Tro om man kan få skrive det på kontoen for positivitet og optimisme når man drar ut i verden for å handle inn til fest, bevæpnet med kun en ikeabag? Ingen bil, ingen trillebår, ingen drakjerre.
Når man skal handle inn til 130 stk, mener jeg.
hjemme igjen
I dag har vi tatt banen ut til der noen muligens har kjøpt seg en leilighet, og gått inn igjen.
Om man ikke klarer å gå seg vill på skogskyrkogården kan jeg tenke meg at en sånn tur kan ta sånn ca en time eller to.
Om man ikke klarer å gå seg vill på skogskyrkogården kan jeg tenke meg at en sånn tur kan ta sånn ca en time eller to.
Systemer for det ene og det andre, eller egentlig bare bøker da. Og kebabpapirer, men det er en annen historie.
Her som vi bor nå har det oppstått et system der folk legger ut bøker de ikke vil ha, oppå postkassene, så kan folk som muligens vil ha, forsyne seg.
Det synes jeg er så fint. Der vi bodde i Bergen hadde det oppstått et system der folk la kebabpapir og reklame de ikke ville ha, oppå postkassene. Trodde de postmannen kom til å ta den med tilbake? Sammen med kebabpapiret? Sukk. Folk.
Og der vi bodde før her i sthlm var det hull i døren sånn at posten kom inn der istedet, og da hadde jeg nok blitt forskrekket om det kom inn andre folk sine bøker. Og særlig om det kom inn kebabpapir.
Jeg venter the Stig ankommende en tur ifra Nårje i kveld. (hurra!) Jeg har lagt ut noen bøker oppå postkassene. Nå lurer jeg på sannsynligheten for at han ikke kommer til å skjønne at det var mine bøker i utgangspunktet, og dermed tar dem med inn og gir dem til meg.
Får se.
Det synes jeg er så fint. Der vi bodde i Bergen hadde det oppstått et system der folk la kebabpapir og reklame de ikke ville ha, oppå postkassene. Trodde de postmannen kom til å ta den med tilbake? Sammen med kebabpapiret? Sukk. Folk.
Og der vi bodde før her i sthlm var det hull i døren sånn at posten kom inn der istedet, og da hadde jeg nok blitt forskrekket om det kom inn andre folk sine bøker. Og særlig om det kom inn kebabpapir.
Jeg venter the Stig ankommende en tur ifra Nårje i kveld. (hurra!) Jeg har lagt ut noen bøker oppå postkassene. Nå lurer jeg på sannsynligheten for at han ikke kommer til å skjønne at det var mine bøker i utgangspunktet, og dermed tar dem med inn og gir dem til meg.
Får se.
Huslige sysler
Tro om det er på tide å vaske gulvet idet man oppdager at man tenker på det som "bakken"?
Det kan jo også være at jeg tenker på det som bakke fordi det er så kaldt her inne. Nå som vi uansett skal flytte har jeg pauset gassovnsundersøkelsene og håper at det er varmere der vi kommer. Haha.
(haha fordi det var litt sånn hentydning til helvete, ikke fordi jeg ikke tror det. Jeg tror ingenting enda)
Jeg har også oppdaget at havregrøt =frokost, og havregrøt+kanel=middag.
Altså spiser jeg det samme til lunsj, frokost og middag. Kanskje litt ensidig kost. Eller så er jeg bare veldig effektiv.
Og orkidéen som nå er mer røtter enn bark har plutselig etter et halvårs dårlig behandling i hard konkurranse med alt det artige som skjedde ute på verandaen, skutt to nye blomsterstengler. Jeg vet ikke om den dermed trives best i litt sånn neglisjert tilstand, eller om den sier "Hallo!! Oppmerksomhet, for faen!"
Orkidéer, de er så fremmedartede....hvem kan forså hva de vil?
Jeg går heller og vever litt.
Det kan jo også være at jeg tenker på det som bakke fordi det er så kaldt her inne. Nå som vi uansett skal flytte har jeg pauset gassovnsundersøkelsene og håper at det er varmere der vi kommer. Haha.
(haha fordi det var litt sånn hentydning til helvete, ikke fordi jeg ikke tror det. Jeg tror ingenting enda)
Jeg har også oppdaget at havregrøt =frokost, og havregrøt+kanel=middag.
Altså spiser jeg det samme til lunsj, frokost og middag. Kanskje litt ensidig kost. Eller så er jeg bare veldig effektiv.
Og orkidéen som nå er mer røtter enn bark har plutselig etter et halvårs dårlig behandling i hard konkurranse med alt det artige som skjedde ute på verandaen, skutt to nye blomsterstengler. Jeg vet ikke om den dermed trives best i litt sånn neglisjert tilstand, eller om den sier "Hallo!! Oppmerksomhet, for faen!"
Orkidéer, de er så fremmedartede....hvem kan forså hva de vil?
Jeg går heller og vever litt.
pakke. pakkepakke.pakkepakkepakke, flyttesauer.
Jaha, da pakker jeg igjen. Før ørtende gang på ikke like mange år. Jeg lurer på om vi noengang kommer i den situasjonen at vi pakker opp, og så KASTER vi pappeskene? Sånn som det er nå bretter vi dem pent sammen til neste flytt. Alle esker har minst fire overkryssede innholdsfortegnelser på seg.
Jeg må innrømme at jeg ser ikke helt for meg at vi en dag skal pakke opp for godt og kaste alle eskene. Hvordan skulle nå det gå til? Og det hadde jo blitt mye jobb å skaffe nye esker, dessuten.
Jeg vil også bare informere om at jeg ikke pakker fordi vi nå har blitt godkjent av borettslagsstyret, men fordi vi må være ute herfra første februar. Jeg er kanskje ute i god tid, men jeg har alltid hatt følelsen av å være på pakkenippen mens jeg har bodd her. Jeg vet ikke, det er den fineste leiligheten jeg noengang har bodd i, men, nei, ja. Vi har aldri kommet i orden og huseierens to kubikk med tv har stått midt på stuegulvet og tatt opp plass og det er så sinnsykt dårlig planløsning at det er umulig å møblere. Iallefall med TV-er overalt. Ingenting har noensinne fått sin faste plass her og vi har faktisk fortsatt ikke pakket helt opp fra da vi flyttet inn. Og det sparer oss jo for litt arbeid nå.
Jeg har forresten to flyttesauer. Jeg skjønner at det virker som et ubehjelpelig ordspill på flyttesjauer, men det er to flyttesauer. To små keramikkulldotter som dukker opp hver gang jeg flytter. Og jeg tenker, nei, nå kaster jeg dem. Og så gjør jeg det ikke. Jeg fikk dem i jebbursdagspresang av Arve og Ragnhild da jeg gikk på Rauland, helt uventet. Og jeg ble veldig glad men de sauene har liksom aldri klart å kjempe seg til en plass i solen. De ligger i mammas gamle beautybox og dukker bare opp når jeg pakker. (Nå pakker jeg jo forholdsvis ofte så de er forholdsvis ofte framme.) De er litt som fremmed valuta. Man klarer jo heller ikke å kaste utenlandske penger som man aldri mer kommer til å få bruk for og som er verdt kanskje tre øre, når man flytter.
Det tror jeg at jeg blogget om for en fire-fem år siden, faktisk.
Nåh. Jeg tror at bankibordet hvis alt ordner seg i Skarpnäck bankibordet så skal jeg sannelig min happ/hatt sette dem fram. Ikke mine egyptiske...franc....men flyttesauene.
Ja. Det er planen.
Jeg må innrømme at jeg ser ikke helt for meg at vi en dag skal pakke opp for godt og kaste alle eskene. Hvordan skulle nå det gå til? Og det hadde jo blitt mye jobb å skaffe nye esker, dessuten.
Jeg vil også bare informere om at jeg ikke pakker fordi vi nå har blitt godkjent av borettslagsstyret, men fordi vi må være ute herfra første februar. Jeg er kanskje ute i god tid, men jeg har alltid hatt følelsen av å være på pakkenippen mens jeg har bodd her. Jeg vet ikke, det er den fineste leiligheten jeg noengang har bodd i, men, nei, ja. Vi har aldri kommet i orden og huseierens to kubikk med tv har stått midt på stuegulvet og tatt opp plass og det er så sinnsykt dårlig planløsning at det er umulig å møblere. Iallefall med TV-er overalt. Ingenting har noensinne fått sin faste plass her og vi har faktisk fortsatt ikke pakket helt opp fra da vi flyttet inn. Og det sparer oss jo for litt arbeid nå.
Jeg har forresten to flyttesauer. Jeg skjønner at det virker som et ubehjelpelig ordspill på flyttesjauer, men det er to flyttesauer. To små keramikkulldotter som dukker opp hver gang jeg flytter. Og jeg tenker, nei, nå kaster jeg dem. Og så gjør jeg det ikke. Jeg fikk dem i jebbursdagspresang av Arve og Ragnhild da jeg gikk på Rauland, helt uventet. Og jeg ble veldig glad men de sauene har liksom aldri klart å kjempe seg til en plass i solen. De ligger i mammas gamle beautybox og dukker bare opp når jeg pakker. (Nå pakker jeg jo forholdsvis ofte så de er forholdsvis ofte framme.) De er litt som fremmed valuta. Man klarer jo heller ikke å kaste utenlandske penger som man aldri mer kommer til å få bruk for og som er verdt kanskje tre øre, når man flytter.
Det tror jeg at jeg blogget om for en fire-fem år siden, faktisk.
Nåh. Jeg tror at bankibordet hvis alt ordner seg i Skarpnäck bankibordet så skal jeg sannelig min happ/hatt sette dem fram. Ikke mine egyptiske...franc....men flyttesauene.
Ja. Det er planen.
integrasjon og integrering
Det er lenge siden jeg har blogget et sånt "mitt møte med svenskene"-innlegg.
Det har jo på en måte gått seg til her.
Jeg har vent meg til mer enn én type ost i butikken, og vent meg til at de ikke skjønner hva jeg sier. Jeg har ikke vent meg til hjemlengselen, og jeg har ikke helt vent meg helt til å bo i by.
Det er nok sånn at jeg venter. På at ting skal ordne seg så vi kan flytte hjem. Om et par år. The Stig sier man ikke skal være for optimistisk.
I mellomtiden er jeg dårlig integrert. Og det merkes kanskje ikke på meg, for jeg er jo nesten svensk i utgangspunktet (med slekt fra Kiruna og alt), men det slår meg, det å kreve at noen skal lande på flyplassen, eller hvordan man nå gjør det, og gå igang med å integrere seg tjolahopp, det er et ganske voldsomt krav.
Selv for en nordmann i Sverige, med nesten usynlige kulturforskjeller, som i bunn og grunn arter seg i at det virker som om de har fått litt bedre oppdragelse enn meg, (på et slott eller noe,) men nå sporer jeg av; selv for meg er det litt slitsomt, så jeg leser nesten bare norske nyheter og ser ikke svensk tv og følger ikke med i debattene, men er medlem av sameforeningen her og hører på norsk radio og snakker norsk hjemme med min norske The, og lengter hjem til et sted der man bare kan rope ut akkurat hvilket spørsmål man vil i butikken uten å tenke nøye gjennom hvilke ord betjeningen forstår og ikke forstår. (Og hva de syns om ens ikkeslottlige oppdragelse.)
Og jeg slipper endatil inn, med min gjenkjennelige nordiske hvithet og min bittelitt eksotiske samiskhet. Som jeg tilogmed kan gjemme når jeg vil.
Hvordan i himmelens navn blir man integrert om man er etiopier? Hvordan kan man kreve av noen at de skal gå hen og integrere seg? Hvordan hadde man tenkt at de skulle gjøre det? Ikke at de ikke skal, men hvordan?
Jeg kan jo invitere meg selv inn, jeg er ikke så fremmed og farlig, man skjønner nesten hva jeg sier og det er helt klart at jeg på min side skjønner hva som blir sagt. Bare da jeg bodde i Finland var jeg mye mer av et fremmedelement fordi jeg ikke forsto språket, og det ble veldig tydelig hvilke arrangementer jeg ble invitert med på, og når folk rundt meg ville ha "fri"fra ansvaret for en-ymmärianeren.
Det er nok hakket verre for en lakenkledd etioper å dukke opp og være med. Hakket.
Jeg prøver ikke med dette å pollyanne og si at ja jeg har hjemlengsel, men tenk på Negrene!
Jeg vil bare si at jeg helt klart ser at ulvehylet om integrering ikke er galt fordi det forlanger integrering, men fordi det legger nesten alt ansvaret over på den fremmede. Jeg tror at jo mer fremmedartet, jo mer vanskelig og nesten umulig er det å integrere seg, selv om det på ingen måte er umulig å bli integrert. Man må bare få masse masse hjelp, og dét krever mye også av den som skal integrere, ikke bare den som skal integreres. Og jeg tviler litt på om mange av de som roper høyest er klar til å ta den jobben.
Jaja. Jeg vet dere helst vil høre om korps. I dag ble det dette.
Og jeg har jo på ingen måte tenkt å la meg integrere, jeg tviholder på min polariskhet. Heldig er jeg som ikke møtes av en ulveflokk av den grunn.
(Bortsett fra i nettdebatter etterfølgende samiske nyhetssaker. Men det er en annen historie, vet vi)
Det har jo på en måte gått seg til her.
Jeg har vent meg til mer enn én type ost i butikken, og vent meg til at de ikke skjønner hva jeg sier. Jeg har ikke vent meg til hjemlengselen, og jeg har ikke helt vent meg helt til å bo i by.
Det er nok sånn at jeg venter. På at ting skal ordne seg så vi kan flytte hjem. Om et par år. The Stig sier man ikke skal være for optimistisk.
I mellomtiden er jeg dårlig integrert. Og det merkes kanskje ikke på meg, for jeg er jo nesten svensk i utgangspunktet (med slekt fra Kiruna og alt), men det slår meg, det å kreve at noen skal lande på flyplassen, eller hvordan man nå gjør det, og gå igang med å integrere seg tjolahopp, det er et ganske voldsomt krav.
Selv for en nordmann i Sverige, med nesten usynlige kulturforskjeller, som i bunn og grunn arter seg i at det virker som om de har fått litt bedre oppdragelse enn meg, (på et slott eller noe,) men nå sporer jeg av; selv for meg er det litt slitsomt, så jeg leser nesten bare norske nyheter og ser ikke svensk tv og følger ikke med i debattene, men er medlem av sameforeningen her og hører på norsk radio og snakker norsk hjemme med min norske The, og lengter hjem til et sted der man bare kan rope ut akkurat hvilket spørsmål man vil i butikken uten å tenke nøye gjennom hvilke ord betjeningen forstår og ikke forstår. (Og hva de syns om ens ikkeslottlige oppdragelse.)
Og jeg slipper endatil inn, med min gjenkjennelige nordiske hvithet og min bittelitt eksotiske samiskhet. Som jeg tilogmed kan gjemme når jeg vil.
Hvordan i himmelens navn blir man integrert om man er etiopier? Hvordan kan man kreve av noen at de skal gå hen og integrere seg? Hvordan hadde man tenkt at de skulle gjøre det? Ikke at de ikke skal, men hvordan?
Jeg kan jo invitere meg selv inn, jeg er ikke så fremmed og farlig, man skjønner nesten hva jeg sier og det er helt klart at jeg på min side skjønner hva som blir sagt. Bare da jeg bodde i Finland var jeg mye mer av et fremmedelement fordi jeg ikke forsto språket, og det ble veldig tydelig hvilke arrangementer jeg ble invitert med på, og når folk rundt meg ville ha "fri"fra ansvaret for en-ymmärianeren.
Det er nok hakket verre for en lakenkledd etioper å dukke opp og være med. Hakket.
Jeg prøver ikke med dette å pollyanne og si at ja jeg har hjemlengsel, men tenk på Negrene!
Jeg vil bare si at jeg helt klart ser at ulvehylet om integrering ikke er galt fordi det forlanger integrering, men fordi det legger nesten alt ansvaret over på den fremmede. Jeg tror at jo mer fremmedartet, jo mer vanskelig og nesten umulig er det å integrere seg, selv om det på ingen måte er umulig å bli integrert. Man må bare få masse masse hjelp, og dét krever mye også av den som skal integrere, ikke bare den som skal integreres. Og jeg tviler litt på om mange av de som roper høyest er klar til å ta den jobben.
Jaja. Jeg vet dere helst vil høre om korps. I dag ble det dette.
Og jeg har jo på ingen måte tenkt å la meg integrere, jeg tviholder på min polariskhet. Heldig er jeg som ikke møtes av en ulveflokk av den grunn.
(Bortsett fra i nettdebatter etterfølgende samiske nyhetssaker. Men det er en annen historie, vet vi)
nysøndag
men i dag er det iallefall søndag!
og det vet jeg til tross for at vi ikke har vært på visning i dag!
og det vet jeg til tross for at vi ikke har vært på visning i dag!
Eksistens
I dag har jeg både lurt på hvilken dag det er, hvilken måned det er, hvor gammel jeg er og om det er 2012 eller 2013, på forskjellige tidspunkt.
Jeg har nok mistet litt grepet.
Jeg har nok mistet litt grepet.
koftekoltgákti
Jeg hjemmesoser litt for tiden. Det er ikke så fryktlig effektivt, som alle vet, men det er greit. Hadde jeg ikke hatt dårlig samvittighet for effektiviteten hadde jeg hatt det riktig så fint. For det har jeg jo.
Og får jeg påpeke for en enorm forskjell det er å sitte å ha det sånn passe varmt i motsetning til hvordan det er å sitte å fryse? Sånn som i dag. Riktignok doble lag med klær, men ikke skjelvekald.
Noe helt annet.
Jasåvarjegjopåkurs, i helga. Her er ryggen på kofta mi:
Elisabeth har lovet å applaudere nå, så kom med det!
Den midterste sømmen der er altså sydd og sprettet fem-seks ganger. Grunnen til det er at kledet, altså fargene, sys i sømmen, det vil si at de ligger mellom to svarte lag stoff når jeg syr. Så jeg ser ikke hva jeg holder på med. Før jeg er ferdig. Og da bretter jeg ut og ser at faen, det gule har forsvunnet inn i folden her.....
Jeg vet ikke helt hvilke forventninger jeg hadde til kurset. Jeg vet jo i stor grad hvordan kofta mi skal se ut, men jeg kan jo faen ikke sy. Mens de andre ikke hadde så mye peiling på koftene sine, men kunne sy. Så når kurslederen sier "begynn med ryggen" så visste jeg forsåvidt både at det å sy kofte innebærer å sy sammen de forskjellige delene, OG faktisk at man begynner med ryggen, men hvordan får man det pent???? Løsningen ble å sy hver søm minst tre ganger, med litt forskjellig innfallsvinkel hver gang.
Den er altså ikke ferdig. Jeg skal flytte litt på armene så man trenger ikke kommentere det.
Til moderne sørvarangerkofte å være er den ganske minimalistisk. Jeg er forberedt på at folk kommer til å spørre om jeg har blitt læstadianer. Det har jeg ikke. Men jeg synes det er fint med bare antydninger og klede koster tusen kroner meteren. Såh.
Her er ryggen på ei anna sørvarangerkofte, som jeg også synes er fin, men nå skjønner dere kanskje hva jeg mener med at min blir litt mer mininalistisk:
Jeg stjal bildet på internett jeg.
Det jeg liker med kofta er at den er veldig fri. Man gjør mye som man vil med farger og lengder og dekorasjoner. Og snitt. Og selvfølgelig finnes det koftepoliti, og selvsagt ville jeg aldri sydd meg noe som lignet på ei karesuandokofte, men kofta er jo mye mer i bruk enn bunaden og det både gjør og skyldes at den er mer fleksibel tror jeg. Mi kofte= mi kofte.
Da mangler bare denne evinnelige kommagbåndsmonteringsbilledserien, så er jeg i mål på sømkvota mi på bloggen tror jeg.
Og får jeg påpeke for en enorm forskjell det er å sitte å ha det sånn passe varmt i motsetning til hvordan det er å sitte å fryse? Sånn som i dag. Riktignok doble lag med klær, men ikke skjelvekald.
Noe helt annet.
Jasåvarjegjopåkurs, i helga. Her er ryggen på kofta mi:
Den midterste sømmen der er altså sydd og sprettet fem-seks ganger. Grunnen til det er at kledet, altså fargene, sys i sømmen, det vil si at de ligger mellom to svarte lag stoff når jeg syr. Så jeg ser ikke hva jeg holder på med. Før jeg er ferdig. Og da bretter jeg ut og ser at faen, det gule har forsvunnet inn i folden her.....
Jeg vet ikke helt hvilke forventninger jeg hadde til kurset. Jeg vet jo i stor grad hvordan kofta mi skal se ut, men jeg kan jo faen ikke sy. Mens de andre ikke hadde så mye peiling på koftene sine, men kunne sy. Så når kurslederen sier "begynn med ryggen" så visste jeg forsåvidt både at det å sy kofte innebærer å sy sammen de forskjellige delene, OG faktisk at man begynner med ryggen, men hvordan får man det pent???? Løsningen ble å sy hver søm minst tre ganger, med litt forskjellig innfallsvinkel hver gang.
Den er altså ikke ferdig. Jeg skal flytte litt på armene så man trenger ikke kommentere det.
Til moderne sørvarangerkofte å være er den ganske minimalistisk. Jeg er forberedt på at folk kommer til å spørre om jeg har blitt læstadianer. Det har jeg ikke. Men jeg synes det er fint med bare antydninger og klede koster tusen kroner meteren. Såh.
Her er ryggen på ei anna sørvarangerkofte, som jeg også synes er fin, men nå skjønner dere kanskje hva jeg mener med at min blir litt mer mininalistisk:
Det jeg liker med kofta er at den er veldig fri. Man gjør mye som man vil med farger og lengder og dekorasjoner. Og snitt. Og selvfølgelig finnes det koftepoliti, og selvsagt ville jeg aldri sydd meg noe som lignet på ei karesuandokofte, men kofta er jo mye mer i bruk enn bunaden og det både gjør og skyldes at den er mer fleksibel tror jeg. Mi kofte= mi kofte.
Da mangler bare denne evinnelige kommagbåndsmonteringsbilledserien, så er jeg i mål på sømkvota mi på bloggen tror jeg.
sås och potatis
Mange klager over tidsjusteringstradisjonen. Jeg liker den. Det skaper jo litt variasjon.
Og så var det ikke så gruelig tidlig å skulle være på kurs på andre siden av øya på søndag klokken åtte, for da var den jo egentlig ni.
Et år, da jeg var sånn 10-12 tror jeg, stilte vi klokka feil vei. Og da kommer man jo to timer i utakt. Men så oppdaget vi det da, og vi skjønte også at da måtte vi korrigere klokkene i huset med to timer i den andre retningen ellers ville vi være tilbake på start. Så da gjorde vi det.
Feil vei, igjen.
Dermed var vi uten å vite det fire timer ute av synk med resten av verden.
Vi bare Huff det blir jo så gruelig tidlig mørkt nå som man har stilt klokka altså.
Vi skulle spise middag litt tidlig den dagen for vi skulle besøke en slektning på sykehuset. Det var jo da vi kom på sykehuset og hadde bommet totalt på besøkstidene at vi klarte å nøste opp hele den rare skeive dagen, og oppdaget at vi hadde spist middag klokken 11.
Når jeg forteller denne historien til nordmenn ler de veldig av det der med middag klokken elleve, men her i Sverige er de jo vant til å få i seg saus og poteter ved det tidspunktet så de skjønte ikke at det var veldig artig da jeg fortalte historien i går.
Og så var det ikke så gruelig tidlig å skulle være på kurs på andre siden av øya på søndag klokken åtte, for da var den jo egentlig ni.
Et år, da jeg var sånn 10-12 tror jeg, stilte vi klokka feil vei. Og da kommer man jo to timer i utakt. Men så oppdaget vi det da, og vi skjønte også at da måtte vi korrigere klokkene i huset med to timer i den andre retningen ellers ville vi være tilbake på start. Så da gjorde vi det.
Feil vei, igjen.
Dermed var vi uten å vite det fire timer ute av synk med resten av verden.
Vi bare Huff det blir jo så gruelig tidlig mørkt nå som man har stilt klokka altså.
Vi skulle spise middag litt tidlig den dagen for vi skulle besøke en slektning på sykehuset. Det var jo da vi kom på sykehuset og hadde bommet totalt på besøkstidene at vi klarte å nøste opp hele den rare skeive dagen, og oppdaget at vi hadde spist middag klokken 11.
Når jeg forteller denne historien til nordmenn ler de veldig av det der med middag klokken elleve, men her i Sverige er de jo vant til å få i seg saus og poteter ved det tidspunktet så de skjønte ikke at det var veldig artig da jeg fortalte historien i går.
Helga.
Jeg syr kofte. På kurs. Det begynner åtte på morgenen og varer til sånn fem-seks. Jo senere det blir jo mer flittig blir sprettekniven brukt. Og for å si det sånn, den første sømmen spretta jeg opp fem ganger. Og nå overdriver jeg ikke.
Men ryggen blir fin. Ble fin. Jeg er ferdig med den etter to dager. Det vanskelige med en kledestrimle som skal stikke én millimeter ut, er at om du syr én millimeter feil.......jah.
Dere skal få se bilde. Hvis dere lover å applaudere. Og glemme hvor lang tid jeg har brukt på den.
Men ryggen blir fin. Ble fin. Jeg er ferdig med den etter to dager. Det vanskelige med en kledestrimle som skal stikke én millimeter ut, er at om du syr én millimeter feil.......jah.
Dere skal få se bilde. Hvis dere lover å applaudere. Og glemme hvor lang tid jeg har brukt på den.
Abonner på:
Innlegg (Atom)