I morgen drar jeg til Tromsø, Nordens Paris vet dere, og som vanlig når fremtidsplanene er noe ut av lage (fremtiden: møte opp og ta fly, ikke dra på jobb og spise lunsj og dra hjem) skyter stressnivået i været. ÅNEI! DET PLINGER INN EN MAIL I INNBOKSEN! TENK OM DET ER DE SOM SKULLE BESTILLE FLYBILLETTER! Fulgt av intenst ubehag. Jeg får mail hver dag. Flere ganger om dagen. Ikke noe spesielt med det. Ikke noe spesielt med flybillettene heller egentlig, de er ikke til Tromsø, dem fikk jeg for lenge siden, de er til en annen reise. Og jeg er ikke spesialt stressa over å skulle verken dra herfra, eller fly. Det bare...hører sammen. Utløser noe. Jeg vet ikke. Jeg må bare forholde meg til det.
Jeg vet hvordan man lager kunst. Til en viss grad. Jeg vet iallefall hvordan jeg lager min kunst. Når jeg nå skal til Tromsø for å lage min kunst, til noen, er det nye elementet at jeg gjør det inne i et kontorlokale der folk er på jobb. Jeg jobber altså med publikum. Det absolutt verste jeg vet. Verre enn å få flybilletter i innboksen. Men jeg må jo bare prøve å glede meg til det, for dette er jo egentlig den artige delen av jobben. Minus publikum. Og litt av problemet med publikum, minus det med å bli observert, er det å eh bli observert. Eller å tro at man blir det. Plutselig føler jeg at jeg må jobbe åtte timer i strekk, med 30 minutters lunsjpause på midten. Men det er ikke sånn jeg jobber. Og det er ikke sånn kunsten blir best. Men det er sånn jeg reagerer. Så det må jeg jobbe med. Jeg må jobbe med å ha det best mulig. I situasjonen. Og lage kunst. Uten å føle at noen dømmer meg fordi jeg jobber korte dager. Jeg jobber min jobb, så får de jobbe sin.
(hjølp)
Neidadetgårnokbra. Skal bare dra på et firetimers beltekurs med sønnen istdetet for å pakke, så er jeg klar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar