En annen kirkeneser med språkproblemer

Hørte Vegard Ulvang på radioen i dag. Det framkalte følgende tankerekke:

Hvem er dette, det var jo veldig kjent....men jeg klarer ikke plassere ham! Hvemhvemhvem?
øøøhhh
Åja, det er jo Kjell Magne Bondevik!

Men hvorfor er han ute og uttaler seg om Tour de Ski?

Ooæ!

Jo, i jula var jeg jo både sjuk og så ramla jeg jo en gang også. Og en natt våknet jeg av at det klødde så infernalskt i tommelen. Rekkefølgen er forresten litt viktig, jeg hadde infernalsk tommelkløe før jeg datt nedover Prestefjellet. Det hendte mye hyggelig i jula også, men det var ikke det jeg skulle snakke om nå.
Ok, så hadde jeg gjort alt det der da, og stusset enda litt over hvorfor tommelen oppførte seg som den gjorde, hovna opp og klødde og greier, og så fikk jeg ikke sove en natt, og skrudde på lyset igjen, og så oppdaget jeg plutselig at tommelen min så sånn her ut!:

Hva i himmelens navn er dette for mystisk utslett! tenke jeg den stille julenatt. Hva er det som foregår!
Og så så regelmessig som det er.....?
Like regelmessig som maskene i en vott, faktisk.
Jepp. Det er ikke et spennende hittils uopdaget utslett som forårsakes av tommelkløe. Det er et blåmerke. Det vil si det er 17 blåmerker, innprentet i hånden av votten jeg hadde på da jeg dreiv og datt oppe på Prestefjellet. Får jeg bare si at man ramler ganske hardt når noe så mykt som ullgarn lager blåmerker.

Jeg har det enda, men nå er det iferd med å blekne. Blåkne. Jeg kan jo benytte anledningen til å informere om at jeg FORTSATT har vondt i foten av den der nye skoen som jeg fortalte om, om noen husker det.
Jeg har en kropp som er svært mottagelig for inntrykk.

Kjøpsstoppet. Shoppestoppen

Ja. Da var den over. Det gikk jo greit.
Jeg kunne selvsagt fortsatt litt til, men dette var en utfordring mellom meg og min søster, og avtalen var første januar og om jeg fortsetter ut sommeren virker det som om jeg prøver å overgå henne og det er jo litt unødvendig. Men det er ikke sånn at jeg tenker "EN-DE-LIG! Her skal det handles!"
Jeg har jo brukt litt tid på å skru av Kjøpetrangen, og det tar nok litt tid å finne ut hvordan man skrur den på. Ikke at den trenger å stå på full vreng. Men må man ha vinterjakke så er det jo greit at det er et lystbetont innkjøp.
Det har vært en interessant utfordring i alle fall.

En ting som ikke har fungert som jeg hadde tenkt var det der med å bruke mer av de klærne som henger innerst i skapet. Det har det ikke blitt noe av og det er fordi jeg har hjemmekontor det det er Extremely Casual Friday hver dag. Det er jo så kaldt her, mener jeg. Så det går stort sett i to joggebukser og to gensere. Og det som henger innerst i skapet henger innerst i skapet.Tanken var jo å bruke det man hadde istedetfor å kreere drømmer om hvordan livet skulle bli om man bare hadde akkurat den der kjolen som henger og glitrer på utstillingsdukken. Eller ikkeglitrer. Kjolen man vil kjøpe.
Livet i to lag klær er nå som dét er, det da.

Beklager at denne posten ikke er full av historier om Personlig Vekst. Jeg har vel aldri vært noen storshopper uansett. Jeg har hatt et par blaff av ekstrem kjøpetrang, men har holdt meg i skinnet. Jeg har kjøpt en handelsvare som var litt på kanten, en bok da jeg var i Oslo. Jeg skulle sitte på kafe og se på storbylivet en hel dag og da er det greit å ha noe å lese på, selv om jeg sikkert hadde klart å finne et bibliotek. Planen er å gi boka videre.

Guhd så kjedelig denne posten var. Det tyder vel på at det ikke har vekket all verdens engasjement hos meg, dette med shoppestopping. Ok, en siste ting: i går skulle jeg bryte shoppestoppen, the Stig mente det var veldig fortjent og at det er viktig å kose seg når man har vært flink. Og hva kom jeg hjem med? Her overrasket jeg tilogmed meg selv:
En pose med hvite nabbiperler.
Hurra.
Her skal det perles. I hvitt.

telefondag

Jeg forsøker å orge litt med banken. Den svenske. Jeg må snakke med et menneske og få litt hjelp med noe. For å få snakke med et menneske må man først snakke med en datamaskin. På svensk.
Jeg har ringt ham mange ganger, det kan jeg jo si med en gang. For etter en lang regle med forsøk på å snakke svensk og forklare med få ord hva jeg vil ha hjelp til, på svensk, samt kontonummer og koder jeg aldri har hørt om og fødselsnummer osv, sier han: Det er fullt. Det finns ikke plass i køen engang. Farvel.
Og så må jeg vente litt, og så må jeg ringe på nytt. Og si til ham mitt svenske personnummer, og hva jeg vil ("jag uppattar inte hva du sejer"), reformuleringer av hva jeg vil, som innimellom ender med et "mhm", innimellom med en repetisjon av hva jeg sa, og innimellom med en oppfordring om å si det på nytt, og så akkurat samme greia når jeg sier kontonummer, og en lang regle om mitt firsifrige hørdibørdi som jeg aldri har hørt om og som vi nå kommer oss forbi likevel, sier han alltid: Ok, men det er fullt. Farvel.
SÅ mye greiere hadde det vært om han bare kunne sagt det på starten av samtalen.
Nordea altså. Det er den mest upraktiske banken jeg har vært borti. Både på nett og telefon.

Jeg forsøker også å kontakte de som står for telefonen min. Eller omdirigere litt med abonnementet. Og det går heller ikke for telenor svarer bare at de har internt trøbbel og jeg bare kan får snakke med dem om det er et nødsfall. Og veldig ofte når jeg ringer andre steder som jeg skal snakke til får jeg bare opptattsignal så jeg tror jeg vet litt om hva det interne trøbbelet er, for å si det sånn.

årskavalkade 2013!

Egentlig har jeg ikke rukket å gjøre så mye enda. Jeg har stått opp, og spist frokost. Jålebrød med brie, og så sånn der god te som de nesten ikke har i noen butikker lengre, men som jeg har hamstret. Nå begynner det å bli tomt, men det er jo første nyttårsdag så jeg kosta på meg en pose.
Og så har vi gått en tur og panta flasker mens vi nå først var ute. Stakk en tur innom søppelrommet i tilfelle noen hadde kastet noen fine eller stygge bokhyller i fylla i går, men neida.
Mamma har ringt og jeg var ikke hjemme da så jeg har ringt opp men hun var ikke hjemme nå.
Og så er jo shoppestoppen over nå som det er første januar men jeg har ikke handlet noe enda. Tar nok litt tid før jeg kommer igang med det.
Ja. det var vel det. Godt nytt år alle!

Sverige, 1957

For ganske veldig lenge siden gjorde jeg en jobb for en svensk kommune. For ganske lenge siden sendte jeg en faktura på denne jobben, og for ikke lenge siden fikk jeg beskjed om at jeg skulle få pengene den 27. desember. Amatør som jeg er la jeg inn noen regninger med betalingsdato 28. desember i nettbanken min.
Når jeg kommer innom leiligheten her i sthlm ligger det en sjekk i posten til meg.
En sjekk!!

Jaja. Sånn gjør de det i Sverige. Eller i Umeå da, for jeg har jo mottatt lønn før, rett inn på konto.
Og heldigvis har jeg skaffa meg det der svenske identitetskortet nå, for det står bakpå sjekken at man må ha identitetskort eller svensk pass for å få ut pengene.
Ellers gjelds det ikke. Utenlandske pass stoler man ikke på.
Og så står det at man kan heve sjekken overalt, på coop og ica og sjuølløv og pressbyrån og det er ikke måte på. Men ikke om den er over 2000 kroner da.
Og det er den jo.

Så da før jeg iføre meg hatt og hansker og ta en tur i banken for å heve sjekken min. Sukk.

andredagen

Kaldt ute i dag. Var nede i de nye lokalene til samuraiteateret og spiste julelunsj med gamle samovarunger. Veldig trivelig, veldig fine lokaler samuraiene har laget, og en veldig fin sirkelsag som også var fres. Smart. Ja og fin scene da.
Og det var ca første gang i jula jeg var utenfor døra tror jeg? Etter lunsjen fikk skyss oppå fjellet av en annen fjellboer, til svigerfamilien der frk gudbarn holdt show og deretter tegnet en tegning av meg og the Stig som hold hender. Ååååh.
Glad for skyssen for det er kaldt å gå i oppoverbakke når det er....så kaldt. Og jeg burda ha ordna meg skyss ned fra fjellet også for jeg klarte å ramle alt jeg klarte.
Au og fanes.
Og au og fanes litt tidligere på dagen også for jeg tok en skikkelig bit av innsiden av mitt eget kinn i forbindelse med lunsjen og AU og fanes.
De fleste ulykker skjer utenfor hjemmet.
I morgen skal jeg gjenta suksessen.
Og så drar vi tilbake til Stockholm en svipptur.

Dagen. I bilder. Ord og bilder.

Dette var planen: ta Kirkenes kirkegård på lillejulaften, etter julelunsjen, julaftens morgen hos mamma, åpne pakker, deretter Sandnes kirkegård, så middag hos pappa, Solemia overnatter, Silje spaserer hjem.
Sånn ble det: ikke Kirkenes kirkegård lillejulaften, derimot en utsendt delegasjon dit julaften, deretter Sandnes kirkegård, og noen som la merke til hva som gikk ut der? Pakkeåpningen. Denne posten på programmet ble demed i all hast flyttet til kvelden førstedagen, etter familielunsjen, og deretter ble det avfart til kirkegården.
I fjor var det jo så mye sne. Vi hadde spade i år også, men i fjor ble den brukt til å grave seg ned til gravsteinene, i år til å skrape vekk sneen for å gjøre det litt fint.

 

Og det er stille og fredelig og familier som leter etter sine, det blåser litt så det er vanskelig å få fyr, 

og jeg må stå som et telt med sjalet mitt over oss fire som står tett sammen for å få fyr på faklene. Og vi fant tante Mina i år.  Og til slutt fikk vi fyr på henne også, det var ikke aktuelt å gi opp, selv om lighteren ga opp, og fyrstikk etter fyrstikk knakk. Vi fant ikke onkel Basse, det er noe nytt vi har begynt med.
Og den letteste å finne var Trine, og det enda hun ikke har fått gravstein enda, bare et lite kors i tre, og det er så sinnsykt at hun er en av dem vi besøker i år.

Det er ikke til å forstå dette. Men sånn er det.


Og så avgårde til pappa som var mildt overrasket over at vi var kommet allerede, men som serverte verdens beste pinnekjøtt, og det var så trivelig og rolig og fint. Og der åpnet vi litt pakker, for vi har jo også noe å gi hverandre selv om Solemia hadde glemt sine i Kirkenes, eller på Kirkenes som det heter i dette tilfellet, og jeg fikk koftesjal. OG en brosje istedetfor sølje. For senere skulle jeg få en liten sølje av Solemia.

Her har jeg jo ikke kofte på og da er det lov å ha koftesjalet på bak frem med den fine nye brosja. Sånn er det.

Og så skulle min onkel Karlfrek kjøre forbi Hesseng, på sin vei til Kirkenes fra sin familie på Sandnes, og da skulle jeg sitte på istedetfor å spasere siden halsen er forkjølet. Dette var avtalt tidligere ved hjelp av andre involverte familiemedlemmer. Litt uvisst av hvilken grunn, (men jeg har mine mistanker om at det var den tidligere utfalte posten på programmet, "pkt tre: gaveåpning", som ved tidligere hjemkomst kunne fremskyndes det tildligere utsatte døgnet,) bestemte Solemia seg for å også hoppe på denne skyssen.
Så da var det tilbake til Kirkenes og gavene under treet der. Og gavebonanza.

Her prøver Solebanet sine nye kommagbånd.

Og nå er jeg nesten litt utslitt.

Så da avslutter jeg med vår satans skumle julepynt, som skremmer vettet av meg, og ønsker alle god jul:

Ja. God jul.

 

denne dagen før dagen

Ja da var det lillejulaften. Jeg blir stresset jeg. Av all min dårlige samvittighet. Kommer ikke unna den. Og ikke har jeg truffet omtrent en eneste venn siden jeg kom hjem, jeg føler meg som en slags vennskapets Tårnfrid. Bæsj.
Men jeg har fått julet med familien min iallefall.

I morgen skal det som sedvanlig feires jul i flere omganger og med endel logistikk. Men faktisk går to punkter ut: den ene kirkegården tok mamma og knutstefar i dag, og Stefrid har reist til Brasil og dermed går kaffen hos henne ut ettersom det ville bydd på en uoverkommelig logistisk utfordring. Så da er sjansen for at skjemaet sprekker ikke så stort, og det mest spennende blir da om vi både husker og finner tante Mina på den andre kirkegården i morgen.

Alle vet jo hva alle skal få i julegaver så det er det ikke så mye spenning knyttet til. Jeg har som jeg pleier prøvd å overtale familien min til å åpne sine julegaver i dag, men de vil som vanlig ikke.

Jepp. Men god jul da.

blæh

Og nå er grunnen til at jeg ikke omtaler Kirkenes i ekstatiske ordelag, enda jeg er ferdig med regnskapet som har bundet meg til dataen siden jeg kom hjem, at jeg har blitt syk. Hurra. Hurrahurrahurra. I går var jeg oppe og vaka en gang i løpet av dagen for å.....gjøre hva? Husker ikke.
I dag var jeg oppe for å spise to brødskiver og vaske noe nips. Ikke at det var så viktig for helsen å vaske nips, men de andre vasket jo huset i dag så da kunne man ikke være oppstanden uten å delta.
Nå føler jeg meg egentlig bedre, håper det holder seg og banker i bordet, jeg har aldri hatt en kun todagers før, jeg pleier å smelle til med en uke når det slår til. Krysse fingre og holde tomler og sikkert ettellerannet med tærne også.

Det er ikke så stas å være syk når man er på besøk heller. Ligge i sprekken på en sovesofa med den forbannede samedyna. Satser på å være frisk i morgen.

DA kanskje jeg kan rapportere fra verdens fineste skitplass.

joda, hjemme

Jeg rekker ikke skrive noen ekstatiske innlegg over temaet hjemvendthet, jeg gjør ferdig regnskap og vasker kjøleskap og siler sprit. Kommer sterkere tilbake