men takk for at du sa ifra

Fysioterapeuten min har sendt meg en link til en RESSURS om kronisk utmattelse. 

Eeeeehhhhhhh jeg er vel ikke akkurat kronisk utmattet, sier jeg. 

Nei, vet dere hva definisjonen er? Sliten i tre måneder. Der vil jeg si terskelen ligger utrolig lavt. Nå tror jeg ikke jeg kjenner et menneske som ikke er kronisk utmattet. 

Jeg leser, men det er litt vanskelig å ta meg selv alvorlig som leser det. 

En av de heller få hjelpemidlene man har for å underholde seg selv når man har rundet spillet ARTROSE I KNÆRNE 4000 er å ikke høre så mye etter på alle de smertesignalene hjernen komme med. Man har ikke bruk for dem, men det vet jo ikke hjernen, den blir stressa over at man ikke hører etter når den har noe å fortelle og roper høyere. Så nå prøver jeg å huske på å si sånn, åja, neida hjernen, det er bare for jeg ikke har brusk i knærne, det vet jeg. Takk for at du sa ifra. Åja, neida, det er bare ankelen jeg vrikket i fjor, det husker jeg, men takk for at du sa ifra. 

Den gjør jo sitt beste.

For det sto det i det der ressursheftet. Ikke at man skulle prate til hjernen sin, men at man ikke skulle høre etter. Og at man skulle være snill med seg selv. Jeg regner med det er jeg som er hjernen min, så jeg snakker vennlig. 

 

I morgen starter skoleåret, der prøver vi også med vennlig prat, skolebarnet vil ikke starte på skolen igjen for hva er vel kjedeligere enn det. Kjenner meg igjen, prøver å peppe, men enkelte i husholdningen er bedre på å klage enn å ta seg sammen. (=alle, men heldigvis ikke alltid samtidig.) Men det gjør ingenting med litt rutiner. Jeg har et par prosjekter å ta opp igjen på jobb, og så kom det inn en forespørsel fra... fra en etnisk folkegruppe jeg selv tilhører og som har en kunstsamling som jeg har solgt verk til, og har jeg noe opplysninger om de verkene kanskje? Og jeg kjenner hvor utrolig lite overrasket jeg er over at det er akkurat de som har rotet bort alt, og hvor utrolig lite lyst jeg har til å sette meg ned å bruke tid på å finne opplysninger og skrive instrukser for verkene enda en gang. Det blir rett og slett ikke første pri. Jeg er litt fornøyd med meg selv som ikke tar ansvar for å redde denne situasjonen. Hjelper gjerne, når jeg får tid. Og lyst. 

 

Jeg tror også jeg skal drive litt vennlig prat til meg selv som starter på jobben igjen, rart det der, laget jobben selv og alt, sin egen sjef, tøyse med farger og pinner, men enda er det litt motstand etter ferien. Det er nok en naturlov. Ja, neida hjernen, det går bra, denne jobben har du laget selv, så den liker du, men takk for at du sa ifra.  

Jeg siterer min niese Unni til den: tante Silje vet dere, hun er kunstner, hun har verdens LETTESTE jobb! 

Nemlig.