Det er kokevarsel. Igjen. Jeg vet ikke helt hvorfor det så ofte er det, det er vanligvis ikke fordi det er en hovedvannledning som har sprunget lekk uten at man helt vet hvor, men denne gangen er det det. Det kom sms i natt, ikke bruk vann i det hele tatt, vi har ikke vann, og en ny sms i morrest, ok, det er lov å dusje og vaske klær, men ikke bruk vannet til drikkevann eller tannpuss eller osv. Flere skoler og barnehager er stengt, sykehuset i rød beredskap, pasienter sendes bort, alt er i ulage på grunn av dette vannet.
Så nå koker vi det. Og jeg skal reise bort! Det er andre gangen jeg kan komme på at jeg er bortreist under et kokevarsel, Maks uttelling, hah, jeg hater kokevarsel.
Jeg lurer på hvordan hotellene varsler gjestene sine. De kan jo ikke like godt gå rundt om natten og banke på alle dørerne. Ikke stå opp og begynn å pusse tenner eller drikk vann! Men de må jo få gitt beskjed. Stenger de bare av vannet? Ikke så lurt det heller egentlig. Har de et eget sms-varslingssystem?
Dette lurer jeg på.
En gang vi var på ett av hotellene og spiste middag under et annet kokevarsel, smakte vannet så rart. Og stygt. Av kaffe. Det viste seg at de som jobbet der hadde fått den geniale ideen å kjøre alt drikkevannet i restauranten gjennom kaffemakinen. Genialt. Ikke ble det kokt, ikke ble det godt, ikke ble det trygt.
Jeg har en engelsk brevvenninne. Vi er begge kunstnere. Jeg har vist henne det jeg tenker på til oppdraget i Tromsø, hun er fryktelig begeistret. Og det er det man trenger. Noen som heier og sier wow. Alt blir så mye lettere da. Eller BOAH som duolongo sier man sier på tysk. (eller...boha?) Det virker så mye mindre begeistret. Mer sånn...forskrekket. Jeg håper ingen blir forskrekket.
Jeg tror det blir bra, jeg gleder meg, det er jo ikke kokevarsel i Tromsø.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar