ble jeg veldig bevisstgjort om at jeg kanskje ikke har fullt så strålende god balanse som jeg trodde jeg hadde, (og har fortalt fysioterapeuten at jeg har og at vi ikek trenger å jobbe med)(dette var en indre åpenbaring, det var egentlig trening vi dreiv med) og så hadde vi trening i gymsal, og så hadde vi avspenning. Der strøyk jeg så det sang, jeg måtte gå fra gymsalen. 

Min gruppe er alltid først på plass i matsalen, det begynner å bli litt komisk. Vi spiser veldig mye. Det er ikke fryktelig god mat her, eller, det er det sikkert, men jeg har alltid hatt litt problemer med lapskaus, karbonader, kjøttpølser og den type kantinemat. Jeg bli lett litt kvalm. Jeg er jo dessuten et rutinemenneske som er borte fra rutinene mine. Ikke rart man ikke klarer å avspenne. Ellers vil jeg påpeke at det er en hyggelig gruppe selv om noen kanskje helst vil snakke om sykdom. Det er mindre prat om unger og sånn enn hva jeg spådde i mitt indre da vi hadde første prensetasjonsrunde her på onsdagen, for da presenterte alle seg med navn, alder og hvor mange unger de hadde. Jeg glemte helt å nevne min, så kanskje de tror jeg er barnløs. Stakkars barnet mitt. Etterpå drømte jeg at the Twig var ute til tolv for både jeg og the Stig hadde helt glemt ham, og når vi ringte ham var det noen andre som tok telefonen. Jeg bryr meg om barnet mitt. Han er bare ikke en naturlig del av noen presentasjonsrunde for meg. 

I helgen skal jeg trene i basseng, terne i gymsal, og gå tur. Og spise. Mer av det samme, altså.  

 

Livet på rehab

Nå som chatGPT har dømt denne bloggen til en sykdommsblogg, er jeg veldig usikker på om jeg tør å skrive om rehaben. Jeg kan jo bare la bloggen stå tom i tre uker.  Eller skrive om Hildegard von Bingen i tre uker, for å forvirre Tsjættgepete. Jeg kan ikke så mye om henne, bare. 

Jeg tror nok at det jeg hadde grudd meg mest til var flutyren hit. Småfly langs kysten av Finnmark i januar, nei nei nei takk. Jeg klarte ikke se forbi den delen. Og kanskje komme kraftig forsinket frem, finne døren låst og stedet mørkt og begynne å orge meg til et hotell. Nei nei nei. Takk. 

Og såklart ble jeg kraftig forsinket, uvær i Vadsø, tekniske problemer i Hammerfest (der var jeg ikke) sirkling over Vadsø fra flyet som kom fra Alta via Hammerfest, mens vi som da kom fra Vardø men skulle til Berlevåg med samme fly som vi egentlig satt i, men med crewet som sirklet over oss, måtte ut av flyet for å vente på flyplassen der de andre skulle til Mehamn med flyet med crewet...finvær i Berlevåg da. Jeg hadde med hornet til en ládjogahpir, sånn at jeg kunne ha noe som distraherte meg under avgang og landing, det må være noe jeg kan men likevel kan konsentrere meg om. Jeg hadde bare ikke ventet at jeg skulle være ferdig med hornet før vi dro fra Kirkenes, for der måtte vi vente på et fly som var forsinket fra Tromsø. Grei landing i Alta i det minste.

Og fant fort taxi da jeg landet, og døren var åpen og en seng sto klar. Jeg var ventet, og ferdig med det jeg har grudd meg mest til. 

 

Jeg tror, som jeg har mistenkt, at det faglige opplegget er bedre enn administrasjonen. Vi har hatt noen infomøter, litt trening, fått timeplan for første uke. Jeg synes den er litt mager men jeg har ikke snakket med fysioterapeuten jeg skal ha enda så jeg er sikker på at jeg får bygge på. 

På det første informøtet ble det snakket litt om forventninger,  hva vi forventet, hva de forventet. En veldig ung og nyutdannet fysioterapeut sa at hun forventet av oss at vi var positive. HAH! Ikke faen! Eller, jeg er jo egentlig det, men å gå rundt og være positiv, det synes jeg ikke man kan stille som krav. Det synes jeg ikke man skal forvente av en gjeng skakkinger på rehab når man er 23 og har en helt frisk kropp og får gå hjem til livet sitt hver dag når klokka blir fire heller. Det er bare det at jeg er ganske positiv. Dessverre. Så jeg får ikke demonstrativt protestert heller. 

Det ble sagt mye fornuftig om både det å å være åpen for å prøve, men også å holde igjen. Og å dele det som var viktig med behandlere så det ikke kommer noe siste dag som ingen rekker å hjelpe deg med. Det tror jeg er lurt å nevne i en sammenheng der mange kommer fra en kultur der du ikke går til legen med mindre du har dødd. Det ble også sagt at man måtte huske at ikke alle er klar i hodet for masse sykdomsprat, så man kan kanskje holde igjen der. Jeg ble litt glad for jeg satt meg ved et eget bord ved frokosten (de andre hadde jo kommet dagen før og hadde blitt kjent, og jeg visste ikke engang hvem som var min gruppe) og jeg var glad for å sitte alene for der borte ved det store bordet var det bare prat om plager og kropp. Det ble også sagt på møtet at det er ok å ikke være sosial, man kan sitte for seg selv i spisesalen, det er helt ok. Bare at det kan man faktisk ikke, for alle gruppene (inndelt etter LIDELSE) har eget bord. Jeg så ikke at jeg hadde græbba en annen gruppes bord. Ved lunsjen satt jeg meg ved riktig bord men nå var det helt stille, siden man ikke får snakke om sykdom. 

Men den eneste som har hylt AU SATAN under treningen, det er meg. Så jeg er verst.  

 

Om en time er det kvelds, jeg vet ikke helt om jeg vil gå, jeg både vil og vil ikke treffe folk. Jeg blir så sliten av meg selv i nye sosiale settinger, for jeg tar så mye ansvar for å få praten i gang, inkludere de stille, få alle til å like meg, og egentlig, egentlig så er jeg faktisk ikke så interessert og ingen har bedt meg om å holde på sånn der heller. Jeg kan bare ikke skru det av. Egentlig har jeg lyst å legge meg, men det er litt tidlig. Og jeg er sulten. 

 

Nuvel. Det blir jo på den ene eller andre måten. Og i morgen er det en ny, spennende dag.  

 

 

Klargjør

Jeg skulle akkurat blåse igang ilden i peisen etter å ha hevet inn et par kubber, og så hostet jeg istedet. Nå er det aske overalt, elegant. 

Det er fortsatt kaldt, det er jo vinter, det skal være kaldt. Men minus tredve er det ikke, bare -23, og på kun andre forsøk fikk vi start på bilen og fikk kjørt ut en kasse som fraktselskapet skal frakte litt på. Ryddet på atelieret og tømt søpla fikk jeg også. 

I morrest hadde jeg sånn inntakssamtale med rehaben jeg skal reise til allerde i morgen (Iiiiiik!) og da jeg nevnte at jeg kom seint på kvelden sa han at ja, de fleste kommer jo dagen før da. I inntaksbrevet står det at jeg skal komme den 6/1 etter klokken 15.00! Jeg har bare ukritisk forholdt meg til det. Flytilbudet i Finnmrk har dirigert resten. Det som er frustrerende her er ikke at det går forskjellige beskjeder og forventninger hit og dit, men at alle andre åpenbart skjønner og forstår noe jeg ikke vet. Jeg er overhodet ikke inneforstått med at jeg skal komme dagen før om det står at jeg skal komme på dagen, men etter tre, men det skjønner de andre. Hvordan gjør de det? But how? How how how?

Ellers var det nå greit, jeg prøver å forklare litt hvordan jeg har det, vi prøver å forventningsavklare hverandre. Som man skal. Han fysioterapeffften spurte om jeg driver med noe i fritiden, ja, eh, jeg syr og vever jo, sa jeg, han ble helt forvirret og spurte to ganger til, det viste seg at han lurte på om jeg gikk på noe trening. Sånn gammeldamelaget i fotball liksom. Det gjør jeg jo ikke, jeg kan jo hverken springe eller hoppe.

Jeg driver altså ikke med noe på fritiden. 

For da må jeg jo være sammen med folk. Det liker jeg ikke. 

Jeg er redd jeg blir en skuffelse på rehaben. Lat einstøing. Hater å ikke være flinkis.

Nå skal jeg pakke. Ytterklær, innerklær, og en notatbok, sånn at hvis noe viktig har blitt sagt og jeg har glemt det, så har jeg kanskje skrevet det ned. 

Jeg gleder meg veldig til å være ferdig med dette.

Energi og bevegelse

I dag gikk jeg til byen. Jeg har jo hatt som evighetsprosjekt å gå ned og kjøpe en badedrakt til knehaben, men ettersom jeg ikke ble frisk på evigheter, det vil si, på nyttårsaften var jeg pigg igjen så i det minste var jeg ikke syk både i fjor og i år, så har det ikke blitt noe av og jeg har vært litt stresset over det. I dag var det tredve minus så det frista fortsatt ikke, men nå var det gjørbart. 

Det mest upraktiske med tredve minus er ikke egentlig å være ute. Man har jo på ullongs og ullskjorte og boblebukse og ullgenser og ullinnlegg til jakka og dunkåpe og skinnlue og polvotter og to skjerf, men det er ikke så praktisk når man skal være inne i en butikk. Særlig er det ikke praktisk når man skal prøve badedrakt, så jeg fant en som så passelig ut på Outlet, ikke så dyr, la 300 kroner i potten og sjangsa bare. 

Jeg har ikke prøvd den enda så jeg vet ikke om jeg må ut i morgen og gjenta prosedyren. Håper jo ikke det da.  

 

Her fyrer vi i ovnen og sønnen har ymtet frempå om kakao, som jo hører kulda til, men som han også nekter å drikke før den er helt kald, men det blir nok til at jeg sier ja ganske snart. Og prøver badadrakt.