Skal vi se da.
Ok.
September 2013:
Jeg avslutter stipendperioden min på IASPIS. Med sånt åpent hus. Grand Finale. Som jeg kombinerer med en ordentlig forkjølelse, bøtwattehekk. Og så blir det utpakk og IASPIS var fantastisk og folkene der og det blir jo bare å sette igang å savne dem da.
Litt styr med flytten så vidt jeg husker.
Og! Jeg styrer mye med å få bestilt ferie. Ferie! Det var virkelig nødvendig husker jeg.
Oktober:
Vi drar på ferie! Jeg elsker jo Berlin.
Vi hadde mange fine dager der, men en av de siste dagene døde Hans Magnus. Og hver gang jeg tenker på den ferien tenker jeg på dét.
Og så ble det begravelse. Og det var fryktelig trasig.
November:
Jeg leter nok etter et nytt atelje. Og jobber hjemme. Noe som ikke fungerer for meg men det er jo midlertidig. Og så lar jeg meg opprøre av diverse samesaker, og kunstnerdebatten, og noe mer må jo ha skjedd, men det husker jeg ikke noe av.
Desember:
Blærgh. Ikke så glad i desember. Men jeg fant et nytt atelier! Og jeg pyntet til jul! Og vevde og trakk om en krakk og vel, nei, ikke så mange livsomstyrtende opplevelser, men det syntes jeg var helt greit.
Husker at jeg avsluttet året med å be om mer av det samme. (men litt mindre død)
Januar 2014:
Jeg lager koftehekter, syr luhhka, begynner på kofta til søstersen, begynner Føljetongen "å styre med å skifte blandebatteri", drar til Tromsø og roper til folk (for jeg hadde sånne dotter i ørene) og tar opp igjen kampen med Bredbandsbolaget. Jøssenamn så produktiv jeg er da! Go januar!
Februar:
Jeg drar til Jokkmokks marknad! Og har det fint og holder vevekurs. Staselig er det! Skulle til Paris men ikke alle oppfører seg ordentlig, og jeg drar ikke. Og slutter å jobbe med vedkommende. Virkelig på tide og det er en stor glede i livet å slippe noe som har vært som en mørk sky i årevis. Wihi! Syr mer kofte, og starter en helt ny, særegen føljetong med If forsikring som mamma etterhvert tar over. Ikke det at de tar feil på noe vis, men de forskjellige kundekonsulentene gir meg forskjellige svar og ingen vet hva som gjelds. Eh, så noen tar jo feil. Men det er veldig vanskelig å finne ut av hvem det er, da.
Men! Jeg har fungerende blandebatteri!
Mars:
Jeg og pappa "diskuterer" om sneklokker er liljekonvaller. Jesus kristus.
Jeg drar på ferie til GranCanaria og er syk hele ferien i strekk.
April:
Jeg klipper, farger, og vasker håret!
Mai:
Denne måneden blogger jeg veldig mye fra jobben min. Det er litt sånn "blir med på jobben min-dag" hele måneden.
Juni:
Altså, hvor ble det av den der da det ordna seg med bredbåndsbolaget? For det gjorde jo det, de bare, fanes, greit, dere har rett, du skal få internett, og jeg og borettslaget mitt bare: "takker."
Men juni da, åpning på Liljevalchs, besøk av familie, sånne små ubetydeligheter.
Juli:
Jeg drar hjem igjen etter en vanvittig lang arbeidsperiode. Og det er liksom nå selv om det var da så er du slutt på kavalkeringen.
Øh...men ja.
Dette høres jo ut som et grusomt kjedelig år. Men det har det da ikke vært.
Netse bloggkavalkade skal jeg beskrive hver måned som en fest!
På gjengrodde stier. (Hjernen sin feil, det)
Jeg har forsøkt å trø litt rundt i mitt gamle nabolag i Ståkkålm. På gugalmaps. I ren hjemlengsel.
Ettersom den nå plutselig er dit jeg lengter.
(Man kan ikke vinne)
Det var særdeles lite tilfredsstillende. Skarpnäck er jo tross alt en arkitekts lek med tegnebrett, egne tanker om egen storhet, og modeller. Alt er helt peise likt. Da vi flyttet dit, og det brant i en bygård, tok det ganske lang tid før vi kunne slå fast at det ikke var vår gård som brant. Og ja, det lå bilder ute hos diverse aviser.
Jeg begynte altså med å plassere ut han der gule mannen, men ante ikke hvor jeg befant meg. Jeg trodde jeg hadde plassert han utfor inngangsdøra mi men han er litt vanskelig å slippe på riktig gate så jeg hadde kanskje havna litt bortfor. På vei til butikken? Eh, nei, for om jeg snudde meg skulle det jo da vært ei gate der, men...eller vent litt. Bak parken?
Etterlitt orging innså jeg at han hadde havna akkurat der jeg ville. Utenfor inngangsdøra mi. Jeg bare kjente den ikke igjen. Skiltet med gateadressen burde muligens gitt et lite hint, men ettersom jeg ikke fikk det til å stemme overså hjernen den detaljen litt sånn høymælt.
Det kunne kanskje blitt en artig selskapslek. "Hvor i Skarpnäck er vi nå?". Bortsett fra at jeg ikke kjenner noen andre som bor eller har bodd der. Det er ikke som Kirkenes. Her bor alle jeg kjenner her.
Nå skal jeg gå og spise middag hos min mor. Hun bor i et hus som ikke ser ut som det jeg befinner meg i nå.
Ettersom den nå plutselig er dit jeg lengter.
(Man kan ikke vinne)
Det var særdeles lite tilfredsstillende. Skarpnäck er jo tross alt en arkitekts lek med tegnebrett, egne tanker om egen storhet, og modeller. Alt er helt peise likt. Da vi flyttet dit, og det brant i en bygård, tok det ganske lang tid før vi kunne slå fast at det ikke var vår gård som brant. Og ja, det lå bilder ute hos diverse aviser.
Jeg begynte altså med å plassere ut han der gule mannen, men ante ikke hvor jeg befant meg. Jeg trodde jeg hadde plassert han utfor inngangsdøra mi men han er litt vanskelig å slippe på riktig gate så jeg hadde kanskje havna litt bortfor. På vei til butikken? Eh, nei, for om jeg snudde meg skulle det jo da vært ei gate der, men...eller vent litt. Bak parken?
Etterlitt orging innså jeg at han hadde havna akkurat der jeg ville. Utenfor inngangsdøra mi. Jeg bare kjente den ikke igjen. Skiltet med gateadressen burde muligens gitt et lite hint, men ettersom jeg ikke fikk det til å stemme overså hjernen den detaljen litt sånn høymælt.
Det kunne kanskje blitt en artig selskapslek. "Hvor i Skarpnäck er vi nå?". Bortsett fra at jeg ikke kjenner noen andre som bor eller har bodd der. Det er ikke som Kirkenes. Her bor alle jeg kjenner her.
Nå skal jeg gå og spise middag hos min mor. Hun bor i et hus som ikke ser ut som det jeg befinner meg i nå.
Makkpost om kompost.
Jeg har vært hos pappa og gravd makk. Vi skal på tur i morgen og det er greit å ha gjort det dagen før så man kommer seg avgårde litt sånn halvtidlig.
Da jeg var liten og vi bodde i Kirkenes, hadde vi en makkfarm i kjelleren. Eller, farm. Det var vel et trau av noe slag. Vi fora dem med mel og tørrmelk gjennom vinteren. Særlig når gulvet skulle vaskes. Da gikk vi ned og så til makken. (Eller, hvis pappa ikke var hjemme, fikk jeg på meg gummistøvler og var i veien.) Ifølge pappa fiska vi med makk vinterstid også dengang, siden vi hadde tilgang, men jeg kan bare huske maggot. Og dem drev vi heldigvis IKKE og alte opp.
Da vi flytta til Hesseng pleide vi å grave på det jordet der Portvinsbekken rant ut. Der hadde det vært fjøs nemlig. Men der var det så mange om makken så det bler mer orden på det da vi gikk tilbake til selvberginga. Utendørs, denne gangen.
Pappa har nemlig en slags kompost. Jeg vet ikke helt hva som skal til for å kalle noe en kompost, men det er nå der hageavfallet går da. Bortsett fra at pappa ikke klipper plenen så det blir liksom ikke så mye hageavfall der. Alt mulig annet derimot. I dag har jeg gravd meg gjennom denne jordhaugen på baksiden av huset der pappa optimistisk komposterer gaffatape, vanlig tape, julegavebånd, og ståltråd. Og såklart det løvet som lander der av seg selv.
Men det er veldig mye makk der.
Sist gang vi var der hadde vi MED hageavfall fra the Stigers som vi grov ned. Sammen med noe ertestuing og kålerabistappe fra 1997 som pappa bidro med. Ingen kan leve på gavebånd alene.
Nå skal det sies at det tilkommer jo noe bananskall, skalker og mugne mandariner fra julen, men han står jo på verandaen og sikter på komposteringshaugen der borte, og nede, så de blir ikke akkurat nedgravd. Men etter makkmengden å bedømme må de jo likevel bidra med noe.
Jeg ga meg på 96. Pappa mente 60 burde vært nok, som forvirret meg, for før fikk man aldri gi seg før 100.
Men da fiska vi mer nede i Bodibekken og der er det så mange småpinner som er altfor små til å gape over kroken, de bare spiser makken minitygge for minitygge. Så der man må regne med litt svinn.
Men nå blir det nok mest fisking i Løpet. Og jeg håper ikke jeg får gjedde, nå som den åpenbart har begynt å gå etter makk, for det liker jeg ikke. Gjedde altså.
Men en harr eller tolv hadde vært fint.
Da jeg var liten og vi bodde i Kirkenes, hadde vi en makkfarm i kjelleren. Eller, farm. Det var vel et trau av noe slag. Vi fora dem med mel og tørrmelk gjennom vinteren. Særlig når gulvet skulle vaskes. Da gikk vi ned og så til makken. (Eller, hvis pappa ikke var hjemme, fikk jeg på meg gummistøvler og var i veien.) Ifølge pappa fiska vi med makk vinterstid også dengang, siden vi hadde tilgang, men jeg kan bare huske maggot. Og dem drev vi heldigvis IKKE og alte opp.
Da vi flytta til Hesseng pleide vi å grave på det jordet der Portvinsbekken rant ut. Der hadde det vært fjøs nemlig. Men der var det så mange om makken så det bler mer orden på det da vi gikk tilbake til selvberginga. Utendørs, denne gangen.
Pappa har nemlig en slags kompost. Jeg vet ikke helt hva som skal til for å kalle noe en kompost, men det er nå der hageavfallet går da. Bortsett fra at pappa ikke klipper plenen så det blir liksom ikke så mye hageavfall der. Alt mulig annet derimot. I dag har jeg gravd meg gjennom denne jordhaugen på baksiden av huset der pappa optimistisk komposterer gaffatape, vanlig tape, julegavebånd, og ståltråd. Og såklart det løvet som lander der av seg selv.
Men det er veldig mye makk der.
Sist gang vi var der hadde vi MED hageavfall fra the Stigers som vi grov ned. Sammen med noe ertestuing og kålerabistappe fra 1997 som pappa bidro med. Ingen kan leve på gavebånd alene.
Nå skal det sies at det tilkommer jo noe bananskall, skalker og mugne mandariner fra julen, men han står jo på verandaen og sikter på komposteringshaugen der borte, og nede, så de blir ikke akkurat nedgravd. Men etter makkmengden å bedømme må de jo likevel bidra med noe.
Jeg ga meg på 96. Pappa mente 60 burde vært nok, som forvirret meg, for før fikk man aldri gi seg før 100.
Men da fiska vi mer nede i Bodibekken og der er det så mange småpinner som er altfor små til å gape over kroken, de bare spiser makken minitygge for minitygge. Så der man må regne med litt svinn.
Men nå blir det nok mest fisking i Løpet. Og jeg håper ikke jeg får gjedde, nå som den åpenbart har begynt å gå etter makk, for det liker jeg ikke. Gjedde altså.
Men en harr eller tolv hadde vært fint.
Hmf.
Jeg kjenner at jeg er litt irritert på denne dagen. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg finner nok ut av det.
vanvittig treffende overskrift
I dag var det så stille på fjorden at tilogmed jeg kunne lagt utpå. Og dette er jo kun i teorien, så det er en enkel påstand. Men jeg står for den.
Og jeg har stemt den stakkars fela mi, det er over et år siden sist. Stakkars stakkars fela.
Det tok noen timer. Og det krevde endel banning. Det hadde nok gått litt greiere om jeg hadde innsett at stemmefløyta var gåen litt før.
Sukk. Det ble liksom ikke rett uansett, og det var jo ikke rett uansett. For det var jo feil. Aaaargh.
Man må stole på øret. Men jeg stoler jo ikke på øret.
Nå skal jeg stemme den en gang til. Jeg har jo a-en.
Jeg og Solebanet og Tysse har vært hos pappa og spist middag og snakket om norske mynter.
For det er vi jo alle så interessert i. Men sånn blir det jo. Og hatt høytlesning fra den store norske hundeboka. Som egentlig er den store britiske hundeboka med norsk tilpasning, hvilket gir en litt underlig vinkling, men den boka hører nå engang til enhver familiesammenkomst. (i dag: airdaleterrier og dunker.)
Jeg prøver å komme på en passende avslutning her men noen har skrudd på tv-en og det er reklame på. Norsk reklame er intens.
Og jeg har stemt den stakkars fela mi, det er over et år siden sist. Stakkars stakkars fela.
Det tok noen timer. Og det krevde endel banning. Det hadde nok gått litt greiere om jeg hadde innsett at stemmefløyta var gåen litt før.
Sukk. Det ble liksom ikke rett uansett, og det var jo ikke rett uansett. For det var jo feil. Aaaargh.
Man må stole på øret. Men jeg stoler jo ikke på øret.
Nå skal jeg stemme den en gang til. Jeg har jo a-en.
Jeg og Solebanet og Tysse har vært hos pappa og spist middag og snakket om norske mynter.
For det er vi jo alle så interessert i. Men sånn blir det jo. Og hatt høytlesning fra den store norske hundeboka. Som egentlig er den store britiske hundeboka med norsk tilpasning, hvilket gir en litt underlig vinkling, men den boka hører nå engang til enhver familiesammenkomst. (i dag: airdaleterrier og dunker.)
Jeg prøver å komme på en passende avslutning her men noen har skrudd på tv-en og det er reklame på. Norsk reklame er intens.
Høh.
Noe plukker renere enn andre. Andre bruker like lang tid på å renske bæra ved kjøkkenbenken som de brukte på å få plukket bæra.
Løv og rusk og lyng er greit. Åmer er greit nok. Grisebær er fy. Edderkopper er litt overraskende, og det samme er fiskesnøre. Men her er den nye rekorden:
Løv og rusk og lyng er greit. Åmer er greit nok. Grisebær er fy. Edderkopper er litt overraskende, og det samme er fiskesnøre. Men her er den nye rekorden:
mer farting og litt mangel på farting
I går var jeg på markedet i Varangerbotn. Det hadde jeg gledet meg til lenge, jeg og mamma skulle dra, jeg ville ha ny liidni og se på sølv, mamma ville bare se, uspesifisert kategori. Og så, torsdagen sender hun meg en melding, den svikeren: Vi e forn på hytta, men vi møtes i Varangerbotn!
Den særdeles uoppmerksomme leser må kanskje minnes på at jeg hverken har bil eller lappen. Men det har jeg altså ikke. Et busstilbud er liksom ikke noe finnmarkinger holder seg med. Og jeg skulle reise hele fredagen uten nett så det ble for vanskelig å ordne skyss med Samiska Posten, og lørdag var det jo marked. En og en halv times biltur unna. Aaaargh. Sees i Varangerbotn ja! Takk for den. Og takk for oppføgingsmeldingen: Men du kan få skyss med oss hjem!
Nå skal jeg liksom forklare hvordan jeg kom meg avgårde, siden det endte med at enkelte kjørte meg, men enkelte nekter å være med i bloggen. Men vi kan jo bare kalle ham the Stig. Eller det kan vi jo ikke siden han ikke vil være med. Men vi kunne gjort det da, om han ikke hadde nedlagt forbud.
Iallefall, jeg var på Vuonnamárkanat i går! Og kjøpte nålehus! Og skulle kjøpe hvit liidni men jeg hadde ikke nok kontanter. Jeg så litt på skaller uten snøring men har bestemt meg for å slite ut dem jeg har først. Og så litt på sølv men det er jo så dyrt. Og så litt på silkesjal men de fleste måtte du frynse sjøl og jeg har allerede et prosjekt i den kategorien. Og så litt på sau. Ikke for at jeg hadde tenkt å gå til anskaffelse men den var nå der.
Og så litt på folk.
Og var ganske fornøyd.
Og spiste litt sau.
Og var ganske fornøyd.
Og traff kjentfolk over en lav sko og var ganske så fornøyd.
Men jeg avslo tilbudet om skyss hjem og dro tilbake med han jeg kom med.
I dag har vi, jeg mener jeg helt alene, prøvd å gå en tur. Men det er jo så vanskelig. For det er jo så mye blåbær. Man kommer seg ikke av flekken. Og såklart har man pose med i tilfelle man kommer over blåbær, og såklart går man og sjekker om det er bær på de vanlige plassene, og voi herran låid, og man prøver å slite seg løs for egentlig skulle man gå en tur og få rørt litt på skrotten som snart skal dømmes til mørketid og stillesitting, og man er litt irritert på seg selv fordi man tok med pose men ikke så irritert som man ville vært om man IKKE hadde hatt med pose...og så står man der da. Og går ikke tur.
Høsten altså, den er en luring.
Den særdeles uoppmerksomme leser må kanskje minnes på at jeg hverken har bil eller lappen. Men det har jeg altså ikke. Et busstilbud er liksom ikke noe finnmarkinger holder seg med. Og jeg skulle reise hele fredagen uten nett så det ble for vanskelig å ordne skyss med Samiska Posten, og lørdag var det jo marked. En og en halv times biltur unna. Aaaargh. Sees i Varangerbotn ja! Takk for den. Og takk for oppføgingsmeldingen: Men du kan få skyss med oss hjem!
Nå skal jeg liksom forklare hvordan jeg kom meg avgårde, siden det endte med at enkelte kjørte meg, men enkelte nekter å være med i bloggen. Men vi kan jo bare kalle ham the Stig. Eller det kan vi jo ikke siden han ikke vil være med. Men vi kunne gjort det da, om han ikke hadde nedlagt forbud.
Iallefall, jeg var på Vuonnamárkanat i går! Og kjøpte nålehus! Og skulle kjøpe hvit liidni men jeg hadde ikke nok kontanter. Jeg så litt på skaller uten snøring men har bestemt meg for å slite ut dem jeg har først. Og så litt på sølv men det er jo så dyrt. Og så litt på silkesjal men de fleste måtte du frynse sjøl og jeg har allerede et prosjekt i den kategorien. Og så litt på sau. Ikke for at jeg hadde tenkt å gå til anskaffelse men den var nå der.
Og så litt på folk.
Og var ganske fornøyd.
Og spiste litt sau.
Og var ganske fornøyd.
Og traff kjentfolk over en lav sko og var ganske så fornøyd.
Men jeg avslo tilbudet om skyss hjem og dro tilbake med han jeg kom med.
I dag har vi, jeg mener jeg helt alene, prøvd å gå en tur. Men det er jo så vanskelig. For det er jo så mye blåbær. Man kommer seg ikke av flekken. Og såklart har man pose med i tilfelle man kommer over blåbær, og såklart går man og sjekker om det er bær på de vanlige plassene, og voi herran låid, og man prøver å slite seg løs for egentlig skulle man gå en tur og få rørt litt på skrotten som snart skal dømmes til mørketid og stillesitting, og man er litt irritert på seg selv fordi man tok med pose men ikke så irritert som man ville vært om man IKKE hadde hatt med pose...og så står man der da. Og går ikke tur.
Høsten altså, den er en luring.
Farende fant
Jeg er på hjemvei.
Jeg er litt trøtt og sliten og lei av å bo på hotell, så det å være på en flyplass istedet er jo noe helt annet. Heldigvis er det sommersesong så vi raklefolket med vanlig eurobonussølvkort får også slippe inn i loungen. Det vil si, hvis man nå hadde husket å registrere reisen på sølvkortet istedetfor på det gamle nummeret som ligger inne på profilen på Sas sine nettsider. For det skjer jo ikke automatisk.
Men det løser seg. Man må bare stå litt i kø, få hjelp, bli kastet ut av køen av en vip-er med gullkort som trumfer alt, få hjelp igjen når han er ferdig, og så slipper man inn.
Og får potetgull. Og suppe.
Og så sitter men der da og spiser potetgull blant annet raklefolk og ekte gullmedlemmer som sikkert hater å reise om sommeren, titter litt ut i lufta, en tremenning pikker deg på skuldra og ber deg se etter bagasjen sin, (tror jeg? jeg har jo så mange av dem og også veldig dårlig ansiktshukommelse) titter litt på folk og jobber litt. Leser litt avis.
Og vil hjem.
Men egentlig, har jeg oppdaget, vil jeg til Stockholm. Aller mest vil jeg dit.
Plot twist.
Jeg er litt trøtt og sliten og lei av å bo på hotell, så det å være på en flyplass istedet er jo noe helt annet. Heldigvis er det sommersesong så vi raklefolket med vanlig eurobonussølvkort får også slippe inn i loungen. Det vil si, hvis man nå hadde husket å registrere reisen på sølvkortet istedetfor på det gamle nummeret som ligger inne på profilen på Sas sine nettsider. For det skjer jo ikke automatisk.
Men det løser seg. Man må bare stå litt i kø, få hjelp, bli kastet ut av køen av en vip-er med gullkort som trumfer alt, få hjelp igjen når han er ferdig, og så slipper man inn.
Og får potetgull. Og suppe.
Og så sitter men der da og spiser potetgull blant annet raklefolk og ekte gullmedlemmer som sikkert hater å reise om sommeren, titter litt ut i lufta, en tremenning pikker deg på skuldra og ber deg se etter bagasjen sin, (tror jeg? jeg har jo så mange av dem og også veldig dårlig ansiktshukommelse) titter litt på folk og jobber litt. Leser litt avis.
Og vil hjem.
Men egentlig, har jeg oppdaget, vil jeg til Stockholm. Aller mest vil jeg dit.
Plot twist.
nuh
Ferdig men sliten.
Rålls kom ens ærend fra Stavanger for å se, Maj dukket opp, gode venner, perifere venner, og fremmedfolk kom, mamma sendte melding, Terje sendte melding, pappa ringte for å høre hvilken skostørrelse jeg bruker, Mari sendte melding, og Mari kommer i morgen, Fernando mailet, facebook hilste,
folk var glade og måtte kastes ut for vi skulle gå og spise middag,
nå er jeg sliten.
Sove, må sove.
Rålls kom ens ærend fra Stavanger for å se, Maj dukket opp, gode venner, perifere venner, og fremmedfolk kom, mamma sendte melding, Terje sendte melding, pappa ringte for å høre hvilken skostørrelse jeg bruker, Mari sendte melding, og Mari kommer i morgen, Fernando mailet, facebook hilste,
folk var glade og måtte kastes ut for vi skulle gå og spise middag,
nå er jeg sliten.
Sove, må sove.
Kjentfolk
ÅÅååååå, men jeg kjenner jo ingen i Trondhjem, surmulte jeg før jeg dro.
Det viser seg at jeg kjenner ca sekshundre mennesker i Trondhjem. Eller, iallefall mange fler enn ingen. Faktisk er ca sekshundre kanskje ikke så langt fra sannheten. Som emosjonelt tall.
I går traff jeg Åslaug som jeg nok ikke har sett på over ti år.
Jeg gleda meg, men avogtil når man ikke har sett noen på lenge kan det bli litt sånne harde stillheter innimellom mens begge prøver å komme på noe å si. Stille ved bordet, stille i hodet. Men NEIDA! Ikke jeg og Åslaug nei! Det var jo så lenge siden at det var titusen ting å prate om. Jeg lurer litt på om ikke kafépersonalet var litt lettet da vi dro.
Og jeg fikk løsningen på et mysterium.
Før ørten år siden hadde jeg verdens verste jobb, som besto i å fjerne binders og stift fra gamle og mugne papirer. I et rom uten ventilasjon. Ganske isolert fra resten av arbeidsstokken. Jeg og Marie. Vi fikk være med på vinlotteriet men dett var vel dett. Dag ut og dag inn.
Og så plutselig var det noen som beskrev jobben vår på radioen. På P3 tror jeg. Det var et sånn innsendingsprogram, idag: "verdens verste jobb" eller noe. Og der var vi. Spart som juvelen i kronen til slutten av programmet ("Hva skal man kalle dette? Slavearbeid?") Og vi hadde ikke innsendt oss.
Dette var svært forvirrende. Fant det flere i Norge som jobbet sånn som oss? Muligheter for fagorganisering?
Men neida. Bare oss. For det viste seg i går at Åslaug var den som hadde sendt oss inn. Og ingenting sagt! På ørten år!
Og så snakka vi om titusen ting til.
Åh, jeg var så glad da jeg gikk tilbake på jobb over gamle bybroen. Boblende glad.
Jeg kjenner så mange fine mennesker.
Og fler. Fler enn dem som bor her. For Terje var jo her for å besøke meg, og Mari kommer, riktignok i en helt annen anledning, men vi rekker en rask klem på bussholdeplassen når hun kommer og jeg drar. Og så kommer Rullis! Rållse! Hva hun nå heter nå som mannen hennes blogger mer om henne enn hva jeg gjør og jeg ikke lengre har definisjonsretten. Og hun kommer bare for å besøke meg og se utstillingen og flyr inn og ut på samme dag. Voi herran altså. Stas.
Nå skal jeg gå og lunsje med, ja, faktisk Rullses före detta. Og i kveld skal jeg hente et kamerastativ hos et par andre kompiser. Og i morgen er det åpning. Avisen har nettopp vært her og jeg har bare ett verk igjen å sloss med før jeg er klar.
Ikke sloss.
Samarbeide.
Så fotografere.
Så åpning.
Så dra hjem.
Hejdå ca sekshundre mennesker.
Det viser seg at jeg kjenner ca sekshundre mennesker i Trondhjem. Eller, iallefall mange fler enn ingen. Faktisk er ca sekshundre kanskje ikke så langt fra sannheten. Som emosjonelt tall.
I går traff jeg Åslaug som jeg nok ikke har sett på over ti år.
Jeg gleda meg, men avogtil når man ikke har sett noen på lenge kan det bli litt sånne harde stillheter innimellom mens begge prøver å komme på noe å si. Stille ved bordet, stille i hodet. Men NEIDA! Ikke jeg og Åslaug nei! Det var jo så lenge siden at det var titusen ting å prate om. Jeg lurer litt på om ikke kafépersonalet var litt lettet da vi dro.
Og jeg fikk løsningen på et mysterium.
Før ørten år siden hadde jeg verdens verste jobb, som besto i å fjerne binders og stift fra gamle og mugne papirer. I et rom uten ventilasjon. Ganske isolert fra resten av arbeidsstokken. Jeg og Marie. Vi fikk være med på vinlotteriet men dett var vel dett. Dag ut og dag inn.
Og så plutselig var det noen som beskrev jobben vår på radioen. På P3 tror jeg. Det var et sånn innsendingsprogram, idag: "verdens verste jobb" eller noe. Og der var vi. Spart som juvelen i kronen til slutten av programmet ("Hva skal man kalle dette? Slavearbeid?") Og vi hadde ikke innsendt oss.
Dette var svært forvirrende. Fant det flere i Norge som jobbet sånn som oss? Muligheter for fagorganisering?
Men neida. Bare oss. For det viste seg i går at Åslaug var den som hadde sendt oss inn. Og ingenting sagt! På ørten år!
Og så snakka vi om titusen ting til.
Åh, jeg var så glad da jeg gikk tilbake på jobb over gamle bybroen. Boblende glad.
Jeg kjenner så mange fine mennesker.
Og fler. Fler enn dem som bor her. For Terje var jo her for å besøke meg, og Mari kommer, riktignok i en helt annen anledning, men vi rekker en rask klem på bussholdeplassen når hun kommer og jeg drar. Og så kommer Rullis! Rållse! Hva hun nå heter nå som mannen hennes blogger mer om henne enn hva jeg gjør og jeg ikke lengre har definisjonsretten. Og hun kommer bare for å besøke meg og se utstillingen og flyr inn og ut på samme dag. Voi herran altså. Stas.
Nå skal jeg gå og lunsje med, ja, faktisk Rullses före detta. Og i kveld skal jeg hente et kamerastativ hos et par andre kompiser. Og i morgen er det åpning. Avisen har nettopp vært her og jeg har bare ett verk igjen å sloss med før jeg er klar.
Ikke sloss.
Samarbeide.
Så fotografere.
Så åpning.
Så dra hjem.
Hejdå ca sekshundre mennesker.
sånn dag
enkelte begynner å bli bittelitt lei av kunst.
men det kan jo enkelte ikke si høyt.
nå skal bare ti tusen ting som henger i taket justeres. av enkelte. så er det klart.
eller noe.
men det kan jo enkelte ikke si høyt.
nå skal bare ti tusen ting som henger i taket justeres. av enkelte. så er det klart.
eller noe.
Abonner på:
Innlegg (Atom)