Fantastiske meg

I går var jeg hos fysioTERAPEUTen, han som helst vil jobbe med min manglende evne til å slappe av, og litt mindre med hodepinen, eller, for ham er det samme sak da. Nå vil han også jobbe med knærne, og jeg er litt sånn, njah, ørgh, åkei da. Ikke at jeg ikke vil bli bra i knærne men jeg er tilbakeholden optimist. Jeg har jobba så jævla mye med de knærne og bedre blir det jo ikke. Men det er jo ingen grunn til å gi opp.

Så nå hadde han fått tilsendt diverse rapporter om knær via fastlegen, og de siste mr-bildene, de som jeg vet viser økt slitasje sammenlignet med de forrige bildene.  

Jeg er fysisk ute av stand til å huske navnte på diagnosen til knærne. Tildels tror jeg det het noe annet før og  har skiftet til noe nytt for noen år siden, tildels er jo alt på latin så det er ingenting i ordene som gjør at jeg husker det. Jeg har liksom to knær med møhnimøhniblamblamcholehapp. Og ett kne med en slags senebetennelse.

Fysioterapeuten gjentok navnet på møhnimøhniblamblamcholehapp, jeg glemte det i samme sekund, han sa vi kan jo bare si at det er en av formene for artrose da, og det er grad fire. 

Dette virket som en viktig opplysning, men jeg klarte ikke helt å finne noen faktiske opplysninger i det? Starter det på 1 eller går det til 1? Det starter på én, sa min tålmodige fysioterapeut. 1 er lite slitasje. Hvor langt går skalaen? Den går til fire. Da er det absolutt ingen brusk igjen. Og ingen mulighet til å trene den tilbake. 

Jaha! Det er jo en opplysning man kan bli litt betuttet av kanskje, men jeg ble mer sånn...fyllt av undring. Wow! Ingen brusk i knærne! Det er jo ikke veldig rart at det gjør vondt da. Noe fysioterapeuten sa seg enig i. Nå er det lårbein mot leggbein inni der. 

JØSS.  

JØSS!

Jeg kjenner at jeg har lyst å lage meg en plakat det det står JEG HAR IKKE BRUSK I KNÆRNE og gå rundt med den i byen.  

Dette er helt nye opplysninger for meg og jeg føler meg også som et slags medisinsk vidunder, selv om jeg skjønner at det at det overhodet finnes en skala som går til fire betyr at det er forholdsvis vanlig. Men ikke for meg! 

JØSS! 

 

Så nå er ståa sånn at på en måte så kan ikke knærne bli bedre. Samtidig så kan de det. For smerteopplevelsen for de som har møhnimøhniblamblamcholehapp er ikke alltid i synk med skadene. Så jeg kan begynne å føle meg bedre, uten at skaden er borte. Jeg må jo nesten bare satse på det.  

På en måte er det også en lettelse. Jeg har jo trent og trent og trent og likvel har det, mot alle odds og medisinske råd, blitt verre. Nå er det ikke så mye mer jeg kan gjøre og det står ikke på meg. Det sto nok aldri på meg. Det sto muligens på det at jeg har hypermobile ledd. Eller noe annet. Hvem vet. Nå står det på mirakler! Og det føles mer sannsynlig at det skal slå til. I alle fall målt opp mot min erfaring med trening og rehab. 

JØSS.