Og i natt drømte jeg at jeg vant feleklasse B på Landskappleiken. Den som har hørt meg spille fele vil si at dette er enda mer fantastisk og usannsynlig en drømmen om å være en del av en invasjonsstyrke fra en fremmed planet.
Jeg tror jeg vant på walk-over. Det var noe som gjorde at de andre ikke møtte opp. Men jeg var strålende glad og stolt og fornøyd likevel.
Jeg tror kanskje denne drømmen kommer av en tanke jeg har leflet litt med: selge fela? Det er umulig å få øvd sånn som jeg bor nå. Og den hadde hatt det bedre hos noen andre som faktisk spilte på den. Og jeg går rundt og innbiller meg at jeg trenger pengene. Det gjør jeg ikke. (Det gjør jeg ikke! Dette må jeg skrive sånn at ikke hverken mamma eller pappa skal ringe og bekumre.) (Jeg er 34 år!) (Men det er jo fint å bli passet på.) (Men jeg er voksen altså.)
Det kunne jo være jeg hadde angret om jeg hadde solgt den, dessforuten. For det tror jeg faktisk. Jeg elsker jo fela mi. Med den gamle, rare, fine lyden sin.
Det beste hadde egentlig vært å lånt den bort til noen som vil spille på den. For den har det ikke så bra sånn som den har det nå, uspilt og ensom.
Dette tenker jeg mye på. Jeg har nemlig en milliard ting som må gjøres, så da bruker jeg ca 60 % av tankekapasiteten min på ei fele som er i Kirkenes, og hvordan jeg skal forholde meg til den. Sukk.
Og blogger. Og bedriver et slags indre slaraffenliv.
Ikke lurt. Neineinei.
Oppdatering
Jeg drømte i natt at jeg kom fra en annen planet og var en del av en stor og herskende invasjonsstyrke på jorden. Jeg var ikke ond, jeg var liksom bare vernepliktig soldat. Hverdagen besto i litt soldatplikter og så hadde jeg det mye moro med kompisene mine, sjøl om vi var soldater. Det var ikke krig, vi var overmakten.
På den planeten vi kom fra hadde man ikke kropper, men det må man jo ha på jorden, så vi brukte kroppene til folk som enten hadde blitt drept da vi invaderte jorda, eller hadde dødd i en epidemi vi hadde skapt. Jeg og mine to bestekompiser hadde kroppene til tre søsken som jeg tror hadde dødd i denne epidemien. Han ene kompisen dreiv og ringte til faren til kroppene våre, han hadde fått det for seg at det fantes et eget bånd mellom oss og ham på grunn av dette, og at vi burde møtes og utvikle dette båndet, men han faren syntes bare det var helt forferdelig å bli oppringt av stemmen til sin avdøde sønn. Det må i grunnen ha vært helt forferdelig for alle å se sine falne og tapte gå rundt i gatene, som om de var i live, uten spor av skade eller sykdom, og så var det ikke dem, men fienden. Men han yngste kompisen min fikk ikke det inn i hodet sitt (eller hodet til kroppen sin) og dreiv og ringte "faren" vår.
Avogtil kom det offiserer fra hjemplaneten vår for å inspisere, det var alltid litt vanskelig for når vi hadde kropper selv, kunne vi hverken se eller på noe vis oppfatte de som kom hjemmefra og ikke hadde kropper, så det ble endel saluttering ut i lufta og mot usikkert hold.
Avogtil var vi ute på oppdrag. For eksempel tok vi oss inn på en skole og avbrøt en prøve i...matematikk? og avholdt en prøve i romvesenfaglige saker istedet. Jeg følte meg ikke noe ond eller skadefro da jeg gjorde det, jeg bare gjorde det. Det var jo jobben min.
Men sjøl om vi var invasjonnstyrke var det ikke lov å reise på t-banen uten gyldig billett og en gang ramla chipen av reisekortet mitt og jeg ble fryktelig nervøs og lurte på hva jeg skulle gjøre. Jeg tror det ordna seg men denne delen er litt grumsete. Jeg tror faktisk jeg redda meg utav det ved å late som om jeg besvimte.
Og noe med en hundreårig brann i et hus, og kun tre kniver man skulle klare seg lenge med, men ingen hein.
Dagene er fylte av kjedelig søknadsskrivning, nettene er adskillig mer innholdsrike.
På den planeten vi kom fra hadde man ikke kropper, men det må man jo ha på jorden, så vi brukte kroppene til folk som enten hadde blitt drept da vi invaderte jorda, eller hadde dødd i en epidemi vi hadde skapt. Jeg og mine to bestekompiser hadde kroppene til tre søsken som jeg tror hadde dødd i denne epidemien. Han ene kompisen dreiv og ringte til faren til kroppene våre, han hadde fått det for seg at det fantes et eget bånd mellom oss og ham på grunn av dette, og at vi burde møtes og utvikle dette båndet, men han faren syntes bare det var helt forferdelig å bli oppringt av stemmen til sin avdøde sønn. Det må i grunnen ha vært helt forferdelig for alle å se sine falne og tapte gå rundt i gatene, som om de var i live, uten spor av skade eller sykdom, og så var det ikke dem, men fienden. Men han yngste kompisen min fikk ikke det inn i hodet sitt (eller hodet til kroppen sin) og dreiv og ringte "faren" vår.
Avogtil kom det offiserer fra hjemplaneten vår for å inspisere, det var alltid litt vanskelig for når vi hadde kropper selv, kunne vi hverken se eller på noe vis oppfatte de som kom hjemmefra og ikke hadde kropper, så det ble endel saluttering ut i lufta og mot usikkert hold.
Avogtil var vi ute på oppdrag. For eksempel tok vi oss inn på en skole og avbrøt en prøve i...matematikk? og avholdt en prøve i romvesenfaglige saker istedet. Jeg følte meg ikke noe ond eller skadefro da jeg gjorde det, jeg bare gjorde det. Det var jo jobben min.
Men sjøl om vi var invasjonnstyrke var det ikke lov å reise på t-banen uten gyldig billett og en gang ramla chipen av reisekortet mitt og jeg ble fryktelig nervøs og lurte på hva jeg skulle gjøre. Jeg tror det ordna seg men denne delen er litt grumsete. Jeg tror faktisk jeg redda meg utav det ved å late som om jeg besvimte.
Og noe med en hundreårig brann i et hus, og kun tre kniver man skulle klare seg lenge med, men ingen hein.
Dagene er fylte av kjedelig søknadsskrivning, nettene er adskillig mer innholdsrike.
hjemlengselen
Så da sier jeg til meg selv: Kirkenes.
Kirkenes:
Lange kalde vintre. Mørke vintre. Såvidt en strime lys midt på dagen, men fra november til februar føles det som om du ikke har åpnet øynene ordentlig en eneste gang.
Og somrene, lange, lyse, kalde. Når aviser, radio og tv fylles med soler og badetempraturer og test av sommerens første soft-is, ligger det is på vannene. Og så har vi kanskje én dag med tredve grader, og alle andre dager er det maks syv. Det er ikke for ingenting at vintervotter og vinterlue er begreper.
Og ikke har de brød i butikkene. Eller, de har et slags brødsubstitutt av papp som er gammel etter en dag, og ikke smakte godt i utgangspunktet heller.
Og ikke øl. Bare mack-øl.
Og frukt koster åtti kroner kiloet.
Og med frukt menes: epler, pærer, bananer, appelsiner, druer. Med grønnsaker menes potet, gulrot. Det er utvalget. Friske urter må man til Nikel for å kjøpe.
Servicen. Servicen består i at folk møter opp på jobb. Noe annet inngår ikke og det vil du også få ganske tydelig tilbakemelding på.
Og bare prøv å gå ut for å spise HAHAHA. En pizza med bunn med samme tykkelse som Norges Lover koster 200 kroner. Og da inngår service. Eller så kan du få biff til 400. Også da inngår service. Om det er åpent da. Det er det jo ofte ikke.
Og husprisene. Jeg vet om en leilighet, en del av en firemannsbolig, der en identisk del gikk for 800.000 for fem år siden. En større del, fordi den var påbygd, gikk i fjor for 1.450.000. Og delen jeg snakker om nå, som ikke er pusset opp siden 1985, har fått prislapp 1.650.000. Jeg sier som ungdommen: Hallo???? Ingen kom på visning. Overraskelse.
Og det samiske. Grøss og gru. Nei denne må jeg hoppe over for blodtrykket sin del.
Og det er fint å gå tur. Det er ikke så mange gale syklister der som her. Gale hundeeiere derimot. Mange synes hunder skal slippe å gå i bånd når de er ute. For alle har jo verdens snilleste hund som jo bare skal leke og hilse på og fanden vet. Det slutter aldri å forundre meg at hundeeiere tror at man er mindre allergisk mot snille hunder. Eller mindre redd en fremmed hund som eierern sier er snill, når eieren fortsatt befinner seg vet pumphuset og jeg og hunden er ved Tangen Bru.
Og forurensning vil man ha, for det er jo så lettjente penger og det blir for uoverkommelig å tenke på fremtiden. Dessuten er det dagens velgere man henvender seg til når man stemmer for ukritiske tillatelser av dette slaget, framtidens velgere kommer jo ikke inn i bildet, hvem vet hva de ville stemt, anywayz? Bare forurens fjorden, tusen takk, tusen takk!
Dette gjentar jeg for meg selv en åtte-ti ganger pr dag for tiden.
Kirkenes:
Lange kalde vintre. Mørke vintre. Såvidt en strime lys midt på dagen, men fra november til februar føles det som om du ikke har åpnet øynene ordentlig en eneste gang.
Og somrene, lange, lyse, kalde. Når aviser, radio og tv fylles med soler og badetempraturer og test av sommerens første soft-is, ligger det is på vannene. Og så har vi kanskje én dag med tredve grader, og alle andre dager er det maks syv. Det er ikke for ingenting at vintervotter og vinterlue er begreper.
Og ikke har de brød i butikkene. Eller, de har et slags brødsubstitutt av papp som er gammel etter en dag, og ikke smakte godt i utgangspunktet heller.
Og ikke øl. Bare mack-øl.
Og frukt koster åtti kroner kiloet.
Og med frukt menes: epler, pærer, bananer, appelsiner, druer. Med grønnsaker menes potet, gulrot. Det er utvalget. Friske urter må man til Nikel for å kjøpe.
Servicen. Servicen består i at folk møter opp på jobb. Noe annet inngår ikke og det vil du også få ganske tydelig tilbakemelding på.
Og bare prøv å gå ut for å spise HAHAHA. En pizza med bunn med samme tykkelse som Norges Lover koster 200 kroner. Og da inngår service. Eller så kan du få biff til 400. Også da inngår service. Om det er åpent da. Det er det jo ofte ikke.
Og husprisene. Jeg vet om en leilighet, en del av en firemannsbolig, der en identisk del gikk for 800.000 for fem år siden. En større del, fordi den var påbygd, gikk i fjor for 1.450.000. Og delen jeg snakker om nå, som ikke er pusset opp siden 1985, har fått prislapp 1.650.000. Jeg sier som ungdommen: Hallo???? Ingen kom på visning. Overraskelse.
Og det samiske. Grøss og gru. Nei denne må jeg hoppe over for blodtrykket sin del.
Og det er fint å gå tur. Det er ikke så mange gale syklister der som her. Gale hundeeiere derimot. Mange synes hunder skal slippe å gå i bånd når de er ute. For alle har jo verdens snilleste hund som jo bare skal leke og hilse på og fanden vet. Det slutter aldri å forundre meg at hundeeiere tror at man er mindre allergisk mot snille hunder. Eller mindre redd en fremmed hund som eierern sier er snill, når eieren fortsatt befinner seg vet pumphuset og jeg og hunden er ved Tangen Bru.
Og forurensning vil man ha, for det er jo så lettjente penger og det blir for uoverkommelig å tenke på fremtiden. Dessuten er det dagens velgere man henvender seg til når man stemmer for ukritiske tillatelser av dette slaget, framtidens velgere kommer jo ikke inn i bildet, hvem vet hva de ville stemt, anywayz? Bare forurens fjorden, tusen takk, tusen takk!
Dette gjentar jeg for meg selv en åtte-ti ganger pr dag for tiden.
frk. figenschou og den evige hjemlengselen
Jeg tenker oftere enn før på hvorfor jeg skriver. For svaret er jo: meg selv. Jeg bryr meg lite om lesertall og lar ikke sånt legge føringer i hva jeg skriver. Men jeg skriver ikke i en låst dagbok.
Paradoks.
Jeg tror mitt drømmeyrke ville vært forfatter. Men som drøm. I virkeligheten er jeg for utålmodig og kan ikke dette med lange strekk. Og jeg må ha tilbakemelding med en gang. Jeg er ikke sånn som Påskeharen som legger ut ett skikkelig stykke arbeid en gang hver andre uke, jeg krester ut noe nesten hver dag. Påskeharen hadde blitt en bra forfatter, jeg hadde begynt noe annet allerede tredje uken.
Så når jeg vil skrive om ordentlige ting som hjemlengselen blir jeg så full av tvil og lurer på hvem som egentlig vil lese sånt. Og så blir jeg full av tvil en gang til og lurer på hvorfor jeg ikke har noen sperringer på å skrive om mønsterkonstruksjonsforsovninger, som om det egentlig skulle vært mer interessant. Kanskje tror jeg det blir for personlig, men det er jo bare hjemlengsel. Det er jo ikke farlig å verken skrive eller lese om.
Hva skal man egentlig med en blogg?
Aner ikke. Men den er nå der.
Kanskje jeg skriver om hjemlengselen en annen dag.
Paradoks.
Jeg tror mitt drømmeyrke ville vært forfatter. Men som drøm. I virkeligheten er jeg for utålmodig og kan ikke dette med lange strekk. Og jeg må ha tilbakemelding med en gang. Jeg er ikke sånn som Påskeharen som legger ut ett skikkelig stykke arbeid en gang hver andre uke, jeg krester ut noe nesten hver dag. Påskeharen hadde blitt en bra forfatter, jeg hadde begynt noe annet allerede tredje uken.
Så når jeg vil skrive om ordentlige ting som hjemlengselen blir jeg så full av tvil og lurer på hvem som egentlig vil lese sånt. Og så blir jeg full av tvil en gang til og lurer på hvorfor jeg ikke har noen sperringer på å skrive om mønsterkonstruksjonsforsovninger, som om det egentlig skulle vært mer interessant. Kanskje tror jeg det blir for personlig, men det er jo bare hjemlengsel. Det er jo ikke farlig å verken skrive eller lese om.
Hva skal man egentlig med en blogg?
Aner ikke. Men den er nå der.
Kanskje jeg skriver om hjemlengselen en annen dag.
M-hm.
Jeg har gått litt i surr i dagene i det siste. Eller, jeg har ikke klart å koble riktig dag med riktig dag og så har det blitt trøbbel. I natt oppdaget jeg foreksempel at det var i dag og ikke i morgen jeg skulle på koftekurs. Mønsterkonstruksjonskurs, strengt tatt. Dro på koftemønsterkonstruksjonskurs i ørska, med tolv kilo symaskin, uten målebånd, linjal eller kniv. Hodet ble muligens også igjen.
Fikk ut en bra mønsterdel til armen, som var målet med denne kursdagen. Kastet den i søpla i et ubevoktet øyeblikk.
Sukk.
Kommer sterkere tilbake.
Fikk ut en bra mønsterdel til armen, som var målet med denne kursdagen. Kastet den i søpla i et ubevoktet øyeblikk.
Sukk.
Kommer sterkere tilbake.
"Klur" i Lycksele!
Da skal jeg gå på posten. Jeg har fått en rekommandert sending. Ettersom navnet mitt er feilstavet på en måte jeg aldri har sett før, går jeg utfra at det er fra Konstfack. Sannsynligvis eksamensbeviset som jeg bestilte for fire måneder siden.
lcksl
Jeg kan ikke helt forklare det, men det gjør det ikke mindre virkelig. Jeg er liksom litt lettet hele tiden når jeg er nordpå. Jeg blir glad av å høre nordingsvensk. Jeg føler meg hjemme selv om jeg bare er i Lycksele, som ikke har hav engang, og som bare er halvveis på veien hjem fra Stockholm.
Sånn er det.
Satt opp utstillingen i går, det er litt mekk. Det blir mye opp og ned i stiger og flytting rundt på ting og bryting på svære kasser når man bare er én. Jeg rakk det akkurat. Og jeg rakk å spise lunsj i løpet av dagen så så stress kan det ikke ha vært. Eller det vil si, en stund var det det, ettersom en del manglet og jeg strevde veldig med å finne en plan B, C og D. Så dukket delen opp og plan A kunne gjennomføres, men litt på etterskudd.
Nå skal jeg drikke kaffen min her på hotellrommet og så skal jeg går og fotografere utstillingen. Det er viktig med dokumetasjon. Kanskje dere også får se, hvem vet!
Sånn er det.
Satt opp utstillingen i går, det er litt mekk. Det blir mye opp og ned i stiger og flytting rundt på ting og bryting på svære kasser når man bare er én. Jeg rakk det akkurat. Og jeg rakk å spise lunsj i løpet av dagen så så stress kan det ikke ha vært. Eller det vil si, en stund var det det, ettersom en del manglet og jeg strevde veldig med å finne en plan B, C og D. Så dukket delen opp og plan A kunne gjennomføres, men litt på etterskudd.
Nå skal jeg drikke kaffen min her på hotellrommet og så skal jeg går og fotografere utstillingen. Det er viktig med dokumetasjon. Kanskje dere også får se, hvem vet!
for nord!
I dag reiser jeg til Lycksele og setter opp en utstilling der. Det vil si, jeg setter opp utstillingen i morgen. Og i morgen er det åpning. Og i morgen skal jeg holde et foredrag om prosjektet utstillingen er en del av. Og det foredraget har jeg ikke hatt tid å skrive enda. Og snart må jeg pakke.
Det er ørlite travelt, men overkommelig.
Håper jeg. Nå må jeg bare bestemme om det blir innsjekket bagasje eller håndbagasje. Jeg vil helst ha med et par kniver så kanskje håndbagasje går ut......
Jeg gleder meg iallefall, for Lycksele er jo nordover!
Det er ørlite travelt, men overkommelig.
Håper jeg. Nå må jeg bare bestemme om det blir innsjekket bagasje eller håndbagasje. Jeg vil helst ha med et par kniver så kanskje håndbagasje går ut......
Jeg gleder meg iallefall, for Lycksele er jo nordover!
hei fremlinger
Det er ganske mange som kommer til denne bloggen fordi de har søkt på luhkka, eller mønster til luhkka, en og annen komagbandsentusiast har nok også stukket innom, men det er er mest luhkka.
Jeg skal innrømme at det forbauser meg litt at så mange skriver baklengs når de søker. Luhkka, mønster finne? Luhhka mønster hvordan. Luhkka, hvordan sy.
Hva kommer det seg av?
Uansett, jeg har jo aldri lagt ut noe mønster. Og faktisk, selv om jeg ikke følger den regelen selv, har luhkkaer fra forskjellige områder forskjellig mønster. Det finnes ikke noe universalmønster. Jeg er fra Sør-Varanger, og der bruker vi samme mønster som i Inari, mer eller mindre, men selv syr jeg etter et svensk mønster jeg har, fordi jeg synes det er penere. Luhkkamoten svinger forsåvidt også endel. Før skulle de være kjempelange, nå skal de være mye kortere, nesten litt sånn RobinHood. Men det er lov å gå i gammel luhkka altså.
Men jeg kan jo beskrive mønsteret til Sør-Varanger-luhkkaen, så er det bare å prøve:
Se for deg en flatklemt luhhka fra siden, med hetta slått opp over hodet. Tegn dette indre bildet på et stykke ullstoff. Klipp ut to deler av dette indre bildet. Sy sammen. En rett søm bak, en rett søm foran.
Enjoy.
Nei, jeg tuller ikke. Det er dette som er mønsteret. Sleng gjerne på en holbi om du vil. Men det er jo knappest noe vits å sy inn klede i sømmene.
Og ellers kan man låne boka Samisk husflid i Finnmark på biblioteket, der finnes det noen mønstre. Fra andre områder. Som er litt penere.
Jeg skal innrømme at det forbauser meg litt at så mange skriver baklengs når de søker. Luhkka, mønster finne? Luhhka mønster hvordan. Luhkka, hvordan sy.
Hva kommer det seg av?
Uansett, jeg har jo aldri lagt ut noe mønster. Og faktisk, selv om jeg ikke følger den regelen selv, har luhkkaer fra forskjellige områder forskjellig mønster. Det finnes ikke noe universalmønster. Jeg er fra Sør-Varanger, og der bruker vi samme mønster som i Inari, mer eller mindre, men selv syr jeg etter et svensk mønster jeg har, fordi jeg synes det er penere. Luhkkamoten svinger forsåvidt også endel. Før skulle de være kjempelange, nå skal de være mye kortere, nesten litt sånn RobinHood. Men det er lov å gå i gammel luhkka altså.
Men jeg kan jo beskrive mønsteret til Sør-Varanger-luhkkaen, så er det bare å prøve:
Se for deg en flatklemt luhhka fra siden, med hetta slått opp over hodet. Tegn dette indre bildet på et stykke ullstoff. Klipp ut to deler av dette indre bildet. Sy sammen. En rett søm bak, en rett søm foran.
Enjoy.
Nei, jeg tuller ikke. Det er dette som er mønsteret. Sleng gjerne på en holbi om du vil. Men det er jo knappest noe vits å sy inn klede i sømmene.
Og ellers kan man låne boka Samisk husflid i Finnmark på biblioteket, der finnes det noen mønstre. Fra andre områder. Som er litt penere.
få et poeng for innsatsen, iallefall!
I morgen kommer langesøstra på besøk. Siden sist har hun klart å bli kåra til verdens beste forsker eller noe sånt, ikke verdens beste kanskje, men den beste forskningsformidleren. Og da er man verdens beste, sånn som jeg ser det, sjøl på regionlt plan. I min verden. Hun er vanvittig flink.
Lillesøstra mi er heller ikke tapt under en stol bak vognen. Hun kan prate for seg hun også og kommer til å bli noe stort, om desverre helt klart ikke noe langt. Jeg sier kommer, men hun er faenmeg på god vei allerede.
Da er det meg igjen, og jeg stabler pinner. Nå går det jo veldig bra med pinnestablingen, det er ikke det, men det er jo verken oljemotstand eller kreftforskning det jeg driver meg. Det er bra jeg har de to andre sånn at man ikke havner helt på minussiden når det gjelder familiens bidrag til fortsatt fremtid.
Jaja. Jeg er i det minste eldst! Og heller ikke kortest! Og én gang vant jeg en tredjepris i en oppfinnerkonkurranse. Det er helt sant. På høyskolen i .....ja hvor var det? Først vant jeg vel telemarkskonkurransen og så var finalen tre høyskoler som var gått sammen for å arrangere denne konkurransen, så det var skikkelige saker altså. Ordentlige. Jeg fikk penger og alt.
Jeg har diplomet mitt en plass enda, der står vi tre finalevinnerne. Det står noe sånt som
Høyskolene i Telemark, Søringland og annet Søringland har den glede å utdele
1. pris i oppfinnerkonkurranse til prof. Kåre Hansen og ph.d Hans Kårstu for
bruk av hydraulisk flyflappsystem i bruk av dirigering av båttrafikk i trafikkerte havner
2.pris til prof. Per Nilsen og masterstudent Nils Persen for oppfinnelsen av
bevegelige komponenter i borerøret for bruk av oljeboring i seismiske lag
3. pris student Silje Figenschou for oppfinnelsen
regnskjørt
Sjelden har jeg vært så stolt. Og det er sant. Og regnskjørt er akkurat det det høres ut til. Regnjakke, regnbukse....
Og jeg er jo den første til å innse at det er bra vi har en forsker og en aktivist i familien, og at jeg er den som holder på med pinnene, for min innsats på samfunnsplanet, ja, den holder kanskje ikke helt mål.
Lillesøstra mi er heller ikke tapt under en stol bak vognen. Hun kan prate for seg hun også og kommer til å bli noe stort, om desverre helt klart ikke noe langt. Jeg sier kommer, men hun er faenmeg på god vei allerede.
Da er det meg igjen, og jeg stabler pinner. Nå går det jo veldig bra med pinnestablingen, det er ikke det, men det er jo verken oljemotstand eller kreftforskning det jeg driver meg. Det er bra jeg har de to andre sånn at man ikke havner helt på minussiden når det gjelder familiens bidrag til fortsatt fremtid.
Jaja. Jeg er i det minste eldst! Og heller ikke kortest! Og én gang vant jeg en tredjepris i en oppfinnerkonkurranse. Det er helt sant. På høyskolen i .....ja hvor var det? Først vant jeg vel telemarkskonkurransen og så var finalen tre høyskoler som var gått sammen for å arrangere denne konkurransen, så det var skikkelige saker altså. Ordentlige. Jeg fikk penger og alt.
Jeg har diplomet mitt en plass enda, der står vi tre finalevinnerne. Det står noe sånt som
Høyskolene i Telemark, Søringland og annet Søringland har den glede å utdele
1. pris i oppfinnerkonkurranse til prof. Kåre Hansen og ph.d Hans Kårstu for
bruk av hydraulisk flyflappsystem i bruk av dirigering av båttrafikk i trafikkerte havner
2.pris til prof. Per Nilsen og masterstudent Nils Persen for oppfinnelsen av
bevegelige komponenter i borerøret for bruk av oljeboring i seismiske lag
3. pris student Silje Figenschou for oppfinnelsen
regnskjørt
Sjelden har jeg vært så stolt. Og det er sant. Og regnskjørt er akkurat det det høres ut til. Regnjakke, regnbukse....
Og jeg er jo den første til å innse at det er bra vi har en forsker og en aktivist i familien, og at jeg er den som holder på med pinnene, for min innsats på samfunnsplanet, ja, den holder kanskje ikke helt mål.
personlig helse
Jeg har innsett at det bare er å starte med den magiske nesesprayen igjen. Den som studentlegen gav meg for å holde immunforsvaret såpass i sjakk at jeg ikke blir forkjølet. En logikk jeg forsåvidt aldri har forstått, men jeg har jo ingen medisinsk utdanning. Jeg er helt unyttig, jeg.
Som alle bør ha fått med seg er jeg fra Kirkenes og der var det lenge sånn at om du skulle ha time hos legen ringte du, og så fikk du beskjed om at du kunne få stå på venteliste fra april. Dette kunne være i februar. Ventelisten skulle jo etter pålegg fra myndigheter ikke være mer enn tre måneder, men det var ingen pålegg i forhold til hvor lenge man skulle vente for å få komme på ventelisten. Det var det ikke alltid man fikk, forøvrig.
Det er bedre nå, men fortsatt litt tøvete, nå og da.
Her, derimot.
Man ringer og legger igjen beskjed på en svarer og så ringer de deg opp, og så får du time. Man ringer i løpet av dagen, når man har tid. Ikke mellom åtte og halv ni på morgenen.
Og så fikk jeg time.
Og så møtte jeg en lege og så snakket vi litt om den nesesprayen og så lurte han litt på hvorfor jeg hadde sluttet med den når den nå engang funket så bra og da sa jeg som sant var at jeg mistet mye av luktesansen og at jeg syntes det var trasig.
Jeg begynte ikke å snakke om at våren ikke luktet noe og at jeg ikke lengre kunne forutse når det kom til å begynne å sne, at jeg var begynt å spise mat som jeg aldri har likt fordi den i det minste trenger igjennom, og at verden liksom blir litt flatere når man ikke lukter så mye som før, men at parfymetraktorer, de gamle damer som åpenbart har mistet luktesansen HELT, de trenger av en eller annen grunn fortsatt igjennom, for jeg vet å styre meg, altså, jeg sa bare akkurat det der med luktesans.
Og da sa han at det var jo en vanlig bivirkning.
Høh. Nå forventer jeg ikke at dere lesere skal ha stenkoll på mitt medisinalforbruk, men jeg har engang skrevet om de opplistede bivirkningene i pakningsvedlegget til denne mirakelsprayen. For der står det blant annet at man må passe seg for folk med vannkopper, for dem kan man komme til å dø av. Men det står ikke en eneste linje om at man mister luktesansen.
Som jeg jo vil tro er adskillig vanligere, ettersom sprayen fortsatt er på markedet, om dere skjønner.
Nuvel.
Valget er ikke så vanskelig.
Det er jo helt klart bedre å være uforkjølet enn å ha evnen til å lukte kommende snevær i behold. Man har jo Yr......
...
Som alle bør ha fått med seg er jeg fra Kirkenes og der var det lenge sånn at om du skulle ha time hos legen ringte du, og så fikk du beskjed om at du kunne få stå på venteliste fra april. Dette kunne være i februar. Ventelisten skulle jo etter pålegg fra myndigheter ikke være mer enn tre måneder, men det var ingen pålegg i forhold til hvor lenge man skulle vente for å få komme på ventelisten. Det var det ikke alltid man fikk, forøvrig.
Det er bedre nå, men fortsatt litt tøvete, nå og da.
Her, derimot.
Man ringer og legger igjen beskjed på en svarer og så ringer de deg opp, og så får du time. Man ringer i løpet av dagen, når man har tid. Ikke mellom åtte og halv ni på morgenen.
Og så fikk jeg time.
Og så møtte jeg en lege og så snakket vi litt om den nesesprayen og så lurte han litt på hvorfor jeg hadde sluttet med den når den nå engang funket så bra og da sa jeg som sant var at jeg mistet mye av luktesansen og at jeg syntes det var trasig.
Jeg begynte ikke å snakke om at våren ikke luktet noe og at jeg ikke lengre kunne forutse når det kom til å begynne å sne, at jeg var begynt å spise mat som jeg aldri har likt fordi den i det minste trenger igjennom, og at verden liksom blir litt flatere når man ikke lukter så mye som før, men at parfymetraktorer, de gamle damer som åpenbart har mistet luktesansen HELT, de trenger av en eller annen grunn fortsatt igjennom, for jeg vet å styre meg, altså, jeg sa bare akkurat det der med luktesans.
Og da sa han at det var jo en vanlig bivirkning.
Høh. Nå forventer jeg ikke at dere lesere skal ha stenkoll på mitt medisinalforbruk, men jeg har engang skrevet om de opplistede bivirkningene i pakningsvedlegget til denne mirakelsprayen. For der står det blant annet at man må passe seg for folk med vannkopper, for dem kan man komme til å dø av. Men det står ikke en eneste linje om at man mister luktesansen.
Som jeg jo vil tro er adskillig vanligere, ettersom sprayen fortsatt er på markedet, om dere skjønner.
Nuvel.
Valget er ikke så vanskelig.
Det er jo helt klart bedre å være uforkjølet enn å ha evnen til å lukte kommende snevær i behold. Man har jo Yr......
...
Abonner på:
Innlegg (Atom)